Fornærmet i 4 år

[AnonymBruker]

Hva synes dere om en venninne som blir fornærmet i årevis? Jeg hadde en venninne i 4 år og vi hadde mye kontakt. Vi har barn på samme alder og det var sånn vi ble kjent. Vi hadde det mye hyggelig sammen med barna og hverandre. Men den yngste hennes hadde et voldsomt temperament med store raseriutbrudd som gikk utover både moren, broren og oss andre. Det var svært vanskelig å bare tie og tåle til tider. En gang dro vi på ferie sammen til Danmark. Da oppføre dette barnet seg helt forferdelig, med voldsomme raseriutbrudd fra morgen til kveld. Til slutt sprakk det dessverre for meg, og jeg følte jeg måtte ta dette opp med henne. Jeg sa at jeg følte dette ble vanskelig, og at jeg synes hun måtte prøve å gjøre noe med problemene hun hadde med barnet. Hun ble grusomt sur, men jeg mener likevel jeg hadde en rett til å reagere. Jeg beklaget det hvis hun ble såret, og sa unnskyld sånn sett. Men etter dette har hun i alle år unngått meg, og vært avvisende ved forsøk på kontakt. Jeg synes det var veldig synd at det ble sånn, men har nå gitt helt opp alle forsøk på kontakt. Er dette vanlig? Jeg føler meg så urettferdig behandlet av henen på en måte, siden dette aldri var min intensjon. Jeg mener at jeg hadde rett til å reagere, men det mener tydeligvis ikke hun. Noen med lignende erfaringer?

Anonymkode: 2e1ce...eeb

[Gjest Catalina Culès]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva synes dere om en venninne som blir fornærmet i årevis? Jeg hadde en venninne i 4 år og vi hadde mye kontakt. Vi har barn på samme alder og det var sånn vi ble kjent. Vi hadde det mye hyggelig sammen med barna og hverandre. Men den yngste hennes hadde et voldsomt temperament med store raseriutbrudd som gikk utover både moren, broren og oss andre. Det var svært vanskelig å bare tie og tåle til tider. En gang dro vi på ferie sammen til Danmark. Da oppføre dette barnet seg helt forferdelig, med voldsomme raseriutbrudd fra morgen til kveld. Til slutt sprakk det dessverre for meg, og jeg følte jeg måtte ta dette opp med henne. Jeg sa at jeg følte dette ble vanskelig, og at jeg synes hun måtte prøve å gjøre noe med problemene hun hadde med barnet. Hun ble grusomt sur, men jeg mener likevel jeg hadde en rett til å reagere. Jeg beklaget det hvis hun ble såret, og sa unnskyld sånn sett. Men etter dette har hun i alle år unngått meg, og vært avvisende ved forsøk på kontakt. Jeg synes det var veldig synd at det ble sånn, men har nå gitt helt opp alle forsøk på kontakt. Er dette vanlig? Jeg føler meg så urettferdig behandlet av henen på en måte, siden dette aldri var min intensjon. Jeg mener at jeg hadde rett til å reagere, men det mener tydeligvis ikke hun. Noen med lignende erfaringer?

Anonymkode: 2e1ce...eeb

Rett å slett tåpelig og utrolig patetisk oppførsel.

[Gjest O.G.]

Sånne folk våger jeg ikke og omgåes. Vet aldri når en liten filleting kan bite deg i ræva 20 år senere. Folk som aldri glemmer noe er skumle og man må holde seg unna dem.

[Carrot]

Hvorfor plager det deg?

[fuglekvitter__]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva synes dere om en venninne som blir fornærmet i årevis? Jeg hadde en venninne i 4 år og vi hadde mye kontakt. Vi har barn på samme alder og det var sånn vi ble kjent. Vi hadde det mye hyggelig sammen med barna og hverandre. Men den yngste hennes hadde et voldsomt temperament med store raseriutbrudd som gikk utover både moren, broren og oss andre. Det var svært vanskelig å bare tie og tåle til tider. En gang dro vi på ferie sammen til Danmark. Da oppføre dette barnet seg helt forferdelig, med voldsomme raseriutbrudd fra morgen til kveld. Til slutt sprakk det dessverre for meg, og jeg følte jeg måtte ta dette opp med henne. Jeg sa at jeg følte dette ble vanskelig, og at jeg synes hun måtte prøve å gjøre noe med problemene hun hadde med barnet. Hun ble grusomt sur, men jeg mener likevel jeg hadde en rett til å reagere. Jeg beklaget det hvis hun ble såret, og sa unnskyld sånn sett. Men etter dette har hun i alle år unngått meg, og vært avvisende ved forsøk på kontakt. Jeg synes det var veldig synd at det ble sånn, men har nå gitt helt opp alle forsøk på kontakt. Er dette vanlig? Jeg føler meg så urettferdig behandlet av henen på en måte, siden dette aldri var min intensjon. Jeg mener at jeg hadde rett til å reagere, men det mener tydeligvis ikke hun. Noen med lignende erfaringer?

Anonymkode: 2e1ce...eeb

Dere er venner - dere er ikke gift.
Du har rett til å reagerer på hva du vil egentlig, men det kan jo hende du tar helt feil. Man får jo ikke se hennes meninger om det her. Det er jo bare dine meninger som kommer frem.

For å være helt ærlig - hvis det du skriver er sant (jeg antar du overdriver litt) så utleverer du litt for mye om venninnen din sett i fra ditt synspunkt og perspektiv. Det må være mye bedre å ta opp dette med henne der dere begge er fysisk til stede. Det er jo ikke noen her på et diskusjonsforum får gjort noe med. 

Ofte svarer da folk på kvinneguiden.no: Det er det dette forumet er til. Jeg er litt uenig. Man kunne kortet ned eller omformulert seg slik at du stilte mer generelle spørsmål.

Endret 13. oktober 2016 av fuglekvitter__

[AnonymBruker]

Tjeh, vanskelig å mene noe om. Vanskelig å vite hvordan dette egentlig ble tatt opp. Ser for meg at du forsøkte å ta det opp på en skikkelig og skånsom måte, men kan jo tenkes du, sett uten ifra, fremstod som ei skikkelig bitchy belærende usympatisk møkka-kjerring.

I så fall er det kanskje ikke så rart hun reagerer som hun gjør, og ikke vil ha no med deg å gjøre.

Anonymkode: 4e57c...e46

[AnonymBruker]

Nei, jeg reagerte ikke sånn som du over her sier. Jeg var opprørt, men klarte å holde meg til saken. Jeg var ikke usaklig eller belærende på noen måte. Men takk for støtten til de over her. Det var godt å lese, for dette er så vanskelig å snakke med folk om.  Føler at dere forstår meg, og det trenger jeg. 

Anonymkode: 2e1ce...eeb

[Lofilteret]

Det der er en sånn typisk veldig vanskelig sak fordi det er så sårbart. Het generelt mener jeg at man ikke skal ta opp slike ting når man er opprørt selv - da formidler du gjerne mer enn det du sier. Sannsynligvis har du såret moren til barnet dypt. Når man kritiserer barnets atferd kritiserer man jo også foreldrenes evne til å oppdra barnet - og det er ikke alltid så enkelt å "ta" når den som formidler er opprørt. 

Du kan jo forsøke deg med en unnskyldning og si at du har tenkt mye på saken og at det var helt feil å ta det der og da. 

 

[AnonymBruker]

Jeg har bedt om unnskyldning den gangen, men det hadde ingen effekt. Virket som hun lot som hun godtok unnskyldningen der og da, men det viste seg at det gjorde hun ikke. 

Anonymkode: 2e1ce...eeb

[Carrot]

TS - hvorfor trenger du forståelse og støtte, og hvorfor tenker du stadig på dette om du mener din "utblåsning" var berettiget og hun overreagerer? I så fall burde ikke hennes reaksjon og det at dere ikke lengre er omgangsvenner egentlig plage deg å mye.

Fra hennes side var nok din reaksjon sterkt overdrevet, et overtramp så stort at det ikke er lett å komme over og hun er nok ikke bare fornermet men også såret - og som et resultat ønsker hun ikke ha noe med deg å gjøre. 

Det er to ting man skal passe seg vel for å kritisere i fht venner, deres forhold innad i familien og barna.

[AnonymBruker]

Nå har vi jo bare din side av historien, jeg vil tro at hennes opplevelse av det hele var anderledes, hvis ikke er det merkelig at hun reagerte med å stenge deg helt ute av livet sitt.

Jeg skjønner ut fra det du skriver at du hadde vært lei av barnets oppførsel en stund, selv om du ikke hadde sagt noe om det. Det er ikke alltid man er like flink til å skjule slike følelser som man tror selv. Kanskje har venninnen din i utgangspunktet gått å følt på at du ikke likte barnet? I så fall kan det at du tok dette opp ha blitt oppfattet som en bekreftelse på den antagelsen. Jeg vil tro det oppleves veldig vanskelig å skulle omgås noen som ikkeliker barnet ditt! Jeg tror at om jeg noen gang kom i den situasjonen at jeg hadde en person i omgangskretsen som ikke likte et av barna mine, hadde jeg ønsket å minimere eller kutte kontakten med denne personen. Ikke nødvendigvis fordi jeg hadde vært fornærmet, men rett og slett fordi jeg ikke ønsker at barna mine skal oppleve at det er voksenpersoner rundt dem som ikke liker dem. 

Kanskje opplevde venninnen din deg som belærende, selv om det ikke var det du mente å være? Du svarer en annen her at du ikke var belærende, men i det første innlegget ditt skriver du at du sa at du " følte dette ble vanskelig, og at jeg synes hun måtte prøve å gjøre noe med problemene hun hadde med barnet". Jeg ville opplevd det belærende hvis noen sa til meg at jeg måtte prøve å gjøre noe med et eller annet problem jeg har med barnet mitt. Da hadde jeg lurt på om vedkommende trodde at jeg ikke så problemet selv, og ikke prøvde å gjøre noe med det. Jeg kan forsåvidt forstå at du følte et behov for å snakke om dette, men ut fra det du selv skriver om situasjonen tror jeg kanskje ikke du har tatt det opp på best mulig måte. Kritikk av andres barn er alltid sårt, og skal man gjøre det uten å såre bør man gå frem ytterst varsomt! I en situasjon der foreldrene tydelig har et problem med barnets adferd, tror jeg det er bedre å spørre hva man selv kan gjøre, en å fortelle foreldrene hva de skal gjøre. Du kunne f.eks. ha sagt "jeg ser at dere sliter med det og det, er det noe jeg kan gjøre for å gjøre det lettere?"  På den måten hadde du åpnet for en samtale om temaet, samtidig som du viste venninnen din at du så at hun jobbet med saken. Ved å ta det opp påden måten hadde du kommunisert en tillit til din venninne som mor og oppdrager, i stede for å fortelle henne at "hu måtte gjøre noe med dette problemet".  

Kanskje var også timingen av samtalen din ganske dårlig? Det er mulig det hadde vært lettere fordere begge to hvis du hadde ventet til dere hadde kommet hjem fra ferie, og var tilbake i vante rutiner igjen. Selv om kritikken i utgangspunktet var ment konstruktiv, er det jo ikke sikkert den ble oppfattet sånn. Hvis din venninne ikke oppfattet kritikken som konstruktiv, kan det hende hun opplevde det som ubehagelig å være "stuck" meddeg resten av ferien. Det hadde kanskje vært lettere for henne hvis dere hadde kommet hjem og hun hadde mulighet til å være for seg selv å tenke gjennom dette uten å ha deg tett oppi seg. 

Forøvrig kan ferie og brudd på rutiner i en del tilfeller gjøre problemadferd verre. Du viste i utgangspunktet at dette barnet ofte utagerte, og burde derfor tatt høyde for det når dere planla ferien. Før man bestemmer seg for å reise på ferie med venner som har utagerende barn, bør man tenke gjennom om man har overskudd til å takle raseriutbrudd i ferien sin. Har man ikke det er det bedre å enten reise vær for seg, eller reise bare delvis sammen, f.eks. kan man bo på ulike steder, men møtes til aktiviteter.

Du spør hva vi synes om en venninne som blir fornærmet i årevis. For meg er det helt umulig å si uten å ha vært i situasjonen selv.Hvis noen blir fornærmet i årevis av en bagatell synes jeg det er temmelig tåpelig. Men i denne situasjonen vet vi bare hvordan du oppfattet det hele, ikke hvordan din venninne oppfattet det.Vi vet forsåvidt ikke en gang om hun fortsatt er fornærmet, kanskje har hun bare valgt å skåne barnet sitt for en person som ikke liker det?

Jeg har ved en anledning kuttet en venninne helt ut av livet mitt. Det var en helt anen situasjon en din, problemet vi hadde gikk på ulike forventninger til vennskapet. Jeg har en litt introvert personlighet, mens hun er ganske ekstrovert. Jeg vet at hun bare ville meg vel, men for meg ble vennskapet altfor inntenst og alltoppslukende.Jeg prøvde å snakke med henne om det, og jeg prøvde å kutte ned på kontakten, men klarte ikke å få det til å fungere på en måte som ikke gjorde at jeg følte meg oppbrukt. Tilslutt endte jeg som sagt med å kutte kontakten helt. Grunnen til at jeg nevner dette her er at jeg slett ikke var fornærmet på henne. Hun hadde heler ikke gjort noe direkte galt ovenfor meg, det ble bare alt for mye av henne. Noen ganger er det rett og slett sånn at to personer ikke passer sammen, og da har man det gjerne bedre hvis man rett og slett går hver sin vei, selv om ingen av partene er fornærmet for noe.

 

Anonymkode: 947af...181

[pistasjenøtt15]

Ja, det var sikkert min feil alt sammen. Og hun har ikke noe ansvar for hvordan barnet oppfører seg i det hele tatt. Synes det er ganske rart at nesten alle tar hennes parti, dere kjenner jo ikke henne heller noe mer enn meg. Men det jeg synes var synd er at vi aldri fikk snakket ut om det som skjedde senere, fordi hun alltid har vært avvisende. Og det kunne kanskje vært oppklarende og rensket luften for oss begge. Det jeg synes er dumt er å være så avvisende til at noe kan tas opp og kanskje løses i ettertid. Vi har alle feil og svakheter og derfor trenger vi å kommunisere og ikke bare slenge igjen døra for alltid fordi det har vært en konflikt. Det er hvertfall min mening. TS

[Carrot]

Du ts, kanskje du bør tenke gjennom svarene dine og fremstillingen av dette hvis som du sier "alle" tar hennes "parti" er det tydelig at du opplever dette som en slags konflikt du ikke er ferdig med og at du har mye følelser i forhold til dette. 

Du fremstiller din harme som rettferdig, og er indignert fordi hun ikke er enig? Men hva om det var slik at din reaksjon var fullstendig overdrevet sett i sammenheng med episoden fordi du har irritert deg lenge og at du da dro frem alt som irriterte deg i en smell og bare overkjørte henne fullstendig? Forventer du i så fall likevel forståelse?

[Gjest Supersol]

En uting å kommentere andres barn og barneoppdragelse synes jeg så lenge det ikke foreligger noe ulovlig. Hun burde heller latt være å dra på ferie med  deg ,eller du burde unnlatt å dra sammen med henne og familien hennes når du visste om at barnet /ungdommen hadde problemer. 

[AnonymBruker]

Jeg avslutter denne tråden, og ønsker ikke flere svar her. 

Anonymkode: 2e1ce...eeb

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg avslutter denne tråden, og ønsker ikke flere svar her. 

Anonymkode: 2e1ce...eeb

Javel? - det sier jo egentlig alt om deg som ikke takler tilbakemeldingene, og du skjønner ikke hvorfor din tidligere venninne ikke orker ta samtalen med deg? 

Det er helt greit å si dumme ting, det er helt greit å beklage dem også - supert, men så må man akseptere at den man sa det til kanskje ikke ønsker beklagelsen, slik er livet. Ikke alt dreier seg om en selv derfor er det greit å prøve tenke før man prater, spesielt om man er irritert, såret eller full av andre følelser. 

Anonymkode: 7739b...d20

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg avslutter denne tråden, og ønsker ikke flere svar her. 

Anonymkode: 2e1ce...eeb

Nå må jeg faktisk flire litt her. Så du reagerer på at venninnen din blir fornærmet nårdu kritiserer noe så følsomt som barnet/oppdragelsen hennes, men selv blir du altså så fornærmet over svarene på tråden her at du bestemmer deg for å avslutte tråden...

Jeg leser forøvrig ingen innlegg som påstår at alt er din feil, men flere, innkludert mitt eget, som påpeker at en sak alltid har minst to sider, og forøsker å gi deg andre mulige måter å se saken på.

 

Anonymkode: 947af...181

[Carrot]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg avslutter denne tråden, og ønsker ikke flere svar her. 

Anonymkode: 2e1ce...eeb

Oi! Og du mener selvsagt ikke det sier ganske mye om ditt forhold til eget tema?

[AnonymBruker]

Det er godt dere er så perfekte da, så dere sier sikkert aldri noe galt til andre. 

Anonymkode: 2e1ce...eeb

[AnonymBruker]

Skulle ønske dere fikk oppleve det samme selv, for ingen er perfekte selv om dere liker å tro at dere selv er det, og at dere aldri kan gjøre feil 

Anonymkode: 2e1ce...eeb