En himmel full av stjerner

[AnonymBruker]

Som liten gutt var jeg mørkeredd, bestemors hånd var da trygg å holde seg fast ved på mørke kvelder, selv klamret jeg meg fast så hun måtte be meg om å ikke klemme så hardt. Bestemor var alltid flink til å trøste, husker blant annet at hun sa at jeg måtte se opp mot stjernene, de var der for å lyse opp for oss og for å passe på oss.
Kanskje ikke så rart jeg ble fascinert av stjernene, husker at jeg den gang konkluderte at vi alle hadde vår egen lille stjerne, som var der oppe for å lyse opp for og passe på nettopp oss. Jeg så meg ut en liten (barnestjerne som måtte være min stjerne) og en større stjerne (voksenstjerne som måtte være bestemor sin stjerne), dem trodde jeg at var jeg og bestemor som var ute på tur. Fikk henne til og med til å stoppe opp på veien hjem en gang, så løp jeg rundt henne bare for å se hva som skjedde med stjernene der oppe, synes det var merkelig at min lille stjerne ikke sirklet rundt den store stjernen. Stjerneskudd gjorde meg lei meg, jeg trodde jo at det var noen som døde og at stjernene deres falt ned, trodde den gang at bestemor løy for meg og ikke ville si sannheten når hun sa at slik var det ikke.
Var et nysgjerrig barn med mange tanker, en gang spurte jeg bestemor om hva som skjedde med stjernene våre når vi var inne der det var lyst og vi ikke trengte at dem lyste for oss mer, lurte jo på om dem slo seg av da. Bestemor sa at dem var der enda, usikker på om hun virkelig visste det så sendte jeg henne ut for å se etter for det kunne jeg jo ikke få sjekke ut alene. Fulgte med henne ut i gangen men passet på å ikke gå ut, hun stod utenfor og så opp og sa at, "jo da, stjernen din er der den!", så slik fant jeg ut det.
Nå er jeg blitt voksen, skjønner jo nå at det ikke er slik bestemor fortalte meg den gang. Men er ikke blitt mindre fascinert av stjernene der oppe av den grunn, og tidvis tar jeg meg selv i å tenke at det kanskje var noe i det bestemor den gang fortalte meg.
Liker å se oss mennesker som stjerner som lyser opp i hverandres hverdag, en fascinerende tanke da vi jo alle ser stjernehimmelen forskjellig, ut fra vårt eget ståsted. Det er jo ikke likt for noen av oss, således kan jeg se mot en stjerne mens noen annen ser mot en helt annen.
Dersom vi er stjerner for hverandre så er det en vakker tanke at vi alle stråler på hver vår unike måte. Noen stjerner der oppe får vi raskt øye for, allerede ved første øyekast er det umulig å ikke legge merke til dem. Andre stjerner må vi bli kjent med stjernene der oppe, før man virkelig legger merke til dem og fascineres av dem. Akkurat det gir håp for alle, at i noens øyne så kan man være den mest fascinerende av alle.
Er man virkelig heldig så står man overfor noen som stråler som en sol, den vakreste og klareste stjernen av alle, så strålende at man ikke har øyne for noen annen når den stråler. En stjerne som virkelig varmer når man soler seg i glansen av dens utstråling.

Anonymkode: 3a7aa...cd2

[AnonymBruker]

Anonymkode: 2185e...3b5

[AnonymBruker]

Anonymkode: 3a7aa...cd2

[AnonymBruker]

Jeg er ikke så heldig at jeg soler meg i glansen av en solstråle som stråler for meg, her er det den mørkeste og kaldeste vinter nå. Om jeg var en blomst så ville jeg vært en vissen en.

Men jeg kan blomstre altså, har i alle fall blomstret før, men nå er alt som heter sommer bare minner. Jeg drømmer dog om en ny vår tidvis, hvem gjør ikke det når alt er som mørkest og kaldest. Jeg liker våren, å kjenne solstrålene starte å ta tak, at dagene blir lysere for hver dag som går. Er sikker på at denne blomsten kan gro og blomste på ny, men da må solen vise seg i min horisont og lyse opp min hverdag.

Tidvis savner jeg sommeren, sommerfugler som oppsøker meg. Begynner å bli lenge siden sommerfuglene forsvant nå, alt for lenge faktisk, og er lenge til våren kommer også. Om jeg da i det hele tatt vil oppleve en ny vår, akkurat det vet man aldri.

Men hadde vært noe det, en ny sommer. I så fall skulle jeg ønske meg at den varte lenge...

Anonymkode: 3a7aa...cd2

[AnonymBruker]

mhm... sånn er det. Akkurat sånn :/ 

Anonymkode: 2185e...3b5

[AnonymBruker]

Er en oppmuntrende tanke, at flere føler det som meg, er slik som kalles håp.

Rart å tenke på, at ett eller annet sted der ute, så går det ei og vet ikke enda at fremtiden skal gjøre henne til min. Hvem er hun, hvor er hun, og hva bedriver hun akkurat nå? Slike tanker innhenter meg ofte. Når vil våre veier krysses, er det langt frem i tid og vil vi forville oss inn på ville veier før den tid? Er slik ingen kan vite.

Men hun er altså der ute, bare tanken på at hun er det planter to smilehull i mine kinn og jeg rødmer nesten her jeg sitter mutters alene og føler på lengselen.

Har rukket å bli en del lengsel også nå, så å omfavne henne en gang der fremme i fremtiden skal jeg virkelig klamre meg fast til. Herregud jeg ser frem til det, og vet at dess lenger jeg må vente jo mer betydningsfullt blir øyeblikkene av nærhet.

Livet er fult av kontraster i så måte, jeg har jo nevnt den kalde vinteren og den varme sommeren alt. Kontrastene er store, smil på den ene side og tårer på den andre, trygghet og frykt, glede og sorg, dag og natt, behag og smerte... Alt dette gir livet mening, jeg ville ikke levd foruten noen av sanseinntrykkene som til enhver tid griper fatt i oss, det får meg til å føle meg levende.

Hva ville vel ett liv vært uten kontrastene, innholdsløst spør du meg. Liker å se det slik som at ingen føler friheten sterkere enn dem som har vært fengslet, for å oppleve hvor herlig tryggheten er så må man ha følt frykt. Og hva betyr vel et smil for dem som aldri har felt tårer? Man må være glad i kontrastene som gjør at man kan omfavne de gode følelsene livet kan by på.

Etter all min lengsel så skal nærheten føles vidunderlig når hun en gang dukker opp, jeg gleder meg til å kunne spørre henne hvorfor vi ikke fant frem til hverandre tidligere, hvorfor det skulle vente så lenge for vi var jo til begge to...

Anonymkode: 3a7aa...cd2

[AnonymBruker]

Anonymkode: 17f51...f36

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

 Kontrastene er store, smil på den ene side og tårer på den andre, trygghet og frykt, glede og sorg, dag og natt, behag og smerte... Alt dette gir livet mening, jeg ville ikke levd foruten noen av sanseinntrykkene som til enhver tid griper fatt i oss, det får meg til å føle meg levende.

Hva ville vel ett liv vært uten kontrastene, innholdsløst spør du meg. Liker å se det slik som at ingen føler friheten sterkere enn dem som har vært fengslet, for å oppleve hvor herlig tryggheten er så må man ha følt frykt.

Og hva betyr vel et smil for dem som aldri har felt tårer? Man må være glad i kontrastene som gjør at man kan omfavne de gode følelsene livet kan by på.

Anonymkode: 3a7aa...cd2

Anonymkode: 08531...dc6

[Raven Emerald]

Ryddet for latterliggjøring og svar til dette.

Raven Emerald, mod.

Endret 13. oktober 2016 av Raven Emerald

[Raven Emerald]

Ryddet for latterliggjøring, og svar til dette. 

Spørsmål om modereringen tas på Ris, ros og spørsmål om forumet, eller på PM til moderator.

Raven Emerald, mod.