Venner som blir helt utilgjengelig når de får barn

[AnonymBruker]

Syns det er så synd at mange av venninnene mine blir helt borte når de får barn. Har venner i slutten av 20-åra, og over de siste årene har jo mange fått barn. Med mange av de har vennskapet dødd helt ut, selvom jeg har prøvd til det ytterste. Flere av de har vært veldig nære, og det er utrolig sårt! De holder egentlig kun kontakt med andre venninner som også har barn. Noen er det ikke sånn med, og selvom kontakten med de også forandrer seg, er de flinke til å opprettholde vennskapet. Flere som har opplevd det samme? Må nevne at jeg selvfølgelig forstår at aktivitetene man gjør og hvor ofte man møtes endres, men at det skal dø helt er trist. 

Anonymkode: 0e408...043

[Gjest O.G.]

Du regner ikke med å høre mye fra folk som har en liten baby? 

[AnonymBruker]

De kan angre når kidza flytter ut og de sitter der med postkasser i skjegget.

Anonymkode: 48322...8fa

[Zienna]

Dessverre er det slik at noen venninner forsvinner når de får seg kjæreste, og så igjen når de får barn.  Det er forståelig når de er i forelskelsesrus og i den verste småbarnsalderen, men mange fortsetter å prioritere familien 100% i mange år.  Helt til de er skilt og/eller barna klarer seg selv.  Da sitter de der, og har ingen god venninne å betro seg til eller å gå ut sammen med. 

Vennskap må pleies og opplevelser deles, ellers dør det ut.  Om jeg var deg ville jeg snakket med henne om det.  Kanskje er det bare en periode og du vil forstå om hun forteller deg hvorfor. 

[mortilen]

Det er sånn fordi dagen ikke har nok timer. Etter lange dager med barn, jobb osv er det ikke alltid det første jeg tenker på å være sosial. setter veldig pris på besøk såklart 😊.. treffer gjerne venner, blir bare mer sjeldent. Får dårlig samvittighet over barnet om jeg hele tiden er på farten for å treffe venner

[Ede]

Føler det på samme måten. Er selv 31 år uten barn og så og si alle mine venner har nå barn... selvom jeg ikke har noe imot å prate om unger hele tiden og gjøre aktiviteter der barn er i sentrum så føler jeg at de trekker seg unna og kun henger med andre barnefamilier. Sikkert helt naturlig, og nok ikke bevisst fra deres side. Litt trist er det uansett. 

[AnonymBruker]

Når barna blir større blir de ensomme. Blir de også single så er ikke vennene der. Men barn og full jobb så har ikke døgnet nok timer. Jobb og barna blir viktigere. Les jobben først, så barna. A4 livet er jo kun jobb og kanskje litt tid til barn. Hadde bhg åpent på kveld og helger så ville mange brukt bhg da også. Å gå ned på krava er vanskelig for mange. Kjøpe presset er stort. Kid, jysk, nille og andre butikker spyr ut reklame døgnet rundt. Kjøp ditt kjøp datt. Nattåpent på alle sentre flere ganger i året. Nyetablerte skal ha nytt hus og alt nytt av møbler, bytter gjerne nytt igjen etter 3 år.....Så er man sååå avhengig av disse pengene da. Og barna er stresset og sliter. Bare les VG i dag. Nå vil leger stå frem og si hvordan det egentlig er med dagens barn. Skal vi fortsette slik???!!!!

Anonymkode: 92797...190

[AnonymBruker]

Ja, jeg har opplevd det samme. Både blant vennnner og familie. Men så er jeg også så heldig at noen venninner klarer å holde kontakten. Får av og til følelsen av at det skapes en eller annen "front" mellom de som har barn og de som ikke har barn, hvor de med barn (som det gjelder, så klart- ikke alle!) uffer og okker seg sammen over alt hva vi barnløse/barnfrie ikke forstår. Tenker at det er en del av livet at noen vennskap dør ut, og at det er grenser for hvor mye og lenge man kan prøve.

Det sagt, så går det jo an å ta opp igjen kontakten når barna har blitt større eller man selv får barn.

Skjønner veldig godt at det er sårt.

Klem til deg, Ts  

Anonymkode: c7f9e...435

[AnonymBruker]

På ‎20‎.‎10‎.‎2016 den 16.58, AnonymBruker skrev:

De kan angre når kidza flytter ut og de sitter der med postkasser i skjegget.

Anonymkode: 48322...8fa

"Postkasser i skjegget"?

Men jeg er nok en som kommer til å ha skjegget fullt av postkasser selv  Det gikk greit å prioritere venner etter barn nummer en og to, men etter nummer tre, og jobb, og foreldre som ble syke osv ble det til at jeg ikke hadde ork. Energien gikk med til alt som måtte gjøres, og andre ting måtte bare settes på vent. Det er min feil, selvfølgelig, men det er ikke helt enkelt å gjøre noe med situasjonen heller, når nesten ingenting kan velges bort uten at det går ut over andre.

Så ettermiddager og helger der jeg faktisk er hjemme (dvs. nesten ingen, takket være barn og slekt) slokner jeg på sofaen før Skavlan er ferdig  Heldigvis er min barnløse bestevenninne av superkarrieresorten, så hun synes det er greit at vi bare møtes 3-4 ganger i halvåret.

Anonymkode: ab9e0...67c

[AnonymBruker]

Skjønner at det er frustrerende og leit at venninner forsvinner når de får barn. I de alle fleste tilfeller så handler det ikke om at du ikke er bra nok, men om hva slags livssituasjon man kommer i når man får barn:

- Man blir veldig opptatt av barnet det første året, og ønsker ikke å være borte fra det. Samtidig er det krevende å ha baby, så man må prioritere for ikke å gå til grunne selv. 

- Når permisjonene er over får man sjokk, for da er fritiden der du skulle hente deg inn fylt opp av barnets behov. Har du tid til overs ønsker du ofte å kunne prioritere deg selv. Har du venninner som krever mye av deg så blir det bare et ork. Mange mødre får kritikk fra ikke-mødre for å bare være opptatt av barnet og eget liv, og det er ikke så rart, men det blir en tap-tap situasjon. Hvis du som mor ønsker "egentid" og den skal fylles med å måtte konse om venninners problemer, så gidder man ikke det, siden kvoten for andres behov allerede er fylt. Det behovet mødre har for å lufte sine problemer som kunne gjort at det føltes egennyttig å være med venninner er jo ikke noe som faller i god jord hos venninner. Dette slår altså begge veier, og verst er det at man står langt fra hverandre i forhold til hva man er opptatt av at det rett og slett ikke funker. Det er vanskelig å anerkjenne single ikke-mødres problemer, når man kanskje ofte som mor gjerne skulle hatt det litt mer som dem. 

Anonymkode: 94dd5...731

[Vera Vinge]

Det er jo synd når noen nedprioriterer venninner fullstendig, og jeg tenker også at de kan komme til å angre på det. Men jeg ser jo samtidig at mine barnløse venninner ikke er spesielt flinke til å ta initiativ heller. Og jeg har lurt på om det skyldes at de tror folk med barn aldri har tid til å møte venner, og at de ikke vil trenge seg på. Og de få jeg kjenner som ikke har barn har særlig tidligere gitt inntrykk av at det er kjedelig med barn, så jeg har valgt å ikke invitere dem når vi har invitert flere familier med barn på middag f.eks. Men så ser jeg nå at de virker mer vennlig innstilt til barn, kanskje fordi de ikke lengre er single og dermed tenker mer på barn selv? Da har jeg også invitert dem til besøk med masse barn. Og det er mulig jeg har gjort feil før, men det er jo vanskelig å vite om de da føler seg "hånet" eller noe lignende, som en eller to uten barn i en forsamling med bare familier med barn. I tillegg har jeg ikke inntrykk av at de jeg kjenner uten barn har noe mer ledig tid eller overskudd enn de med barn, fordi de prioriterer tiden sin helt annerledes og samtidig føler seg helt "skutt" etter "bare" sju timers søvn (perspektivene på sånt endres jo som kjent når man får barn).

[AnonymBruker]

På 10/20/2016 den 16.58, AnonymBruker skrev:

De kan angre når kidza flytter ut og de sitter der med postkasser i skjegget.

Anonymkode: 48322...8fa

klassisk postkasser i sjegget situasjon

Anonymkode: ce0fd...bcc

[AnonymBruker]

Jeg kjenner følelsen din godt ts, har mistet alle mine venner etterhvert som de fikk barn. De omgås bare de andre vennene med barn, vi som ikke har barn er fullstendig ekskludert. Jeg foreslår aktiviteter som alle kan gjøre sammen, både barn og voksne, men det skal bare gjøres med andre barnefamilier. Jeg har veldig god forståelse for at det er travelt i hverdagen, men et kvarter på tlf innimellom eller å svare på en melding på messenger ila en dag eller tre burde alle få tid til. Nå har mine "venninner" barn fra 0-17, så kan dessverre ikke si det blir noe bedre med årene heller. Jeg tror som andre at det er mange som vil få sjokk den dagen ungene er ute og det går opp for dem hvor få folk de egentlig har rundt seg, evt den dagen de er skilt og ikke kan sosialisere kun med mann og barn hver dag. Det er også tungt å holde kontakten med folk som bare snakker om seg selv og ungene, de spør aldri hvordan det går med meg eller gir noe tilbake. 

Anonymkode: 62ce7...6e7

[Outlander]

Jeg har også opplevd at mine barneløse venner faller helt bort av seg selv når barn kommer i bildet. Helt forståelig også, men hva har du gjort for å dyrke vennskapen? Inviterer du de til fyllefest i byen (som de fleste ville ha nok takket nei til) eller inviterer du de MED barna sine til middag en gang i blant?  

Ja, vi var mye mindre sosialt når vi fikk barn, rett og slett fordi vi levde i overlevelses modus i flere år (uten støtte fra dere barneløse venner heller).  Forstår det er sårende, og forstår det er ikke lett, men det er viktig for dere som ikke har barn å forstå hva en barnefamilie opplever - mye ting du kan være en del av frem til barna er litt eldre og kan være litt for seg selv slik at foreldrene har mer fritid til å være sosialt.  

Endret 24. oktober 2016 av Outlander

[AnonymBruker]

Det har begynt å skje så smått i min venninnegjeng også nå. En venninne har bare forsvunnet helt siden hun fikk seg kjæreste og giftet seg etter ett år. Nå som hun har barn er det knapt noen av oss som egentlig ser henne, selv om vi inviterer med barn/kjæreste osv. 

En annen har heldigvis ikke vært sånn, vi treffes ikke så ofte men vi ser hverandre og holder kontakten  Så alle er ikke som førstnevnte heldigvis. Det er ikke så mye man kan gjøre når venner er i etableringsfasen, mine andre venninner har kjøpt hus osv. og de ser jeg utrolig sjeldent. De treffes kun om det er en gjeng, og ellers er det bare parting de er med på. Så jeg har rett og slett begynt å henge med andre, single/par som ikke er så avhengig av det at det må være planlagt X antall uker i forveien og ikke MÅ ha med partneren sin over alt. 

Jeg savner mine gamle venninner men jeg har akseptert at vi ikke er der lengre, så jeg fokuserer på andre ting, holder meg opptatt med hobbyer og møter nye folk gjennom det og andre kollegaer

 

Anonymkode: 7d893...ab7