Jeg har ingen nære venner

[AnonymBruker]

Jeg er egentlig ganske ensom. I byen jeg bor nå har jeg 4 personer som jeg kan finne på noe med. Men ingen av dem er egentlig nære venner, og det er nok dessverre slik at jeg er sistevalget deres, og at de har flere venner som er mye nærmere enn det jeg er dem. Jeg har ingen som jeg kan snakke med om mer eller mindre personlige ting. Jeg har ingen i livet mitt som jeg har nære bånd med. Jeg har aldri hatt kjæreste, aldri vært forelsket.

Jeg er i behandling i psykiatrien, men jeg savner en ikke-professjonel som jeg kan prate med. Behandlere anbefaler meg å treffe mennesker, sosialiserer meg, men jeg har ikke så mange som jeg kan treffe. De råder meg til å innvolvere venner og familie mer når det kommer til min psykiske helse, men jeg har egentlig ingen jeg kan innvolvere. Det ville jo vært rart å innvolvere perifere bekjente eller folk som man treffer kanskje en gang i måneden.

Anonymkode: 8592b...32b

[Summers]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det ville jo vært rart å innvolvere perifere bekjente eller folk som man treffer kanskje en gang i måneden.

Anonymkode: 8592b...32b

Nei, det er jo sånn man får nye nærere venner.

 

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen. Har riktignok kolleger, men har ingen god kjemi med noen av dem egentlig. Har også samboer, men han får meg bare til å føle meg enda mer ensom. Vi er pr definisjon bare room mates, ingen sex, ikke noe samliv overhodet egentlig. Jeg bor i hans by, ingen egne bekjente eller familie. Har bodd her en stund og dermed distansert meg fra familie og bekjente "hjemme", så har liksom ikke noe å komme tilbake til heller! Syken blir bare verre og verre, usikker på hvordan jeg skal løse dette! Skulle vært venner du og jeg 

Anonymkode: cd95c...616

[applestories]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg veldig igjen. Har riktignok kolleger, men har ingen god kjemi med noen av dem egentlig. Har også samboer, men han får meg bare til å føle meg enda mer ensom. Vi er pr definisjon bare room mates, ingen sex, ikke noe samliv overhodet egentlig. Jeg bor i hans by, ingen egne bekjente eller familie. Har bodd her en stund og dermed distansert meg fra familie og bekjente "hjemme", så har liksom ikke noe å komme tilbake til heller! Syken blir bare verre og verre, usikker på hvordan jeg skal løse dette! Skulle vært venner du og jeg 

Anonymkode: cd95c...616

Høres kanskje ut som du bør vurdere å forlate samboer og gjenoppta kontakten med de hjemme...?

[Nappetass1]

2 minutter siden, applestories skrev:

Høres kanskje ut som du bør vurdere å forlate samboer og gjenoppta kontakten med de hjemme...?

Du har selvfølgelig helt rett! Er bare blitt så handlingslammet, deprimert og full av angst at det virker helt uoverkommelig å ta en slik beslutning, og ikke minst å gjennomføre det! 

[Nappetass1]

Akkurat nå, Nappetass1 skrev:

Du har selvfølgelig helt rett! Er bare blitt så handlingslammet, deprimert og full av angst at det virker helt uoverkommelig å ta en slik beslutning, og ikke minst å gjennomføre det! 

Oi, mente virkelig å skrive den som anonym. Ja, ja.

[Gjest O.G.]

Ok, men hvem er de her voksne menneskene som har tid til en diger vennegjeng egentlig? 

[AnonymBruker]

Kjenner meg litt igjen... og jeg må føle meg trygg på folk og stole på dem før jeg sier "alt" til dem...Særlig når jeg vet hvordan enkelte snakker om andre som kanskje har litt problemer! -Gir liksom ikke så mye lyst til å åpne seg for dem da! Om det derimot er noen jeg vet har hatt det litt sånn selv så er det enklere- mulig fordi de vet litt om hvordan det kan være selv. Jeg har en kjæreste jeg kan dele det meste med, så er heldig sånn, men hender ofte jeg savner et par andre jeg kunne funnet på litt mer av "mine ting" med også og som jeg liksom ikke følte jeg måtte "vokte litt mine ord" til...-særlig kvinnfolk kan være så jæsklig 'sladret".. Men plutselig så kan vi finne fler kjemien passer med vettugt!😉😊

Anonymkode: 532d7...c80

[AnonymBruker]

27 minutter siden, O.G. skrev:

Ok, men hvem er de her voksne menneskene som har tid til en diger vennegjeng egentlig? 

Det er kanskje ikke så mange som har tid til det. Jeg ønsker meg forsåvidt ikke en diger vennegjeng heller, jeg ønsker bare at jeg hadde noen nære relasjoner, for det virker som om de fleste har det. Jeg har aldri hatt en nær venn eller kjæreste, og jeg tviler litt på om jeg er i stand til å ha slike relasjoner. Men det er et stort savn. Jeg vil ikke leve livet alene.

Jeg har egentlig alltid følt meg alene, oversett, uten betydning.

Anonymkode: 8592b...32b

[Gjest O.G.]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er kanskje ikke så mange som har tid til det. Jeg ønsker meg forsåvidt ikke en diger vennegjeng heller, jeg ønsker bare at jeg hadde noen nære relasjoner, for det virker som om de fleste har det. Jeg har aldri hatt en nær venn eller kjæreste, og jeg tviler litt på om jeg er i stand til å ha slike relasjoner. Men det er et stort savn. Jeg vil ikke leve livet alene.

Jeg har egentlig alltid følt meg alene, oversett, uten betydning.

Anonymkode: 8592b...32b

[AnonymBruker]

Jeg er i akkurat samme situasjon som deg, TS. Har aldri hatt en "bestevenn" eller vært noens nære, utvalgte venn. Skulle gjerne ha et slikt vennskap! 

Tror man må prøve å ta litt initiativ selv også, og ta kontakt med bekjente, og jeg prøver å utfordre meg selv til det, men det er vanskelig og skummelt. Og litt sårt, når man får følelsen av at det er bare en selv som inviterer... Alle virker til å ha funnet sine venner allerede.

Anonymkode: 57d04...caa