Fortelle barn om en dårlig barndom?

[AnonymBruker]

Dere som ikke har hatt en helt ordinær barndom forteller dere barna deres om den? Og i hvilken alder har dere vært ærlige om deres egen barndom?

Tenker en del på dette for tiden da barna er blitt så store at de snart kommer med spørsmål om hvorfor de ikke har en bestemor og bestefar osv...

Anonymkode: 6b1c1...bc8

[AnonymBruker]

Hadde tatt det opp hvis de lurer på det og sagt det som det er.

Anonymkode: 94090...bbe

[AnonymBruker]

Jeg har fortalt litt, men venter til de er litt eldre før jeg sier mer.

Anonymkode: e1fb0...0bd

[AnonymBruker]

Jeg fikk vite alt, i veldig ung alder, om min mor og hennes oppvekst. Jeg fikk da mulighet til å bestemme selv hvilket forhold jeg ville ha til mine besteforeldre. Er glad for det, det forklarer også en hel del rundt min mor og hennes adferd.

Anonymkode: a40d4...324

[-Missi-]

Jeg har bare fortalt bittelitt når det har falt seg naturlig, noen spørsmål han har stilt har jeg bare svart med : det skal jeg fortelle deg mer om når du blir større. Han er for ung til å høre det enda syns jeg,og han kommer ikke til å få vite alt, det vil jeg ikke legge på hans skuldre.

Er mye jeg ikke har fortalt noen, selv voksne, fordi jeg vet ikke om de ville maktet å høre om det, så da sier det seg selv at barnet mitt skal slippe å høre mer enn han må.

[AnonymBruker]

Jeg har foreldre som har vært ganske ærlige og mitt råd er:

 

ikke vær så ærlig eller fortell alt. Vær så snill. Vi ønsker ikke å vite det! 🙄

Anonymkode: 19ab1...20e

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har foreldre som har vært ganske ærlige og mitt råd er:

 

ikke vær så ærlig eller fortell alt. Vær så snill. Vi ønsker ikke å vite det! 🙄

Anonymkode: 19ab1...20e

Må føye til:

de har hatt gode barndommer

Men mitt råd var altså: tror nok ikke man skal fortelle sine barn for mye om slikt. De behøver vel bare få vite det nødvendige og det som var bra? 

 

Anonymkode: 19ab1...20e

[AnonymBruker]

Selvsagt ikke. Den byrden fortjener ikke de små skuldrene å bære. Kanskje jeg forteller når de er voksne

Anonymkode: ac8bc...a41

[AnonymBruker]

Jeg er barn av en forelder med en utrivelig barndom. Jeg har "alltid" visst om det, men det har vært ganske overfladisk og enkel informasjon til å begynne med og mer utdypende etterhvert. Det er mange ting jeg ikke vet også, og det er også helt greit. Min forelder er veldig preget av sin oppvekst, så for meg har det vært godt å vite bakgrunnen for den avikende adferden.

Anonymkode: 794c4...c04

[minister-mio]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Selvsagt ikke. Den byrden fortjener ikke de små skuldrene å bære. Kanskje jeg forteller når de er voksne

Anonymkode: ac8bc...a41

Enig

[AnonymBruker]

Nei. Jeg forteller ikke så lenge de er barn. Når de er voksne skal jeg heller vurdere om det er behov for det.  Barna trenger ikke bære mine bekymringer og min fortid...

Anonymkode: 1c02e...149

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med en psykisk syk mor, noe som har vært ganske tøft. Vi har fortsatt kontakt med henne, men hun er ganske rar, så barna vil nok komme med noen spørsmål etter hvert. Og de vil kanskje lure på hvorfor de er på overnatting hos de andre besteforeldrene, men ikke henne. Så jeg må nok si noe om henne etter hvert, før de blir voksne, men hvordan min egen barndom var, kommer jeg ikke til å si så mye om før de er voksne. Barn trenger ikke detaljer, men de fanger jo opp ting, så det kan være greit å si noe, syns jeg.

Anonymkode: c7655...65c

[AnonymBruker]

Min mor har hatt en vanskelig barndom, og dette har jeg på en måte plukket opp og hadd i bakhodet. Etter en del år har mor begynt å slite psykisk og for å forklare sine egne handlinger og bakteppe for problemene sine fortalte hun meg alt, selv om jeg sa at jeg ikke ville vite mer. For min del var det svært ubehagelig å få gode barndomsminner overskygget av mors opplevelse av disse menneskene, og jeg føler jeg har mistet viktige mennesker i livet mitt igjenom å få hennes opplevelser tvingt nedover hodet. Dette skjedde da jeg var 19, gammel nok til å forstå men jeg mener fortsatt at det skulle vært mitt valg om jeg ville vite eller ikke. Hvis man ønsker å fortelle for sin egen skyld bør man snakke med samboer, nære venner eller eventuelt psykolog.

Ikke fortell med mindre barna de er modne og spør selv! Evt ikke kom med detaljer, det holder å få vite at f.eks bestefar ikke var snill med mamma.

Anonymkode: 66298...773

[AnonymBruker]

Selvfølgelig ikke. Se for deg ts at du er et barn, og får vite av din mor at grunnen til at du ikke har en bestemor eller bestefar er fordi de feks 1 ikke bryr seg eller 2 bestemor var slem med mamma. Det er bare vondt og vanskelig for et barn. Hva i det hele tatt er tanken bak det? Mener du at det er bra for et lite barn å gå å vite at mamma hadde det så kjipt og så videre?

Anonymkode: 92719...be4

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Selvfølgelig ikke. Se for deg ts at du er et barn, og får vite av din mor at grunnen til at du ikke har en bestemor eller bestefar er fordi de feks 1 ikke bryr seg eller 2 bestemor var slem med mamma. Det er bare vondt og vanskelig for et barn. Hva i det hele tatt er tanken bak det? Mener du at det er bra for et lite barn å gå å vite at mamma hadde det så kjipt og så videre?

Anonymkode: 92719...be4

Hvis du referer til meg, innlegget rettc over, så mener jeg ikke at man skal fortelle dette til små barn. Tenåringer og unge voksne som spør hvorfor det ikke er noen kontakt med bestefar da kan man si at man ikke hadde det greit i motsetning til hvordan jeg opplevde å få historier om overgrep i det samme rommet som jeg lå på når jeg var på besøk  beskrevet når jeg sa det var nok.

Anonymkode: 66298...773

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du referer til meg, innlegget rettc over, så mener jeg ikke at man skal fortelle dette til små barn. Tenåringer og unge voksne som spør hvorfor det ikke er noen kontakt med bestefar da kan man si at man ikke hadde det greit i motsetning til hvordan jeg opplevde å få historier om overgrep i det samme rommet som jeg lå på når jeg var på besøk  beskrevet når jeg sa det var nok.

Anonymkode: 66298...773

jeg svarte TS jeg. Forsto det slik at hun snakka om unger i alderen under barneskole, ikke tenåringer?

Anonymkode: 92719...be4

[rilin]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Endret 15. oktober 2016 av rilin

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dere som ikke har hatt en helt ordinær barndom forteller dere barna deres om den? Og i hvilken alder har dere vært ærlige om deres egen barndom?

Tenker en del på dette for tiden da barna er blitt så store at de snart kommer med spørsmål om hvorfor de ikke har en bestemor og bestefar osv...

Anonymkode: 6b1c1...bc8

Faren min er død, men han var alkoholiker og det fulgte en del dårlige ting med det. 
men jeg har valgt å heller fotelle om det fine med han... ingen vits i å snakke om det dårlige. lar de ha gode minner om morfaren de aldri har møtt. 

 

Anonymkode: 27d3c...7cb

[Gjest The damned]

Jeg skulle i hvert fall ønske at mine foreldre hadde fortalt meg mer om det enn de gjorde. I hvert fall når jeg ble eldre, men små barn trenger ikke å vite alt.

Men noe er kanskje ok å si siden de spør. Så kan man jo heller fortelle mer når de er eldre.

[Gjest Naturbarn1]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dere som ikke har hatt en helt ordinær barndom forteller dere barna deres om den? Og i hvilken alder har dere vært ærlige om deres egen barndom?

Tenker en del på dette for tiden da barna er blitt så store at de snart kommer med spørsmål om hvorfor de ikke har en bestemor og bestefar osv...

Anonymkode: 6b1c1...bc8

Av erfaring, så tror jeg det er ok at foreldrene forteller selv. Barn forstår mye mer en foreldrene tror.

Av erfaring så vet jeg om det.