Lurt seg selv til å tro at man ikke er ensom.

[AnonymBruker]

Har du noen gang lurt deg selv til å tro at du har det aller best i eget selskap uten behov for kontakt med andre mennesker, for så at det en dag går opp for deg, etter å ha f.eks kommunisert med andre på nett, utover det å diskutere aktuelle saker på diskusjonsforum, at du egentlig savner relasjoner og en eller annen form for nærhet til andre mennesker (om det så bare er "overfladisk" og på nett)? Hva gjorde du når når du innså dette? Ble ensomheten verre og du tenkte at du ikke ville leve mer, eller søkte du mer kontakt på nett, selv om du visste at det ikke var "ekte", eller nødvendigvis gjensidig, og meget begrenset, spesielt hvis du var den eneste som ikke hadde noe sosialt nettverk utenfor nettet?

Anonymkode: 5845b...bc5

[Zienna]

Nei, det har jeg ikke.  Så når jeg leser hva du skriver, tenker jeg at du burde Close nett, og treffe folk IRL.  Det virkelige livet er der, ikke på nett. 

[AnonymBruker]

Jeg gjør det og har gjort det lenge.

Har meldt meg mer og mer ut fra kontakt med andre og veksler mellom å mene at andre har det bedre uten meg og at jeg har det bedre uten andre.

Det må være noe galt med meg for jeg klarer ikke å opprettholde nære relasjoner til andre over tid

Anonymkode: a0927...2bf

[AnonymBruker]

Niks, føler ikke ensomhet. Tror ikke jeg er i stand til å føle den følelsen

Anonymkode: 1450b...288

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du noen gang lurt deg selv til å tro at du har det aller best i eget selskap uten behov for kontakt med andre mennesker, for så at det en dag går opp for deg, etter å ha f.eks kommunisert med andre på nett, utover det å diskutere aktuelle saker på diskusjonsforum, at du egentlig savner relasjoner og en eller annen form for nærhet til andre mennesker (om det så bare er "overfladisk" og på nett)? Hva gjorde du når når du innså dette? Ble ensomheten verre og du tenkte at du ikke ville leve mer, eller søkte du mer kontakt på nett, selv om du visste at det ikke var "ekte", eller nødvendigvis gjensidig, og meget begrenset, spesielt hvis du var den eneste som ikke hadde noe sosialt nettverk utenfor nettet?

Anonymkode: 5845b...bc5

Tror ikke det handler om å lure seg selv.

Eller jo, i den forstand at man ikke kjenner at andres uttalelser gir resonanse i seg selv. Man føler/ser ingen sannhet i disse uttalelsene.

Dermed kjenner man også kun den overfladiske tilknyttningen til andre mennesker.

Ofte kommer dette når man ikke kan relatere andres dagligdagse hendelser til ens egne. Dermed opplever man sine egne dagligdagse opplevelser som ikke fullt så dagligdagse hendelser.

Kanskje kan man selv relatere seg til den andres situasjon, men man føler ikke at den andre er i stand til å relatere seg til ens egen situasjon.

Ensomhetsfølelsen i dette kan være enorm. Tro meg, jeg har vært(/er der stadig) der. Det betyr imidlertid ikke at man er bedre/dårligere enn andre.

Anonymkode: 1bbb9...361

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen. Jeg gjør det jo for å holde ut, innbiller at jeg elsker å være alene, men av og til så kjenner jeg etter hvordan det egentlig er; og da innser jeg at jeg er utrolig ensom. Og det er veldig vondt å kjenne på, så jeg prøver å unngå det følelsen så godt som jeg kan.

Jeg var innlagt på sykehuset i helga, jeg lå jo da konstant i senga i over to døgn, og jeg hadde ikke besøk av noen, jeg har ingen som er nærme nok som jeg kunne fortelle det til. Og da kjente jeg at det hadde vært godt å ha en person som kunne holdt meg litt meg selskap. Hun ene sykepleieren spurte meg om jeg var ensom, og da måtte jeg innrømme at ja, jeg er veldig ensom.

Anonymkode: 94a56...14e

[AnonymBruker]

Jeg har spurt meg selv om det samme som deg ts. Jeg har alltid trices gost i eget selskap, og har lurt på om det egentlig er så sunt å ha kontakt så mye over nett men ikke irl. Jeg har jo irl og, men ikke like ofte. Har ikke tid å treffe folk, da jeg jobber mye. På uobb, så er det jobb og jeg har blitt sliten av å ha så mye folk rundt meg i perioder. Noen ganger har det gådt veldig greit , andre ganger har keg bare gledet meg til å komme hjem og nyte tiden alene. Men så har andre problemer på andre siden, de får "panikk" av å være alene. Det kan jo heller ikke være godt. Men nå som jeg er 25 , er det lettere å innse at folk er forskjellige og at man ikke skal måtte se på seg selv som en sykdom for at en liker alenetid og. Det må være fælt å trenge noen rundt seg hele tiden for å føle seg vel. Det er deg selv du skal leve med tross alt. Og, ensomhet mener jeg, er når du er ufrivillig uten kontakt med folk, i det hele tatt. Ingen vil ha kontakt med deg liksom. Jeg har heller det problemet at jeg ikke finner folk så spennende, isf svært få. Og ieg føler meg ikke ensom. Du føler deg ikke ensom når du finner deg selv. Det er ikke hvor mange du har rundt seg som avgjør om du er ensom eller ikke. En jeg kjenner godt er et godt eksmpel. Han kjenner alt og alle, men jeg vet at med seg slv har han store problemer. Han har ingen ekte venner, bare mange overfladiske. Det må da være like ensomt minst, som å ha få venner? Men ensom eller ikke.... hjernen våres lurer oss. Vi føler vi har så mye kontakt nå som vi har internett. Men i realiteten sitter vi alene og stirrer i en skjerm. Men, følelsen avgjør

Anonymkode: 6f769...8e2

[AnonymBruker]

På 18.10.2016 den 2.39, AnonymBruker skrev:

Tror ikke det handler om å lure seg selv.

Eller jo, i den forstand at man ikke kjenner at andres uttalelser gir resonanse i seg selv. Man føler/ser ingen sannhet i disse uttalelsene.

Dermed kjenner man også kun den overfladiske tilknyttningen til andre mennesker.

Ofte kommer dette når man ikke kan relatere andres dagligdagse hendelser til ens egne. Dermed opplever man sine egne dagligdagse opplevelser som ikke fullt så dagligdagse hendelser.

Kanskje kan man selv relatere seg til den andres situasjon, men man føler ikke at den andre er i stand til å relatere seg til ens egen situasjon.

Ensomhetsfølelsen i dette kan være enorm. Tro meg, jeg har vært(/er der stadig) der. Det betyr imidlertid ikke at man er bedre/dårligere enn andre.

Anonymkode: 1bbb9...361

Sånn har jeg aldri tenkt på det før. Det er ofte jeg opplever å ikke kunne relatere andres dagligdagse hendelser til mine egne. Min tilværelse og situasjon gjør at selv ikke småting som nærmest er som selvfølgeligheter i et vanlig liv, er noe jeg kan kjenne meg igjen i, dele egne opplevelser fra, eller i det hele tatt relater meg til på noen måte. Da er det naturligvis lite jeg kan komme med som andre kjenner seg igjen i, som gir noen noe, eller som bidrar til relasjonen. Eller den overfladiske tilknytningen, som jeg ikke egentlig ikke opplever som overfladisk fra min side... før jeg innser alt dette skrevet her. (Det er da jeg blir i tvil, eller tenker at jeg har "lurt meg selv" både på den ene og andre måten. ) Når dette stadig blir tydelig for meg, det er da jeg kjenner mest på ensomheten og håpløsheten.

Anonymkode: 5845b...bc5

[AnonymBruker]

Jeg trives ganske godt i mitt eget selskap. Jeg har aldri hatt nære nok "venner" til at jeg kan finne på å ringe noen. Kan vel heller kalle dem for bekjente som jeg nesten aldri, eller aldri snakker med. Kan ikke huske sist jeg har vært på en sosial aktivitet med noen utenom skole. 

Som den personen over her sa, jeg liker å tro at jeg liker å være ensom, men når jeg kjenner etter, så får jeg en klump i magen.

Det er så vanskelig å få venner i dagens samfunn. Folk har liksom sine egne grupper hvor de ikke vil slippe andre inn.

Hva om jeg aldri finner noen å dele livet mitt med? Ingen som kommer i et evt bryllup. Ingen vet at jeg eksisterer, og man har ingen å spørre om man skal trenge hjelp til noe. 

Noen ganger hadde det vært så innmari gøy og koselig å funnet på noe med venner. Dratt på tur, på cafe, kino, restaurant, filmkveld, middager.

Jeg har blitt vant med slik jeg lever nå, men elsker når noen plutselig begynner å snakke med meg

Anonymkode: 6d9c7...7a8

[AnonymBruker]

På 31.10.2016 den 1.57, AnonymBruker skrev:

Sånn har jeg aldri tenkt på det før. Det er ofte jeg opplever å ikke kunne relatere andres dagligdagse hendelser til mine egne. Min tilværelse og situasjon gjør at selv ikke småting som nærmest er som selvfølgeligheter i et vanlig liv, er noe jeg kan kjenne meg igjen i, dele egne opplevelser fra, eller i det hele tatt relater meg til på noen måte. Da er det naturligvis lite jeg kan komme med som andre kjenner seg igjen i, som gir noen noe, eller som bidrar til relasjonen. Eller den overfladiske tilknytningen, som jeg ikke egentlig ikke opplever som overfladisk fra min side... før jeg innser alt dette skrevet her. (Det er da jeg blir i tvil, eller tenker at jeg har "lurt meg selv" både på den ene og andre måten. ) Når dette stadig blir tydelig for meg, det er da jeg kjenner mest på ensomheten og håpløsheten.

Anonymkode: 5845b...bc5

Når man føler man står utenfor og kikker inn, så blir man tvunget til å stille spørsmål ved seg selv og sin opplevelse. Lever man et "normalt" liv, så trenger man ikke stille de samme spørsmålene. Det er derfor jeg mener at det ikke nødvendigvis er korrekt å konkludere med at man "lurer seg selv...". Jeg tror det handler mer om at man ikke vil stå alene, men man vil/kan heller ikke føle felleskapet under andres betingelser. Det er dette jeg mener med at man hverken er bedre eller dårligere enn andre. For hvis man hele tiden føler at man stiller spørsmål ved seg selv, så ser man seg selv som dårligere enn andre. Hvis man hele tiden avviser andres perspektiv, da kan man spørre seg om man "lurer seg selv...".

Det går an å være glad i folk og samtidig føle seg ensom. Men ikke ta det for gitt at ditt perspektiv ikke er av betydning for de du omgir deg med. Det kan godt hende de setter pris på det. Ikke avfeie den muligheten. Det betyr ikke at de er i stand til å se ting fra ditt perspektiv. For det er få som har empati, i ordets rette forstand. For empati krever at man kan sette seg inn i en annens situasjon, på tross av sin egen. Ofte opplever man sympati fra venner - de har medfølelse i situasjonen, men de forstår den ikke fullt ut. De fleste mangler erfaringen til å ha empati i abnormale situasjoner. De innbiller seg ofte at de er empatiske, men det de føler, er heller sympati - en (overfladisk) medfølelse. Og kanskje er det dette du gjør selv også? For din situasjon er totalt ulik dine venners, og dermed sympatiserer du med dem, men empatiserer du? Ser du ting fra deres perspektiv?
 
Og dette er ikke enkelt, for all del. Det finnes folk du ikke trenger å føle ensomhet med, og som har samme perspektiv som deg. Det kan imidlertid hende at du må lete ekstra godt etter de. De trenger kanskje ikke ha samme perspektiv heller? Du kjenner de igjen ved at du kan slappe helt av rundt de, og være deg selv - de er sympatiske. For sympati handler ikke om manglende vilje til å forstå, men heller manglende evne.
 
Men for å finne noen som deler ditt perspektiv, må du lete lenger. Kan man få et avslappet forhold til dette, så trenger ikke
ensomheten og håpløsheten føles så tung. Men det krever likevel styrke å innta det perspektivet. For som regel farger følelsene måten vi ser ting på. Og da står valget ofte mellom beksvart eller rosenrødt.

Anonymkode: 1bbb9...361

[Gjest Timaras]

På 17.10.2016 den 20.44, AnonymBruker skrev:

Har du noen gang lurt deg selv til å tro at du har det aller best i eget selskap uten behov for kontakt med andre mennesker, for så at det en dag går opp for deg, etter å ha f.eks kommunisert med andre på nett, utover det å diskutere aktuelle saker på diskusjonsforum, at du egentlig savner relasjoner og en eller annen form for nærhet til andre mennesker (om det så bare er "overfladisk" og på nett)? Hva gjorde du når når du innså dette? Ble ensomheten verre og du tenkte at du ikke ville leve mer, eller søkte du mer kontakt på nett, selv om du visste at det ikke var "ekte", eller nødvendigvis gjensidig, og meget begrenset, spesielt hvis du var den eneste som ikke hadde noe sosialt nettverk utenfor nettet?

Anonymkode: 5845b...bc5

Den dagen nettet overtar for min sosiale vennekrets , Da har det vært noe galt. 

Heldigvis er jeg ikke der.

Jeg er veldig glad i mitt eget selskap. og kjeder meg aldri. Har å en sosial krets utenfor nettet. 

Jeg har ingen vennekrets på nett. ( Annen en mine ekte venner, familie, slik jeg har IRL ) Det hadde sett enda snålere ut. Man vet jo ikke hvem som sitter i andre enden av tastaturet. Om det er mann eller kvinne. En som bare prøver å lirke ut av deg privat info, til å ødelegge ditt liv med. Om han er snill eller ikke. Slike sjanser tar jeg ikke på nett. Man må skille å være forsiktig på nett.

IRL, der har jeg mine faste gode venner. heldigvis. De stoler jeg å¨, de har jeg kjent i noen 10 år.

Endret 4. november 2016 av Jaikkesant