Familien har en lang historie med psykisk sykdom. Blir jeg singel for alltid?

[AnonymBruker]

Jeg har, for ikke lenge siden, funnet ut at min familie på ene siden av familien i flere generasjoner har slitt med sterke psykiske plager. Jeg har nylig funnet ut av dette fordi jeg har ikke visst hvem den ene bestefaren min var.

Både jeg og alle mine søsken sliter med et eller annet, i mer eller mindre grad.

På denne siden av familien har det vært alkoholisme, økonomiske problemer, angst og depresjoner.

Selv er jeg moderat plaget av angst. Jeg vil kalle meg nevrotisk, men til "gjengjeld" har jeg det på så mange områder i livet. Jeg er nervøs for nesten alt av ansvarsting, som f.eks kjøre bil, ta avgjørelser osv. Også simple ting for alle andre som f.eks svømming, feste på byen og sosial omgang på jobben eller andre steder, sliter jeg med. Jeg blir så nervøs, og føler ikke jeg har noe fornuftig å si. Føler meg skikkelig dum.

Jeg er stort sett veldig negativ og kritisk til meg selv, og når jeg er positiv ender det alltid med skuffelse. Jeg klarer aldri å komme "ovenpå" mentalt. Føler det alltid er noe som klarer å trykke meg ned.

Jeg har gitt opp å finne dame (jeg er mann), og tenker også at med min og min families historikk, så er det greiest at jeg ikke får barn. Selv ser jeg ikke poenget med et forhold hvor det ikke er barn med i planene.

Jeg har fått uheldige kort i livet hva gjelder det mentale, men også når det gjelder det intellektuelle, utseendemessig og sosialt.

Helt ærlig, ville DU ha datet eller vært sammen med en person du visste at hadde en familiehistorikk med psykisk sykdom?

Mange vil sikkert si at det er holdningen min som er det største problemet her, og jeg kan være enig i det.

Poster denne i singel-forumet, da det er mest det jeg søker svar på. Er det håp for meg?

Men jeg tenker også at min negativitet åpenbart skyldes gener, og at jeg kan ha en uheldig sammensetning av stoffer i hjernen. Lite dopamin, serotonin osv. Det er ikke slik at jeg VIL ha det jævlig, og jeg har prøvd psykolog. Noe som ikke hjalp.

Anonymkode: 21fc3...a41

[AnonymBruker]

Hei!

Takk for at du delte dette. Kjente meg veldig igjen. Har vært nede i dag på grunn av foreldrene mine og barndommen min. Brukte hele dagen på å sutre over fortiden. Sitter på do nå og tenker at f it. Livet er hva jeg gjør det til he he   

Jeg har også historikk med foreldrene som har slitet med psykiske problemer. Fra mors side er det arvelig og fars side vet jeg ikke helt. På grunn av dette har jeg opplevd omsorgssvikt og har fått utviklet sosial angst og depresjoner. Sosiale angsten er som du beskriver. Jeg er en person som tar tak i ting og fikser det. Jeg ser på probelemer som test. Selv om jeg har opplevd dritt i livet lar jeg ikke dårlige kort eller psykiske sykdommer definere meg. Jeg har overlevd selvmordsforsøk, fattigdom, dårlig barndom, sosial angst og depresjon. Jeg kunne skrevet en bok om alt jeg overlevde. 

Er lykkelig gift i dag, har tatt utdanning og har god økonomi. Skaff hjelp og begynn derfra  

Ønsker deg alt godt. 

 

Anonymkode: f5060...cdf

[AnonymBruker]

Sorry, så ikke at du skrev at du dro til psykolog. Jeg gadd heller ikke. Var der en gang, men følte hun bare noterte hele livet mitt for ingen grunn. Det var en selvhjelpsbok som hjalp meg. Tenk deg glad het den. Prøvd å lese den.  

Anonymkode: f5060...cdf

[AnonymBruker]

Det å få barn er virkelig ikke et mål i seg selv, om du da selv vet helt sikkert på at det er noen du ønsker. Det er nok folk som "bare må ha fordi...", og så blir det ikke så greitt for noen egentlig.

Anonymkode: 2d877...20c

[AnonymBruker]

Hadde noe på gang med en som er borderliner, ikke noe som frister til gjentagelse. De jævligste 12 mnd av livet mitt, selv om sexen var helt sjuk. Vil ikke anbefale det til noen.

Anonymkode: cb8c9...936

[Jus sanguinis]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har fått uheldige kort i livet hva gjelder det mentale, men også når det gjelder det intellektuelle, utseendemessig og sosialt.

Anonymkode: 21fc3...a41

Jeg får slett ikke det inntrykket at du har fått uheldige kort når det gjelder det intellektuelle, snarere tvert i mot. Du har altfor godt språk og skriver altfor reflektert til å kvalifisere som dum og/eller intellektuelt utfordret.

[AnonymBruker]

Dessverre er det på generelt grunnlag ikke ubetydelig sannsynlighet for at man forblir singel som en med psykiske vansker i betydelig nok grad til at det hemmer en i dagliglivet, kanskje særlig for menn. Det behøver ikke å være et problem at man har psykisk sykdom i familien, men er man i betydelig nok grad rammet selv så kan det gi utslag i datlinglivet. Holdningen kan jo også påvirke. 

Generelt ønsker kvinner ressurssterke menn med evne til å lede. Kvinners valg viser det hver eneste gang. Beklager om det ikke er det du ønsket å høre, men som mann som har blitt valgt bort selv selv så vet jeg jo hva det går i.

Anonymkode: 5d483...921

[AnonymBruker]

17 timer siden, Jus sanguinis skrev:

Jeg får slett ikke det inntrykket at du har fått uheldige kort når det gjelder det intellektuelle, snarere tvert i mot. Du har altfor godt språk og skriver altfor reflektert til å kvalifisere som dum og/eller intellektuelt utfordret.

Takk takk, men et godt språk og god evne til å uttrykke seg skriftlig er ikke alfa og omega. Når det gjelder den sosiale intelligensen, er det langt verre stilt.

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dessverre er det på generelt grunnlag ikke ubetydelig sannsynlighet for at man forblir singel som en med psykiske vansker i betydelig nok grad til at det hemmer en i dagliglivet, kanskje særlig for menn. Det behøver ikke å være et problem at man har psykisk sykdom i familien, men er man i betydelig nok grad rammet selv så kan det gi utslag i datlinglivet. Holdningen kan jo også påvirke. 

Generelt ønsker kvinner ressurssterke menn med evne til å lede. Kvinners valg viser det hver eneste gang. Beklager om det ikke er det du ønsket å høre, men som mann som har blitt valgt bort selv selv så vet jeg jo hva det går i.

Anonymkode: 5d483...921

Ja, det er dette jeg også har innsett. Så det går helt greit at du sier det.

Hadde en naiv innstilling til dette da jeg var i tidlig 20-åra, og trodde at dette ville ordne seg uansett. Jeg trodde at noen ville se kvalitetene og verdien i meg uansett (bortsett fra familie og venner). For 10 år siden "planla" jeg at jeg skulle få mitt første barn senest i 2015. Jeg tenkte at å få barn for første gang etter fylte 30, det går ikke.

"Det ordner jo seg for snille gutter", sier noen. Nei, det funker ikke slik.

Realismen er; "Det ordner seg for ressurssterke gutter, med god utdannelse, økonomi, status og bra utseende". 

Anonymkode: 21fc3...a41

[Jus sanguinis]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Realismen er; "Det ordner seg for ressurssterke gutter, med god utdannelse, økonomi, status og bra utseende". 

Anonymkode: 21fc3...a41

Det er ikke tillatt å kalle den spaden for en spade her på Kvinneveiviseren. Bare sånn et lite tips til deg som etter eget utsagn har lav sosial intelligens.

[AnonymBruker]

6 timer siden, Jus sanguinis skrev:

Det er ikke tillatt å kalle den spaden for en spade her på Kvinneveiviseren. Bare sånn et lite tips til deg som etter eget utsagn har lav sosial intelligens.

Jeg kan ikke være så smart, for jeg skjønte ikke helt hva du mente der...

Anonymkode: 21fc3...a41

[AnonymBruker]

Du må slutte å se etter forklaringer på hvorfor du er som du er og lene deg bakover og tenke at dette kan du ikke gjøre noe med fordi familien din var sånn og sånn. Ingenting av det du beskriver er spesielt arvelig. Man kan arve en disposisjon for avhengighet, angst og depresjon. Men alle kan få angst og depresjon uansett. Du er helt normal. 

Jeg kunne fint datet noen min en drittfamilie og fått barn med noen med en drittfamilie for den del,men usikker på om jeg kunne datet noen som ikke gadd jobbe med seg selv pga egentlig lite reelle "sannheter" om nedarvete svake sider..

Anonymkode: 8ae8d...11b