Mye vonde følelser på en gang, mulig det er jeg selv som er "problemet".

[AnonymBruker]

Hei kloke mennesker
Vet ikke helt hva det er jeg vil med dette, kanskje bare få ut følelser og kanskje få noen kloke tanker tilbake?

Uansett, jeg vet ikke helt hva det er som plager meg, men det skal jo sies at jeg generelt er ganske utsliten for tiden (krevende, stressende jobb), det er mulig det er det som er hovedproblemet, og så tårner følelsene seg opp i forhold til alt annet også, og det skal lite til før det renner over.
Har akkurat gitt fra meg et dyr som jeg har hatt mye selskap i hjemme og så reagerer jeg med å bli kjempekjempelei meg pga det, forsåvidt ikke noe rart i seg selv, men det har sannsynligvis også en del å gjøre med at jeg har hatt mye selskap og kontakt med det, og det har vært mye trøst i det når jeg har hatt krevende dager på jobb og generelt ikke har orka å gjøre noe, men trengt å være hjemme og så har jeg sluppet å være alene og fått masse nærhet. Jobben min er med mennesker så jeg føler jeg bruker mye tid på å gi av meg selv til andre og Nå er plutselig den lille dyrevennen min borte og jeg kjenner på ensomheten (altså ensomhet har egentlig ikke vært en issue for meg sånn egentlig, har jo jobb og venner og familie, gode sterke relasjoner, men lykkes ikke på kjærlighetsfronten og savner nok veldig nærhet og den ene personen i livet mitt som kan være der alltid for meg.
Mamma og pappa (men mamma spesielt) har jo selvfølgelig alltid vært viktigst i livet mitt, men nå er jeg jo voksen og synes alt rett og slett er ganske vanskelig i forhold til alt. Nå som jeg er så lei meg så er det mamma jeg vil snakke med, men så føler jeg liksom at alt blir litt feil og at jeg blir litt som et barn igjen når jeg skal søke trøst hos mamma, og så er jeg jo blitt en voksen selvstendig person  med mine måter å se verden på, og så tar jeg meg selv i å liksom ikke bli fornøyd med måten mamma trøster på (det er absolutt ikke noe galt med den, jeg elsker mammaen min over alt på jord og hun betyr veldig veldig mye for meg), men av og til er det akkurat som at jeg begynner å "krangle" istedet når jeg egentlig bare er lei meg og trenger trøst, og begynner å kritisere henne for måten hun snakker på, og så får jeg dårlig samvittighet for det og så er det gående. Jeg og mamma er nok  veldig like, og det føles sårt for meg på et eller annet vis og liksom føle at jeg burde løsrive meg litt mer, men samtidig så trenger jeg mammaen min så mye, og så føles det rart å tenke på at jeg er en egen person med meninger som ikek alltid er helt enig, selv om vi er like.
I tillegg har jeg begynt å bekymre meg for mamma fordi jeg av og til synes at hun virker annerledes enn før (ikke alltid, bare av og til) og så kommer den grunnleggende angsten for at det skal skje noe med foreldrene mine eller at det er noe galt som jeg ikke vet om. Jg er en veldig sensitiv person som er veldig vâr for nyanser og overtolker sikkert mye (og ikke minst kan alt også ha grunnlag i mine egene følelser som tydeligvis ikke er helt på stell alltid).
Men mamma sliter mye med mange kroppslige plager og har mye sterke smerter og går mye hjemme, så det er jo ikke usannsynlig at hun av og til høres annerledes / rar ut rett og slett fordi hun kanskje er sliten og har vondt eller sliter mer med plagene sine psykisk enn hun viser. hva vet jeg. Uansett er jeg nok generelt bekymra og redd for at ting skal forandre seg og da henger jeg meg op i alt og overdramatiserer muligens noe.
Jeg har snakka med dem om bekymrungen min men de forsikrer meg om at de har det bra. Jeg begynner også å sammenligne dem med andres foreldre og henger meg opp i de tingene som jeg synes er rart / flaut med dem.

Det er vel kanskje vanlig å oppleve sånne følelser når man løsriver seg fra foreldrene sine og når man blir en selvstendig voksne person med kunnskap og erfaringer og man oppdager at foreldre ikke er allvitende slik man tenker når man er yngre. Og så kommer det gamle tanker om at når man var liten så visste man jo ikke alt om foreldrene sine (man forstod kanskje ikke alt hvertfall) og så inbiller jeg meg at det er ting jeg ikke får vite om sykdom eller lignende. Har generelt en stor frykt for at foreldrene mine skal bli gamle og annerledes (det er jo naturlig at de blir det, men jeg vil at relasjonen vår skal være slik den alltid har vært).

Huff, jeg kjenner jo litt igjen meg selv i alle disse følesene, at når jeg er lei meg så setter jeg så store krav til alt og  alle rundt meg og hva skal man si, søker etter "bekreftelse" overalt.

Kan noen gi noen støttende ord? Handler alt dette og alle disse følelsene i bunn og grunn om min egen "tilstand"?
 

Anonymkode: 74655...cef

[AnonymBruker]

hvor gammel er du og hvor gammel er moren din?

Man vil alltid elske sine foreldre og trenge de,  selv er voksen, så at du trenger moren din er helt normalt! Men, nå er du voksen, og selv om dere har en måte å være på i hverandres selskap, så er du voksen og ansvarlig for din oppførsel. Ta vare på din mor om du ser hun har smerter, vask huset for henne og la henne finne støtte i deg. Det er å være voksen.

Anonymkode: a9b1f...a57