Er jeg den eneste som ikke vet hva jeg skal bli når jeg blir stor?

[AnonymBruker]

Jeg mister snart motivasjonen til å finne meg en jobb, det er absolutt ingenting jeg kunne tenkt meg å jobbe med. Er det flere som har det sånn?

Anonymkode: 79216...635

[Tvist]

Jeg har aldri bestemt med for hva jeg ville bli når jeg ble "stor". Er ikke noe spesielt, men har en bachelor og søker på kontorjobber. 

Har du prøvd ut noe? Hvis du ikke har jobbet mye, er det vanskelig å se for seg en arbeidshverdag innen de forskjellige yrkene. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Tvist skrev:

Jeg har aldri bestemt med for hva jeg ville bli når jeg ble "stor". Er ikke noe spesielt, men har en bachelor og søker på kontorjobber. 

Har du prøvd ut noe? Hvis du ikke har jobbet mye, er det vanskelig å se for seg en arbeidshverdag innen de forskjellige yrkene. 

Ja, jeg har prøvd ut ulike jobber, men det er alltid noe jeg ikke liker eller føler jeg ikke behersker og da vil jeg ikke mer. Det har nok mye med at jeg har ekstrem lav selvtillit spesielt når det kommer til jobb, også føler jeg at jeg ikke mestrer ting og da gir jeg opp. Jeg har mange ganger tenkt at jeg har en personlighet som passer til absolutt ingenting. Jeg liker ikke å ha mye ansvar, jeg liker ikke å jobbe med kunder, er ikke så glad i barn, vil ikke ha en avansert jobb ( finnes ikke ambisiøs), vil ikke ha en jobb der jeg veileder folk ( er ikke så god på å huske eller overbevise), jeg blir sliten av å gi av meg meg selv, så derfor er alt av kundeservice og jobbe med folk utelukket, vil ikke ha en fysisk tung jobb heller, så da føler jeg dessverre jeg sitter igjen med ingenting.

Anonymkode: 79216...635

[Tvist]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg har prøvd ut ulike jobber, men det er alltid noe jeg ikke liker eller føler jeg ikke behersker og da vil jeg ikke mer. Det har nok mye med at jeg har ekstrem lav selvtillit spesielt når det kommer til jobb, også føler jeg at jeg ikke mestrer ting og da gir jeg opp. Jeg har mange ganger tenkt at jeg har en personlighet som passer til absolutt ingenting. Jeg liker ikke å ha mye ansvar, jeg liker ikke å jobbe med kunder, er ikke så glad i barn, vil ikke ha en avansert jobb ( finnes ikke ambisiøs), vil ikke ha en jobb der jeg veileder folk ( er ikke så god på å huske eller overbevise), jeg blir sliten av å gi av meg meg selv, så derfor er alt av kundeservice og jobbe med folk utelukket, vil ikke ha en fysisk tung jobb heller, så da føler jeg dessverre jeg sitter igjen med ingenting.

Anonymkode: 79216...635

Tror nok du er flinkere til flere ting enn du tror, du trenger bare å komme inn i en stilling og bli trygg på det. 

Kanskje du kan blir mobilvekter, der du kjører rundt i bil (ofte etter stengetid og kontrollerer bygg og alarmer. Eller hva med å jobbe med regnskap/lønn?

Har du en utdannelse? Har du hatt noen jobber over lengre tid?

[Jordbæra]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mister snart motivasjonen til å finne meg en jobb, det er absolutt ingenting jeg kunne tenkt meg å jobbe med. Er det flere som har det sånn?

Anonymkode: 79216...635

Akkurat nå trives jeg med en type jobb. Ikke det at jeg elsker det hver dag, men det gir meg mye å ha noe å gå til, man må begynne et sted og at det er lønnet ganske godt. Akkord jobbing fra 200-300 kr timen.

Men senere i livet har jeg lyst til å jobbe med vanskeligstilte ungdom og/eller barnepleier/sykepleier på føden. 

Selv er jeg 24. Og det er veldig stor sjanse for at jeg bytter jobb innen jeg er 40.

Det å bestemme seg for å bli noe virker veldig demotiverende for meg. For da føler jeg fort klaustrofobi over tanken på å måtte gå ett sted resten av livet og trives med den tingen resten av livet.

Derfor tenker jeg heller at dette trives jeg med nå og dette kan jeg drive med så lenge jeg ønsker.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg har prøvd ut ulike jobber, men det er alltid noe jeg ikke liker eller føler jeg ikke behersker og da vil jeg ikke mer. Det har nok mye med at jeg har ekstrem lav selvtillit spesielt når det kommer til jobb, også føler jeg at jeg ikke mestrer ting og da gir jeg opp. Jeg har mange ganger tenkt at jeg har en personlighet som passer til absolutt ingenting. Jeg liker ikke å ha mye ansvar, jeg liker ikke å jobbe med kunder, er ikke så glad i barn, vil ikke ha en avansert jobb ( finnes ikke ambisiøs), vil ikke ha en jobb der jeg veileder folk ( er ikke så god på å huske eller overbevise), jeg blir sliten av å gi av meg meg selv, så derfor er alt av kundeservice og jobbe med folk utelukket, vil ikke ha en fysisk tung jobb heller, så da føler jeg dessverre jeg sitter igjen med ingenting.

Anonymkode: 79216...635

Akkurat sånn var jeg og. Det var skummelt å jobbe med kunder. Det var skummelt å ha ansvar og mer behagelig å bare gjøre det man får beskjed om. Etc. Jeg orket ikke tanken på en tung jobb rett og slett fordi jeg var redd for å bli sliten.

Nå driver jeg renholdsfirma helt alene. Og jeg elsker det 😊

Anonymkode: cf114...841

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Tvist skrev:

Tror nok du er flinkere til flere ting enn du tror, du trenger bare å komme inn i en stilling og bli trygg på det. 

Kanskje du kan blir mobilvekter, der du kjører rundt i bil (ofte etter stengetid og kontrollerer bygg og alarmer. Eller hva med å jobbe med regnskap/lønn?

Har du en utdannelse? Har du hatt noen jobber over lengre tid?

Jeg har dessverre ikke sertifikat, og jeg er ikke god med tall, men takk for forslag   Jeg tror nok ikke noen andre enn meg kan finne ut hva som kan funke. Men jeg finner trøst i at det ikke bare er meg som føler det sånn  ( selv om det selvfølgelig ikke er bra at det er flere som er like usikre som meg) 

Jeg har utdannelse, men det er ikke noe jeg vil jobbe med. Det kommer inn under service og det klarer jeg rett og slett ikke. Er nok rett og slett ikke alle som finner noe de virkelig vil jobbe med, sånn er det bare  

Anonymkode: 79216...635

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har dessverre ikke sertifikat, og jeg er ikke god med tall, men takk for forslag   Jeg tror nok ikke noen andre enn meg kan finne ut hva som kan funke. Men jeg finner trøst i at det ikke bare er meg som føler det sånn  ( selv om det selvfølgelig ikke er bra at det er flere som er like usikre som meg) 

Jeg har utdannelse, men det er ikke noe jeg vil jobbe med. Det kommer inn under service og det klarer jeg rett og slett ikke. Er nok rett og slett ikke alle som finner noe de virkelig vil jobbe med, sånn er det bare  

Anonymkode: 79216...635

Renhold? Lager medarbeider? Mange renholdere vasker før andre kommer på jobb.

Anonymkode: cf114...841

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat sånn var jeg og. Det var skummelt å jobbe med kunder. Det var skummelt å ha ansvar og mer behagelig å bare gjøre det man får beskjed om. Etc. Jeg orket ikke tanken på en tung jobb rett og slett fordi jeg var redd for å bli sliten.

Nå driver jeg renholdsfirma helt alene. Og jeg elsker det 😊

Anonymkode: cf114...841

Jeg har i flere år jobbet som renholder, men etter at jeg flyttet til en ny by så jeg tenkte jeg å komme meg videre. Kanskje det var noe annet jeg kunne passe som? Har prøvd litt forskjellig det siste halve året, men er ikke noe jeg følte meg komfortabel med. Jeg er nå inne på tanken med å begynne som renholder igjen, selv om jeg hadde håpet at jeg kunne takle en jobb som var litt mindre fysisk tung. Jeg kunne faktisk tenkt meg å startet noe for meg selv, men er bare ikke sikker på hva det skulle vært. 

Tøft gjort av deg å starte for deg selv, også er du så heldig som stortrives. Bra å høre at det går an å komme seg videre  

Anonymkode: 79216...635

[Carrot]

Hei TS, hvor gammel er du og hvilken skolebakgrunn har du? Om du kunne gjøre akkurat hva du ville uten å tenke på at du evt ikke har utdannelse osv - hva er det første du tenker?

Jeg startet bachelor utdanningen min som 28åring i full jobb alene med to små 14 uker i strekk mens mannen var på jobb (turnus) og fikk min master etterhvert også midt i en skilsmisse - hektisk men ja, du trenger ikke vite hva du vil som 16, 18, 20 åring...

Trekk pusten, prøv masse - kjenn på hva du liker og gjør mer av det. Livet er alt for kort til å jage karriere om det ikke gir deg noe og gjør deg lykkelig!

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har i flere år jobbet som renholder, men etter at jeg flyttet til en ny by så jeg tenkte jeg å komme meg videre. Kanskje det var noe annet jeg kunne passe som? Har prøvd litt forskjellig det siste halve året, men er ikke noe jeg følte meg komfortabel med. Jeg er nå inne på tanken med å begynne som renholder igjen, selv om jeg hadde håpet at jeg kunne takle en jobb som var litt mindre fysisk tung. Jeg kunne faktisk tenkt meg å startet noe for meg selv, men er bare ikke sikker på hva det skulle vært. 

Tøft gjort av deg å starte for deg selv, også er du så heldig som stortrives. Bra å høre at det går an å komme seg videre  

Anonymkode: 79216...635

Starte noe for deg selv så sitter du med alt av ansvar alene, må takle alt av kunder alene og er en fysisk tung jobb da 😊altså alt du ikke ønsket. Og det å ansette folk for å jobbe under deg er vel ikke lønnsomt før du kan ansette 10 stk 😊 og ute erfaring blir det ennå mer vanskelig. Så hvis du vil begynne noe eget må du nok jobbe noen år med en drittjobb. Jeg har hatt mine tøffeste år under en narsissistisk sjef med dårlig lønn og fæle arbeidstider før jeg kunne begynne noe eget.

Anonymkode: cf114...841

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Carrot skrev:

Hei TS, hvor gammel er du og hvilken skolebakgrunn har du? Om du kunne gjøre akkurat hva du ville uten å tenke på at du evt ikke har utdannelse osv - hva er det første du tenker?

Jeg startet bachelor utdanningen min som 28åring i full jobb alene med to små 14 uker i strekk mens mannen var på jobb (turnus) og fikk min master etterhvert også midt i en skilsmisse - hektisk men ja, du trenger ikke vite hva du vil som 16, 18, 20 åring...

Trekk pusten, prøv masse - kjenn på hva du liker og gjør mer av det. Livet er alt for kort til å jage karriere om det ikke gir deg noe og gjør deg lykkelig!

Jeg er i begynnelsen av 30-årene og har bare tatt fagbrev, ikke gått på høyskole. Hvis jeg virkelig skulle blitt hva jeg ville så ville jeg blitt parterapeut, eller noe kreativt som forfatter eller designer. Men det er ikke noe jeg kommer til å gjøre, så jeg strever ikke så veldig etter å få oppfylt de drømmene  

Karriere er aldri noe jeg har vært opptatt av, jeg har bare jobbet for å få penger til det som er viktig for meg. Fritiden er livet mitt, men det er selvfølgelig en fordel om man trives på jobb for ellers hadde livet vært uutholdelig 

Anonymkode: 79216...635

[Carrot]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er i begynnelsen av 30-årene og har bare tatt fagbrev, ikke gått på høyskole. Hvis jeg virkelig skulle blitt hva jeg ville så ville jeg blitt parterapeut, eller noe kreativt som forfatter eller designer. Men det er ikke noe jeg kommer til å gjøre, så jeg strever ikke så veldig etter å få oppfylt de drømmene  

Karriere er aldri noe jeg har vært opptatt av, jeg har bare jobbet for å få penger til det som er viktig for meg. Fritiden er livet mitt, men det er selvfølgelig en fordel om man trives på jobb for ellers hadde livet vært uutholdelig 

Anonymkode: 79216...635

Hva fyller du fritiden din med som er viktig for deg? For meg er det å ha en jobb jeg liker gå til viktig fordi det da ikke føles som arbeid. Som terapeut jobber man med mennesker, veldig lite rom for særlig kreativitet der og motstridende til design for eksempel, så jeg lurer på om du virkelig har tatt deg tid til å kjenne etter hva du tenker livet ditt rommer om 5 - 10 - 15 år?

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Carrot skrev:

Hva fyller du fritiden din med som er viktig for deg? For meg er det å ha en jobb jeg liker gå til viktig fordi det da ikke føles som arbeid. Som terapeut jobber man med mennesker, veldig lite rom for særlig kreativitet der og motstridende til design for eksempel, så jeg lurer på om du virkelig har tatt deg tid til å kjenne etter hva du tenker livet ditt rommer om 5 - 10 - 15 år?

Jeg er en veldig lyttende person, som liker å høre om andres problemer. Jeg synes det er spennende med psykologi og kunne tenkt meg å hatt det som jobb rett og slett siden det er noe jeg liker å gjøre på fritiden. Men det blir aldri å skje for jeg gidder ikke å begynne på en lang utdannelse nå. Jeg er glad i å være kreativ selv om jeg ikke har noe spesielt talent, så det stopper der og dessverre 

Anonymkode: 79216...635

[Carrot]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en veldig lyttende person, som liker å høre om andres problemer. Jeg synes det er spennende med psykologi og kunne tenkt meg å hatt det som jobb rett og slett siden det er noe jeg liker å gjøre på fritiden. Men det blir aldri å skje for jeg gidder ikke å begynne på en lang utdannelse nå. Jeg er glad i å være kreativ selv om jeg ikke har noe spesielt talent, så det stopper der og dessverre 

Anonymkode: 79216...635

Hva med å ta kontakt med frivillige organisasjoner som tilbyr slike tjenester uten at man er utdannet psykolog? Eksempelvis besøksvenn for eldre, kirkens bymisjon, frelsesarmeen osv - man trenger ikke ha en religiøs overbevisning for å hjelpe andre mennesker i slike ordanisasjoner heller.. Dessuten, å ta utdanning som terapeut trenger ikke være 6 år psykolgistudie, det er veldig mange variasjoner innen dette området om du ønkser finne ut mer om det, og ordningene som ung voksen mtp finansiering osv er god - og tiden er absolutt med deg slik verdensbildet er mtp videre utdanning. Den kreative siden kan du da ta ut på fritiden så får du fylt begge de tingene du tar frem er givende for deg  

[AnonymBruker]

Helt greit å ikke vite hva man vil i begynnelsen av karrieren/studiene, men viktig å velge noe som i det minste er ok betalt, som man tror man trives med og som man tror man kan stå i lenge. Viktig å ikke bare ta det som det kommer, man må gå for det man trives med (Å ta det som det kommer er anbefalingen fra slekt og venner, men man må huske på at de hadde langt lettere å få jobb i sin tid, men i disse dager er det langt vanskeligere å bytte beite/bransje hvis man først er dritt lei og/eller ikke trives, blir mobbet etc). Hvis ikke blir man bare en "stepping" stone for folk som faktisk vet hva de ønsker (amerikans uttrykk som stemmer ganske godt - sliter med det nå  Og nå er det for sent å satse på ny utdanning og erfaring...

Så til dagens unge. Bruk gjerne noen år på å finne ut hva dere liker og hva man kan leve med lønnsmessig og arbeidsmessig. Ta så et aktivt valg om hva man vil satse på. Ikke la det skure og gå og "se hva som skjer". Da er man fucked. 

Anonymkode: 4a3b5...8d4

[Guarana]

Jeg vet det enda ikke. Har begynnt på et studie, men vet ikke om jeg får fullføre pga. Stryk. Nermer meg 30, og har barn. Føler meg mislykket fordi jeg ikke lever A4-livet. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Carrot skrev:

Hva med å ta kontakt med frivillige organisasjoner som tilbyr slike tjenester uten at man er utdannet psykolog? Eksempelvis besøksvenn for eldre, kirkens bymisjon, frelsesarmeen osv - man trenger ikke ha en religiøs overbevisning for å hjelpe andre mennesker i slike ordanisasjoner heller.. Dessuten, å ta utdanning som terapeut trenger ikke være 6 år psykolgistudie, det er veldig mange variasjoner innen dette området om du ønkser finne ut mer om det, og ordningene som ung voksen mtp finansiering osv er god - og tiden er absolutt med deg slik verdensbildet er mtp videre utdanning. Den kreative siden kan du da ta ut på fritiden så får du fylt begge de tingene du tar frem er givende for deg  

Jeg har vurdert å bli besøksvenn faktisk, noe jeg driver å søker på nå er personlig assistent eller støttekontakt. Det tror jeg kan være noe for meg  Men det får tiden vise, jeg er et sosialt menneske og det passer med bedre å forholde meg til en bruker enn å forholde meg til mange fremmede kunder hver dag ( har dessverre hatt nok dårlige erfaringer til at det er blitt et problem for meg)

Takk for svar!  

Anonymkode: 79216...635

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Guarana skrev:

Jeg vet det enda ikke. Har begynnt på et studie, men vet ikke om jeg får fullføre pga. Stryk. Nermer meg 30, og har barn. Føler meg mislykket fordi jeg ikke lever A4-livet. 

Så leit å høre, det er ikke lett når man føler man ikke behersker ting. Det sliter i alle fall veldig på selvtilliten min, jeg mangler stå-på-viljen, jeg vil bare gå hjem å dø om det er noe jeg ikke klarer. Men det er ikke sånn man kommer seg frem her i livet, dessverre.

Jeg lever heller ikke A4-livet, men det er faktisk noe jeg aldri har lengta etter heller. Ikke vær redd for å ikke være sånn som alle andre, du er bra nok som du er. Det er bare noe du tenker i ditt eget hode, få dømmer andre for at de ikke gjør sånn som "alle andre"  Jeg tror t.o.m. at mange som lever et typisk A4- liv drømmer om noe annet  

Anonymkode: 79216...635