Til dere som holder på med pedagogikk/er lærere

[AnonymBruker]

Jeg bare lurer på en ting... Hvis dere ser at en elev er klart og tydelig ikke involvert i klassemiljøet, tenker dere noen gang på å snakke med den eleven da for å se om hn har det bra? Hvis du som lærer alltid må plassere eleven i en tilfeldig gruppe fordi hn selv ikke klarer å finne en i timen, hvis eleven virker trist og ukonsentrert og har dårlige karakterer, tenker dere noen gang på at den eleven kan ha problemer?

Jeg lurer på dette fordi jeg vg1 var en elev som slet en del sosialt sett, noe som gikk kraftig ut over meg psykisk. Jeg skaffet meg 2-3 venner i begynnelsen, men plutselig hadde jeg ingen venner i klassen lenger. Jeg ble ekskludert og jentene i klassen ba meg aldri på ting de gjorde etter skolen. Plutselig hadde jeg ikke noen å snakke med på skolen heller, og jeg fikk en sterk følelse av at folk blikket hverandre og ikke hadde interesse av å snakke med meg. Dette er klart bare slik jeg følte det, det kan godt hende jeg ubevisst trakk meg unna og deretter fikk vanskeligheter med å komme meg inn igjen, men...

Du som har et lite ansvar for at elevene skal trives i skolen, burde ikke du sett at jeg ikke hadde det bra? Jeg gikk rundt og følte meg verdiløs hver eneste dag i et helt skoleår. Jeg gråt meg til søvn hver natt og gjemte meg på do på skolen fordi jeg syns det var flaut å sitte alene i pausene. Jeg følte meg mislikt og karakterene mine ble bare dårligere og dårligere. Burde ikke en eller annen av lærerne mine lagt merke til det? Det var ikke så veldig utydelig at jeg ikke trivdes liksom... Og foreldrene mine gjorde det ikke bedre, for de mente jeg var problemene, og jeg begynte å tro på dem. Det gjør jeg fortsatt. Jeg kler meg kanskje normalt, smiler og er hyggelig mot alle og hjelper gjerne til, men gnisten i øynene var borte for lengst...

Det var først på slutten av året under en fagsamtale at fransklæreren min spurte meg om jeg hadde det bra på skolen, fordi hun hadde lagt merke til at jeg var veldig ensom. Hun spurte meg om noen av de andre lærerne mine hadde snakket med meg, og var overrasket og trist fordi ingen hadde gjort det. Hun sa hun skulle love å hjelpe meg neste skoleår (vg2), men da var det allerede for sent. Jeg hadde allerede søkt meg inn på ny skole, for å prøve å starte på nytt.

Det eneste jeg som e jente på 15-16 år trengte da, var at en voksen på skolen skulle spørre om jeg hadde det bra. Du kan gjette om jeg gråt eller ikke når fransklæreren spurte meg. Alt jeg trengte, var å høre fra en voksen lærer ''Har du det bra?'', men det spørsmålet kom aldri. Ja klart en jente på 15-16 år skal ta ansvar for seg selv, og at en lærer har mange andre elever å passe på også, men jeg er fortsatt forvirret, såret og frustrert fordi jeg trengte noen å snakke med, og alt som skulle til var et bitte lite spørsmål fra en lærer...

Dette er kanskje teit innlegg, men tenkte på det istad og jeg begynte å gråte fordi jeg kom på hvor ensom jeg var den gangen. Jeg sliter fortsatt med meg selv, men går nå i ny klasse på ny skole og har det mye bedre og har mange venner. Kan bare ikke slutte å tenke på det året som ødela meg helt. 

Anonymkode: b2cfa...2d9

[stan]

Lærere prøver å legge merke til slikt. Når det merkes prøver man å gjøre noe med det. Både å prate med eleven, men også andre ting. 

Men at lærere feiler på dette området, er det ingen tvil om. Lærerne vet det selv, og ønsker seg mer tid med hver elev. 

[Paradoxx]

Det er jo ofte varselsignal det du beskriver. Gode pedagoger skal se slikt, konfrontere konflikten og prøve å løse det på best mulig måte. Lei for at du hadde en dårlig opplevelse på 1. videregående, og jeg håper den nye skolen er mye bedre for deg. 

Et tips til deg, som jeg har lært meg selv, selvom det kan føles urettferdig; ingen kommer til å ta tak i problemene dine, ikke forvent at noen skal være der, ta tak i problemet selv og bruk stemmen til å gjøre noe med problemene.

[AnonymBruker]

http://www.bt.no/btmeninger/kommentar/Larer-Bjorndals-metode-227168b.html

Her har du en lærer som gjorde noe med saken for mange år siden..

Skrevet og opplevd  av Trine Eilertsen.)

Anonymkode: f5e4a...0bf

[AnonymBruker]

20 minutter siden, Paradoxx skrev:

Det er jo ofte varselsignal det du beskriver. Gode pedagoger skal se slikt, konfrontere konflikten og prøve å løse det på best mulig måte. Lei for at du hadde en dårlig opplevelse på 1. videregående, og jeg håper den nye skolen er mye bedre for deg. 

Et tips til deg, som jeg har lært meg selv, selvom det kan føles urettferdig; ingen kommer til å ta tak i problemene dine, ikke forvent at noen skal være der, ta tak i problemet selv og bruk stemmen til å gjøre noe med problemene.

Jeg har lagt godt merke til at ingen tar tak i andres problemer. Ofte er ''ditt liv, ditt ansvar'' i bakhuet mitt. Selvom det hadde vært godt med hjelp fra utsiden, så har jeg alltid klart meg selv, og har for lengst skjønt at jeg må gjøre noe selv for å forbedre ting. Det er bare litt tungt å tenke på at jeg en gang på slutten av året hadde holdt inn alle følelsene mine så ufattelig lenge at jeg rett og slett begynte å gråte når jeg mistet puta mi i gulvet. Altså, når du mister en pute i gulvet og begynner å gråte resten av natten, ja da er noe alvorlig galt. 

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

http://www.bt.no/btmeninger/kommentar/Larer-Bjorndals-metode-227168b.html

Her har du en lærer som gjorde noe med saken for mange år siden..

Skrevet og opplevd  av Trine Eilertsen.)

Anonymkode: f5e4a...0bf

Den skulle jeg gjerne lest, men må betale for det, og det har jeg ikke råd til akkurat nå. Dessverre. 

Anonymkode: b2cfa...2d9

[Paradoxx]

Har hatt det slik som deg, du får sende meg en melding om du vil prate mer om dette, eller trenger noen eller noe

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har lagt godt merke til at ingen tar tak i andres problemer. Ofte er ''ditt liv, ditt ansvar'' i bakhuet mitt. Selvom det hadde vært godt med hjelp fra utsiden, så har jeg alltid klart meg selv, og har for lengst skjønt at jeg må gjøre noe selv for å forbedre ting. Det er bare litt tungt å tenke på at jeg en gang på slutten av året hadde holdt inn alle følelsene mine så ufattelig lenge at jeg rett og slett begynte å gråte når jeg mistet puta mi i gulvet. Altså, når du mister en pute i gulvet og begynner å gråte resten av natten, ja da er noe alvorlig galt. 

Den skulle jeg gjerne lest, men må betale for det, og det har jeg ikke råd til akkurat nå. Dessverre. 

Anonymkode: b2cfa...2d9

Den må du da ikke betale for. Jeg kommer inn på den uten abn.  Googler du lærer Bjørndalens metode så kommer du inn.

Anonymkode: f5e4a...0bf

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Den må du da ikke betale for. Jeg kommer inn på den uten abn.  Googler du lærer Bjørndalens metode så kommer du inn.

Anonymkode: f5e4a...0bf

Jo jeg kommer inn på sånn abonement side, men jeg søkte på Google. Tusen takk!

Anonymkode: b2cfa...2d9

[AnonymBruker]

*Dytter*

Kan også legge til at jeg fikke endel fravær, og mest timesfravær hvor jeg gikk hjem hvis det ble for tungt å være på skolen. Angrer selvsagt på at jeg har lye fravær nå, men samtidig så syns jeg jeg var sterk som klarte å holde ut...

Lurer dog på hvordan lærerne mine kunne være så blinde. Ingen av dem prøvde en gang å forandre på timene så jeg kunne bli mer inkludert. Hver time måtte jeg selv finne en gruppe å arbeide med, og deg var vanskelig ettersom jeg følte jeg var til så stor bry. Jeg måtte jo presse meg på folk... Heldigvis har denne nye skolen regelen om at lærere skal sette sammen grupper så ingn føler seg utenfor. Takk gud for det.

Anonymkode: b2cfa...2d9

[Gjest WeirdAlien]

På ungdomsskolen hadde jeg det veldig vondt inni meg. Jeg var helt stille, hadde nesten ingen (i perioder absolutt ingen) venner, var som regel helt alene og lite aktiv i timen. Ble også mobbet av noen av guttene i klassen over en periode. Absolutt ingen lærere gjorde eller sa noe som helst.

På videregående var jeg også mye alene, og en lærer konfronterte meg og spurte meg rett ut om jeg hadde det bra. Bare det at noen så meg, gjorde det litt bedre. Det løste ikke problemet, men å føle seg sett har enormt å si for en person.

Jeg skal utdanne meg som lærer snart, og jeg føler at veldig mange lærere tenker de vil være "den gode læreren som bryr seg", men at veldig mange ikke greier å være den læreren. 

[AnonymBruker]

ts 

Anonymkode: 053c2...819

[AnonymBruker]

2 timer siden, WeirdAlien skrev:

På ungdomsskolen hadde jeg det veldig vondt inni meg. Jeg var helt stille, hadde nesten ingen (i perioder absolutt ingen) venner, var som regel helt alene og lite aktiv i timen. Ble også mobbet av noen av guttene i klassen over en periode. Absolutt ingen lærere gjorde eller sa noe som helst.

På videregående var jeg også mye alene, og en lærer konfronterte meg og spurte meg rett ut om jeg hadde det bra. Bare det at noen så meg, gjorde det litt bedre. Det løste ikke problemet, men å føle seg sett har enormt å si for en person.

Jeg skal utdanne meg som lærer snart, og jeg føler at veldig mange lærere tenker de vil være "den gode læreren som bryr seg", men at veldig mange ikke greier å være den læreren. 

Åh du satte akurat ord på hva jeg mener; å bli sett!!! Trist at du hsr opplevd det du beskriver; ingen fortjener det❤️  Jeg var en ganske stille og usikker person på ungdomsskolen, men kontaktlæreren tok tak i det og fikk meg til å gå til helsesøster hver uke. Selvom det ikke hjalp stort var det godt å se at noen brydde seg. Skulle ønske flere lærere kunne åpne øynene. Uansett alder. Kjempe flott at du blir lærer! Masse lykke til med det❤️

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

ts 

Anonymkode: 053c2...819

Takk, det betyr mye❤️

Anonymkode: b2cfa...2d9