Vanskelig å bli kjent med folk, og danne vennskap

[AnonymBruker]

Det er så mange koder, så mange ulike personligheter, humør, psyke, meninger osv. Veldig vanskelig og komplisert for meg!  Har erfart at folk kan være hyggelige og imøtekommende mot meg, inntil jeg åpner meg. Da trekker de seg unna..

En lang og kjedelig historie dette, men har i årenes løp innsett at jeg ikke er skapt til å få venner. Så jeg går alene, normalt pent kledd, velstelt, hyggelig og blid. Når jeg leverer barnet mitt i barnehagen, så ser jeg ofte at det står noen ansatte og ser direkte på meg uten å smile. Jeg velger da å  si hadebra smilende, uten å bry meg med at jeg blir stirret på uten ord og ektefølt glede. Kanskje er de slitne, utbrente, sørgende til noe ulykksalig, lei av jobben eller rett og lite imponert over meg? Problemet er at det begynner å bli litt vel mange mange av denne gruppen.

Personer jeg har snakket med før kan finne på å late som at de ikke ser meg, noe jeg synes er veldig merkelig. Men for å unngå å virke svak eller needy så tar jeg fort hintet og speiler oppførselen. Men smiler og prater helt klart så snart personene snur på væremåten. 

Jeg har egne meninger, men har lært meg å være forsiktig med dette i møte med andre. Men kanskje det beste ville være å bli politisk korrekt? For selv de uskyldigste replikkene kan bli brukt av de av dem med tvilsomme hensikter. Man kan ikke stole på noen. Men ikke ønsker jeg å bli selvutslettende!  Problemet er bare at en må innse tidlig om det virkelig er verdt å jobbe for å bli likt av de kresne voksne. Eller søke etter nye muligheter.. Har dessverre opplevd å bli gjort narr av når jeg har forsøkt å jobbe for å få kontakt/samtale med andre. Det blir da snakket forbi over hodet på meg, som om jeg var gjennomsiktig og ikke eksisterende.

Jeg blir gjerne invitert på sosiale ting av disse personene, men gjerne når de er ute etter å tjene penger. Så dette tror jeg at jeg kommer til å droppe. Har ei "venninne" som er flink å invitere meg hjem til seg, men da er gjerne barnet mitt med. Så da drar hun utbytte av dette ved tanke på at hennes barn får noen å leke med. Uten dette så hadde hun vel ikke tatt seg bryet med å invitere..

Utover dette så er det viktig å henge med de riktige menneskene, skal en bli akseptert. Og dette er noe jeg ikke bryr meg om, da jeg finner det overfladisk. Men så lenge jeg ikke henger med de store eller med så mange, så blir det lagt godt merke til. Og folk trekker seg unna, ikke overraskende, da det i stor grad handler om det å være godkjent eller ikke. Har du ikke mange venner så signaliserer du til omverdene at du ikke er populær. Og de vil ta avstand til deg.

Slik har det blitt i dag. Og det er egne regler fra sted til sted. Umulig for innflyttere å sette seg inn i, for en har jo ikke vokst opp og latt seg forme av omgivelsen. Det gjør en annerledes i alt en foretar seg med. Ord, smil,lynne, tanker, handlinger..

Når dette er sagt så føler jeg at jeg ikke får gjort stort mer enn å trykke ensomheten til mitt bryst, og akseptere at en alltid vil skille seg ut. Inntil jeg en dag gjør meg bemerket nok til å bli interessant. Jeg er småbarnsmor, og ser at det er mødrene som legger til grunn for hvem barna deres skal være venner med. Dette ser jeg f.eks i barnehagen. De mødrene som henger i hop på fritiden, lar sine og venninnenes barn leke sammen. Spleising er ordet. Vennskap blir sikret ganske tidlig, hvor venner ikke velges helt tilfeldig. 

 

 

 

 

Anonymkode: e2820...d2e

[AnonymBruker]

Sjelden jeg leser noe her inne som jeg kjenner meg igjen i, men det gjorde jeg i dag.  Utover det har jeg ikke så mye fornuftig å bidra med.

Anonymkode: 6b4d3...233

[AnonymBruker]

Åh Gud... Kjenner meg nesten 100% igjen i det du sier. Jeg er bare 18 år, men har følt det som dette så ufattelig lenge. Du skal vite at du ikke er alene, men jeg har dessverre ingen gode ord å komme med, for jeg er i din situasjon

Anonymkode: f761d...668

[AnonymBruker]

Jeg er også der, har vært det i mange år!

Anonymkode: 65d69...eca