Kan BV ta barnet mitt, fordi jeg har angst?

[AnonymBruker]

Jeg er så redd for fremtiden. Har sosial angst. Akkurat nå er jeg ikke i stand til å jobbe. Jobber fult med angsten og det går fremover. 
Men det er en ting jeg er redd for. Hvis jeg en dag er frisk, la oss si 2026. Kommer meg uti arbeid også blir jeg gravid. Kan barnevernet da komme å ta barnet, fordi jeg var psykisk syk i 2016?

Er det noen her som har, eller har hatt angst og/eller depresjon, som har fått hjelp av psykolog. Som da har fått barn i ettertid, eller før eller under. Har barnevernet blitt innblandet? Har du mistet barnet på grunn av sosial angst? 

Må nevne at jeg kommer meg ut og gjør det jeg skal. Jeg kommer meg akkurat igjennom hverdagen. Kommer meg til psykolog på egenhånd, jeg klarer å gå på butikken. Jeg har ikke et sosial liv, på grunn av angsten. Akkurat nå, per dags dato så klarer bare det "grunnleggende". Jeg jobber hardt med angsten og det krever mye energi. 
Jeg unngår ikke angsten. Jeg gjemmer meg ikke hjemme. Jeg jobber med det og utfordrer meg selv hver dag. 
 

Anonymkode: f7aef...747

[AnonymBruker]

Nei. Om du blir bedre/frisk blir ikke barnevernet innblandet så lenge barnet har det bra!  Jeg slet med depresjon og angst noen år før jeg fikk barn. Depresjonen kom tilbake etter barn nr. to men med hjelp ble jeg frisk igjen. Barnevernet ble aldri innblandet, men jeg var hele tiden åpen med lege /helsesøster /barnehage o. l.  om hvordan det gikk. 

Anonymkode: 4dd64...121

[AnonymBruker]

Nei.

Anonymkode: 8d68a...352

[ChristinaAthina]

Jeg har slitt med angst helt fra jeg fikk mitt første barn. Jeg går ikke i behandling for det, men jeg vet at jeg er en veldig engstelig person, og jeg har pratet med legen om det før. Jeg kan engste meg for mye. Men årsaken var vel at jeg har opplevd en del ting som har gitt meg angst. 

Men barnevernet tar ikke fra deg barna av den årsak. Det skal mye til. Da må du ha såpass mye angst at du nekter å gjøre noe med det, og såpass mye angst at det går utover barna i høy grad. 

Angst er en normal folkesykdom. Alle har mer eller mindre angst i seg. 

Endret 13. oktober 2016 av ChristinaAthina

[AnonymBruker]

Nei, kjære deg. Det er mange med angst som har barn. Slapp av med akkurat dette, fokuser på å få det så bra som mulig. 

Anonymkode: 1aaee...872

[minister-mio]

Selvfølgelig mister man ikke omsorgen for et barn pga tidligere helseproblem

[AnonymBruker]

Nei, kjære deg. Du mister ikke barnet med mindre angsten din går ut over din evne til å være mor/far, ved at du viderefører din angst og utrygghet til barnet, og ikke evner å motta behandling. Og først etter at noen rundt deg blir så bekymret at de melder bekymring, og barnevernet anser denne som reell.

Det finnes mange mennesker med ulike varianter av angst, som er gode foreldre. 

Anonymkode: aead7...ec7

[AnonymBruker]

Du mister ikke ungen kun på grunn av diagnosen.

Anonymkode: e62cc...c95

[Gjest Vevila]

Nei, så lenge du klarer å være en god mor kan du ha så mange plager og diagnoser du vil. Min diagnoseliste er langt som et vondt år og jeg har tett oppfølging av psykiatrien, har allikevel ikke vært snakk om barnevern.

[AnonymBruker]

Jeg gikk til psykolog pga sterk sosial angst da jeg var gravid og frem til barnet var nesten 1 år. Ble ikke meldt til barnevernet, selv om jeg på en måte heller ikke har blitt noe særlig bedre. Jeg klarer nå å tvinge meg til ting for barnets del (foreldremøter, barnebursdager, fotballtreninger, reise kollektivt osv), men har ikke noe sosialt liv for egen del og er ufør.

Anonymkode: 1d383...21d

[AnonymBruker]

Hvis angsten din går utover barnet ditt, kan barnevernet bli koblet inn

Anonymkode: 58671...f93

[EvaLena]

Jeg hadde 2 barn da jeg fikk angst og skikkelig jævlig depresjon med selvmordforsøk. Da ble BV koblet inn, men herremin for en støtte de var for meg og barna. De tok ikke fra meg muligheten til omsorgen for de, men de ville ikke at jeg skulle ha det ansvaret en svært kort periode. Da var barna hos mine foreldre og jeg fikk hjelp til å få hue over vann igjen.

Du blir ikke fratatt barna pga angst så lenge du klarer å ta vare på dere begge to.

[AnonymBruker]

Ok, sitter her å gråter. Jeg er så lettet. 

For dette er en reel frykt jeg har. Barn er drømmen min, har vært det siden jeg var veldig ung. Etter den tvilling saken så har blitt ekstremt redd. Siden de ble fratatt barna på grunn av en gammel diagnose. 

Jeg vil ha barn, men ikke i dag. Fordi jeg vil bli frisk først, og kom meg uti arbeid først. 
Det er fokus i dag. 
Men frykten for fremtiden henger over meg. Er så redd for å kjempe så hardt.. også kommer fortiden å biter meg i rumpa, og tar ifra meg det jeg har jobbet så hardt for. 
For min egen del så kan jeg fint sitte inne. Ikke snakke med en sjel og aldri gå ut. Det er jo enkelt, det er enkelt å la angsten vinne. Men jeg jobber mot et mål, å få meg et liv med hus, mann, jobb og barn. En mening i livet, og for meg er barn og et sosialt liv et liv som er verdt å leve. Og for å komme meg dit så må jeg bli frisk.

Prøvde å snakke med psykologen om dette. Men jeg fikk panikkanfall før jeg rakk å nevne ordene "barn" og "barnevernet". For jeg er redd for at han da skal notere det ned i papirene. Og begynne å spekulere om jeg faktisk ikke kan ha barn, fordi jeg er redd for å miste dem. Ja og mye annet usant med null rot i virkeligheten. At om jeg starter denne diskusjonen så vil han snu og vende på absolutt alt, skrive det ned i journalen også mister jeg barnet på føden om 10 år.  Vanskelig å forklare, men i bunn og grunn så er jeg redd for å gi han den ideen. Kanskje han ikke tenker på det selv, om meg, angst og fremtidlige barn. Men om jeg nevner det så begynner han å tenke på det, også får det konsekvenser senere. Det er frykten min, når det kommer til å spørre psykologen om dette. 

ts

 

Anonymkode: f7aef...747

[AnonymBruker]

Jeg har slitt med angst og fått terapi noen ganger.

Siste gang var under graviditet, og jeg ba selv om henvisning til DPS. Da stod jeg også uten jobb.

Jeg fikk aldri spørsmål rundt mine evner som mor eller noen tvil om det. Jeg fikk dog tilbud om, dersom jeg selv ønsket det, å få veiledning hjemme om jeg opplevde at angsten min påvirket meg i hjemmesituasjonen. Jeg takket nei og det var ikke noe problem. 

Men jeg er en typisk ressurssterk person som fremstår kapabel - og ser jo i rapporten om meg(som jeg fikk tilsendt) ved avsluttet behandling at hun nok fikk et ganske godt inntrykk av meg som person. Hun beskrev jo helsebildet, men hun så jo også mange andre styrker i tillegg. 

Hadde jeg eksempelvis drevet med mye destruktive ting og hatt vrangforestillinger eller ikke hatt selvinnsikt i meg selv og hvorfor jeg oppsøkte behandling hadde sikkert konklusjonen kunne vært annerledes.

Jeg hadde jo også fullført studier og hatt et normalt arbeidsliv sånn stort sett, og ingen andre problemer av større betydning ifht å ha en helt normal livsstil.

Men det gikk kraftig utover jobb og det sosiale - så det var ikke en angst som ikke påvirket mye. Og jeg var selv stresset over hvorvidt det at jeg oppsøkte hjelp ville få negative konsekvenser. Jeg sa også åpent det på DPS - at jeg følte et visst stigma rundt det.

Anonymkode: 7a266...5e5