Klarer ikke bestemme meg for abort eller ikke

[AnonymBruker]

Trenger sårt hjelp. Erfaringer tas imot med stor takk. 

Jeg er gravid i uke 7. Sykepleiere på sykehuset jeg har vært på, sa jeg måtte bestemme meg innen uken som kommer om jeg vil beholde eller ta en abort.

Jeg har visst om graviditeten i 3 uker og har ennå ikke kommet nærmere noen beslutning. Hva skal jeg gjøre for å få bestemt meg?

Hvordan skal jeg tenke og hvordan vet jeg om beslutningen jeg kommer frem til er riktig? Er helt fortvilet.

Anonymkode: 49d49...8fd

[AnonymBruker]

Nå kommer det til å renne inn feminister her. 

Anonymkode: ec17b...32e

[AnonymBruker]

Hvorfor vurderer du abort?

Anonymkode: 07ec4...555

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hvorfor vurderer du abort?

Anonymkode: 07ec4...555

Sikkert lagt med en ons

Anonymkode: 4e2a7...636

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor vurderer du abort?

Anonymkode: 07ec4...555

Litt personlig spørsmål kanskje? Brukeren spør om erfaringer rundt abort. 

Anonymkode: ec17b...32e

[AnonymBruker]

De mente vel for å kunne ta medisinsk abort. For du kan ta kirurgisk etter uke 8 (eller 9) frem til 12. uke.

Jeg har vært der du er nå. Jeg slet veldig med å bestemme meg jeg også. Det første jeg tenkte da jeg fant ut at jeg var gravid var "Herregud, jeg må få det bort. dette går ikke". Men etterhvert så begynte de følelsene å svinge veldig. Jeg kjøpte folat en dag, så neste dag sluttet jeg med det. Vinglet veldig. Jeg diskuterte med faren. Han ville ikke ha det, men ville stille opp dersom jeg beholdt. 

Det er kjempevanskelig å bli helt helt sikker. Jeg tror på en måte at så lenge man ikke er helt sikker fra begynnelsen av, så kommer det til å være en sånn vinglende tanke i hodet på deg hele tiden. For min del så ble det abort. Og jeg har hatt perioder hvor jeg har angret, men det er korte perioder. De lengste periodene har jeg levd helt fint med avgjørelsen. Jo mer tid som går, jo enklere blir det. Det er så lett å tenke "hva hvis...". Den verste perioden var den måneden jeg ville hatt termin dersom jeg beholdt. 

Jeg snakket mye med sosionomen på sykehuset som hjalp meg med å sortere tankene mine. Stilte spørsmål som fikk meg til å tenke på en annen måte. 

Det er desverre ingen som kan ta avgjørelsen for deg, så du må bare følge magefølelsen på hva som er riktig for deg. Det som var rett for meg, er ikke sikkert er rett for deg osv. 

Anonymkode: e29de...580

[AnonymBruker]

Jeg fikk barn da jeg var 19. Hadde tenkt å ta abort men barnefar overtalte meg til å ikke gjøre det. Nå nesten 20 år senere angrer jeg ikke på at jeg fikk barn, ingen angrer på sine barn. Jeg har heller ikke fått flere barn. Men jeg har jo tenkt tanken gjennom årene hva hvis.... Det er jo ikke til å komme bort ifra at mine planer ikke har latt seg gjennomføre som jeg ønsket før graviditeten. Jeg tenkte heller ikke på alt ansvaret et barn fører med seg og hvor ekstremt forandret livet blir. Bare lurte å tenke gjennom sånne ting. Samtidig som et barn gir mye glede. Jeg hadde nok ikke angret om jeg tok abort heller, og hadde nok sannsynligvis ikke hatt barn i det hele tatt. 

Anonymkode: e671c...765

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Trenger sårt hjelp. Erfaringer tas imot med stor takk. 

Jeg er gravid i uke 7. Sykepleiere på sykehuset jeg har vært på, sa jeg måtte bestemme meg innen uken som kommer om jeg vil beholde eller ta en abort.

Jeg har visst om graviditeten i 3 uker og har ennå ikke kommet nærmere noen beslutning. Hva skal jeg gjøre for å få bestemt meg?

Hvordan skal jeg tenke og hvordan vet jeg om beslutningen jeg kommer frem til er riktig? Er helt fortvilet.

Anonymkode: 49d49...8fd

- Hvordan skal jeg tenke.
Du kan ikke be andre tenke for deg, og ihvertfall ikke på en plass som her hvor det vanker en haug av feminister som kommer til  skrike ut at abort er fælt, drap osv. Mange av svarene her kommer mest sannsynlig også til å være oppdiktet for å tvinge deg til en avgjørelse.

- hvordan vet jeg om beslutningen jeg kommer frem til er riktig?
Det er det bare du som vet for det er du som tar og må ta beslutningen.

- Hva skal jeg gjøre for å få bestemt meg?
Det er ikke noe vits å be kvinner her om hjelp for det er du som må ta avgjørelse. Det er din kropp og det er også du som ev må leve med å oppdra et barn resten av livet. Jeg ville heller spurt en nær venninne enn her.

Anonymkode: ec17b...32e

[AnonymBruker]

abortgrensen i Norge er 12 uker

Anonymkode: cd890...fe3

[AnonymBruker]

Okay, i januar satt jeg og måtte bestemme meg for det samme. Jeg visste jeg kom til å bli alenemor, jeg hadde ikke jobb, ikke et sted å bo (eksen kastet meg ut for å la elskerinnen flytte inn), i tillegg er jeg kronisk syk. Jeg var fram og tilbake. Til slutt kom jeg fram til at jeg ikke kunne leve med en abort. Nå sitter jeg her med en nydelig datter, jeg har leilighet, jeg fikk jobb i mars, helsen er bedre etter graviditeten og jeg har det bra. 

Det er viktig at du tenker over hva du kan leve med. Det er hardt å få et barn, så det er noe du må være klar over. Tenk over hvorfor du ønsker abort og hvorfor du ikke ønsker det. 

Anonymkode: 9da30...ad1

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Trenger sårt hjelp. Erfaringer tas imot med stor takk. 

Jeg er gravid i uke 7. Sykepleiere på sykehuset jeg har vært på, sa jeg måtte bestemme meg innen uken som kommer om jeg vil beholde eller ta en abort.

Jeg har visst om graviditeten i 3 uker og har ennå ikke kommet nærmere noen beslutning. Hva skal jeg gjøre for å få bestemt meg?

Hvordan skal jeg tenke og hvordan vet jeg om beslutningen jeg kommer frem til er riktig? Er helt fortvilet.

Anonymkode: 49d49...8fd

Skjønner at du er i en vanskelig situasjon, Ts. Det kommer litt an på hvordan du er som person når det kommer til hvordan du skal komme frem til det riktige. 

Det som kan lette, er å skrive ned alle tankene du har omkring dette. Om du ikke er lett påvirkelig, kan du prate med en venninne om det. Eventuelt en venn som er en god lytter, som ikke forsøker å ta beslutningen for deg eller påvirke deg på noen måte. Snakker av erfaring når det gjelder det.

Skriv gjerne ned et skjema: for og imot. Kanskje ser du at noen argumenter veier tyngre enn andre? Se for deg framtiden, både til deg og det eventuelle barnet? Hva sier magefølelsen din?

Det er du som bestemmer. Det er din kropp. Uansett hva du velger, så velger du det som er riktig for deg i den livssituasjonen du er i med de forutsetninger du har nå.

Anonymkode: 15155...bdd

[AnonymBruker]

Jeg syntes det er veldig vanskelig å kunne svare på et sånt spørsmål når man ikke vet noe rundt situasjonen.

Men jeg har hatt en abort og har en baby, og kan jo fortelle om valgene rundt da jeg tok abort og da jeg beholdt.

Når jeg var 18 år ble jeg gravid med kjæresten min. Forholdet vårt var destruktivt og voldelig, og etter flere timer med psykolog har jeg kommet frem til at grunnen til at jeg var med han var fordi kun et par uker før vi ble kjærester ble jeg overfalt og voldtatt. Jeg trengte på en måte noen som var rundt meg 24/7 og følte meg konstant utrygg. Derfor søkte jeg trygghet i det første jeg fant. 
Uansett. Jeg gikk på VGS, han var en skikkelig unnasluntrer så han hadde ikke fullført VGS og byttet jobb 1 gang i uken. Når jeg sto der med en positiv test så var det for meg så helt utenkelig å kunne bli mor. Jeg var psykisk ustabil, i et destruktivt forhold med en kjip type, jeg var for ung, jeg hadde ingen jobb, jeg var ikke klar. Jeg husker jeg tok testen på en helsestasjon fordi jeg rett og slett trengte å ha noen å snakke med umiddelbart. 
Legen (?) på helsestasjonen spurte meg om jeg hadde tenkt å beholde eller ikke, og det bare brøt ut av meg med en gang at jeg måtte ta abort. Hun var støttende og trygg, og ordnet til og med med henvisning til meg. Hun ringte meg på morningen når jeg skulle ta aborten for å berolige meg (jeg skulle ha kirurgisk), og for å prate litt. Hun ringte også dagen etterpå for å høre at alt gikk bra. Jeg tror hun så at jeg hadde det vondt og vanskelig, og hun virkelig reddet meg. 
Jeg har aldri i verden angret på aborten. Jeg har faktisk ikke tenkt noe særlig på det en gang, for det var så opplagt for meg og jeg visste at jeg ikke var klar hverken mentalt, økonomisk eller på noen andre måter til å ta vare på et barn.
Jeg dumpet forresten typen dagen etter jeg var på helsestasjonen. 

2 år senere sendte jeg hun blomster og takket for at hun virkelig hjalp meg, og at hun faktisk gikk det ekstra steget og ringte for å forsikre meg om at jeg ikke var alene og at jeg hadde det bra. Jeg turte ikke fortelle mamma det, og å ha en voksen støttespiller gjorde mye for meg. Jeg sier dette til deg i tilfelle du er ung og det er noe du tenker på, for jeg har aldri hørt om noen som ikke har fått all den hjelpen de trenger på helsestasjonen.

Et par år senere møtte jeg samboeren min. Jeg var nå "friskmeldt" etter 2 år hos psykolog og følte meg på toppen av livet. Han var så god og snill. Etterhvert kjøpte vi leilighet sammen. Begge var i full jobb, vi hadde bil, leilighet, katt og utdannelse (eller, jeg vil utdanne meg videre, men hadde en viss grad og grei jobb). 
Så plutselig fikk vi en positiv test. Det var ikke planlagt, men det var vår skyld som hadde slurvet litt med prevansjonen. Det ble masse tårer, men ingen av de var vonde. Vi klemte hverandre og gledet oss og det var aldri noe tvil!
Nå har vi verdens nydeligste datter, og jeg elsker hun og pappaen hennes langt høyere enn mitt eget liv. I dag er jeg faktisk sjeleglad for at jeg ikke beholdt det første barnet. Jeg vet at barnet ville fått en far som hadde stukket med en gang eller kanskje vært voldelig, jeg vet at barnet ville få foreldre som ikke klarte å samarbeide og en mor og far uten utdannelse eller inntekt. Jeg vet også at om jeg hadde beholdt den gangen ville jeg mest sannsynlig ikke brukt de neste årene på å komme meg ovenpå igjen og få livet mitt på stell. Jeg tror heller aldri jeg ville møtt kjæresten min og vi ville aldri ha fått en så fin jente som vi har nå.

Jeg vet ikke om dette hjelper, men det er jo min historie. Jeg forteller det i tilfelle du kan relatere til noe, og at selv om du tar abort betyr ikke det nødvendigvis at du aldri kan få barn og bli lykkelig litt senere.

Sender all lykke til deg, og håper du finner veien din! 

Anonymkode: 476ec...01d

[AnonymBruker]

Hvis du er veldig usikker, behold. 

Anonymkode: f84b7...5e5

[AnonymBruker]

Jeg ble uplanlagt gravid som 16 åring. Ett par mnd. før jeg sto med positiv test i hånda hadde jeg forsøkt å ta livet mitt. Kjæresten min var like gammel som jeg og jeg var barnevernsbarn. Jeg ønsket aldri å ta abort men opplevde egentlig aldri at noen andre enn noen venninner støttet meg i valget om å beholde. Jeg var i tillegg livredd for hva barnevernet ville finne på. I ettertid har jeg jo skjønt at mye av frykten var uten grunn. Om jeg hadde beholdt ville sannsynligvis familien støttet meg i valget. Saksbehandleren jeg hadde i barnevernet var også en fantastisk dame som sannsynligvis ikke ville funnet på så veldig mye. Det høres kanskje rart ut, men det selvmordsforsøket jeg hadde rett før snudde hele meg. Det var på en måte en slags "oppvekker" som fikk meg til å innse at jeg ikke kunne fortsette sånn som jeg hadde gjort. Så psykisk var situasjon ganske annerledes da enn ett par mnd tidligere. I ettertid ser jeg jo at abort sikkert var den beste løsningen. Likevel angrer jeg på valget jeg tok den gangen. Men jeg visste selv hele tiden at jeg ikke egentlig ønsket abort. Når jeg tre år senere igjen var gravid valgte jeg å beholde og det har jeg aldri angret på. Det har vært utrolig tøft å ha ett lite barn samtidig som jeg tar en master og jobber, men jeg har aldri angret på valget om å beholde. Har verdens nydeligste lille gutt på snart 5 år som jeg elsker mer enn noe eller noen andre i hele verden og om noen mnd. er jeg ferdig utdannet. Men jeg lurer jo på hvem det barnet jeg aldri fikk ville vært og tenker med jevne mellomrom over det valget jeg tok. Som en over sier så blir det også lettere å leve med etterhvert som tiden går, men jeg visste også at jeg ikke kunne leve med meg selv om jeg tok enda en abort.

Må bare legge til at mens jeg gikk gravid med min sønn omkom han jeg ble gravid med som 16 åring i en ulykke. Selv etter at vi gjorde det slutt var vi gode venner. Jeg tror en del av min anger rundt aborten handler om at han aldri fikk sjansen til å bli pappa. Selv om vi ikke var sammen da han døde var det fortsatt en del følelser mellom oss da han omkom. Savner han fortsatt den dag i dag.

Jeg vet ikke hvordan din situasjon er, men jeg håper du tenker nøye over valget du tar og at du ikke er alene i dette. Kanskje du kan kontakte Amathea? Jeg vet om flere som har fått god hjelp der til å ta ett valg som har vært riktig for seg selv. Beklager at innlegget er litt rotete, men er vanskelig å sette ord på tingen jeg aldri snakker høyt om. Lykke til med valget uansett hva det måtte være  

 

Anonymkode: 61377...333