Være fornuftig eller følge magefølelsen?

[Gjest Amsj]

Hei!

Jeg trenger råd da jeg ikke tør diskutere dette med min samboer og venner. Ikke helt enda i allefall. 

Det har seg slik at jeg ikke har noen form for livsgnist og motivasjon lenger. Jeg har slitt med depresjon og angst helt siden jeg begynte på videregående og jeg føler at det bare blir verre. Nå har jeg kommet dit at jeg bare ønsker å sove. Jeg gidder ikke være sosial, jeg klarer ikke trene, jeg synes ingenting er givende og at alt bare fullstendig meningsløst. Dette indikerer jo helt klart at noe er galt og jeg forsøker for harde livet å finne ut av hva. I høst har jeg startet på veterinærutdanning. Å bli veterinær har vært en drøm jeg har hatt siden jeg var 10 år. I de siste årene har jeg dog vært usikker på om yrket vil oppfylle det jeg ønsker og trenger i livet. Pga jobbmuligheter, og en mer konkret vinkling innen kjem,i tenker jeg ofte på å bytte over til farmasistudiet i stedet for. Jeg er nemlig glad i kjemi. 

Problemet er at motivasjonen min for å lese er på bunn. Egentlig er motivasjonen for å foreta meg noe som helt på bunn. For noen år siden reiste jeg jorden rundt alene og ble fullstendig hekta. Jeg søkte derfor på en stilling som lærling/cabin crew, og fikk tilbud om jobb. Pga at jeg akkurat hadde møtt min nåværende samboer, og fordi mamma insisterte på at å ta en ordentlig utdannelse var mye lurere, sa jeg nei til jobben. Jeg tror kanskje at jeg angrer, for det eneste som fyller meg med litt glede er tanken på å reise. Jeg ønsker meg ut i verden hver dag. I dag føler jeg med ekstra nedfor og jeg er så drittlei av å ha det slik. Det er vondt rett og slett. Jeg er desperat etter å få det bedre. Hva om jeg har valgt å gå helt feil retning? Kanskje jeg på prøve noen nytt?

Hva tror dere? Er jeg dum hvis jeg avslutter utdanningen og får meg en jobb som feks reiseleder i utlandet? Det innebærer jo at jeg får dårlig betalt, og at jeg må flytte fra min samboer. Det innebærer også at jeg utsetter en evt utdanning enda mer. Nå er jeg 23 år, fullfører jeg studiet jeg har startet på vil jeg være ferdig når jeg er 29. Fullfører jeg ikke vil jeg være langt over 30 før jeg vil ha et skikkelig yrke. Jeg kjenner allerede på stresset rundt å ikke være ferdig med noe. Flere av mine venninner er ferdige med sine utdannelser og har fast jobb. De har startet livene sine for fult, mens jeg bare går rundt å daller. Noen konstruktive innspill?

[AnonymBruker]

Som å lese om meg selv.. Jeg tok veterinærutdannelsen, men etter å ha bodd i ulike land, har jeg endelig funnet byen jeg vil bo i, og problemet med veterinæryrket er at det generelt er vanskelig å få jobb i større byer. 

Synes du skal gjøre noe annet en stund, det høres ikke ut som om du er klar for rutinelivet ennå. Jeg reiste og gjorde mye forskjellig til jeg var 32, først da begynte jeg å jobbe som vet. Og fikk en nedtur pga geografisk begrensede jobbmuligheter. Så nå jobber jeg med noe helt annet, og reiser så mye som mulig. 

Farmasiutdannelsen er nok bedre mht jobbmuligheter, men jeg synes du burde "rase fra deg" litt først, utdannelse kan du ta senere.

Anonymkode: 3acad...39b

[AnonymBruker]

Gresset er alltid grønnere på den andre siden. Det er helt forskjellig å reise selv og å reise fordi man må. Som reiseleder forventes det at du jobber hele døgnet, og du får ikke gjort særlig mye av det som har gjort det spennende når du har reist selv. Du vil sannsynligvis også slite mye mer med å få jobb om 20 år når du ikke lenger er ung og attraktiv.

Anonymkode: 53c1b...b16

[AnonymBruker]

Du har ikke gått så lenge på studiet hvis du begynte nå i høst, og du skriver at du har slitt med angst og depresjon helt siden videregående. Det får meg til å tenke at det er mer bak følelsene du har enn feil valg av studie. 

Når det gjelder dette med alder, så kan du prøve å se det litt i perspektiv. Om du er ferdig utdannet når du er 30 eller 31 år spiller ingen rolle i den store sammenhengen - ikke overdriv betydningen av det. Hvis du virkelig føler for å reise, så syns jeg faktisk du burde gjøre det. Med deg på reisen så kjøper du inn noen veterinær- og farmasibøker som du tar med deg. Se på det som et modningsår. Det er faktisk mye lurere enn at du fortsetter på vetrinær og hopper over på farmasiutdanningen etter et par år. 

Anonymkode: 9ec88...5c6

[Gjest Amsj]

Takk for svar! 

Tanken på å jobbe som reiseleder er fristende og jeg kjenner at det hadde vært deilig med et år der jeg gjorde noe jeg selv ville. Føler at jeg tar en utdanning akkurat nå mest fordi det er det alle forventer og fordi det er noe alle gjør.

Samtidig er det noe som holder meg igjen fra å bare dra avsted. Det høres ikke særlig imponerende ut å hoppe av veterinærstudiet til fordel for å jobbe til minstelønn i syden. Tørr ikke tenke på hva mamma kommer til å si! Og familien min for øvrig. Snakket med samboeren min om dette i går og han mente at hvis det vil hjelpe meg så burde jeg hoppe av og reise. 

Jeg har alltid tenkt at å ta utdannelse først er lurt, så kan jeg heller reise når jeg har fått en god jobb med grei inntekt. Det bare er så uendelig lenge til jeg er ferdig... Jeg føler at livet mitt står på vent, og det er kjipt at jeg skal bruke 20-årene mine på å vente på å leve. 

 

[Gjest canacas]

Jeg har jobbet som reiseleder. Ville ikke byttet den erfaringen bort mot noe som helst, og vil alltid råde folk til å gjøre dette om de har mulighet. Du sier at du sliter litt og er langt nede, da må jeg nesten påpeke at det å være reiseleder er langt fra en dans på roser. Det er knallhard jobbing, og du må takle alle mulige tenkelige situasjoner, som du aldri er godt nok forberedt på (uansett hvor mye opplæring du får). Jeg har opplevd ulykker, dødsfall, voldtekter, barnemisbruk, vold, selvmord osv blant gjestene jeg hadde ansvar for. Det var noe hele tiden. Jeg fikk meg en skikkelig smell selv også, og har vært utsatt for en ulykke milevis hjemmefra. Det var også mye moro, men helt sykt mye festing (hadde ikke klart det i dag). Jeg var utslitt når jeg kom hjem igjen. Men da var jeg også veldig klar for A4 livet! 

Den gang var det ikke bare å bestemme seg så var man reiseleder, vi måtte gjennom et par runder med intervjuer osv. Det var de som ikke fikk plass på skolen også. Alderen din vil være en fordel, men de "eldre" reiselederne (ja, du er "eldre" etter fylte 22) får større ansvar. Jeg fikk det, og det var kult med tillit - men beintøft når noe skjedde (det skjer alltid noe... fandens skandinavere på tur altså).

Tenk nøye gjennom om du har psyken til dette.