Kan ikke se for meg å være i et forhold

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke se for meg noe annet enn en evig singeltilværelse. Av mange grunner.

For det første er jeg ekstremt glad i alenetid, og jeg er ganske unnvikende når det gjelder det sosiale. Jeg klarer alltid å finne på en grunn til å ikke bli med på ting.

Jeg har vært i et forhold tidligere, og det føltes mer som en byrde enn noe fint. Sikkert mye fordi jeg ikke var forelska, og at det aldri burde ha vært et forhold.

Jeg syns det er overveldende å tenke på alt det innebærer ved å være i et forhold. Alt som forventes. Jeg har så mye angst, og det ville vært problematisk å forholde seg til mange familieselskaper og svigerfamilie. Det blir større krav til økonomi og utdannelse, noe jeg ikke besitter.

Jeg er heller ikke noen praktisk fyr som har så mye å bidra med, og er generelt sett en vandrende nevrose. Så sånn sett er kanskje dette ikke en reell problemstilling, da jeg neppe er særlig aktuell hos damene.

Det er ikke slik at jeg vil være alene for alltid; det høres ensomt ut. Men jeg ikke om det er verdt slitet.

For meg som mann, er det viktigste å få barn. Men å få egne biologiske barn som singel mann, er vel praktisk talt umulig.

Er det noen som kjenner seg igjen i dette, eller er jeg bare helt, helt rar? Hvordan forholde seg til dette? Hadde jo vært lett om jeg innerst inne var helt fornøyd med et singelt og barnløst liv.

Anonymkode: 4e4dd...b1a

[AnonymBruker]

Så hver evig si gel da, problem løst.

Anonymkode: 096d7...2fa

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så hver evig si gel da, problem løst.

Anonymkode: 096d7...2fa

Les hele innlegget, du. Det er jo ikke slik at jeg vil være ensom.

Anonymkode: 4e4dd...b1a

[Raven Emerald]

Ryddet for svar til utestengt bruker.

Raven Emerald, mod.

[Majott]

På 19.10.2016 den 22.43, AnonymBruker skrev:

Jeg kan ikke se for meg noe annet enn en evig singeltilværelse. Av mange grunner.

For det første er jeg ekstremt glad i alenetid, og jeg er ganske unnvikende når det gjelder det sosiale. Jeg klarer alltid å finne på en grunn til å ikke bli med på ting.

Jeg har vært i et forhold tidligere, og det føltes mer som en byrde enn noe fint. Sikkert mye fordi jeg ikke var forelska, og at det aldri burde ha vært et forhold.

Jeg syns det er overveldende å tenke på alt det innebærer ved å være i et forhold. Alt som forventes. Jeg har så mye angst, og det ville vært problematisk å forholde seg til mange familieselskaper og svigerfamilie. Det blir større krav til økonomi og utdannelse, noe jeg ikke besitter.

Jeg er heller ikke noen praktisk fyr som har så mye å bidra med, og er generelt sett en vandrende nevrose. Så sånn sett er kanskje dette ikke en reell problemstilling, da jeg neppe er særlig aktuell hos damene.

Det er ikke slik at jeg vil være alene for alltid; det høres ensomt ut. Men jeg ikke om det er verdt slitet.

For meg som mann, er det viktigste å få barn. Men å få egne biologiske barn som singel mann, er vel praktisk talt umulig.

Er det noen som kjenner seg igjen i dette, eller er jeg bare helt, helt rar? Hvordan forholde seg til dette? Hadde jo vært lett om jeg innerst inne var helt fornøyd med et singelt og barnløst liv.

Anonymkode: 4e4dd...b1a

Hvorfor er det viktig for deg å få barn? 

Det høres jo ikke ut som du har lyst til det det innebærer å ha barn eller forhold. Det sosiale, oppfølging, oppdragelse, osv. Det høres heller ikke ut som du har så mye å tilby et barn. Eller tenkte du at du bare skulle forplante deg, uten å ha noe ansvar? Bare for å bringe akkurat dine (dårlige?) gener videre?

 

 

[AnonymBruker]

Du kan ha mye å tilby en person du, bare du finner den rette! Det er mange damer som også har behov for alenetid og ikke er supersosiale. Du må bare finne den rette, som kan la deg få rom til å være deg selv. ❤️

 

 

Anonymkode: 25dd6...58b

[AnonymBruker]

På Wednesday, October 19, 2016 den 22.43, AnonymBruker skrev:

Jeg kan ikke se for meg noe annet enn en evig singeltilværelse. Av mange grunner.

For det første er jeg ekstremt glad i alenetid, og jeg er ganske unnvikende når det gjelder det sosiale. Jeg klarer alltid å finne på en grunn til å ikke bli med på ting.

Det er mange som liker alenetid og også gir rom for det hos partneren. Men jo mindre sosial du er jo mindre sosial blir du. Sier du nei til for mange invitasjoner slutter folk til slutt å be deg med og da kan det bli enda vanskeligere for deg.

På Wednesday, October 19, 2016 den 22.43, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært i et forhold tidligere, og det føltes mer som en byrde enn noe fint. Sikkert mye fordi jeg ikke var forelska, og at det aldri burde ha vært et forhold.

Nettopp. Det betyr ikke at alle forhold er en byrde.

På Wednesday, October 19, 2016 den 22.43, AnonymBruker skrev:

Jeg syns det er overveldende å tenke på alt det innebærer ved å være i et forhold. Alt som forventes. Jeg har så mye angst, og det ville vært problematisk å forholde seg til mange familieselskaper og svigerfamilie. Det blir større krav til økonomi og utdannelse, noe jeg ikke besitter.

Det kan hende at du må velge mellom angsten og forholdet, men et forhold trenger ikke å bety mange familieselskaper. 

Det er klart det er en fordel med ordnet økonomi, og jo bedre inntekt jo bedre levekår, men det er ikke et krav i kjærlighet at man må tjene godt. Forvalt det du har fornuftig, det er viktigere enn inntektssummen.

På Wednesday, October 19, 2016 den 22.43, AnonymBruker skrev:

Jeg er heller ikke noen praktisk fyr som har så mye å bidra med, og er generelt sett en vandrende nevrose. Så sånn sett er kanskje dette ikke en reell problemstilling, da jeg neppe er særlig aktuell hos damene.

Dette er begrensensninger du setter for deg selv. Dette kan du jobbe med. For din egen skyld.

På Wednesday, October 19, 2016 den 22.43, AnonymBruker skrev:

Det er ikke slik at jeg vil være alene for alltid; det høres ensomt ut. Men jeg ikke om det er verdt slitet.

Det skal ikke være et slit å være sammen med noen. Det er meningen at man skal gi hverandre glede. 

På Wednesday, October 19, 2016 den 22.43, AnonymBruker skrev:

For meg som mann, er det viktigste å få barn. Men å få egne biologiske barn som singel mann, er vel praktisk talt umulig.

Det finnes alltids damer med samme problem og uforsiktige damer på byen.. Det finnes alltid muligheter! Men vil du det da? Hva skal du med det barnet du ønsker? Bare vite at genene dine fortsetter inn i fremtiden eller ønsker du å gi den lille gutten eller jenta et godt liv med en omsorgsfull pappa?

På Wednesday, October 19, 2016 den 22.43, AnonymBruker skrev:

Er det noen som kjenner seg igjen i dette, eller er jeg bare helt, helt rar? Hvordan forholde seg til dette? Hadde jo vært lett om jeg innerst inne var helt fornøyd med et singelt og barnløst liv.

Anonymkode: 4e4dd...b1a

Du kan jo selvfølgelig dyrke angsten og de negative tankene dine, men du kan også velge å jobbe med deg selv og bli en mer selvsikker og trygg versjon av deg selv som er klar for forhold når den rette personen kommer i din retning. 

Kan kjenne meg litt igjen i noe av det, men jeg har valgt å ta tak i det. Skulle helst vært fornøyd med situasjonen min, men har innsett at jeg bare blir ulykkelig av å akseptere det.  Selv om jeg ikke kan se for meg noe forhold slik det er idag ser jeg muligheter under andre forutsetninger.  Jeg setter meg mål og delmål, og feirer de små seirene. Den beste versjonen av meg selv vil aldri være noe å skryte av på Facebook, men det er ikke så verst heller.

Anonymkode: 02294...d8a