mentalt uttørket

[Gjest gjesten]

jeg er i et forhold som er bra på veldig mange måter, men det er noe som gnager meg. det har noe med ting vi gjør og ting vi prater (ikke prater) om. jeg føler jeg blir intellektuelt utfordret alle andre steder enn med han jeg er sammen med. han vet at det er ting jeg ikke prater med han om, men med andre. han synes det er leit. vi har bra kommunikasjon sånn sett, vi er gode venner osvosv, men det er alltid noe som skurrer. det er vanskelig å sette ord på akkurat hvordan det er. jeg føler hjernen ofte tørker ut når vi er sammen. noen som har opplevd noe lignende? bør jeg være sammen med han når jeg føler det slik?

[Saga]

Kommunikasjon er viktig i et forhold, men det er ikke ALT man snakker med typen sin om. Det kommer jo mye ann på hva du ikke snakker med ham om. At hjernen din tørker ut høres litt trist ut. Hvorfor kan du ikke snakke med ham da? Litt vanskelig å svare på hva du skal gjøre.. Er du glad i ham? Hvorfor er du ilag med ham? Hva betyr mest for deg? Du kan ikke forandre ham, men du kan forandre deg selv. Det er noe jeg har lært. (Og jeg mener ikke at du SKAL forandre deg, vil bare gjøre deg oppmerksom på det).

[Gjest Anonymous]

jeg skjønner problemet ditt, jeg har selv vanskelig for å interessere meg for folk som ikke utfordrer meg intellektuelt. Og kjæresten min er mindre intellektuell enn meg. Noen ganger har jeg tenkt at det kommer til å bli kjedelig å være sammen med han. Men mer og mer ser jeg at han utfordrer meg på mange andre områder, feks det rent menneskelige. Han er rett og slett et mye mer sosialt vesen enn meg - og mye mer hensynsfull ovenfor venner og familie enn jeg er. Han er også interessert i en del av de "intellektuelle" interessene mine, og viser seg stadig vekk å skjønne minst like mye som meg av kunst eller filmer vi ser eller bøker vi leser...

Men klart - om dere ikke i det hele tatt deler interesser eller klarer å diskutere/kommunisere på et nivå hvor dere kan respektere hverandre gjensidig (jeg har bekjente jeg rett og slett ser på som dumme... ) synes jeg dere fortjener noen andre enn hverandre.

[Varja]

Hvorvidt du skal være sammen med ham når du føler slik, kommer vel an på hvor i livet dere befinner dere. Hvis dere er 20 år og nettopp ferdig med videregående, har livet foran dere og skjønner at dere har veldig ulike interesser så er det nok klokt å gå hver deres vei. Livet har mange muligheter, alle bør forsøke å finne en de kan kommunisere godt med. Husker at jeg selv hadde en kjæreste dengang som jeg egentlig ikke passet helt sammen med. Han var forresten veldig smart, men det var noe med kommuniksjonen som ikke var helt bra. Selvom bruddet var litt vondt, vi hadde jo vært sammen gjennom hele gymnasetiden, så har jeg ikke angret på det etterpå. Jeg fikk sjansen til å finne mannen i mitt liv noen få år seinere som jeg fortsatt er gift med etter mer enn 10 år.

Er dere 40, to barn og rekkehus så blir vel svaret litt annerledes. Da er det kanskje viktigere å fokusere på det dere tross alt har sammen. Tenke på om du selv kan studere noe på kveldstid, finne intellektuelle utfordringer på andre måter, lese god litteratur osv.