Hvor går grensa for hvor psykisk syk man er til sykmelding?

[AnonymBruker]

Hei

Jeg har ikke så god erfaring her og er ikke sikker på om jeg er innenfor rette emne, men jeg prøver.

For øyeblikket er jeg i arbeidslivet, aldri vært sykmeldt før, drar på jobben uansett. Jeg jobber innen psykiatri og har faktisk bipolar lidelse typ 2, men har klart å balansere det nogenlunde. Ellers lider jeg av panikkangst, og har helt angst for å skille meg ut, at andre skal vite om sykdommen eller at jeg sliter psykisk selv. Jeg vil ikke at folk og kollegaer skal drive å analysere meg. Jeg har jobbet "frivillig" deltid, droppet å jobbe 100% fordi det ble for mye for meg, og fikk gå ned til 50% fast som jeg begrunnet med behov for tid til "fritidsaktivitetene mine." Egentlig var jeg skikkelig dårlig. Men er redd for å ta det med sjefen, redd for å bli dømt, vil ikke snakke eller ha noe med nav og sykemelding å gjøre ... ALDRI! Helt der... men vet at dette ikke kanskje vil holde med tiden. Redd for at jeg skal bli så skamfull at jeg ikke klarer å sette beina på jobb igjen. Fikk etterhvert jobbet meg opp igjen til 100% med tiden. Byttet jobb, også jobber i samme yrke, men 65%! Veldig krevende og spennende. Men går på masse medisiner for å klare å fungere, Lamictal, Wellbutrin, atarax ved behov og nå Seroquel .... fast! Det har skjedd mye på privaten, så det går veldig VELDIG dårlig, men litt bedre nå med seroquelen fordi jeg får sove. Men spørsmålet mitt er... Jeg medisinerer og medisinerer for å klare å fungere i arbeidslivet, mens jeg fungerer ikke i mitt eget liv. Er det riktig det jeg gjør? Har heldigvis ingen barn. Men en fyr med skadet rygg jobber vel med rygg-vondt hvis det hjelper med masse smertestillende? Man blir vel ikke liggende hjemme om man kan spise smertestillende? Jeg har null problem å skaffe meg sykmelding, for legen vil jo og har rådet meg mange ganger til å ta en pause. Har også fått skriv fra dps at i fremtiden kan det henne at det kan være snakk om delvis uførhet, kan jo ikke jobbe 100. MEN er jo ikke villig til å sykemelde meg. For føler meg skikkelig "taper" av å gjøre det... for andre har jeg den flotte fasaden min. Så litt vanskelig dette... Hva gjør folk? Jobber man til man stuper og tar masse medisiner? Eller gjør ikke folk det? Jeg kjenner ingen, jeg har ikke spurt og jeg forteller jo ingenting til noen jeg kjenner om dette ... så. Og hvor lenge? Føles ut som at jeg aldri kan bli frisk! Men nå har ikke jeg akkurat forsøkt så tappert, propper meg jo bare i medisiner, for å overleve føler jeg.  Dette ble langt, takker for svar:) 

Anonymkode: 99fad...a51

[AnonymBruker]

Hva slags svar vil du ha? Hurra for at du sliter deg ut, stå på?

Anonymkode: 4f5b8...eb3

[Belima]

Dette må en lege bedømme. De fleste som ikke er leger eller psykiatere, bør ikke begi seg ut på å stille en diagnose og si at du bør sykemeldes. Sagt i beste mening.

 

[AnonymBruker]

Du skal fungere på arbeidsplassen. Kan du det så trenger du ikke sykemelde deg.

Fungere hjemme kan du gjøre i helga.

Anonymkode: c0a8d...a33

[AnonymBruker]

Ja, forstår! Hvilket svar vil jeg ha... Jeg vil egentlig få en form for bekreftelse på hva som er normalt! :/ Men jeg skjønner at ingen kan svare meg på om jeg bør eller ikke sykmelde meg. Jeg ønsker å rettferdiggjøre å ikke sykmelde meg/eller ikke, men ser jo... det er jo vanskelig for dere å si ... Jeg vil liksom ha et spark bak og en klapp på skuldern... haha... er litt evneveik for tiden. 

Anonymkode: 99fad...a51

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du skal fungere på arbeidsplassen. Kan du det så trenger du ikke sykemelde deg.

Fungere hjemme kan du gjøre i helga.

Anonymkode: c0a8d...a33

Ja, så du tenker at det er det samme hvor mange medisiner man tar, bare så lenge man fungerer på jobb så jobber man... Stemmer overens med den flinke meg. Latterlig at jeg ikke klarer å bedømme dette selv. 

Anonymkode: 99fad...a51

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva slags svar vil du ha? Hurra for at du sliter deg ut, stå på?

Anonymkode: 4f5b8...eb3

Dette var sikkert et veldig nyttig innlegg for TS.....

Til TS: Du høres ut som en person som står på og har god arbeidsmoral. Jeg skjønner tankegangen din og det du sliter med å finne ut av, men som mange sier er det vanskelig å gi konkrete råd. Stol på magefølelsen din og ikke tenk så altfor mye på hva andre sier og kanskje mener om ting. Til syvende og sist vet du selv (kanskje i samråd med legen din) hva som er det beste for deg.

Anonymkode: 9a37e...fe5

[AnonymBruker]

Jeg har noen som står meg veldig nær som har bipolar, og denne personen gikk mange år og tenkte som deg. Tilslutt endte det opp med at personen prøvde å ta livet sitt, noe som i senere tid ble funnet ut at det var relatert til jobb/skole og mye stress. Det er en ganske alvorlig psykisk sykdom og jeg vil råde deg til å ikke høre på personer her inne som ikke vet hva de snakker om eller hva denne sykdommen kan gjøre. Om du føler deg utslitt, dårlig og lignende så kan jeg love deg at det blir ikke bedre ved å presse seg selv. Du må selv kjenne etter hvordan du føler, og spesielt når du sliter med noe så alvorlig som dette. Med denne sykdommen kan man lett bli blind på hvordan man har det og tenke at "dette er normalt", helt til man møter veggen. Jeg vil også råde deg til å få sykemelding til du føler deg bedre, ellers vil jeg tro at du gjør vondt verre og det vil være ett spørsmål om tid før du verken klarer fungere på jobb eller hjemme. Håper du finner ut av det!! 

Anonymkode: 86e5d...763

[AnonymBruker]

Hei, TS her ...

Kom fram til at det for nesten alle i verden (ja, generaliserer kraftig her) er at det mest fornuftige er å ha og bli i jobb så lenge man klarer. Det er nok det beste for min psykiske helse, også er jeg heldig som klarer å jobbe. For det er mange som ikke får dette til. Jeg blir nok ikke friskere av å bli hjemme og stirre i veggen, snakke med en psykolog en gang i uka og måtte dra jevnlig innom NAV og måtte overbevise NAV at jobb er noe jeg ikke klarer, og måtte forklare senere "hullet" i CVen min. Jeg har ikke kapasitet til dette, og det er nok lettere å bli i jobben for øyeblikket. Etterhvert kan det stoppe opp helt av seg selv. Da har jeg gitt alt:P Den tid den sorg hvis det ikke skulle gå mer, men da har jeg stått på og gitt mitt. Da fikk jeg litt ro i sjela for nå! Takk for alle svar og tilbakemeldingene!

 

Thanks:) 

Anonymkode: 99fad...a51

[Brimi]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette var sikkert et veldig nyttig innlegg for TS.....

Til TS: Du høres ut som en person som står på og har god arbeidsmoral. Jeg skjønner tankegangen din og det du sliter med å finne ut av, men som mange sier er det vanskelig å gi konkrete råd. Stol på magefølelsen din og ikke tenk så altfor mye på hva andre sier og kanskje mener om ting. Til syvende og sist vet du selv (kanskje i samråd med legen din) hva som er det beste for deg.

Anonymkode: 9a37e...fe5

Det var jo helt i tråd med hva slags svar TS ville ha. En klapp på skulderen for hvor flink hun er til å kjøre seg selv i grøfta.

 

Nei, man skal ikke jobbe til man stuper. Da vil det ta MYE lengre tid før du kommer deg på bena igjen enn om du stopper opp/roer ned nå. Jeg ville hørt på legen og tatt ut sykemelding. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har noen som står meg veldig nær som har bipolar, og denne personen gikk mange år og tenkte som deg. Tilslutt endte det opp med at personen prøvde å ta livet sitt, noe som i senere tid ble funnet ut at det var relatert til jobb/skole og mye stress. Det er en ganske alvorlig psykisk sykdom og jeg vil råde deg til å ikke høre på personer her inne som ikke vet hva de snakker om eller hva denne sykdommen kan gjøre. Om du føler deg utslitt, dårlig og lignende så kan jeg love deg at det blir ikke bedre ved å presse seg selv. Du må selv kjenne etter hvordan du føler, og spesielt når du sliter med noe så alvorlig som dette. Med denne sykdommen kan man lett bli blind på hvordan man har det og tenke at "dette er normalt", helt til man møter veggen. Jeg vil også råde deg til å få sykemelding til du føler deg bedre, ellers vil jeg tro at du gjør vondt verre og det vil være ett spørsmål om tid før du verken klarer fungere på jobb eller hjemme. Håper du finner ut av det!! 

Anonymkode: 86e5d...763

Hei! Det er dette min "fornuftige" stemme nr 2 forteller meg:/ men jeg trenger vel ikke å bestemme meg for noe helt enda i kveld innså jeg nå. Takker masse for din erfaringa og omtanke

Anonymkode: 99fad...a51

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Det er dette min "fornuftige" stemme nr 2 forteller meg:/ men jeg trenger vel ikke å bestemme meg for noe helt enda i kveld innså jeg nå. Takker masse for din erfaringa og omtanke

Anonymkode: 99fad...a51

Nei det er selvsagt ikke noe du må bestemme deg for allerede, men det aller viktigste er din egen helse og ikke jobben din. Denne personen jeg snakket om var sykemeldt ett år etter dette skjedde, men hadde likevel ikke problemer med å få seg ny jobb. Og om du bestemmer deg for å sykemelde deg så er det ikke sikkert det er snakk om flere uker, det er godt mulig du bare trenger en ukes tid til å klare å roe ned fra hverdagen 

Anonymkode: 86e5d...763

[Sulosi]

Jeg synes helt seriøst du skal snakke med legen din om hvilke grenser du skal ha mtp jobb - fritid - sykdom. 

Det svaret du har fått fra AB ...763 skal du ta på alvor.

Klem fra Sulosi

[AnonymBruker]

Synes du skal ta hensyn til helsa di før du evt stuper. Husk : du kan ikke hjelpe andre ( dvs jobbe i den jobben du har ), hvis du ikke kan hjelpe deg selv, dvs ha det bra i deg selv. Synes det høres ut som du presser deg selv for mye, og please legg av deg den der skammen om å være sykemld, trenge hjelp av Nav en periode etc. Dette kan skje ALLE.

Anonymkode: 3baba...e86

[AnonymBruker]

Høres ut som du trenger :

1.) sykemelding

2.) nedtrapping av medisiner. Å ta medisiner for å sove pluss medisiner på dagen  er IKKE bra.

3.) psykolog.

Kjære ts, ta vare på deg selv.

Du klarer ikke å ta vare på andre før du klarer å ta vare på deg selv, noe du åpenbart ikke gjør nå!

Anonymkode: 3baba...e86

[AnonymBruker]

Du, av alle, burde vel vite at man skal ta psykisk sykdom på alvor. I utgangspunktet har du jo en god arbeidsmoral og en god innstilling, og det er mye god helse i det å jobbe og bidra og føle seg nyttig. Men jeg mener det også er viktig å lytte til kroppen og hodet og legen. Det høres for meg ut som du kjører seg selv fullstendig i grøfta uten hensyn til din framtidige helse i det hele tatt. 

Og du: den fasaden... Jeg tror du ville blitt overraska over hva litt åpenhet hadde gjort.

Anonymkode: e6d8c...d5f

[AnonymBruker]

 

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du, av alle, burde vel vite at man skal ta psykisk sykdom på alvor. I utgangspunktet har du jo en god arbeidsmoral og en god innstilling, og det er mye god helse i det å jobbe og bidra og føle seg nyttig. Men jeg mener det også er viktig å lytte til kroppen og hodet og legen. Det høres for meg ut som du kjører seg selv fullstendig i grøfta uten hensyn til din framtidige helse i det hele tatt. 

Og du: den fasaden... Jeg tror du ville blitt overraska over hva litt åpenhet hadde gjort.

Anonymkode: e6d8c...d5f

ja, du har helt rett. Jeg som miljøterapeut ville nok gitt en person i min situasjon råd om å ta ut sykemeldingen. Men er bare så redd for å bli dårligere av å være hjemme og bli sittende fastlimt i sofaen for føler meg hakket dårligere av å være hjemme for der trenger jeg ikke å "kontrollere" meg selv, da "klikker" jeg lett ... men det er jo fordi jeg er utslitt og syk! akkurat derfor jeg startet på den idiotiske seroquelen for å stabilisere meg hakket mer. føler meg ikke akkurat noe mer stabil. Men er så redd og engstelig for å være syk! lever i fornektelse... er ganske bitter på sykdommen jeg har og selvforakten min er skyhøy for tiden. Er ekstremt ustabil, som er jo en del av den teite sykdommen som jeg dessverre har. Bare klarer ikke helt dette. Jeg tror noe i meg faktisk bare vil ha en "skjerp det! mann deg opp din patetiske jævel" bare for å presse meg enda ett hakk, for å slippe å ta ansvar og stilling... er så ambivalent. men jeg vet jo veldig godt at dette absolutt ikke vil gå i lengden og jeg ser enden for å si det sånn. Bare vil så gjerne klare det og føler dette som et stort tap for selvfølelsen min. men den selvfølelsen blir nok ikke bedre når veggen slår meg, det blir ikke lettere å ta ansvar for min egen helse senere heller. æsj.:. ja! takk igjen alle. Fikk en ny åpenbaring nå. Slitsomt, jeg kan jo ikke se fremtiden, skulle gjerne sett at jeg kom til å klare meg. vet at jeg kan det, men er utrolig sliten og lei:( tanken på å bli frisk er liksom ikke tilstede, Nå ble det mye selvmedlidende pjatt her, men tror jeg trenger det. føles godt å dele. takk igjen for mange hjelpende svar:)

Anonymkode: 99fad...a51

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

ja, du har helt rett. Jeg som miljøterapeut ville nok gitt en person i min situasjon råd om å ta ut sykemeldingen. Men er bare så redd for å bli dårligere av å være hjemme og bli sittende fastlimt i sofaen for føler meg hakket dårligere av å være hjemme for der trenger jeg ikke å "kontrollere" meg selv, da "klikker" jeg lett ... men det er jo fordi jeg er utslitt og syk! akkurat derfor jeg startet på den idiotiske seroquelen for å stabilisere meg hakket mer. føler meg ikke akkurat noe mer stabil. Men er så redd og engstelig for å være syk! lever i fornektelse... er ganske bitter på sykdommen jeg har og selvforakten min er skyhøy for tiden. Er ekstremt ustabil, som er jo en del av den teite sykdommen som jeg dessverre har. Bare klarer ikke helt dette. Jeg tror noe i meg faktisk bare vil ha en "skjerp det! mann deg opp din patetiske jævel" bare for å presse meg enda ett hakk, for å slippe å ta ansvar og stilling... er så ambivalent. men jeg vet jo veldig godt at dette absolutt ikke vil gå i lengden og jeg ser enden for å si det sånn. Bare vil så gjerne klare det og føles som et stort tap for selvfølelsen min, men den selvfølelsen blir nok ikke bedre når veggen slår meg, det blir ikke lettere å ta ansvar for min egen helse senere heller. æsj.:. ja! takk igjen alle. Fikk en ny åpenbaring nå. Slitsomt, jeg kan jo ikke se fremtiden, skulle gjerne sett at jeg kom til å klare meg. vet at jeg kan det, men er utrolig sliten og lei:( tanken på å bli frisk er liksom ikke tilstede, Nå ble det mye selvmedlidende pjatt her, men tror jeg trenger det. føles godt å dele. takk igjen for mange hjelpende svar:)

Anonymkode: 99fad...a51

Hvorfor føles det som et stort tap for selvfølelsen din?

Du må tillate deg å være syk uten at det skal knekke selvfølelsen din. Jobb med å styrke selvfølelsen din uavhengig av hvilken jobb, evt mangel på jobb du skulle ha. Jobben definerer ikke din verdi som menneske.

Anonymkode: 3baba...e86

[AnonymBruker]

Hva om du søker innleggelse i stedet men ikke slutter å jobbe? Det virker litt som du bare trapper opp medisiner for å fungerer men at det egentlig ikke hjelper. Hadde tatt ut en lengre sykemelding og fått innleggelse over minimum to uker for å finne en medisin som hjelper bedre enn en coctail av 4. 

Anonymkode: 11cdf...2d4

[ViljaH]

Det er viktig at du finner en balanse mellom arbeidsliv og privatliv som fungerer på lengre sikt. Høres ut som at du tenker veldig kortsiktig, og brenner lyset i begge ender. Oppskrift på utbrenthet. Jeg tror derfor ikke måten du gjør det på idag er noe farbar vei. Jeg tenker du burde samarbeide med lege/psykolog/psykiater for å kunne delta mest mulig i arbeidslivet, finne en belastning du tåler over tid. Og så er det greit om du f.eks jobber 60% og blir ufør 40% på sikt. Da gjør du det beste ut av de kortene du har fått utdelt.

En person med kronisk rygglidelse må også finne en jobbsituasjon som fungerer over tid.