Spørsmål om adopsjon til de som har peiling :)

[AnonymBruker]

Jeg og min mann har egne barn, men ønsker oss fler. Vi har i flere år tenkt på å adoptere, også før vi fikk egne barn, men en venninne av meg fortalte meg da at det er flere par som ønsker å adoptere enn det er barn som frigjøres for adopsjon, så hvis vi hadde adoptert så hadde vi muligens frarøvet et barnløst par sjansen for å få barn, dette ønsket vi selvsagt ikke.

Nå er dette noen år siden, og jeg lurer på om situasjonen har endret seg? Jeg ser på adopsjonssidene at det står på noen av samarbeidslandene at de tar i mot nye søkere, det må da bety at det er behov for flere søkere eller er det noe jeg har misforstått?

Vi er ikke fremmede for å adoptere et barn med helseutfordringer hvis det skulle ha noe å si, det er kanskje flere barn og færre foreldre i den køen. 

Takknemlig for svar:) 

Anonymkode: a1065...9ed

[AnonymBruker]

Det siste har du nok rett i. Når det gjelder friske småbarn så er det eviglange køer og færre barn som frigis til adopsjon enn det er folk som ønsker å adoptere dem. Barn med spesielle behov går det ofte fortere å adoptere fordi det er ferre som vil ha dem. Det kan være barn med en sykdom, eldre barn eller søsken som skal adopteres sammen f.eks.

Anonymkode: d6c7d...920

[AnonymBruker]

Anbefaler deg å ta kontakt med de ulike foreningene. Generelt sett er det langt flere som ønsker å adoptere enn det er barn som er frigjorte for adopsjon (vi har selv trukket oss fra køen for å ikke ta plassen fra en barnløs familie). Men det er forskjell på de ulike landene, og noen land har faktisk behov for søkere som aksepterer barn med spesielle behov. Det kan dreie seg om alder, somaliske problemstillinger, psykiske vansker, traumer eller en kombinasjon. Hvis dere vurderer dette, er det viktig å tenke godt gjennom hva dette vil kunne bety for dere som familie og de barna dere allerede har. Disse barna har et ekstremt behov for trygghet og stabilitet, og trenger familier som tåler potensielt store ekstrabelastninger. Jeg sier dette fordi jeg har møtt familier som har måttet gi opp og hvor adoptivbarnet har blitt plassert på institusjon og i fosterhjem (barn med store traumer og tilknytningsvansker). På den annen side kjenner jeg også mange som har adoptert barn med spesielle behov hvor det har vært skikkelige solskinnshistorier! 

Anonymkode: 3d475...350

[AnonymBruker]

Å, så hyggelig at dere vurderer dette!

Det stemmer at når det gjelder "friske" barn, så er det langt flere søkere enn tilgjengelige barn. Men, det varierer jo. Har du vært inne på sidene ser du at foreningene ønsker seg søkere på enkelte land. Tror Ungarn og Taiwan (InorAdopt), samt Korea (Verdens Barn), mangler norske søkere nå.

Men barn med spesielle behov er det (dessverre) evig nok av. Jeg tror det er slik at hvis du i søknaden er åpen for spesielle behov, uansett land, så vil du få en tildeling mye raskere enn ordinære søkere, rett og slett fordi køen ikke er så lang. Hør med foreningene hvis det er et spesielt land dere er interessert i.

Noen land har også helt spesielle program for disse barna. Vietnam (Adopsjonsforum)  har vel to forskjellige programmer, og Kina. Jeg vil tipse om Kinas 72-timers program (også kalt Special Focus. Inoradopt har fremdeles 72-timersprogrammet, det kan du jo se nærmere på), fordi det er raskt og forutsigbart. Avhengig av deres kriterier kan tildelingen skje svært raskt når dere er godkjent, og tter tildeling tar det rundt 2 måneder før dere kan dra på hentereise. Det er kjapt i forhold til mange andre land. Jeg kjenner noen som har adoptert gjennom dette programmet (sjelden vare, faktisk, for det er så få søkere i Norge at den ene foreningen har lagt ned hele programmet) og de var svært fornøyde med oppfølging og prosess. Og i den køen står det mange barn som kunne trengt erfarne og trygge foreldre!

Jeg er enig med AB ...350 i at det er viktig å tenke igjennom hva dere kan takle, og ikke minst hva barna kan takle. "Spesielle behov" kan bety så mye, fra høy alder til traumer og en vanskelig start med flere tap av nære voksenpersoner. Eller rent fysiske handicap eller skavanker (ting som nedsatt hørsel eller syn, klumpfot, leppespalte eller ekstra fingre/tær er eksempler på tilstander som mange vil synes er overkommelige, men barna havner likevel i Spesielle behov-gruppen og blir derfor ofte ikke adoptert. Det kan også være alvorlige ting, som total blindhet/døvhet, større hjertefeil, sterk CP osv). Søskengrupper havner også i denne kategorien, selv om begge/alle er fysisk friske. Men det er viktig å huske på at dere selv har styringen her, dere kan velge hva som er aktuelt for dere og hva som blir for mye. Det siste blir i tillegg et tema i søknadsprosessen, og dere skal gjennom faglig utvalg som en godkjenning nummer 2 der saken vurderes helt konkret. Så de går ganske grundig igjennom deres livssituasjon og hva som kan passe for dere. Det er viktig å være ærlig med seg selv, men heller ikke krisemaksimere. Som biologiske foreldre vet dere jo at det å være forelder ikke kommer med noen fasit eller bruksanvisning, og at ting kan oppstå. Men det er selvsagt sentralt å ikke bevisst påta seg mer enn man har forutsetninger for å takle.

I tillegg innebærer adopsjon alltid et usikkerhetsmoment når det gjelder hvordan barnet opplever prosessen, traumer, tilknytning osv. Dette gjelder like mye friske barn. Følelsesmessig kan det bli lett eller vanskelig, barnet kan få en trygg tilknytning med en gang eller det blir noe dere må jobbe med i lang tid. Min venninne som har adoptert et barn med spesielle behov sier at funksjonshemmingen var enkel å takle sammenlignet med den følelsesmessige delen, og mener at det ikke er uvanlig.

Faktisk har hun snakket så varmt om dette at vi har sendt inn en søknad selv. Så får vi se om vi også får et helt spesielt barn å ta oss av om et år eller to. Vi er veldig spente, men fy så mye papirarbeid og venting!

Masse lykke til!

Anonymkode: a8434...4d6

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å, så hyggelig at dere vurderer dette!

Det stemmer at når det gjelder "friske" barn, så er det langt flere søkere enn tilgjengelige barn. Men, det varierer jo. Har du vært inne på sidene ser du at foreningene ønsker seg søkere på enkelte land. Tror Ungarn og Taiwan (InorAdopt), samt Korea (Verdens Barn), mangler norske søkere nå.

Men barn med spesielle behov er det (dessverre) evig nok av. Jeg tror det er slik at hvis du i søknaden er åpen for spesielle behov, uansett land, så vil du få en tildeling mye raskere enn ordinære søkere, rett og slett fordi køen ikke er så lang. Hør med foreningene hvis det er et spesielt land dere er interessert i.

Noen land har også helt spesielle program for disse barna. Vietnam (Adopsjonsforum)  har vel to forskjellige programmer, og Kina. Jeg vil tipse om Kinas 72-timers program (også kalt Special Focus. Inoradopt har fremdeles 72-timersprogrammet, det kan du jo se nærmere på), fordi det er raskt og forutsigbart. Avhengig av deres kriterier kan tildelingen skje svært raskt når dere er godkjent, og tter tildeling tar det rundt 2 måneder før dere kan dra på hentereise. Det er kjapt i forhold til mange andre land. Jeg kjenner noen som har adoptert gjennom dette programmet (sjelden vare, faktisk, for det er så få søkere i Norge at den ene foreningen har lagt ned hele programmet) og de var svært fornøyde med oppfølging og prosess. Og i den køen står det mange barn som kunne trengt erfarne og trygge foreldre!

Jeg er enig med AB ...350 i at det er viktig å tenke igjennom hva dere kan takle, og ikke minst hva barna kan takle. "Spesielle behov" kan bety så mye, fra høy alder til traumer og en vanskelig start med flere tap av nære voksenpersoner. Eller rent fysiske handicap eller skavanker (ting som nedsatt hørsel eller syn, klumpfot, leppespalte eller ekstra fingre/tær er eksempler på tilstander som mange vil synes er overkommelige, men barna havner likevel i Spesielle behov-gruppen og blir derfor ofte ikke adoptert. Det kan også være alvorlige ting, som total blindhet/døvhet, større hjertefeil, sterk CP osv). Søskengrupper havner også i denne kategorien, selv om begge/alle er fysisk friske. Men det er viktig å huske på at dere selv har styringen her, dere kan velge hva som er aktuelt for dere og hva som blir for mye. Det siste blir i tillegg et tema i søknadsprosessen, og dere skal gjennom faglig utvalg som en godkjenning nummer 2 der saken vurderes helt konkret. Så de går ganske grundig igjennom deres livssituasjon og hva som kan passe for dere. Det er viktig å være ærlig med seg selv, men heller ikke krisemaksimere. Som biologiske foreldre vet dere jo at det å være forelder ikke kommer med noen fasit eller bruksanvisning, og at ting kan oppstå. Men det er selvsagt sentralt å ikke bevisst påta seg mer enn man har forutsetninger for å takle.

I tillegg innebærer adopsjon alltid et usikkerhetsmoment når det gjelder hvordan barnet opplever prosessen, traumer, tilknytning osv. Dette gjelder like mye friske barn. Følelsesmessig kan det bli lett eller vanskelig, barnet kan få en trygg tilknytning med en gang eller det blir noe dere må jobbe med i lang tid. Min venninne som har adoptert et barn med spesielle behov sier at funksjonshemmingen var enkel å takle sammenlignet med den følelsesmessige delen, og mener at det ikke er uvanlig.

Faktisk har hun snakket så varmt om dette at vi har sendt inn en søknad selv. Så får vi se om vi også får et helt spesielt barn å ta oss av om et år eller to. Vi er veldig spente, men fy så mye papirarbeid og venting!

Masse lykke til!

Anonymkode: a8434...4d6

Dette var et veldig godt innlegg. Jeg var AB lenger her oppe, og er helt enig i det som skrives her! Biologiske barn kommer heller ikke med en garanti. Egentlig kommer vel ikke livet i seg selv med noen garanti heller, så sånn sett er ikke dette noe annerledes. Men det jeg synes er viktig å understreke, er at de barna som kanskje er følelsesmessig sterkest skadet, er de som nettopp trenger mest stabilitet når de blir adoptert, og jeg tror det er umulig å forestille seg hvor utfordrende det kan være å få et sterkt traumatisert barn. Det er beinhard jobbing og jeg har gjennom min jobb sett familier som tilslutt har vært nødt til å velge egen helse og parforhold, evt tidligere barn, foran sitt nye barn, og det er en forferdelig opplevelse. Men som sagt: Jeg har også sett familier som har kommet seg gjennom utfordringene og som fungerer helt fantastisk. Mitt inntrykk er at foreningene noen ganger bagatelliserer vanskene barnet har, for å ikke skremme bort søkere. Be om det dere kan få av papirer og diskuter med fagfolk. Tenk godt gjennom det. Det er mange som trenger dere, så jeg håper dere finner ut av dette. Adopsjon er en fantastisk måte å få barn på!

Anonymkode: 3d475...350

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dette var et veldig godt innlegg. Jeg var AB lenger her oppe, og er helt enig i det som skrives her! Biologiske barn kommer heller ikke med en garanti. Egentlig kommer vel ikke livet i seg selv med noen garanti heller, så sånn sett er ikke dette noe annerledes. Men det jeg synes er viktig å understreke, er at de barna som kanskje er følelsesmessig sterkest skadet, er de som nettopp trenger mest stabilitet når de blir adoptert, og jeg tror det er umulig å forestille seg hvor utfordrende det kan være å få et sterkt traumatisert barn. Det er beinhard jobbing og jeg har gjennom min jobb sett familier som tilslutt har vært nødt til å velge egen helse og parforhold, evt tidligere barn, foran sitt nye barn, og det er en forferdelig opplevelse. Men som sagt: Jeg har også sett familier som har kommet seg gjennom utfordringene og som fungerer helt fantastisk. Mitt inntrykk er at foreningene noen ganger bagatelliserer vanskene barnet har, for å ikke skremme bort søkere. Be om det dere kan få av papirer og diskuter med fagfolk. Tenk godt gjennom det. Det er mange som trenger dere, så jeg håper dere finner ut av dette. Adopsjon er en fantastisk måte å få barn på!

Anonymkode: 3d475...350

Absolutt enig i det du skriver her. For vår de betyr det at vi må utelukke en del tilstander, diagnoser og "bakgrunner", fordi vi ikke vet hvordan de vil slå ut i fremtiden, eller fordi de ligger i grenselandet for hva vi tror vi kan hanskes med. Det river litt i hjertet å tenke tanken, for alle skjønner jo at (for eksempel)en seksåring som har levd sine første år med en narkoman mor og en voldelig far, før hun havnet på barnehjem, sårt trenger kjærlighet og omsorg. Men for oss som har to ungdommer som fremdeles bor hjemme noen år til, og tredjemann i småskolen, vil dette være russisk rulett. For det er jo dessverre ikke slik at kjærligheten overvinner alt og alle sår leges bare man er tålmodig, noen barn har så tung bagasje at "vanlig", trygg omsorg ikke er nok. Vi må se etter barn som har fysiske utfordringer på et nivå vi kan leve med, og ikke utviser utpreget spesiell adferd (= svært forstyrret tilknytning). I Kinaprogrammet er de fleste barna hittebarn som blir funnet som svært små, derfor vet de lite om bakgrunn, men mye om den tidlige barndommen til barna. Allikevel er det ikke slik at det ikke er feil eller mangler i rapportene, og man kan fort få seg en overraskelse både den ene og den andre veien, både i negativ og positiv retning. Det må man også være forberedt på.

Vi har brukt mye tid på å finne ut hva vi er komfortable med og hvor vi trekker grensen. Samtidig har vi fått oss noen overraskelser motsatt vei. Da vi begynte søkeprosessen hadde vi bare noen få, små, korrigerbare tilstander på Ja-lista vår, nå er det mange flere  Men de grensene vi har, er absolutte. Vi kan ikke ta noen sjanser og tenke "Det ordner seg sikkert", ikke så lenge vi har flere barn i hus som skal få det de trenger.

TS og familien må gjøre seg liknende betraktninger. Tror det er veldig viktig å gjøre dette arbeidet grundig, nettopp for å gjøre sitt beste for å unngå en slik hjerteskjærende situasjon som du beskriver. Men hittil i prosessen har vi egentlig oppfattet både adopsjonskurs og fosterhjemstjeneste som ganske problemorienterte. Jeg tror dette har blitt endret ganske drastisk de siste årene, det fortalte kurslederen om. Det er stort fokus på vanskelige situasjoner som kan oppstå, hvordan man skal forstå og tolke barn som er tatt ut av en barnehjemssetting, at man må være forberedt på at ikke alt blir smil og glede. Det blir slett ikke fremstilt som noen dans på roser (jeg har av og til syntes at det bikker mot det vel problemfokuserte, tatt i betraktning at mange av problemstillingene ikke unngås med biologiske barn heller. Men mye heller litt for problemorientert enn en enkel, "så får du et barn og han blir får en mamma og dere lever lykkelig til deres dagers ende"-variant, som vi ble fortalt var vanlig for noen år siden. Det var faktisk sånn at man ble vist bilder av barn fra forskjellige land og så kunne man velge de man synes var søte! Uforståelig i dag, heldigvis).

Så TS og andre søkere vil bli ganske grundig kjørt på dette gjennom søkeprosessen, særlig når de har barn fra før. I tillegg kommer jo faglig utvalg, som vi har blitt fortalt er ganske strenge i vurderingen av om søkerne har satt seg inn i hva det konkrete tildelingen innebærer. En tildeling skal også vurderes både av en lege via adopsjonsforeningen og ens egen fastlege. Nå er jo dette bare basert på det vi har erfart og hørt, men inntrykket er definitivt at Bufetat gjør sitt ytterste for at ingen skal valse naivt inn i noe de ikke har forutsetninger for å hanskes med. Det betyr likevel ikke at det kan oppstå uventede ting. Derfor skal mitt siste råd til TS (beklager lange svar og mye tyting om oss og vår prosess, håper ikke alt er totalt irrelevant) være at du og mannen er 100% på linje og har samme tanker om dere selv, deres kapasitet, ønsker og barnas behov. Bruk mye tid på å snakke sammen! Dette er en utfordrende og slitsom, men også veldig spennende, prosess, som forhåpentligvis ender i en lykkelig familieforøkelse. Som AB'en jeg siterer håper jeg også dere tar dette videre, for det er så mange flotte barn som står på liste i å etter år- og så lenge dere tenker dere godt om (og ikke har maks uflaks, men igjen- livet er jo et usikkert prosjekt) er sjansen stor for at dere også blir stolte foreldre, som så mange andre  

Anonymkode: a8434...4d6

[AnonymBruker]

Flott innlegg igjen! Jeg er så enig i det du skriver, og jeg tror absolutt FU gjør en svært grundig jobb slik jeg kjenner til dem. Jeg har selv hørt dem uttale at de virkelig blir skeptiske når noen søkere uttaler at masse kjærlighet er alt som skal til. Nettopp fordi det noen ganger handler om mye mer enn det. Lykke til med prosessen både til dere og TS! 

Anonymkode: 3d475...350

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Flott innlegg igjen! Jeg er så enig i det du skriver, og jeg tror absolutt FU gjør en svært grundig jobb slik jeg kjenner til dem. Jeg har selv hørt dem uttale at de virkelig blir skeptiske når noen søkere uttaler at masse kjærlighet er alt som skal til. Nettopp fordi det noen ganger handler om mye mer enn det. Lykke til med prosessen både til dere og TS! 

Anonymkode: 3d475...350

Tusen takk for det!

Et lite tips til TS til slutt, selv om du kanskje har sett det: Ønsker nye søkere på Thailand. Dette kan kanskje være interessant? Det gjelder jo både friske barn og barn med spesielle behov, og det er tydeligvis ingen lang kø av norske søkere. Lykke til i alle fall, hva dere enn "lander på"!

Anonymkode: a8434...4d6

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for det!

Et lite tips til TS til slutt, selv om du kanskje har sett det: Ønsker nye søkere på Thailand. Dette kan kanskje være interessant? Det gjelder jo både friske barn og barn med spesielle behov, og det er tydeligvis ingen lang kø av norske søkere. Lykke til i alle fall, hva dere enn "lander på"!

Anonymkode: a8434...4d6

Dette ble jeg litt forbauset over. Jeg leste på lenken, og det stemmer at de etterlyser søkere. Jeg kjenner noen som nylig har adoptert fra Thaikand gjennom denne organisasjonen, og det var mange års ventetid før de fikk barnet. Det ble tildelt svært få barn hvert år, så selv om det var få norske par på ventelisten, var det altså mange års ventetid. Det går nok raskere dersom man kan adoptere barn med handicap eller diagnoser.

Anonymkode: 7db7e...bcd

[AnonymBruker]

På ‎21‎.‎10‎.‎2016 den 11.19, AnonymBruker skrev:

Dette ble jeg litt forbauset over. Jeg leste på lenken, og det stemmer at de etterlyser søkere. Jeg kjenner noen som nylig har adoptert fra Thaikand gjennom denne organisasjonen, og det var mange års ventetid før de fikk barnet. Det ble tildelt svært få barn hvert år, så selv om det var få norske par på ventelisten, var det altså mange års ventetid. Det går nok raskere dersom man kan adoptere barn med handicap eller diagnoser.

Anonymkode: 7db7e...bcd

Ting forandrer seg raskt i adopsjonsverdenen, har jeg skjønt  Siden vi begynte forsiktig å tenke på adopsjon, har noen land forsvunnet og nye land kommet til, og ventetidene forandrer seg stadig. I tillegg er jo ventetidene veiledende, for noen går det raskere, for andre saktere. Det er ikke så mange land som slavisk følger LID (tror jeg, jeg har jo ikke egentlig greie på dette. Kina Special Focus/72timerprogram har jo knapt ventetid i det hele tatt, så jeg har ikke satt meg så grundig inn i hva som gjelder for andre program) , så det blir bare et estimat.

Den norske prosessen, som også føles som "ventetid" kommer jo i tillegg, så da går det fort et år bare der! Barn med spesielle behov går ofte utenom den vanlige listen i mange programer, så det går nok raskere, ja.

Ser jo også her at Taiwan har relativt kort ventetid, og flere programmer har stor kapasitet. Så det er bare for TS og andre interesserte å holde øynene åpne, og kanskje helst ta kontakt med foreningene og høre hva som kan være aktuelt (med tanke på øvrige krav om alder, helse, antall barn, økonomi osv)

Anonymkode: a8434...4d6

[AnonymBruker]

Først, jeg har selv adoptert .    Jeg vil bare komme med et innspill her om at husk det er utrolig mange barn som trenger fosterhjem her i Norge. Hvis man er inne på tanken om å hanskes med special need barn, så vil man kunne takle mye av problemene til fosterbarn og fosterungdom også. Det er en prosess som gjerne går fortere og er en kjempeviktig oppgave dette også . 

Anonymkode: a5808...9b1

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Først, jeg har selv adoptert .    Jeg vil bare komme med et innspill her om at husk det er utrolig mange barn som trenger fosterhjem her i Norge. Hvis man er inne på tanken om å hanskes med special need barn, så vil man kunne takle mye av problemene til fosterbarn og fosterungdom også. Det er en prosess som gjerne går fortere og er en kjempeviktig oppgave dette også . 

Anonymkode: a5808...9b1

Absolutt, det kan være et godt alternativ og er en veldig viktig oppgave. Har tenkt tanken selv, på lang sikt (vi har hybel som passer veldig godt for eldre ungdom som vil trenge både frihet men også voksenkontakt, men siden vi har et ungt barn ennå i tillegg til to tenåringer er vi ikke aktuelle for det på det nåværende tidspunkt).

Men TS trenger da tydeligvis ikke ha dårlig samvittighet for å "ta plass i køen" som hun sier, noe jeg har hørt veldig mange si. Det har liksom vært opplest og vedtatt at det står så mange barnløse par i kø, og så ble jeg selv overrasket over å google meg fram til at det slett ikke er en entydig sannhet i det hele tatt. Mange program mangler jo faktisk søkere, og Norge klarer ikke å fylle sine tildelte kvoter. Med tanke på at adopsjonstallene i Norge peker redd nedover, så håper jeg at interesserte som dumper innom tråden i hvert fall får en bekymring mindre med tanke på akkurat det

Anonymkode: a8434...4d6