Skal jeg treffe min egen far?

[AnonymBruker]

Jeg er 44 år og har ikke sett min biologiske far på 43 år.

Ut av min mors historie så var han en smule voldelig og drakk en del, samtidig var han utro. Pga dette valgte mot å forlate han og da var jeg bare 1 år gammel.

Han viste ingen interesse for meg på disse følgende årene og siden mor fant seg en ny mann etter 2-3 år, så er det han som er min nye pappa. Han behandler meg og min bror helt likt, selv om det bare er bror som er han og mor sitte fellesbarn. Jeg kunne ikke fått noen bedre far enn han.

Så har det seg sånn at jeg har fått invitasjon hjem til min biologiske far via andre jeg kjenner. Jeg har ikke noe usagt til han føler jeg og har vel egentlig ingen interesse av å hverken se eller snakke med han.

Flere rundt meg sier at jeg burde møte han iallefall en gang, så jeg slipper å angre for ikke å ha gjort det den dagen han dør.

Hva ville du gjort? Jeg har like lite interesse av han som for andre ukjente folk. Jeg anser ikke han for å være min far og jeg trur ikke jeg vil angre på å ikke møte han.

Er det noen andre som har opplevd noe liknende og som vil fortelle hvordan det gikk?

Anonymkode: 58f7b...b50

[liljene]

Hvis han etter 43 år ikke er mann nok til å invitere deg selv, men skal gå via andre, så hadde ikke jeg ansett dette som en skikkelig invitasjon. Og det hadde jeg sagt til de andre. 

(Men min bakgrunnshistorie påvirker nok mitt svar her, da jeg ikke har noen kontakt med mine foreldre utover postkort fra min far når han er på ferie, en bursdagshilsen på sms/facebook og julegaver til meg/oss. Det har vært enveis i mange år, fra min side og nå prioriterer jeg min familie i stedet. Og det går helt fint  )

[AnonymBruker]

Min kusine har en tilsvarende historie, og hun valgte å møte sin biologiske far etter over 40 år. Møtet gikk greit og de har hatt ørlite kontakt i ettertid. Vet min kusine er veldig glad hun gjorde dette, men som hun sier; han er ikke "faren" hennes, men hun fikk likevel en slags sjelero ved å møte han. Så lenge man er forbedredt på å både bli skuffet og sint - og at det mest sannsynlig blir en engangsgreie, så hadde jeg i alle fall dratt. 

Anonymkode: 73531...735

[Millimani]

Følg magefølelsen din. Bedre sent enn aldri, - men det er opp til dere. Du vet ikke før du har prøvd, så jeg synes du skal ta imot invitasjonen. Men som jeg også skriver så skal du selv følge magefølelsen din. Hvis dere møtes så ser dere om det blir et forhold eller ikke, om dere så må møtes flere ganger. Er det gjensidig fra begge parter så kan dere jo fortsette å holde kontakten hvis begge ønsker. Finner den ene, eller begge, ut at det ikke er noe å satse på, - ja da vet dere at det er sånn det er. 

[AnonymBruker]

Jeg ville truffet han. Du har gjerne ikke noe usagt. Men han har gjerne det. Han er mer enn en ukjent selv om han ikke er den som har vært far for deg.

Anonymkode: 65b0a...3d4

[spurven123]

Det er bedre å angre på noe du har gjort enn å angre fordi du ikke gjorde det. Så jeg hadde møtt han og ikke hatt store forventninger til møtet.

[AnonymBruker]

Jeg ville tatt imot invitasjonen, og heller tenkt på det som at du skulle bli kjent med et nytt menneske. Det er jo sånn i livet ellers, at noen ganger møter man nye menesker som man ikke finner tonen med, og da blirdet meddet ene møtet, mens andre ganger klaffer det med dem man møter, også holder man kontakten. Du kan ikke vite før du har prøvd. Ser det er en over her som sier at hun ikke hadde sett på det som en sikkelig invitasjon fordi han ikke har mot til å invitere selv. Vi kan ikke vite hvorfor han har valgt å invitere på den måten han har gjort. Kanskje er det fordi han er feig og ikke tørr å invitere selv, men det kan også være at han har tenkt at det er lettere for deg på denne måten? Når invitasjonen kommer via noen du kjenner så kan du gi et avslag uten å trenge å forholde deg direkte til ham, dersom det er det du ønsker. Samtidig sørger han for at noen du kjener vet at du har fått denne invitasjonen, sånn at han vet at du har noen å snake med om det, dersom du trenger det. Jeg ville gitt ham en sjanse, det er snakk om noen få timer av livet ditt. Kanskje blir det ikke noekjekt, kanskje blir det bare en trykket og rar stemning, men kanskje dere kommer godt overens og ender opp som venner. Han vil nok uansett aldri kunne ta plassen til den faren du har vokst op med, men det kan hende han kan bli et positivt innslag i livet ditt likevel. Hvis ikke kan du bare gå videre, uten å ha noe mer kontakt. 

Kanskje du synes det blir litt voldsomt å møtes hjemme hos ham? I så fall kan du jo foreslå at dere møtes på en kafe eller noe i stedenfor. Det kan hende at det føles lettere å møtes på nøytral grunn? 

Anonymkode: 38f84...bab

[AnonymBruker]

Hva har du å tape på å møte ham  ?

Anonymkode: 3c032...1fd

[AnonymBruker]

Hadde han ikke invitert selv, så hadde ikke jeg dratt. Det er bare for mange som innbiller seg at det skal bli et Tore på sporet øyeblikk, det blir det ikke alltid. Tror ikke at du tror det, men ofte tenker folk rundt med normale relasjoner at det skal bli slik ellers blir det anger etc. 

Du må jo bare følge magefølelsen din, og gjøre det som er riktig for deg. Min far er død, så han ikke på flere tiår, angrer ikke på det, det er jo slik det alltid var. For oss som har skapt oss et liv utenom disse personene som ikke ønsket å være en del av livet vårt, er jo alt som normalt uten dem.

Anonymkode: 6740f...542

[GammelKaktus]

Jeg hadde ikke gått men det er meg. 😊 Synes det er snodig at han ikke inviterer deg selv.

[Gjest Marillia]

20 minutter siden, FrøkenMånestråle skrev:

Jeg hadde ikke gått men det er meg. 😊 Synes det er snodig at han ikke inviterer deg selv.

Jeg synes ikke det er så snodig, tenker at han kanskje er litt flau over fortiden og at det er vanskelig å be om å treffe deg