Onkel som ikke bryr seg

[AnonymBruker]

Jeg har to barn, 4 og 2 år. Lite familie her vi bor, men min eneste bror bor like i nærheten med sin samboer. De har ikke barn ennå.

Før barna ble født gledet han seg til å bli onkel. Snakket om hva han skulle finne på med dem og slikt. Sånn har det ikke blitt. Jeg har prøvd å invitere på middag, cafe, grilling og slike ting. Det hender han dukker opp. Men det er aldri noen invitasjoner tilbake, og det er godt over ett år siden han passet ungene noen timer. Da på forespørsel. Har sluttet å spørre, fordi han virker så lunken. Vi har andre å spørre, så det handler ikke om behov for pass. Det er mer sårt at han overhode ikke ser ut til å bry seg, eller ønske kontakt med familien sin. Tenker hvor mye det ville betydd, spesielt for 4-åringen, å ha kvalitetstid med onkel. 

Har jo prøvd å si deg også, at det hadde vært hyggelig om de kunne ha 4-åringen litt. Og at mye av grunnlaget for et godt forhold legges nå. Han får det han investerer i det. 

For meg er familie egentlig viktig, og dette er litt sårt. Men har altså endt opp med omtrent null kontakt. Hadde det vært motsatt hadde jeg vært en person som ønsket å være en del av tantebarnas liv. Men folk er forskjellige, og man skal ikke tvinge seg på noen heller. Noen med lignende erfaring? 

Anonymkode: 0894e...b3f

[AnonymBruker]

Hos oss er det kun mormor som bryr seg om oss og våre barn. For resten av slekten er det som om vi ikke eksisterer og vi klarer oss selv. Det er ingen konflikter heller. Dette er vondt! Det plager meg hver dag selv om jeg prøver å ikke la meg påvirke. Man kan dessverre ikke velge familien vår, men å omgås folk som ønsker en i livet sitt er bedre enn familie som ikke virker.. Lykke til ihvertfall. 

Anonymkode: d7a32...659

[Gjest 1vy]

Broren din har ikke bedt om å bli onkel, så at han ikke ønsker å fylle den rollen er 100% hans eget valg. Hadde han hatt lyst hadde han tatt initiativ. Sånn er det bare, og det blir ikke bedre av at du forventer at han skal stille opp. La han leve sitt liv, også har barna dine sterke bånd med de det er naturlig å ha det til

 

Endret 7. november 2016 av 1vy

[Majott]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har to barn, 4 og 2 år. Lite familie her vi bor, men min eneste bror bor like i nærheten med sin samboer. De har ikke barn ennå.

Før barna ble født gledet han seg til å bli onkel. Snakket om hva han skulle finne på med dem og slikt. Sånn har det ikke blitt. Jeg har prøvd å invitere på middag, cafe, grilling og slike ting. Det hender han dukker opp. Men det er aldri noen invitasjoner tilbake, og det er godt over ett år siden han passet ungene noen timer. Da på forespørsel. Har sluttet å spørre, fordi han virker så lunken. Vi har andre å spørre, så det handler ikke om behov for pass. Det er mer sårt at han overhode ikke ser ut til å bry seg, eller ønske kontakt med familien sin. Tenker hvor mye det ville betydd, spesielt for 4-åringen, å ha kvalitetstid med onkel. 

Har jo prøvd å si deg også, at det hadde vært hyggelig om de kunne ha 4-åringen litt. Og at mye av grunnlaget for et godt forhold legges nå. Han får det han investerer i det. 

For meg er familie egentlig viktig, og dette er litt sårt. Men har altså endt opp med omtrent null kontakt. Hadde det vært motsatt hadde jeg vært en person som ønsket å være en del av tantebarnas liv. Men folk er forskjellige, og man skal ikke tvinge seg på noen heller. Noen med lignende erfaring? 

Anonymkode: 0894e...b3f

De er vel ikke i samme livssituasjon, og kanskje familie ikke er så viktig for han akkurat nå. Det kan endre seg senere, når han får egne barn. Du sier ikke noe om alder på dere/han. Er han ung, er han nok mer opptatt av sitt eget liv, og de mål han har satt seg enn familie og evt onkelbarn.

 

[AnonymBruker]

Her bryr også onkelen og tanten seg minimalt. 

Det som er sårt her, er at de er "verdens beste tante og onkel" for nevøene på hennes side.

 

Våre barn kjøper de ikke bursdagsgaver til engang..

Anonymkode: 7552d...1b2

[stemorrollen]

Man kan jo ikke kontrollere hva andre gjør og vil, men du kan snakke med han om dette og dele ønskene sine på en kjærlig måte. Da har du ihvertfall gjort han bevist på det, og jeg tror at det er det beste du kan gjøre.

[AnonymBruker]

Er ikke alle som trives så godt med små barn, kan jo være det endrer seg når de blir litt eldre. At de ikke kjenner han nå betyr ikke at de ikke vil bli kjent når de blir litt eldre

Selv bryr jeg meg ikke om småbarn, men kan være ok å være med de som begynner å bli 10år eller sånn. Syns bare ikke den der snakke ned til babyungen er noe stas. Liker noen jeg kan snakke til mer som en person, ikke som et laverestående vesen

Anonymkode: 5587b...2e3

[Citpensacola]

Det er én ting å forestille seg hvordan man kommer til å ha det som onkel/tante, og hvordan det blir i praksis. Kanskje han har funnet ut at han rett og slett ikke liker småbarn? Eller bare er opptatt med andre ting? Hvis min bror eller søster hadde fått unger hadde jeg nok holdt meg langt unna selv, for barn har jeg null sans for.

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og at mye av grunnlaget for et godt forhold legges nå. Han får det han investerer i det. 

Anonymkode: 0894e...b3f

Det er jo nettopp det - alle går ut fra at folk er interessert i et godt forhold, men hva om han ikke er det? Kanskje trives han med å ha et distansert forhold til slektningene. Folk er forskjellige.

Anonymkode: cb1b8...2a5

[AnonymBruker]

Skjønner han godt. Jeg er yngst og var en veldig aktiv tante for mine tantebarn. Passet de mye og tilbrakte mye tid med de. Tenkte som deg at et godt grunnlag legges tidlig. Når jeg selv fikk barn var mine eldre søsken alt for opptatt med egne barn. Fikk ingenting tilbake fra mine søsken. Kjipt å være yngst, for eldre søsken har nok med seg selv og sin familie.

Anonymkode: 7220b...1e7

[Daria]

Jeg er tante til tre på hhv 8, 5 og 3 år, og det går fort måneder mellom hver gang jeg ser dem. Ikke fordi jeg ikke bryr meg eller har noe dårlig forhold til søsknene mine, men vi har alle travle dager både til hverdags og i helgene. Eldste har jeg hatt hos meg noen få ganger, også på mitt initiativ. Den minste har jeg vært barnevakt for på forespørsel en gang, aldri for den mellomste, og jeg har aldri tatt initiativ til å gjøre noe med de to yngste på egen hånd. Hovedgrunnen til det er rett og slett at jeg ikke er så vant til barn at jeg synes det er greit å ha ansvar for så små barn. De er fullstendig uforutsigbare og kan ikke fortelle hva de vil og ikke vil. Det er lettere (og ja, morsommere) å tilbringe tid med dem når de er eldre. At hun ikke har sett meg på tre måneder hindrer ikke 3-åringen å kaste seg i armene mine med et begeistret "Tante!" når vi ses - det skal ikke så mye til å bygge et forhold til små barn...

Kanskje blir broren din en mer engasjert onkel når ungene blir eldre, kanskje er han bare ikke den typen - alle er ikke det.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner jo at ts har forventninger, men jeg har inntrykk av at hun kanskje ikke har så nært forhold til broren i utgangspunktet og nå handler all kontakt om barna..? Jeg har ikke vært noen supertante til mine nieser/nevøer, men jeg har heller ikke hatt et nært forhold til mine søsken. Hadde vi hatt et godt forhold så hadde vi hatt et grunnlag for å bli supertante, men for meg funket det ikke å være supertante uten dette forholdet til barnas foreldre i utgangspunktet. Nå har jeg også barn selv og kan trygt si at mine selvsentrerte søsken fortsatt er selvsentrerte og har lite interesse i meg og mine barn. Det er helt ok, jeg hadde syntes det ble kleint om de nå skulle bygge et forhold til mine barn uten å klare å ha et godt forhold til meg.

 

Anonymkode: ec8a2...d32

[AnonymBruker]

Noen liker ikke så godt å være sammen med barn. Kjipt ja, men slik er det bare. Det er deres tap som ikke ser gleden av å bli godt kjent med barna dine. Uansett så bør du heller bare innse at noen er man på besøk hos av og til, mens andre er det annerledes med.

Anonymkode: 545e4...78c

[AnonymBruker]

Men var dere noe sammen med dem før dere fikk barn da? Klart det ikke er så interessant å bli kjent med og bygge bånd til en fireåring, hvis det er det eneste båndet man har til familien. Du sier du tenker på hvor mye det hadde betydd for fireåringen, men hvis det ikke betyr noe for deg selv, merker vel han det. Har du forsøkt å be dem på ting uten barnet? Ut å spise, middag hjemme med vin, en konsert? Ringer du og spør hvordan de har det, hva de holder på med, hvor de skal i ferien? Jeg tror du må begynne der, bygge bånd selv.

Anonymkode: 6d624...e99

[AnonymBruker]

Takk for alle svar! Jeg lander vel på det jeg allerede føler. Han bryr seg rett og slett ikke nevneverdig om familie. Spesielt ikke etter at han fikk samboer for ett par år siden. Det er snakk om en voksen person dette forresten.

Som svar på det noen spør om litt over her, så har vi også hatt kontakt med han, både alene og med samboer, uten barna. Har invitert på kino, konsert, middag, spillkveld osv. Spredt utover i tid, ikke et jevnt mas hele tiden. Men det går bare en vei, og jeg er lei av det. 

Jeg aksepterer fullt ut at folk er forskjellige. At noen ikke ønsker nær kontakt med familie. Og at de ikke er spesielt glad i unger. Jeg synes bare det er trist. Både fordi han er mitt eneste søsken, vi har ikke annen familie her, og fordi jeg ser hvor barna lyser opp de få gangene han ser de. Våre venner har masse onkler og tanter som er der, så det blir en kontrast og et savn. 

Anonymkode: 0894e...b3f