Er så sliten av dårlig relasjon til datteren min

[AnonymBruker]

Jeg har to barn, en sønn på 16, og en datter på 12. Relasjonen jeg har til dem er som natt og dag. Sønnen min og jeg har en rolig, hyggelig, komplett uanstrengt tilknytning. Vi har riktignok ikke så himla mange interesser felles lenger, men vi har en god kjemi. Konfliktfritt. Med datteren min har det alltid vært annerledes. Vi kommer oftere i konflikt, jeg føler meg ofte utilistrekkelig og som en dårlig mor (ja helt sant). Jeg er en ganske tydelig og sterk person, det er jo hun og. Så vi har noen likhetstrekk som sikkert går i klinsj. Samtidig er vi veldig forskjellige, hun har en del egenskaper som jeg ikke kjenner meg igjen i. Hun er mye mer sensitiv enn meg, mer følelsesorientert, etter mitt syn lager styr og ståk av bagateller til det slitsomme. Et eksempel; en av genserene hennes hadde blitt krympet i vask. Det er jo dumt, jeg mener vel mest dumt at vi har kjøpt en bluse til barn som må vaskes på 30 grader, men uansett. Hun går helt i frø og gråter fordi jeg har ødelagt blusen hennes. Og er sur og tverr mot meg. Kjempehyggelig, har jo ikke akkurat gjort det med vilje, og den som må kjøpe ny er jo meg..... Det er akkurat som hun ikke klarer å ta ting på en enkel måte. Men sønnen min ville nok sagt, "hei mamma, genseren min er visst blitt krympet". "Åja,d et var dumt, det må vi ordne".

Alt skal diskuteres, hun tar ikke et nei for et nei, er mye kjip mot meg, er sur stygg i munnen og frekk. Oppigjennom har hun hatt vanskelig for å ta beskjeder, som feks kveldsritualer. Når hun var yngre kunne jeg bruke en time på å få henne i seng, og det ble dumt om kveldene. Hun har et stort oppmerksomhetsbehov, blir sjalu på broren som jeg oppigjennom føler at fullstendig har kommet i skyggen av henne. Hun er veldig glad i og opptatt av mamman sin. Utrolig nok. Hun er en skjønn unge med masse masse gode egenskaper, flink på skolen, gøyal humor, en god venn. masse masse bra. Men fordi vi er så ulike, og så like, så sliter jeg sånn. Antakelig også noen mønstre som har fåt utvikle seg over tid. Jeg er skilt og gift på nytt, med en ny bosituasjon som hun trenger mye tilvenning til. Veldig forståelig. Og jeg prøver alt jeg kan, men jeg kjenner jo at jeg blir så forvtilt over daglige energilekkasjer at jeg gruer meg til hun skal komme til meg. Hos faren har de ikke slike konflikter. Det kan det være mange grunner til, der har alt vært likt bestandig, hun har barnerommet fra hun var baby. Og pappan og hun er likere av type. Hvordan skal jeg komme ut av denne sirkelen? Jeg merker at det hun trenger ikke helt er hva jeg klarer å gi? Hun trenger nok masse bekreftelse og kos, men etter andre krangelen den dagen så orker jeg bare ikke. Hvordan skal jeg gripe dette an?

Anonymkode: 98125...4e8

[AnonymBruker]

Når hun er sint og kritiserer - som hun vil gjøre i de neste ti årene- så behøver hun at du er rolig og anerkjenner henne og møter henne der hun er.

Hun behøver at du er voksen nok til å være den som er rolig.

 

Sannsynligvis er det en ulempe for henne med det at du har drasset inn en helt annen mann enn hennes far!!!I hennes hjem...det teller jo uhyre negativt for din og hennes relasjon! Hun vil jo føle at mammaen hennes ikke er fri og tilgjengelig for henne da en ANNEN mann er der hele tiden, dag og natt..!!!

Synes synd på din datter som ikke har sin mor og far alene i boligene som er "hennes hjem".

 

Det fjør stor skade på mange barn at foreldrene ikke sier til ny partner: "du må bo i egen bolig".

 

Anonymkode: 686ff...1b9

[AnonymBruker]

Hva med å la henne være hos far mesteparten av tiden? Hvis de to kommer så mye bedre overens. Så slipper dere disse konfliktene hele tiden, det må jo være bedre både for deg og henne?

 

 

Anonymkode: 74bab...58e

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det fjør stor skade på mange barn at foreldrene ikke sier til ny partner: "du må bo i egen bolig".

 

Ja, det er en tragedie at så mange barn må leve med foreldres nye partnere, noen må gjennom flere samliv med ulike mennesker i løpet av barndommen.

Foreldre burde hatt mer vett og mindre egoisme.

Anonymkode: ffda9...e24

[AnonymBruker]

Oj. Dette her ble jo bare dritt tilbake. Glem hele innlegget, skal ikke komme i skade for å spørre på KG om noe slikt igjen. Snakk om å dømme på begrenset info. Takk for meg, håper jeg slipper å møte sånne som dere for ofte.

Hilsen TS

Anonymkode: 98125...4e8

[Majott]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har to barn, en sønn på 16, og en datter på 12. Relasjonen jeg har til dem er som natt og dag. Sønnen min og jeg har en rolig, hyggelig, komplett uanstrengt tilknytning. Vi har riktignok ikke så himla mange interesser felles lenger, men vi har en god kjemi. Konfliktfritt. Med datteren min har det alltid vært annerledes. Vi kommer oftere i konflikt, jeg føler meg ofte utilistrekkelig og som en dårlig mor (ja helt sant). Jeg er en ganske tydelig og sterk person, det er jo hun og. Så vi har noen likhetstrekk som sikkert går i klinsj. Samtidig er vi veldig forskjellige, hun har en del egenskaper som jeg ikke kjenner meg igjen i. Hun er mye mer sensitiv enn meg, mer følelsesorientert, etter mitt syn lager styr og ståk av bagateller til det slitsomme. Et eksempel; en av genserene hennes hadde blitt krympet i vask. Det er jo dumt, jeg mener vel mest dumt at vi har kjøpt en bluse til barn som må vaskes på 30 grader, men uansett. Hun går helt i frø og gråter fordi jeg har ødelagt blusen hennes. Og er sur og tverr mot meg. Kjempehyggelig, har jo ikke akkurat gjort det med vilje, og den som må kjøpe ny er jo meg..... Det er akkurat som hun ikke klarer å ta ting på en enkel måte. Men sønnen min ville nok sagt, "hei mamma, genseren min er visst blitt krympet". "Åja,d et var dumt, det må vi ordne".

Alt skal diskuteres, hun tar ikke et nei for et nei, er mye kjip mot meg, er sur stygg i munnen og frekk. Oppigjennom har hun hatt vanskelig for å ta beskjeder, som feks kveldsritualer. Når hun var yngre kunne jeg bruke en time på å få henne i seng, og det ble dumt om kveldene. Hun har et stort oppmerksomhetsbehov, blir sjalu på broren som jeg oppigjennom føler at fullstendig har kommet i skyggen av henne. Hun er veldig glad i og opptatt av mamman sin. Utrolig nok. Hun er en skjønn unge med masse masse gode egenskaper, flink på skolen, gøyal humor, en god venn. masse masse bra. Men fordi vi er så ulike, og så like, så sliter jeg sånn. Antakelig også noen mønstre som har fåt utvikle seg over tid. Jeg er skilt og gift på nytt, med en ny bosituasjon som hun trenger mye tilvenning til. Veldig forståelig. Og jeg prøver alt jeg kan, men jeg kjenner jo at jeg blir så forvtilt over daglige energilekkasjer at jeg gruer meg til hun skal komme til meg. Hos faren har de ikke slike konflikter. Det kan det være mange grunner til, der har alt vært likt bestandig, hun har barnerommet fra hun var baby. Og pappan og hun er likere av type. Hvordan skal jeg komme ut av denne sirkelen? Jeg merker at det hun trenger ikke helt er hva jeg klarer å gi? Hun trenger nok masse bekreftelse og kos, men etter andre krangelen den dagen så orker jeg bare ikke. Hvordan skal jeg gripe dette an?

Anonymkode: 98125...4e8

Jeg kjenner meg igjen i det at jeg har en datter som er så lik meg at det noen ganger er litt vondt. For jeg vil jo ikke at hun skal bli lik meg på det jeg skulle unngått i min ungdom.

Sånne ting kommer vi ikke bort fra. Så istedet for å støte henne bort på det som er likt deg, så gå heller sammen med henne om det. Fortell henne om hvordan du følte det da du var på samme alder. Fortell om hva som lyktes og mislyktes for deg med bakgrunn i det å være tydelig og sterk. Gi henne råd utfra den hun er, du har jo erfaring! Istedet for å kjempe mot.

Jeg hadde også grått om noen hadde ødelagt yndlingsblusen min. Og jeg ville rast mot den personen som vasket den feil. Det ville du kanskje også gjort om den kostet 3000 kr, og du elsket akkurat den, og mannen din eller svigermor krympet den. Det er det du må se når datteren din gråter over en tapt bluse, ikke hvordan sønnen din reagerer. Gutter og menn har ikke et sånt forhold til klær som mange damer og jenter har. Hun har helt sikkert følt seg veldig fin i akkurat den blusen. Hun er bare 12 år, men har allerede utviklet et forhold til klær som mange jenter og damer kjenner seg igjen i.

Vis forståelse på det. Jeg har selv klær som jeg elsker selv om de er 10-15 år gamle, og jeg bruker de bare sjelden. Du har kanskje ikke det samme forholdet til klær, men prøv å aksepter at hun ikke er som deg eller broren på den måten.

Diskuter gjerne med henne om generelle problemstillinger, vær raus og real. Men bestemt på hva som er reglene i huset. Og de bør være basert på fornuft, ikke på rigide regler. Du sier for lite om det til at andre kan mene noe om hva slagt regler dere har som hun diskuterer på. Husker bare på at jeg snakket mye med mine døtre fra de var på samme alder og oppover, og noe tok de til seg, og noe ikke. De var tenåringer på godt og vondt, og det innebar også å gjøre litt opprør, og gjøre som de selv ville.

Datteren din er i rette alderen til det nå. Bruk gode samtaler til å holde henne på rett vei. Men ikke tro at hun vil være som da hun var 9 år. Overse at hun er frekk og stygg, evt gi henne mindre goder som følge av det. Oppfører hun seg dårlig, er det ingen grunn til å gjøre henne tjenester heller. Som f.eks å kjøre henne hit og dit, betale ditt og datt.

Dette med ny bosituasjon med ny mann spiller nok også en rolle. Du må bare gi henne tid og rom, og være der så mye du kan for henne.

 

Endret 22. oktober 2016 av Majott

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Når hun er sint og kritiserer - som hun vil gjøre i de neste ti årene- så behøver hun at du er rolig og anerkjenner henne og møter henne der hun er.

Hun behøver at du er voksen nok til å være den som er rolig.

Anonymkode: 686ff...1b9

Helt enig i dette (selv om jeg er uenig i resten av det du skriver. Det er ikke gitt at ny partner er en negativ ting for et barn.)

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Oj. Dette her ble jo bare dritt tilbake. Glem hele innlegget, skal ikke komme i skade for å spørre på KG om noe slikt igjen. Snakk om å dømme på begrenset info. Takk for meg, håper jeg slipper å møte sånne som dere for ofte.

Hilsen TS

Anonymkode: 98125...4e8

Ts, du går rett i forsvar. Ser du ikke at den metoden ikke oppleves som å være voksen? Du er pent nødt til å være den voksne så lenge du har barn. Om ikke du klarer dette, så er jeg enig med den som sier at du skal la datteren din bo mer hos far.

Synes også du bør ta til deg det Majott skriver  

Anonymkode: 321a2...a9f

[AnonymBruker]

Du beskriver en helt normal tenåringsjente, de er akkurat som du beskriver henne. jeg har både jenter og gutter, og de er som natt og dag i tenårene.

Må nok bare si ar det ikke blir bedre, men snarere verre de neste årene, før det roer seg igjen. Dette er normalt og slitsomt når det står på, men er en del av det å være tenåring og tenårinsmamma.

Her var det storm dramatikk av mindre ting enn en ødlagt bluse. Det går over, snart er disse dramaqueenene voksne og forholdet bedrer seg betraktelig. Lykke til.

Anonymkode: d0f79...8fc

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Oj. Dette her ble jo bare dritt tilbake. Glem hele innlegget, skal ikke komme i skade for å spørre på KG om noe slikt igjen. Snakk om å dømme på begrenset info. Takk for meg, håper jeg slipper å møte sånne som dere for ofte.

Hilsen TS

Anonymkode: 98125...4e8

Var på vei å gi deg et utfyllende svar og mine erfaringer, men det kjenner at jeg ikke bryr meg om allikevel. Jeg er enig at svarene over er drøye. Men hvis dette viser hvordan du er hjemme når du møter (urimelig) motbør, skjønner jeg godt at det går i klinsj. Du oppfører deg som en trassen tenåring selv. 

 

Anonymkode: d4026...95d

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har to barn, en sønn på 16, og en datter på 12. Relasjonen jeg har til dem er som natt og dag. Sønnen min og jeg har en rolig, hyggelig, komplett uanstrengt tilknytning. Vi har riktignok ikke så himla mange interesser felles lenger, men vi har en god kjemi. Konfliktfritt. Med datteren min har det alltid vært annerledes. Vi kommer oftere i konflikt, jeg føler meg ofte utilistrekkelig og som en dårlig mor (ja helt sant). Jeg er en ganske tydelig og sterk person, det er jo hun og. Så vi har noen likhetstrekk som sikkert går i klinsj. Samtidig er vi veldig forskjellige, hun har en del egenskaper som jeg ikke kjenner meg igjen i. Hun er mye mer sensitiv enn meg, mer følelsesorientert, etter mitt syn lager styr og ståk av bagateller til det slitsomme. Et eksempel; en av genserene hennes hadde blitt krympet i vask. Det er jo dumt, jeg mener vel mest dumt at vi har kjøpt en bluse til barn som må vaskes på 30 grader, men uansett. Hun går helt i frø og gråter fordi jeg har ødelagt blusen hennes. Og er sur og tverr mot meg. Kjempehyggelig, har jo ikke akkurat gjort det med vilje, og den som må kjøpe ny er jo meg..... Det er akkurat som hun ikke klarer å ta ting på en enkel måte. Men sønnen min ville nok sagt, "hei mamma, genseren min er visst blitt krympet". "Åja,d et var dumt, det må vi ordne".

Alt skal diskuteres, hun tar ikke et nei for et nei, er mye kjip mot meg, er sur stygg i munnen og frekk. Oppigjennom har hun hatt vanskelig for å ta beskjeder, som feks kveldsritualer. Når hun var yngre kunne jeg bruke en time på å få henne i seng, og det ble dumt om kveldene. Hun har et stort oppmerksomhetsbehov, blir sjalu på broren som jeg oppigjennom føler at fullstendig har kommet i skyggen av henne. Hun er veldig glad i og opptatt av mamman sin. Utrolig nok. Hun er en skjønn unge med masse masse gode egenskaper, flink på skolen, gøyal humor, en god venn. masse masse bra. Men fordi vi er så ulike, og så like, så sliter jeg sånn. Antakelig også noen mønstre som har fåt utvikle seg over tid. Jeg er skilt og gift på nytt, med en ny bosituasjon som hun trenger mye tilvenning til. Veldig forståelig. Og jeg prøver alt jeg kan, men jeg kjenner jo at jeg blir så forvtilt over daglige energilekkasjer at jeg gruer meg til hun skal komme til meg. Hos faren har de ikke slike konflikter. Det kan det være mange grunner til, der har alt vært likt bestandig, hun har barnerommet fra hun var baby. Og pappan og hun er likere av type. Hvordan skal jeg komme ut av denne sirkelen? Jeg merker at det hun trenger ikke helt er hva jeg klarer å gi? Hun trenger nok masse bekreftelse og kos, men etter andre krangelen den dagen så orker jeg bare ikke. Hvordan skal jeg gripe dette an?

Anonymkode: 98125...4e8

Hopp inn i tenkeboksen. Du er moren hennes, du må bare orke dette om du vil ha et godt forhold til henne. 

Det første du må begynne å gjøre er å akseptere henne som hun er. Hun har følelser. Dette er EKTE følelser. Derfor skal du ikke oppføre deg som om de er vanskelige og urealistiske fordi de ikke passer inn i boksen du vil ha. Sånn er hun. ok

Sånn her skal du gjøre:

"MAMMA!! HAR DU ØDELAGT FAVORITT GENSEREN MIN?"

"Ja, det var virkelig ikke meningen."

"ÅÅHHH!! DIN BITCH" (feks..vet ikke hvordan hun snakker til deg )

"Jeg blir lei meg når du kaller meg det. Det er ikke ok! Men jeg forstår at du ble veldig lei deg nå. Jeg skal erstatte genseren ok? Nå sier vi unnskyld. Unnskyld jenta mi. Jeg forstår at du ble veldig sint, skuffet og lei deg. Jeg er også lei meg fordi det er vondt når du kaller meg stygge ting. Kan du også si unskyld, så er vi venner igjen?"

Hele tiden skal du være rolig. Du skal ikke se vekk, du skal ikke ignorere henne, du skal snakke til henne rolig og med respekt. Se henne i øynene. Målet er at hun sier unnskyld også, og så kan du klemme henne og si at du er lei deg igjen, og at du ikke mente det, og at du er glad i henne. 

Greier du det, tror du? Det er HELT basic vanlig møte på følelser.

Vær der for henne.

Jeg kan nesten garantere at konflikten og det dårlige forholdet mellom dere stammer fra at du ikke kan møte henne på følelser og respektere hennes følelser som ekte og viktige. Det ødelagte for meg og min mor også. min mor mente alltid at mine følelser var urimelige og barnslige. Men jeg VAR et barn. og jeg HADDE følelser som føltes ekte og viktige. Det har alltid såret meg at min egen mor ikke kunne si unnskyld eller "forstår at du ble lei deg for at jeg ødelagte dette" Sett ord på det. fortell henne hvorfor hun er lei seg. spør om du ikke vet. lytt og spør rolig til du forstår, og DA kan du møte henne på følelsene hennes og DA vil dere få et BRA forhold.

 

Anonymkode: fde99...533

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Oj. Dette her ble jo bare dritt tilbake. Glem hele innlegget, skal ikke komme i skade for å spørre på KG om noe slikt igjen. Snakk om å dømme på begrenset info. Takk for meg, håper jeg slipper å møte sånne som dere for ofte.

Hilsen TS

Anonymkode: 98125...4e8

Du sier du ikke er et følelsemenneske? Du er jo en veldig sårbar og usikker person når du reagerer så voldsomt som det her. Det er jo ikke rart at datteren din har mange følelser.

Ok, du er IKKE et offer TS. Stå sterkt i deg selv! Støtt datteren din i hennes følelser. Sjekk om det finnes noe som heter COS eller circle og security i området ditt.

Anonymkode: fde99...533

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Oj. Dette her ble jo bare dritt tilbake. Glem hele innlegget, skal ikke komme i skade for å spørre på KG om noe slikt igjen. Snakk om å dømme på begrenset info. Takk for meg, håper jeg slipper å møte sånne som dere for ofte.

Hilsen TS

Anonymkode: 98125...4e8

Med en slik reaksjon så tenker jeg du er mer lik din datter enn du tenker at du er.

Anonymkode: aa782...a79

[AnonymBruker]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Med en slik reaksjon så tenker jeg du er mer lik din datter enn du tenker at du er.

Anonymkode: aa782...a79

Det er så sykt mange amatør-psykologer her inne... Det var jo ganske usaklig å begynne å disse TS for at hun er skilt, skjønner godt at hun ble sur for å si det sånn. 

Men når det er sagt, så syns jeg @Majott sitt innlegg var veldig klokt!

Anonymkode: e7f4b...045

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er en tragedie at så mange barn må leve med foreldres nye partnere, noen må gjennom flere samliv med ulike mennesker i løpet av barndommen.

Foreldre burde hatt mer vett og mindre egoisme.

Anonymkode: ffda9...e24

Enig med deg.

Greit, samlivsbrudd skjer, det er "vanlig".

Men:

de ansvarlige foreldrene håndterer det ved å bo svært nær og samarbeide særs godt - 50/50 - OG: de er såpass voksne at de på død og liv ikke må bo sammen med en annen partner! La barna få ha sine to hjem i fred. Ikke slep inn en annen! Dette skaper frustrerte barn.

Forstår at de som ikke har råd må bo med en annen...men trist for barna. 

Det koster å være alene (50/50), hver sin bolig og alt annet og det krever to selvstendige og ressurssterke foreldre. Som står støtt på egne ben. Man kan være to annenhver uke...

Det er patetisk å måtte være to voksne under samme tak 100% hver uke. Annenhver uke er mer enn nok! 

Bra for barn, og bra for voksne.

 

Anonymkode: 686ff...1b9

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Oj. Dette her ble jo bare dritt tilbake. Glem hele innlegget, skal ikke komme i skade for å spørre på KG om noe slikt igjen. Snakk om å dømme på begrenset info. Takk for meg, håper jeg slipper å møte sånne som dere for ofte.

Hilsen TS

Anonymkode: 98125...4e8

Du ba om råd ifht din datter- ikke meninger på hvordan du lever livet ditt...

du beskriver på en varm og god måte forholdet ditt ti din datter. Kanskje må du, som noen sier, puste med magen og ikke hive deg inn i klinsjene med henne. Hun er jo også 12 nå, og lettere å ha en normal samtale med.  Hva med å si hvordan du føler det? Ikke at du føler du ikke mestrer henne men at du blir lei deg og sliten av krangling og kverulering? Spør henne hva hun tenker dere lan gjøre for å bedre? 

Først og fremst tror jeg du må lene deg tilbake og gi deg selv kred for å være en god mamma, og ta vare på de gode øyeblikkene og glemme de vonde litt fortere...

 

lykke til! 

Anonymkode: 84b3d...e8f

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt det er slitsomt - men jeg ser ikke helt at dette er uvanlig for tenåringer. 

Dere er veldig like, og trykker på hverandres knapper på godt og vondt. Jeg synes det har kommet noen gode råd her, og jeg tror ikke du kan forvente så mye bedring utover det.

Anonymkode: ccb1e...b0f