Er det noe galt med meg?

[AnonymBruker]

Jeg er så lei. Så dritt lei. Min mor har alltid sagt at jeg har problemet, og jeg kan ikke nekte for det lenger. Jeg må jo være problemet, for det finnes ingen annen forklaring på at jeg ikke har noen som helst venner igjen.

I barnehagen og frem til 2 klasse var jeg alltid alene, og på barneskolen ble jeg alltid mobba, ikke mye fysisk - Et dytt eller to, slått med vått hoppetau, sparka ben på - men psykisk - Utestenging, baksnakking etc.

Jeg var ganske sjefete og bortskjemt da jeg var liten, det innrømmer jeg. Hadde ikke verdens beste personlighet, men det var jo flere barn som var litt rare som hadde venner...

Uansett, fra 2-4 bytta jeg skole pga. flytting, og selv om jeg ble mobba da også, så hadde jeg mange gode venner. Dessverre måtte jeg flytte fra 5-7 til ny skole, og da var det på'n igjen. Mobbinga startet, jeg fikk ikke venner før etter 3 mnd. ca. og selv da ble jeg mobba. Hjalp ikke å si til lærerne mine, for de mobba meg var jo bare sååå ''snille'' og ''uskyldige''. Nei, læreren mente det bare var innbilling. Greit nok.

På ungdomsskolen skaffa jeg meg nye venner, og jeg holdt på de gamle. Noen krangler var det, og selv sa ble jeg en del mobba, men da av min egen vennegjeng, men jeg holdt ut. 

Så startet jeg på vgs. Brått mistet jeg alle mine ca. 8 jentevenner. Helt brått sluttet alle å ta kontakt med hverandre. Greit nok at alle mistet kontakten, men da jeg en dag brått blir ignorert på bussen og bitchblikka av to av mine nærmeste venner, så må man jo bare lure. Uansett,  tenkte jeg fikk det bedre uten disse to av mine nærmeste jentene. Jeg hadde uansett ''bestevenninna'' mi igjen. 

I vg1 slet jeg med å skaffe venner og folk unngikk å være med meg. Brått var jeg alene i timene, det var ingen som ville være på gruppe med meg frivillig, ingen som spurte om jeg ville finne på noe etter skolen, ingen som var interessert i å holde samtaler gående med meg etc. Alle rundt meg fikk meg til å føle meg klein og rar. Jeg fortalte selvsagt om dette til ''bestevenninna'' mi, og hun ''var der for meg''. Men sakte, men sikkert, begynte hun å svare sendt på mld. Kunne aldri finne på no. Var alltid opptatt. Ble plutselig venn med de ''populære'' fra ungdomsskolen, og jeg tok hintet. Hun ville ikke ha kontakt med meg lenger. Jeg fortalte ikke så mye om de sosiale problemene mine på skolen, fortalte henne lite, men hun var den eneste jeg åpnet meg opp til, og hun trakk seg unna. Nå ser hun ikke engang på meg når vi går forbi hverandre i byen...

Jaja, jeg søkte meg inn på en ny skole, tenkte jeg skulle starte på nytt. Men her også sliter jeg nå med det sosiale. Folk snakker med meg etter sitt eget humør... Har èn god venninne, men hun glemmer meg jo nesten helt så fort en til kommer og setter seg sammens med oss. Da snakker plutselig hun med en annen også blir jeg glemt. Greit nok, hun er grei, og hun uttrykker at hun er glad i meg, vi snakker mye sammen og deler det meste med hverandre. Det er stor fremgang fra vg1 hvor det gikk så langt med utestenging og bitchblikking at jeg ofte skulka og karakterene mine bare daaala nedover. Jeg ble egentlig dypt deprimert... Eller, fortalte aldri til noen hvor ille jeg hadde det, så vet ikke om jeg var deprimert, men jeg gråt meg til søvn hver kveld og grua meg til skolen hver dag så, og det sliter jo fortsatt på meg etter 2 år...

 

Det jeg lurer på da er om noe er galt med meg? Mangler jeg sosiale antenner? Jeg er hyggelig, hjelpsom, smiler hele tiden, tar ikke stor plass, men er derimot sjenert og forsiktig med folk jeg ikke vil skal dømme meg. Likevel ender det dritt selvsagt, men er i grunn vandt til det nå. Jeg er ikke lenge sjefete og kontrollerende som da jeg var barn, dette kontrollerer jeg, men enkelte dager når ting blir for mye, kan man tydelig se på meg at jeg er trist og trøtt, men dette har da ingenting med at jeg ikke klarer å få flere venner?

Stemninger med meg blir alltid kleine. Jeg har aldri noe å snakke om med noen, og det virker ikke som om folk er interessert i å holde samtaler med meg. Jeg er ei jente som fort blir glemt. Føler meg så utrolig dritt på skolen. Jeg har alltid følt meg dritt i sosiale sammenhenger, men spesielt de 3 siste årene på vgs. har jeg bare følt meg sær, utenfor, klein og rar... 

Når ingen virker til å ha interesse av å bli kjent med meg, holde kontakten med meg og lignende, da må det jo være noe galt med meg? Jeg ser på meg selv som en god venn; jeg lytter alltid, gir så gode råd som bare det, kommer på døra med godteri og is når noen føler seg nede, oppmuntrer til alt og ingenting og liker å tulle... Alt jeg ber om tilbake er noen som blir i livet mitt... Hva er det som er så galt med meg at ingen vil holde kontakten? Hva er så galt med meg at folk kan være frekke mot meg så lett? Jeg får jo ikke respekt fra noen som helst lenger. Moren min har rett, alt må jo være min egen skyld. Hvordan kan jeg ha hatt et så ensomt og alene liv sosialt sett fra skolen, hvis noe ikke hadde hvert galt med meg? Er jeg bare ett alt for lett offer, eller er det faktisk fordi jeg er sær og mangler sosiale antenner??? Jeg er så lei av å føle meg ubrukelig, jeg er så lei av å føle at uansett hva jeg gjør så driter jeg meg ut, jeg er så lei av å føle mer verdiløs.

Jeg er lei av å bli forlatt av alle ''vennene mine''. Jeg er lei av å bli sett på som et null. 

Anonymkode: b52f1...823

[AnonymBruker]

Oi herregud. Innså nå hvor mye jeg skrev. Ingen som vil lese alt dette, men det var iallefall godt å få ut

Anonymkode: b52f1...823

[AnonymBruker]

Hei

Så trist at du har opplevd så mye vondt.

Det er ikke din skyld

Anonymkode: 7738d...7ad

[AnonymBruker]

Det er dårlig gjort av din mor å legge skylden på deg.

Har du noen å snakke med?

Mange får god hjelp av å snakke med psykolog etter å ha vært utsatt for slike ting som du forteller om.

Det er vanlig å bli usikker og å ha også andre plager etter å ha vært utsatt for mobbing, fysisk og/ eller psykisk mishandling.

Anonymkode: 7738d...7ad

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei

Så trist at du har opplevd så mye vondt.

Det er ikke din skyld

Anonymkode: 7738d...7ad

Er litt vanskelig å tenke at jeg ikke har skyld, men takk for virtuell (?) klem <3

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er dårlig gjort av din mor å legge skylden på deg.

Har du noen å snakke med?

Mange får god hjelp av å snakke med psykolog etter å ha vært utsatt for slike ting som du forteller om.

Det er vanlig å bli usikker og å ha også andre plager etter å ha vært utsatt for mobbing, fysisk og/ eller psykisk mishandling.

Anonymkode: 7738d...7ad

Min mor har alltid vært sånn, så jeg er vant til det. Jeg er ikke blitt til den datteren hun ville jeg skulle bli dessverre. Har egentlig ingen å snakke med... Ingen jeg vil snakke med iallefall. Jeg har vurdert å dra til fastlege for å bli henvist videre til psykolog, men jeg er litt usikker... Har tenkt mye på å gjøre det etter vgs. når jeg har flyttet hjemmefra og studerer, slik at mine foreldre ikke legger merke til noe. Jeg orker ikke å snakke om dette med dem. 

Anonymkode: b52f1...823

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er litt vanskelig å tenke at jeg ikke har skyld, men takk for virtuell (?) klem <3

Min mor har alltid vært sånn, så jeg er vant til det. Jeg er ikke blitt til den datteren hun ville jeg skulle bli dessverre. Har egentlig ingen å snakke med... Ingen jeg vil snakke med iallefall. Jeg har vurdert å dra til fastlege for å bli henvist videre til psykolog, men jeg er litt usikker... Har tenkt mye på å gjøre det etter vgs. når jeg har flyttet hjemmefra og studerer, slik at mine foreldre ikke legger merke til noe. Jeg orker ikke å snakke om dette med dem. 

Anonymkode: b52f1...823

Hei

Takk for tilbakemeldingen!

Det er bra at du vurderer å kontakte fastlegen angående henvisning til psykolog.

Må du vente til du flytter hjemmefra, før du kan gå til psykolog?

Dine foreldre får da ikke greie på dette, da både lege og psykolog har taushetsplikt.

Jeg forstår godt at du ikke orker å snakke med dine foreldre om dette.

Jeg håper at du velger å søke hjelp snart

I noen byer er det også gratis psykologtimer for studenter.

Ta godt vare på deg selv

Klem

 

Anonymkode: 7738d...7ad

[AnonymBruker]

Det om skyld:

Det er dessverre slik at man ofte legger skyld på seg selv for ting som ikke er ens egen skyld, når man har blitt utsatt for slikt som du forteller om. Jeg har erfart det selv.

Anonymkode: 7738d...7ad

[Nappetass1]

Huffameg, føler så inderlig med deg! Skjønner at dette er vanskelig, det er fryktelig vondt å føle seg utstøtt og ensom. Som noen andre har nevnt kan det kanskje hjelpe med psykolog! Ikke at det vil skaffe deg venner, men slik at behandler kan overbevise deg om at dette ikke er din feil!! Må bare si at det blir lettere etter skolesituasjonen. Voksne kan også være rasshøl som mobber, men det blir lettere å møte likesinnede også etterhvert. Studier er lurt, av erfaring synes jeg studenter er åpne og hyggelige, man finner ofte flere man kommer godt overens med. Til og med om man er snåling, slik som jeg 

Lykke til med alt videre, jeg håper du vil få det bedre snart! Og forresten synes jeg moren din er et ondskapsfullt rasshøl du ikke skal høre på.

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det om skyld:

Det er dessverre slik at man ofte legger skyld på seg selv for ting som ikke er ens egen skyld, når man har blitt utsatt for slikt som du forteller om. Jeg har erfart det selv.

Anonymkode: 7738d...7ad

Støtter denne. TS, du var et barn og det er stygt gjort av din mor å legge skylden på deg. Plasser skylden der den hører hjemme. Hos mobbere og voksne som ikke så deg. 

At du ikke ble den datteren HUN ville at du skulle være er hennes problem. Hva med dine behov? Du har rett til å leve ditt liv på dine premisser og være den du er. Barn kommer ikke til livet for å tilfredsstille sine foreldres behov. 

Anonymkode: 8c89d...c16

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei

Takk for tilbakemeldingen!

Det er bra at du vurderer å kontakte fastlegen angående henvisning til psykolog.

Må du vente til du flytter hjemmefra, før du kan gå til psykolog?

Dine foreldre får da ikke greie på dette, da både lege og psykolog har taushetsplikt.

Jeg forstår godt at du ikke orker å snakke med dine foreldre om dette.

Jeg håper at du velger å søke hjelp snart

I noen byer er det også gratis psykologtimer for studenter.

Ta godt vare på deg selv

Klem

 

Anonymkode: 7738d...7ad

Jeg tenkte å ta kontakt med psykolog når jeg har flytta hjemmefra, så jeg slipper spm. om hvor jeg har vært og hvor jeg skal... Føler ikke helt for å lyve hver uke, og jeg vil ikke være frekk og ikke svare. Jeg er kanskje myndig, men i dette huset sier vi alltid i fra om hvor vi drar/har hvert.

Har heller ikke penger til psykolog, og jeg går bare vg3, så vet ikke helt om jeg kan fågratis psykologitime

Anonymkode: b52f1...823

[LiljaMarie]

Du virker som en veldig god venn ut fra det du forteller. Men siden du har blitt avvist så mange ganger kan det jo ligge noe bak? 

Er du for eksempel alt foe snill, slik at det nesten blir kjedelig? Kan det være noe du sier eller gjør som sårer andre?

Ville absolutt gått til psykolog! Både for å bearbeide det du har vært igjennom, og utvikle deg selv.

ingen fortjener å ha det sånn.

lykke til!

 

[AnonymBruker]

Dersom behandlingen påbegynnes før du er 18 år, kan du fortsette i BUP til du er 23 år gammel.

Her er litt informasjon til deg:

https://helsedirektoratet.no/folkehelse/psykisk-helse-og-rus/psykisk-helsevern/psykisk-helsevern-for-barn-og-unge

 

Anonymkode: abf2c...5c9

[AnonymBruker]

På 20.10.2016 den 23.19, LiljaMarie skrev:

Du virker som en veldig god venn ut fra det du forteller. Men siden du har blitt avvist så mange ganger kan det jo ligge noe bak? 

Er du for eksempel alt foe snill, slik at det nesten blir kjedelig? Kan det være noe du sier eller gjør som sårer andre?

Ville absolutt gått til psykolog! Både for å bearbeide det du har vært igjennom, og utvikle deg selv.

ingen fortjener å ha det sånn.

lykke til!

 

Jeg har også tenkt mye på at noe må ligge bak. Er jo ikke alle andre som er rare og jeg som er den normale når det er jeg som ikke passer inn.. Det eneste jeg kommer på er at jeg kan være klein å snakke med, men det er jo ikke bare min skyld når ingen prøver å holde samtale i gang bortsett fra meg... Kanskje jeg har en rar oppførsel og bare er for stille og innadvendt? 

 

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dersom behandlingen påbegynnes før du er 18 år, kan du fortsette i BUP til du er 23 år gammel.

Her er litt informasjon til deg:

https://helsedirektoratet.no/folkehelse/psykisk-helse-og-rus/psykisk-helsevern/psykisk-helsevern-for-barn-og-unge

 

Anonymkode: abf2c...5c9

Jeg har nylig fylt 18, men takk!

Anonymkode: b52f1...823

[AnonymBruker]

På 19.10.2016 den 21.27, AnonymBruker skrev:

Stemninger med meg blir alltid kleine. Jeg har aldri noe å snakke om med noen, og det virker ikke som om folk er interessert i å holde samtaler med meg. Jeg er ei jente som fort blir glemt. Føler meg så utrolig dritt på skolen. Jeg har alltid følt meg dritt i sosiale sammenhenger, men spesielt de 3 siste årene på vgs. har jeg bare følt meg sær, utenfor, klein og rar... 

Anonymkode: b52f1...823

Tror du er inne på essensen her.

Folk flest er selvsentrerte (det er jo du og). Folk bryr seg om vennene sine - da er det gi og få - men det er et par steg frem til vennskap. For at vennskap skal etableres må det være noe der. Felles referanser og opplevelser. Humor. Interessante historier å fortelle. Det er rett og slett noen mennesker som er mer interessante å være sammen med enn andre og noen vi har mer felles med enn andre, og vi søker mot dem. 

Vi kan dessverre ikke vente så mye "veldedighet" her. Det er viktig å være normalt hyggelig og gi folk en sjanse, men hvis samtalen går i stå er det grenser for hvor mange ganger man prøver. Det som også kan være tilfelle er rett og slett at du blir selvbevisst. Og menneskene som er mest interessante å være med er de som tar aktivt interesse i andre. Din sjenanse / angst kan også oppfattes som at du ikke genuint er så interessert i dem heller. 

Jeg tror noen ting har skjedd;

- Du tør ikke åpne deg og dele tanker og opplevelser. Som resultat blir du oppfattet som kjedelig.

- Du har hatt negative, sosiale opplevelser i oppveksten og har derfor lav selvtillit. Du forventer i utgangspunktet at folk ikke skal like deg, og leser unødvendig mye inn i blikk, fakter og kroppsspråk. Sannheten er antakelig at ingen har så mye imot deg som du tror. 

 

Du kan selvsagt gå til psykolog, men jeg tror det er mye å hente innen litt selvhjelpslitteratur og å øve seg frem selv.

Anonymkode: ed8c6...599

[Chriistiinee]

Det er som om jeg skulle skrevet det selv, for jeg sliter med akkurat det samme.

Erfaringsmessig vil jeg fraråde deg å gå til psykolog. Jeg ønsker ikke å virke negativ, men det er lite som kommer til å endre seg om du søker hjelp. For om du får hjelp til å takle problemene dine, vil ikke problemene bli løst, og de vil blusse opp igjen. Da jeg oppsøkte hjelp for mine problemer vedrørende ensomhet og mobbing, ble det vridd på for å virke som det var min feil, selv hos psykologene. De gav meg tips til hvordan jeg kunne snakke med folk, og hvilke aktiviteter jeg kunne bli med på for å være mer sosial, uten å forstå meg da jeg sa at jeg hadde prøvd det og hadde gitt opp. Selv om mange skal ha det til å virke som om det er din skyld, er det ikke det. Det er rett og slett for få som ser deg og dine kvaliteter. Det høres ut som en klisje, men slik er det. Det er dessverre ikke så mye du får gjort med det, du kan ikke tvinge noen til å være med deg. du kan ikke tvinge folk til å være vennene dine. Selvhjelpslitteratur er heller ingen god ting, eventuelt må du velge med omhu. Mange selvhjelpsbøker lister opp som om det skulle være et fasitsvar, og om du ikke gjør det som står eller hvis du gjør det som står men det ikke fungerer, er det liksom noe galt med deg. Du kan selvsagt oppsøke hjelp ved psykologtimer eller selvhjelpsbøker, men igjen, velg med omhu.

På dette tidspunktet kan jeg dessverre ikke si hva som hjelper, men jeg kan si hva som ikke hjalp meg, og håpe at det sparer deg for en del lidelse senere i livet. For feilgrep gjør bare vondt verre.

[Kamikatze]

Hadde du kommet med godter og is på døren min, hadde jeg garantert blitt venner med deg.

Sitter med en følelse av at din mor ikke sa det hun sa for å hjelpe deg, men som hersketeknikk. Likevel kan hun ha litt rett (Blind høne kan også finne et frø). Hvis du er veldig introvert og samtidig dårlig på smalltalk, så kan det nok bli kjedelig å omgås deg i lengden. Spesielt hvis du er mest opptatt av deg og ditt, og ikke så mye hva angår den andre. Men smalltalk kan læres.

Dessuten ser ofte jenter i din alder sjelden forskjell på vennskap, kontra det at noen er hyggelig å omgås. Veldig greit egentlig å få filtrert bort de som ikke er venner, men blott bekjente.

Begynn med hobbies som du liker, som kan fylle tiden din, og trekke deg i retning av folk med felles interesser. Det kan være et steg i rett retning.

Lykke til, uansett!

[AnonymBruker]

På 22.10.2016 den 14.00, AnonymBruker skrev:

Tror du er inne på essensen her.

Folk flest er selvsentrerte (det er jo du og). Folk bryr seg om vennene sine - da er det gi og få - men det er et par steg frem til vennskap. For at vennskap skal etableres må det være noe der. Felles referanser og opplevelser. Humor. Interessante historier å fortelle. Det er rett og slett noen mennesker som er mer interessante å være sammen med enn andre og noen vi har mer felles med enn andre, og vi søker mot dem. 

Vi kan dessverre ikke vente så mye "veldedighet" her. Det er viktig å være normalt hyggelig og gi folk en sjanse, men hvis samtalen går i stå er det grenser for hvor mange ganger man prøver. Det som også kan være tilfelle er rett og slett at du blir selvbevisst. Og menneskene som er mest interessante å være med er de som tar aktivt interesse i andre. Din sjenanse / angst kan også oppfattes som at du ikke genuint er så interessert i dem heller. 

Jeg tror noen ting har skjedd;

- Du tør ikke åpne deg og dele tanker og opplevelser. Som resultat blir du oppfattet som kjedelig.

- Du har hatt negative, sosiale opplevelser i oppveksten og har derfor lav selvtillit. Du forventer i utgangspunktet at folk ikke skal like deg, og leser unødvendig mye inn i blikk, fakter og kroppsspråk. Sannheten er antakelig at ingen har så mye imot deg som du tror. 

 

Du kan selvsagt gå til psykolog, men jeg tror det er mye å hente innen litt selvhjelpslitteratur og å øve seg frem selv.

Anonymkode: ed8c6...599

Du har rett i at jeg ikke tør å åpne meg og dele tanker og opplevelser. Det at jeg også har hatt negativ oppvekst sosialt sett (mobbing feks.) gir meg faktisk dårlig selvtillit og jeg er kjenner jeg får vanskeligheter med å puste når jeg går gjennom kantina på skolen (noe jeg må hver morgen for å komme meg til klasserommet mitt). Jeg overtenker i de fleste situasjoner mye, og ''analyserer'' alt ved de jeg er med. Jeg har alt i alt en stor følelse av at jeg er mislikt, og at folk stirrer og dømmer hver eneste bevegelse... Mye av det er psykisk, men helt ærlig føler jeg ikke for å snakke med psykolog om dette... Selvhjelplitteratur kan jeg prøve. Takk for svar!

På 23.10.2016 den 17.07, Chriistiinee skrev:

Det er som om jeg skulle skrevet det selv, for jeg sliter med akkurat det samme.

Erfaringsmessig vil jeg fraråde deg å gå til psykolog. Jeg ønsker ikke å virke negativ, men det er lite som kommer til å endre seg om du søker hjelp. For om du får hjelp til å takle problemene dine, vil ikke problemene bli løst, og de vil blusse opp igjen. Da jeg oppsøkte hjelp for mine problemer vedrørende ensomhet og mobbing, ble det vridd på for å virke som det var min feil, selv hos psykologene. De gav meg tips til hvordan jeg kunne snakke med folk, og hvilke aktiviteter jeg kunne bli med på for å være mer sosial, uten å forstå meg da jeg sa at jeg hadde prøvd det og hadde gitt opp. Selv om mange skal ha det til å virke som om det er din skyld, er det ikke det. Det er rett og slett for få som ser deg og dine kvaliteter. Det høres ut som en klisje, men slik er det. Det er dessverre ikke så mye du får gjort med det, du kan ikke tvinge noen til å være med deg. du kan ikke tvinge folk til å være vennene dine. Selvhjelpslitteratur er heller ingen god ting, eventuelt må du velge med omhu. Mange selvhjelpsbøker lister opp som om det skulle være et fasitsvar, og om du ikke gjør det som står eller hvis du gjør det som står men det ikke fungerer, er det liksom noe galt med deg. Du kan selvsagt oppsøke hjelp ved psykologtimer eller selvhjelpsbøker, men igjen, velg med omhu.

På dette tidspunktet kan jeg dessverre ikke si hva som hjelper, men jeg kan si hva som ikke hjalp meg, og håpe at det sparer deg for en del lidelse senere i livet. For feilgrep gjør bare vondt verre.

Tusen takk for at du deler dine erfaringer. Settes stor pris på!

På 23.10.2016 den 17.43, Kamikatze skrev:

Hadde du kommet med godter og is på døren min, hadde jeg garantert blitt venner med deg.

Sitter med en følelse av at din mor ikke sa det hun sa for å hjelpe deg, men som hersketeknikk. Likevel kan hun ha litt rett (Blind høne kan også finne et frø). Hvis du er veldig introvert og samtidig dårlig på smalltalk, så kan det nok bli kjedelig å omgås deg i lengden. Spesielt hvis du er mest opptatt av deg og ditt, og ikke så mye hva angår den andre. Men smalltalk kan læres.

Dessuten ser ofte jenter i din alder sjelden forskjell på vennskap, kontra det at noen er hyggelig å omgås. Veldig greit egentlig å få filtrert bort de som ikke er venner, men blott bekjente.

Begynn med hobbies som du liker, som kan fylle tiden din, og trekke deg i retning av folk med felles interesser. Det kan være et steg i rett retning.

Lykke til, uansett!

Jeg tror kanskje du har rett i det med min mor, altså at hun kan ha hatt rett i det hun har sagt. Jeg har alltid fornekta det, for jeg syns det er sårende å høre min mor si sånt om meg, men samtidig innerst inne vet jeg at hun har rett... 

Når du sier at jeg mest opptatt av meg og mitt, så er det ikke slik i det hele tatt. Faktisk så prøver jeg alltid å føre samtale over på den jeg snakker jeg. Jeg vet mennesker er interessert i å snakke om seg selv, og samtalene varer lengre hvis jeg klarer å få de til å snakke om seg selv og sine opplevelser, mens jeg følger interessert med og stiller spørsmål... Jeg kan komme med noe smått om meg selv bare for litt variasjon, men jeg tør sjeldent å snakke mye om meg selv, i frykt for at vedkommende jeg snakker med blir uinteressert (Som barn opplevde jeg at historier jeg fortalte om ting som skjedde meg var uinteressant for vennene mine, så jeg ikke fikk noe respons tilbake). 

Jeg har dessverre ikke tid til hobby og slikt, ettersom jeg slutter så sent på skolen og resten av dagen går til skolearbeid og å slappe av... Jeg har lite krefter etter skolen og har vanskeligheter for å holde meg våken etter middag...

Tusen takk for svar!

Anonymkode: b52f1...823

[AnonymBruker]

Kan i grunn legge til noe som skjedde meg idag... Har vært på gråten i hele dag pga. dette...

Er med i en russegruppe på 8 jenter, hvor jeg kjenner 3 av jentene godt. Vel, idag fant jeg ut at hun ene i gruppa har invitert 5 av jentene på jentekveld hos seg på Halloween... Min nærmeste venninne som er invitert ble helt sjokkert når hun fant ut at jeg ikke var invitert, og hun angret på at jeg hun hadde spurt meg, ettersom jeg bevisst ble holdt utenfor. Når hun konfronterte verten med dette, ble hun fortalt at det var fordi hun ikke kjente meg spesielt. Er litt min egen skyld at jeg ikke har blitt kjent med verten, men merker det er lite logikk i å ekskludere enkelte av oss, spesielt siden hun ikke kjenner oss og vi er i samme gruppe, så er det akkurat det hun burde gjøre; Bli kjent med oss! Etter det så gikk tilogmed venninna mi fra meg og var med en annen jente i pausa... Hadde sååå lyst til å gråte på skolen når jeg satt alene i lunsjen og lata som om jeg holdt på med skolearbeid... Akkurat når jeg tenker at alt er bra får jeg alltid et slag i trynet... Er så dritt lei av å være så ensom, samtidig å trives jeg i ensomheten... Det er nemlig den eneste måten jeg kan være meg selv...

 

Har forresten også lagt merke til at jeg ikke har problemer med å snakke og bli kjent med folk jeg ikke føler for å imponere... Altså, de jeg vil bli venn med og de jeg føler for å bli kjent med sliter jeg med å henge rundt, mens med de som er mer som med, de stille og rolige, har jeg lettere for å bli kjent med... Veldig rart...

Anonymkode: b52f1...823

[AnonymBruker]

Over 700 har sett dette, men bare noen få har svart... Betyr dette at folk ikke vet hva de skal svare, ikke gidder å lese, eller at jeg rett og slett ikke er verdt å svare? Overtenker litt igjen nå, men må jo lure litt....

 

*Dytter*

Anonymkode: b52f1...823

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Over 700 har sett dette, men bare noen få har svart... Betyr dette at folk ikke vet hva de skal svare, ikke gidder å lese, eller at jeg rett og slett ikke er verdt å svare? Overtenker litt igjen nå, men må jo lure litt....

 

*Dytter*

Anonymkode: b52f1...823

Med dette fremstår du som litt needy.....

Sitat

Når du sier at jeg mest opptatt av meg og mitt, så er det ikke slik i det hele tatt. Faktisk så prøver jeg alltid å føre samtale over på den jeg snakker jeg. Jeg vet mennesker er interessert i å snakke om seg selv, og samtalene varer lengre hvis jeg klarer å få de til å snakke om seg selv og sine opplevelser, mens jeg følger interessert med og stiller spørsmål... Jeg kan komme med noe smått om meg selv bare for litt variasjon, men jeg tør sjeldent å snakke mye om meg selv, i frykt for at vedkommende jeg snakker med blir uinteressert (Som barn opplevde jeg at historier jeg fortalte om ting som skjedde meg var uinteressant for vennene mine, så jeg ikke fikk noe respons tilbake). 

Kanskje du gir for lite av deg selv? Om det er slik (satt på spissen) at du bare sitter og smiler mens du fører samtalen over på de andre hele tiden, kan det fremstå som ubehagelig for enkelte. Her snakker jeg for meg selv, men om jeg gir av meg selv og ikke får noe tilbake, er ikke jeg så sugen på noe videre kontakt etter en stund! Samme om man må sitte og slite ordene ut av den andre. 

Anonymkode: 26975...280