Skilt/separert etter kort tid?

[Gjest Anonymous]

Er det noen som har lyst til å fortelle litt om sine opplevelser av en rask separasjon/skilsmisse...? Hvordan taklet dere det, hvorfor ble det slutt og hvordan går det idag? Og ikke minst, hvile reaksjoner fikk dere fra omverden?

Selv har jeg vært gift i hele 3 måneder, og angrer. Det gikk i bratt nedoverbakke allerede før bryllupet, men jeg tenkte det bare var "kalde føtter". Etter bryllupet har denne nedoverbakken bare blitt enda brattere, og jeg har også nylig oppdaget en egenskap ved min mann som gjør meg direkte kvalm, og som jeg overhodet ikke kan leve med.

Å ende et 3 måneder langt ekteskap er jo utrolig flaut...men bedre å gjøre det nå når jeg endelig har fått øynene opp, enn at vi etablerer oss videre med barn.

[Gjest Melk]

Hvor lenge hadde dere kjent hverandre før dere giftet dere?

[Gjest Anonymous]

Litt over 2 år... Flyttet sammen etter 4 måneder.

[Gjest wonders]

du/dere høres utrolig late ut. At dere ikkje gjør en større innsats fom å få det til å fungere. Hva var det du fant ut da? Det bør være noe stort han har sjult for deg i såfall.

[Blomsterenka]

Du må i alle fall ikke være gift, fordi du synes det blir flaut å skille seg...

Kjenner et par, som giftet seg etter cirka åtte måneders bekjentskap. Ekteskapet varte par måneder. Tror ikke det var mer oppsiktsvekkende enn når man hører andre par som skiller lag...

[Grooo]

Håper dere finner ut av det og finner sammen igjen! Det var jo en grunn til at dere valgte hverandre, og at dere giftet dere. Hva med å prøve samlivsterapi eller noe sånt? Eller kanskje det hjelper å sette seg ned en kveld for å prate bare dere to. Sett av tid til dette og jobb med forholdet deres.

Hva tenker/føler han om forholdet deres da, synes han at alt er greit eller ser han også at dere har problemer? Kanskje du innerst inne vet grunnen til at det gikk som det gikk, er det noe du kan gjøre med det - enten selv eller sammen med mannen?

Lykke til!

[Gjest Anonymous]

At vi høres late ut?

Det han har skjult for meg er at han er bifil. Og i løpet av disse 3 månedene har ihvertfall ikke han vært lat når det gjelder å kysse menn, for å si det sånn.

Han er fullstendig klar over at det å kysse andre er over min grense for utroskap, og når det i tillegg viser seg å være menn... Han syns på sin side at jeg er prippen, og dette er ikke noe han har tenkt å slutte med.

[Gjest GreenSky]

Hvorfor skal vi dømme henne? Bare hun vet hva som er riktig for henne. Kanskje det var en tabbe å gifte seg, men vi gjør alle feil. Dersom du har funnet ut noe som gjør at du føler du ikke kan fortsette samlivet, regner jeg med at det er av en alvorlig karakter. Hvis du føler at dette ikke er noe å satse på, er det riktig av deg å gå ut nå, før dere etablerer dere vider, som du sier.

[Grooo]

Beklager, overså den delen om at du hadde oppdaget noe du ikke kunne klare å leve med. Da blir vel svaret fra meg litt rart, men jeg håper i alle tilfeller at dere får snakket skikkelig i sammen om dette.

[Gjest Anonymous]

Takk Greensky, Olga og Grooo!

[Gjest gjest1]

Hei tråstarter!

Jeg har et kort ekteskap bak meg (er gift igjen da..) og tro meg du vil møte mye motsand og idiotiske kommentarer. jeg giftet meg i Mai og i September hadde flyttet ut. Fyren jeg var gift med forandret seg totalt da vi ble gift. Helt sykt hvordan et menneske kan forander seg. Allt jeg kjennte var bassert på løgner.

Folk snakket om at jeg ikk gadd å få det til osv,men det stoppet da jeg fortalte hvrdan han var og hva som var fakta.. Jeg elkset han jo, så det å flytte ut og ta seprasjonen var litt tungt. Men den dagen da skillsmissepairene kom gråt jeg av lettelse. For for meg var dette styret over. Etter 1,5 år meg løgner og bedrag var jeg fri!!!

Nå hører det med til historien at jeg giftet meg kort tid etter og folk har dømt meg nor og ned (du kan jo ikke få et folrhol til å funke..) men nå har vi vært gift i 7 mnd og har tenkt til å fortsette sånn..

Uansett, det at du fikk se han som den han virkelig er før det gikk lang tid er et kjempe pluss for deg. Kan ikke annet enn å ønske deg lykke til videre, for det å leve med en løgner er deg ikke unnt!

Klem

[Gjest Anonymous]

Gi blaffen i hva andre syns og mener og tror: La folk slenge med leppa hvis de føler for det, så lange du selv vet hva og hvorfor!

Du og livet ditt er mer verdt enn at det skal styres av "alle andre" som ikke vet bakgrunnen og som forsåvidt heller ikke har noe med det. Gi blaffen i dem - det varer ikke lenge før de finner noe annet å skravle om.

[Gjest Melk]

Fyren jeg var gift med forandret seg totalt da vi ble gift. Helt sykt hvordan et menneske kan forander seg. Allt jeg kjennte var bassert på løgner.

Kan jeg spørre hvor lenge dere hadde kjent hverandre før dere giftet dere? Og er du ikke redd det samme skulle ksje på nytt når du raskt gikk inn i nytt ekteskap?

Jeg skjønner at man skiller seg når det dukker opp store endringer i personlighet hos folk. Spørsmålet er om man har hatt tid til å finne ut av dette i forkant. Jeg hadde blitt utrolig lei meg om jeg ikke visste at min mann var bifil. Og kyssing hadde uansett ikke vært akseptert, enten det er menn eller kvinner.

[Bø]

Du vet at det eneste riktige er å skille deg, så da trenger du ikke bruke energi på å tenke hva alle andre måtte mene.

Jeg har selv gått fra samboeren min, da han forandret seg MYE etter at han fikk meg "på kroken". Det er ikke et unikt fenomen at mennesker forandrer seg så snart de føler seg trygge på at de ikke kan bli forlatt. Man kan fremstille seg som noe annet enn det man virkelig er i flere år, om det måtte være nødvendig. Det er ikke så enkelt som noen hevder, at du burde ha funnet ut av dette FØR.

Nei gå du. Du har ingen forklaringsplikt overfor andre i denne situasjonen. Jeg syns selv det er leit at ikke engang mine nærmeste forstår at det måtte være noe ALVORLIG galt med forholdet, fordi jeg valgte å dra. Det ser ut som de fleste er av den oppfatning at jeg ga opp for lett... Men så lenge du SELV kjenner sannheten, så har du bare en ting å gjøre. Ekteskapet glemmes gradvis av de rundt deg. Du trenger ikke å utbasunere det for alle med en gang heller.

Lykke til

[Gjest Anonymous]

Tusen, tusen takk for svarene og støtte!

Jeg syns hele situasjonen har blitt helt absurd, og kan ikke fatte og begripe hvordan han tenker. Det er mange andre ting jeg har tatt han i å lyve om i det siste også, så jeg vet det ikke er noe poeng å bli hos han. Jeg har begynt å gå til en psykolog, noe som hjelper veldig. Merker på hele kroppen at dette forholdet er helt feil for meg, og psykologen er så enig som bare det.

Heldigvis har jeg mange forståelsesfulle nære venner, men jeg gruer meg til å svare de mer perifere bekjente. Men jeg må jo si jeg er veldig glad for at jeg lever i en tid hvor det er mulig å gå fra hverandre...

[Gjest Gjesten]

:trøste: Lykke til, og ikkje bry deg om kva andre seier. Dei veit ikkje kva dei snakkar om uansett. Og du skal ikkje gå på akkord med deg sjølv på grunn av ting andre seier!!

[Gjest augustmamma]

Gifta meg i desember og i mai gikk jeg.Grunnen til det var psykisk mishandling.Hadde jeg holdt ut,hadde jeg ødelagt både meg selv og barnet jeg ventet. Han forandret seg etter bryllupet.Men jeg synes det likevel er flaut å skille seg så fort.Jenta mi er nå 15 måneder.

[Gjest Nesten nygift....]

Jeg er gift for første gang, og jeg elsker min mann veldig høyt.

Men vi har slitt en del det siste halvåret, og jeg synes ikke ting blir bedre. Det begynte en tid før bryllupet, men begge var enig om at vi hadde funnet den store kjærligheten i hverandre, og dette var det vi ønsket.

Men selv om jeg elsker han av hele mitt hjerte, sliter jeg mer og mer. Han er humørsyk og krevende, og på tross av at han lover gang på gang at dette skal han gjøre noe med - blir det bare verre. Jeg føler selv at jeg gjør alt som står i min makt for å behage han og forsøke å unngå at han skal bli sur, men det nytter ikke.

Kommunikasjon angående disse problemene er han dårlig til, så når han har en av sine nedturer, er det nytteløst å prate med han. Ellers har vi det helt topp sammen, men jeg merker på meg selv at jeg begynner å sli temmelig sliten av å gå og vente på neste nedtur - og de kommer oftere og oftere.

Skillsmisse er det siste jeg ønsker, men jeg ser mørkt på noe bedring.....

[Gjest Anonymous]

Mannen min og jeg hadde ikke vært gift et år enda, da han innledet et (iflg seg selv) seriøst og inderlig forhold til en annen, og holdt det gående i flere mnd før han fortalte meg om det. Frem til da har jeg tenkt at vi hadde et strålende forhold, noen vansker innimellom, men likefullt veldig bra. "Alle andre" så også på oss som det perfekte par.. Så... ting er ikke alltid slik man tror - og tydeligvis var ikke din mann det du trodde heller, da du giftet deg med ham. Å klandre folk for å ha giftet seg "feil", å si at du burde skjønt at det var noe, utsatt bryllupet siden det gikk i nedoverbakke, etc, kan man jo, hvis man har interesse av å dømme folk. Men jeg er sikker på at du (og sikkert dere begge!) gjorde det beste dere kunne, og skjedd er skjedd!

Du vil sikkert få føle folks nedsettende holdninger, men jeg tror det er myyyye bedre å være skilt og slippe et forhold som er direkte skadelig for deg (slik det virker på meg?!). Og - de som ikke skjønner at kombinasjonen a) plutselige, nye legninger og B) utroskap kan få noen og enhver til å angre, vel... det sier mest om dem..

Selv mener jeg ikke at verken bifili eller utroskap MÅ føre til skilsmisse, men det må hvert enkelt par selv finne ut! Selv vet jeg ikke mine arme råd for tida, mannen min og jeg ønsker å få det til, men det er så forferdelig vondt! Og så mye som må endres på, jobbes med. Kanskje skal man bare gi opp å prøve..?! Etter 1,5 års ekteskap.. :oops:

Lykke til!