Vurderer å slutte i studiet mitt

[AnonymBruker]

Jeg sliter så utrolig mye psykisk. Jeg har ingen diagnose fra lege. Men jeg skjønner selv at jeg sliter med en depresjon som jeg ikke kommer meg ut av på egenhånd. Jeg er tiltaksløs. Mistet gnisten når det kommer til det aller meste. Alt er et ork. Spesielt skolearbeid, jeg blir faktisk sliten bare av å tenke på skolearbeid, og det er faktisk ikke overdrivelse. Hver gang jeg tenker at jeg burde jobbe med noe til skolen, så kjenner jeg at hele kroppen blir tung og sliten. Det samme gjelder andre ting, som å svare på meldinger f.eks. Jeg dytter folk vekk fra meg ved å ignorere dem, og å gjemme meg vekk. Nå bor jeg i en ny by pga studiene, langt fra familie og venner, som betyr at det er veldig lett for meg å gjemme meg vekk, for det er egentlig ingen som ser etter meg. Jeg føler meg bare mer og mer håpløs. Jeg hater virkelig hele meg. Jeg er overvektig, og hater meg selv for at jeg ikke klarer å gjøre noe med det. Jeg har tatt meg selv på å veksle veldig mellom å ikke ha lyst på mat på veldig mange timer, til å fråtse i mat i løpet av kort tid. Altså ikke særlig sunt. Dessuten har jeg begynt å få dødstanker.. Eller, de har blitt mer påtrengende.. Fordi jeg kjenner meg så håpløs, og jeg er så redd for at jeg bare skal rote til livet mitt enda mer. 

På grunn av alt dette vurderer jeg å slutte i studiet mitt, for å bruke resten av det som ville vært studieåret, til å ta vare på meg selv. Jeg bekymrer meg bare litt økonomisk. Jeg er faktisk ikke i stand til å få en jobb nå. Jeg får meg ikke til å skrive cv og søknader. Alt rundt jobbsøking skremmer meg, for jeg tror ikke jeg vil klare det, verken å takle forpliktelsen i å ha en jobb eller å i det hele tatt få en jobb.. Så jeg tenker på nav. Jeg er ikke noe særlig kjent med nav.. Men jeg blir jo litt redd for at jeg blir stuck med nav resten av livet. Planen min er at jeg skal fokusere på meg selv og helsa mi det neste året, så vil jeg fokusere på studier og få livet på plass igjen. Men jeg hører jo skrekkhistorier om folk som er stuck med nav når de først har vært innom der.. Men man er kanskje ikke det så lenge man har en mulighet til å ta livet sitt i egne hender igjen? Som ved en utdannelse? Jeg er så usikker rundt dette. Jeg har ikke sluttet i studiet, men lurer på om det rett og slett er det beste jeg kan gjøre for meg selv og fremtiden min. 

Jeg har skjønt selv at dette ble rotete og lite konkret. Jeg vet ikke helt selv hva jeg ville ved å skrive dette. Kanskje ha noen andres tanker om hva som er en lur løsning. Kanskje er jeg irrasjonell som tenker på å slutte i studiet. Men jeg er bare på det første året, og jeg er bare 20 år, og jeg føler at det er bedre at jeg tar meg tid til å bli frisk enn at jeg rusher videre og blir enda verre. Men hva er deres syn på det? Dersom noen har noe synspunkt på det. Jeg setter ihvertfall pris på råd dersom noen har noe å komme med. 

Anonymkode: 32e29...903

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal begynne med å gå til legen og være veldig tydelig på hvordan du har det, at du tenker på å avslutte studiene og at du ønsker hjelp. Leger kan være trege med å oppfatte at ting er alvorlig. Rundt 40% av visitter hos fastlege er på grunn av psyken, så de er godt vant til dette, men skjønner ikke alltid av seg selv hvor alvorlig det er. 

Du trenger legen ved din side for å få AAP av NAV, som tilsier at du er under behandling. Det betyr også at NAV vil være mildere i sin behandling av deg. Hvis du ikke får AAP, men havner på sosialstønad, så har du NAV mer intenst på nakken, med at de vil forsøke å få deg ut i arbeid, enten lønnet eller praksisplass, og det er ikke heldig i din psykiske tilstand. Dette fordi du da ikke er klassifisert som syk. 

Det er viktig å gjøre ting riktig i en slik situasjon, ellers kan det bli mye verre. 

Du blir ikke mer stuck på NAV enn du ønsker selv, husk det. Du kan alltid ta livet tilbake i egne hender. Noen er veldig viljeløse, så hva NAV og legen sier er alfa omega, selv når NAV og legen ikke helt har sagt det slik, så tolkes det i en slik favør. Det betyr ikke at det blir å skje med deg. 

Anonymkode: be24f...64f

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes du skal begynne med å gå til legen og være veldig tydelig på hvordan du har det, at du tenker på å avslutte studiene og at du ønsker hjelp. Leger kan være trege med å oppfatte at ting er alvorlig. Rundt 40% av visitter hos fastlege er på grunn av psyken, så de er godt vant til dette, men skjønner ikke alltid av seg selv hvor alvorlig det er. 

Du trenger legen ved din side for å få AAP av NAV, som tilsier at du er under behandling. Det betyr også at NAV vil være mildere i sin behandling av deg. Hvis du ikke får AAP, men havner på sosialstønad, så har du NAV mer intenst på nakken, med at de vil forsøke å få deg ut i arbeid, enten lønnet eller praksisplass, og det er ikke heldig i din psykiske tilstand. Dette fordi du da ikke er klassifisert som syk. 

Det er viktig å gjøre ting riktig i en slik situasjon, ellers kan det bli mye verre. 

Du blir ikke mer stuck på NAV enn du ønsker selv, husk det. Du kan alltid ta livet tilbake i egne hender. Noen er veldig viljeløse, så hva NAV og legen sier er alfa omega, selv når NAV og legen ikke helt har sagt det slik, så tolkes det i en slik favør. Det betyr ikke at det blir å skje med deg. 

Anonymkode: be24f...64f

Takk for god oppklaring. Trenger jeg fastlegen for å gjøre dette? For jeg bor som sagt ikke hjemme lengre, og jeg har ikke bytta fastlege. Men i det tilfellet så burde jeg kanskje det. Hos fastlegen min har jeg slitt med å bli tatt på alvor, for jeg har gått til henne med depresjon tidligere, men hun er mer opptatt av å sjekke innhold av vitaminer og mineraler i kroppen min enn å henvise meg til psykisk hjelp. Det kan kanskje være fordi jeg ble henvist til en psykolog tidligere, men jeg trivdes ikke med henne, så jeg erklærte meg selv for frisk ganske raskt. Ikke egentlig fordi jeg var frisk, men psykologen tok meg ikke på alvor, så det var lite vits for meg å være der. Jeg er ikke vant til å "syte" over hvordan jeg har det, og derfor sliter jeg med å legge frem akkurat hvordan jeg har det. Men jeg må vel bare prøve til det går. Tusen takk for gode råd. 

Anonymkode: 32e29...903

[AnonymBruker]

Du er ikke alene om å ville slutte i studiene.. jeg vil også det. Merket allerede i starten av semesteret at dette var helt feil valg av studie, men så sta som jeg er valgte jeg å fortsette i håp om å stå eksamen slik at ikke ligger etter med studiepoengene. Men slik situasjonen er nå så kommer jeg til å stryke i alle fagene.. Motivasjonen min til å gjøre noe som helst er helt borte, og jeg vet ikek hva jeg skal gjøre. Jeg har så utrolig lyst å bare slutte her og nå.

Som deg bor jeg også hjemmefra, og jeg bor i en studentbolig, noe som betyr at dersom jeg velger å slutte så må jeg ta konsekvenser for å bo der jeg bor nå (som i min situasjon er å betale 25% mer enn det jeg gjør nå, og da er jeg oppe i 5600,- i måneden). Det er egentlig dette som bekymrer meg og ikke studiepoengene.

Gjør det DU føler for. Følg magefølelsen og hjertet. Hvis du mistrives på studiet ditt, så slutt. Heller nå enn senere. Og det kommer til å ordne seg med jobb og økonomie, og som anonym sier; du blir ikke mer stuck på NAV enn du ønsker selv.

Bestill rådgivingstime, det har jeg gjort Håper de kan hjelpe meg å få tankene i sjakk, selv om jeg er 99% sikker på å slutte nå før november. Vet ikke om svaret mitt var til hjelp, men masse masse lykke til, håper alt ordner seg! <3

Anonymkode: 76439...4d6

[AnonymBruker]

Du kjenner nok selv innerst inne hva som er best for deg å gjøre. Har selv sluttet på skolen pga. angst og depresjon, uten å egentlig prøve å søke hjelp og støtte i forkant. Følte meg helt alene og klarte ikke å få meg venner eller passe inn. Vet med meg selv at jeg egentlig brukte selvmordstankene litt som unnskyldning for å bare droppe ut uten å prøve hardere, eller prøve flere tiltak. "Jeg får ikke noen utdannelse, men jeg er ihvertfall i live" - selv om det egentlig ikke var noen akutt fare for selvmord. Syltet meg ned i depresjonen, tok et friår for å komme meg på beina, og har siden da vært i jobb og utsatt studiene år etter år.

Det jeg anger på er at jeg ikke søkte hjelp i forkant, om ikke annet for å vite at jeg virkelig hadde prøvd, og for å kanskje kunne bruke den mer akutte problemstillingen mtp. studier og framtid til å motivere både meg selv og behandler til å ta tak i problemene. Hvis man sliter psykisk og først har funnet en jobb man funker greit i, er det alt for lett å bli værende og utsette behandling, studier og "alt".

Sier IKKE at dette gjelder deg på noen måte, deler bare min historie. Så kan du kanskje si at dette er ikke noe du kjenner deg igjen i i det hele tatt, og være mer sikker på at å slutte er det rette for deg. Ikke push deg selv hvis du kjenner at du virkelig ikke klarer mer, da gjør du det du føler er nødvendig for at du skal få det bra igjen med god samvittighet. 

Anonymkode: 978c5...396

[prometheus0101]

Gå på terapi kanskje...?Ta en ule ferie.  Bruk tiden til å bli frisk. Ta et friår og jobb deltid. Jeg har blitt utredet for angst og depresjon før men har likevel greid med gjennom studiet og jobber. Var nedfor og havnet på NAV jobbsøkekurs i 1mnd en gang. Men å gjemme seg bort og bli hjemme er dårlig ide...tankene i hodet ditt driver til vanvidd etterhvert så det er mer positivt å ha noe å gjøre også  men jeg gikk til psykolog et par ganger og føler st det hjalp..det hindret meg ifra å klikke helt og bare slutte på jobb. Mange unge i dag sliter med angst osv. Kjenner flere som hat slitt. Bla min overordnede sjef, venner og til og med en eks-kjæreste. Det er ikke uvanlig å ha det slik en periode i livet.

[AnonymBruker]

3 timer siden, prometheus0101 skrev:

Gå på terapi kanskje...?Ta en ule ferie.  Bruk tiden til å bli frisk. Ta et friår og jobb deltid. Jeg har blitt utredet for angst og depresjon før men har likevel greid med gjennom studiet og jobber. Var nedfor og havnet på NAV jobbsøkekurs i 1mnd en gang. Men å gjemme seg bort og bli hjemme er dårlig ide...tankene i hodet ditt driver til vanvidd etterhvert så det er mer positivt å ha noe å gjøre også  men jeg gikk til psykolog et par ganger og føler st det hjalp..det hindret meg ifra å klikke helt og bare slutte på jobb. Mange unge i dag sliter med angst osv. Kjenner flere som hat slitt. Bla min overordnede sjef, venner og til og med en eks-kjæreste. Det er ikke uvanlig å ha det slik en periode i livet.

Dette vil jeg absolutt ta med meg videre, jeg vil sørge for at jeg ikke har for mye tid til å gjemme meg bort. Jeg tenker litt på å ta opp et fag som privatist, som jo er mye arbeid det også, men ikke på samme måten som dette studiet. Og jeg kan være privatist hjemme med familien min. På den måten har jeg noe håndfast å jobbe med, samtidig som det ikke er så mye at det blir overveldende for meg i min situasjon. 

Jeg setter kjempestor pris på alle råd, tusen takk. Nå har jeg bestemt meg for at det beste jeg kan gjøre er å avslutte. Det er tungt for meg, for det er faktisk ikke selve studiet eller klassen som er problemet, men meg selv. Hadde jeg følt at jeg kunne gjennomføre så hadde jeg gjort det med glede. Men det er egentlig like greit, for studiet fører til en jobb jeg egentlig ikke kan tenke meg å ha. Også har jeg innsett at jeg ikke bare kan rushe livet videre når jeg ikke egentlig har det bra. Igjen, tusen takk for alle råd, jeg setter virkelig pris på det

Anonymkode: 32e29...903

[AnonymBruker]

Hvis studiet fører til en jobb du ikke vil ha, bør du slutte. Det er meningsløst og ville gjort de fleste deprimert. Ville brukt litt tid på å tenke om noe av problemet ligger her. At du ikke vet hva du vil med livet ditt, og gjør ting du egentlig ikke vil. 

Anonymkode: 0b465...626

[AnonymBruker]

På 23.10.2016 den 14.49, AnonymBruker skrev:

Takk for god oppklaring. Trenger jeg fastlegen for å gjøre dette? For jeg bor som sagt ikke hjemme lengre, og jeg har ikke bytta fastlege. Men i det tilfellet så burde jeg kanskje det. Hos fastlegen min har jeg slitt med å bli tatt på alvor, for jeg har gått til henne med depresjon tidligere, men hun er mer opptatt av å sjekke innhold av vitaminer og mineraler i kroppen min enn å henvise meg til psykisk hjelp. Det kan kanskje være fordi jeg ble henvist til en psykolog tidligere, men jeg trivdes ikke med henne, så jeg erklærte meg selv for frisk ganske raskt. Ikke egentlig fordi jeg var frisk, men psykologen tok meg ikke på alvor, så det var lite vits for meg å være der. Jeg er ikke vant til å "syte" over hvordan jeg har det, og derfor sliter jeg med å legge frem akkurat hvordan jeg har det. Men jeg må vel bare prøve til det går. Tusen takk for gode råd. 

Anonymkode: 32e29...903

Ja, legen må bekrefte ovenfor NAV at du har nedsatt arbeidsevne pga. sykdom for at du skal kunne motta AAP.  Ellers er alternativet sosialstønad, og det er ikke hyggelig eller heldig å bli presset på av NAV når man ikke er frisk. 

Leger kan være litt apatiske, de ser jo ganske mange med problemer, og plukker ikke alltid opp alvorsgraden, man må bare prøve igjen. Å utrede vitaminmangel er ganske naturlig i en slik situasjon og egentlig ganske bra. Når du sier de ikke tar deg på alvor, så kan det være fordi du forventer en annen respons enn det du får? Det er nok ofte slik at man må kjempe seg frem, også i helsevesenet og det er ikke så lett for de som ikke er så frempå. 

Anonymkode: be24f...64f