Praksis gjør meg skeptisk til yrkesvalg.

[AnonymBruker]

Jeg er sykepleierstudent og er i praksis på en demensavdeling.. De utfordringene jeg møter der gjør at jeg ikke føler meg motivert for å fortsette utdanningen i det hele tatt.. Noen som har noen positive ord? Føler meg veldig demotivert

Anonymkode: 68e81...280

[AnonymBruker]

Demens er vel noe av det verste, er det ikke? Når du er ferdig utdannet er det ikke bare demenspasienter du vil jobbe med, forhåpentligvis kan du jobbe et sted med veldig få av den type pasient. Jobber ikke med dem selv, men ser at det kan være ganske fæl jobb. Man kan også undres på om de har noe livskvalitet i det hele tatt...

Men ja, etter utdanning vil du nok kunne jobbe med "normale" mennesker også, og da vil du jo også møte hyggelige, positive pasienter.

Anonymkode: a7772...994

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Demens er vel noe av det verste, er det ikke? Når du er ferdig utdannet er det ikke bare demenspasienter du vil jobbe med, forhåpentligvis kan du jobbe et sted med veldig få av den type pasient. Jobber ikke med dem selv, men ser at det kan være ganske fæl jobb. Man kan også undres på om de har noe livskvalitet i det hele tatt...

Men ja, etter utdanning vil du nok kunne jobbe med "normale" mennesker også, og da vil du jo også møte hyggelige, positive pasienter.

Anonymkode: a7772...994

Føler meg liksom "stuck" med pasienter som jeg skal prøve å passe på/aktivisere, og de blir veldig fort sinte/lei seg/opprørt. Praksisveileder sitter mye på kontoret/"skal bare", og det blir til at jeg må sitte og "passe på" de andre.. Noen av de sliter med å prate, og jeg (som ikke kjenner dem) har ikke nubbsjans til å forstå hva de vil, prøver å gjette meg frem men treffer ikke og ser de blir veldig frustrerte på meg også. Føler jeg går i et psykisk "minefelt" og aner ikke hvordan man skal være mot pasienter med demens/hvordan man avverger situasjoner osv. Samtidig som jeg føler jeg mister "viktig" erfaring med stell ettersom de fleste klarer å stelle seg selv så lenge de får lagt frem feks rene klær.

Tror ikke jeg blir å jobbe på noe sykehjem i fremtiden nei... Syntes bare det er veldig demotiverende at det er det eneste vi skal i år... Skal tilbake på en lengre praksis neste semester  på samme avdeling.

Anonymkode: 68e81...280

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Føler meg liksom "stuck" med pasienter som jeg skal prøve å passe på/aktivisere, og de blir veldig fort sinte/lei seg/opprørt. Praksisveileder sitter mye på kontoret/"skal bare", og det blir til at jeg må sitte og "passe på" de andre.. Noen av de sliter med å prate, og jeg (som ikke kjenner dem) har ikke nubbsjans til å forstå hva de vil, prøver å gjette meg frem men treffer ikke og ser de blir veldig frustrerte på meg også. Føler jeg går i et psykisk "minefelt" og aner ikke hvordan man skal være mot pasienter med demens/hvordan man avverger situasjoner osv. Samtidig som jeg føler jeg mister "viktig" erfaring med stell ettersom de fleste klarer å stelle seg selv så lenge de får lagt frem feks rene klær.

Tror ikke jeg blir å jobbe på noe sykehjem i fremtiden nei... Syntes bare det er veldig demotiverende at det er det eneste vi skal i år... Skal tilbake på en lengre praksis neste semester  på samme avdeling.

Anonymkode: 68e81...280

Hold ut, av og til må man fullføre ting som ikke er så greit heller, det er slik for alle.

Anonymkode: 593d0...65a

[strawberry]

Er nyutdannet sykepleier selv. Enkelte av praksisene angret jeg veldig på yrkesvalget, spesielt første året når jeg var på en avdeling med mange pasienter med demens. Ble utslitt både fysisk og mentalt, og merket at motivasjonen var på bånn. Når jeg derimot fikk prøve andre deler av yrket, som hjemmesykepleie og sykehus, kom motivasjonen tilbake! Er nå veldig glad for at jeg valgte å fortsette, for det finnes så utrolig mange muligheter! Man må absolutt ikke jobbe på noen demensavdeling når man er ferdig utdannet! Finn deg en helgejobb i f.eks hjemmesykepleien for å se litt andre sider av yrket, det hjalp meg for å finne motivasjon når jeg var i praksis på sykehjem. Tenk på hvorfor du valgte denne utdanningen, hvor ser du for deg å jobbe om 3 år? 

[Gjest Boxee]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Føler meg liksom "stuck" med pasienter som jeg skal prøve å passe på/aktivisere, og de blir veldig fort sinte/lei seg/opprørt. Praksisveileder sitter mye på kontoret/"skal bare", og det blir til at jeg må sitte og "passe på" de andre.. Noen av de sliter med å prate, og jeg (som ikke kjenner dem) har ikke nubbsjans til å forstå hva de vil, prøver å gjette meg frem men treffer ikke og ser de blir veldig frustrerte på meg også. Føler jeg går i et psykisk "minefelt" og aner ikke hvordan man skal være mot pasienter med demens/hvordan man avverger situasjoner osv. Samtidig som jeg føler jeg mister "viktig" erfaring med stell ettersom de fleste klarer å stelle seg selv så lenge de får lagt frem feks rene klær.

Tror ikke jeg blir å jobbe på noe sykehjem i fremtiden nei... Syntes bare det er veldig demotiverende at det er det eneste vi skal i år... Skal tilbake på en lengre praksis neste semester  på samme avdeling.

Anonymkode: 68e81...280

Det blir bedre etterhvert. Demens avdelinger er ikke for alle, kunne heller ikke arbeidet der. Det med veilederen din må du nesten ta opp slik at hun har nok grunnlag til å vurdere deg på midt/sluttevaluering. 

Erfaring med stell "trenger" jo egentlig ikke, så og si alle kan jo å gi et verdig og godt stell uten særlig øvelse. Du vet jo i teorien hva du skal gjøre. Det viktigste er å huske på at det skal være verdig for pasienten og ikke blotte de underveis. 

Selv om det kanskje ikke er slik som du så for deg akkurat nå, anbefaler jeg deg å fortsette. Senere i utdanningen får du flere og mer varierte praksiser hvor du får et bedre bilde om hva det handler om. Man har så utrolig mange muligheter som sykepleier, og du trenge ikke engang  jobbe innen pleie. Tar du videreutdanning kan du ta leder/økonomi stillinger og diverse. Mange stillingsutlysninger krever kun 3årig høyere utdanning. 

[AnonymBruker]

Jeg har sagt mange ganger at jeg hadde sluttet på studiet under sykehjemspraksisen første året vis ikke det var for at jeg hadde jobbet på sykehus før sykepleien, og visste at det fantes noe bedre. Helt ærlig så er det ikke rart nyutdannede rømmer sykehjemmene så grusomt som de behandler studenter i praksis. Jeg kommer aldri til å jobbe på sykehjem noensinne, og heldigvis trengs det folk andre steder i helsevesenet også. Det er mange kjipe praksiser i sykepleien som du bare MÅ gjennom, for min del var psykiatripraksis også fullstendig bortkastet tid. Lage mat, røyke og gå tur i to mnd, lærte ikke en skit, bortsett fra at jeg ikke skulle jobbe i psykiatrien heller. Har nå jobbet femten år på ulike somatiske avdelinger på sykehus og stortrives! Holder på med videreutdanning til intensivsykepleier, og er så glad for å aldri måtte sette mine bein i den forferdelige eldreomsorgen, får fremdeles gysninger når jeg tenker på praksis for 18 år siden. Så hold ut, det blir bedre!  

Anonymkode: 10e71...dfb

[AnonymBruker]

Skulle tro at sykepleiere med sine etiske føringer som respekt for mennesker ikke behandlet studenter dårlig i praksis;)

Anonymkode: 593d0...65a

[AnonymBruker]

Jeg går tredjeåret på sykepleien og vet hvordan det er å ha en fæl praksis. I motsetning til deg så trivdes jeg veldig godt på sykehjemspraksisen min, jeg var på en skjermet demens avdeling. Hadde en fantastisk veileder, noe jeg synes har mye å si for hvordan praksisen din blir. Jeg fokuserte på kommunikasjon fremfor stell i sykehjemspraksisen. Ofte så husker de demente godt sanger og ordtak, så vi sang(hadde sangbok/hefte, jeg kan ikke så mange sanger utenatt som de eldre gjerne kan ) eller sa begynnelsen på et ordtak og så fullførte de ordtaket. Har dere noe sånt på avdelingen? Eller har sykehjemmet et huske-rom/minnerom(rom som er innredet med gamle ting)? Eller hva med et trimrom, har du mulighet å ta med en pasient du er trygg på på trimrommet/ut i hagen hvis dere har det? 

Angående veilederen din så bør du enten snakke med henne direkte evt snakk med praksislæreren din(skolen), det har så mye å si for at du skal trives.  

Jeg mistrivdes derimot sterkt på sykehuspraksisen min, nettopp pga veilederen min. Jeg vurderte å søke permisjon men bestemte meg for å bite tenna sammen og fullføre praksisen og så heller se det an. Praksisen etterpå kom motivasjonen min tilbake nettopp pga trivsel på avdelingen og en grei veileder. 

Har du noen medstudenter du kan klage til? Det har hjulpet meg mer enn en gang når jeg har vært i praksis. 

Dette klarer du TS! Sykepleie er utrolig variert, du finner garantert noe du liker  

Anonymkode: 46da4...d8e

[AnonymBruker]

Hvorfor skal du på samme avdeling neste praksis? Vi var bare på sykehjem én praksisperiode. Jeg stortrivdes på sykehjem, men det var kanskje fordi jeg havna på en rehabiliteringsavdeling med svært oppegående og "spennende" pasienter, og med en veileder som var fantastisk. Skal ha sykehuspraksis nå om et par uker, og gruer meg veldig, redd for at jeg får en dårlig veileder da jeg har hørt det er mange krevende veiledere på den avdelingen jeg skal.  Krysser fingrene  

Anonymkode: ce1a8...a09

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor skal du på samme avdeling neste praksis? Vi var bare på sykehjem én praksisperiode. Jeg stortrivdes på sykehjem, men det var kanskje fordi jeg havna på en rehabiliteringsavdeling med svært oppegående og "spennende" pasienter, og med en veileder som var fantastisk. Skal ha sykehuspraksis nå om et par uker, og gruer meg veldig, redd for at jeg får en dårlig veileder da jeg har hørt det er mange krevende veiledere på den avdelingen jeg skal.  Krysser fingrene  

Anonymkode: ce1a8...a09

Første året har vi to praksiser på samme plass - en kortere og en lengre - på sykehjem. Noen er på somatisk avdeling, korttid, langtid, demensavdeling osv.

Syntes det er veldig vanskelig ettersom det er en veldig liten avdeling så liten mulighet til å "bytte på" pasientene og alle er utpreget krevende på et eller annet punkt, særlig for jeg som ikke vet helt hva jeg skal gjøre med dem.. Kommunikasjon er vanskelig, fremgangsmåte osv.

Håper året går fort..

Anonymkode: 68e81...280

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Første året har vi to praksiser på samme plass - en kortere og en lengre - på sykehjem. Noen er på somatisk avdeling, korttid, langtid, demensavdeling osv.

Syntes det er veldig vanskelig ettersom det er en veldig liten avdeling så liten mulighet til å "bytte på" pasientene og alle er utpreget krevende på et eller annet punkt, særlig for jeg som ikke vet helt hva jeg skal gjøre med dem.. Kommunikasjon er vanskelig, fremgangsmåte osv.

Håper året går fort..

Anonymkode: 68e81...280

Skjønner. Men i og med at du bare har gått på sykepleien i knappe to måneder, så er det jo klart at du er usikker på hvordan du skal gjøre ting og hvordan du skal kommunisere med pasienter. Det er helt normalt, og ingen forventer at du skal kunne alt så tidlig. Du har jo ikke fått lært alt det grunnleggende på skolen engang! Man lærer jo selvfølgelig best i praksis, men syns det er litt merkelig at dere ble kastet ut i det så tidlig. Men du vil garantert bli mye tryggere etterhvert.

Å jobbe med demens er rett og slett ikke for alle heller. Tenk, etter dette året så trenger du ikke å jobbe med dette noen gang igjen. Ett år går så utrolig fort! Husker bare sånn som det var til meg ifjor da jeg gikk førsteåret; månedene fløy virkelig forbi. Plutselig var det blitt sommerferie  Stå på, bit tenna sammen og ikke gi deg! Lover deg det blir bedre.

Anonymkode: ce1a8...a09

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner. Men i og med at du bare har gått på sykepleien i knappe to måneder, så er det jo klart at du er usikker på hvordan du skal gjøre ting og hvordan du skal kommunisere med pasienter. Det er helt normalt, og ingen forventer at du skal kunne alt så tidlig. Du har jo ikke fått lært alt det grunnleggende på skolen engang! Man lærer jo selvfølgelig best i praksis, men syns det er litt merkelig at dere ble kastet ut i det så tidlig. Men du vil garantert bli mye tryggere etterhvert.

Å jobbe med demens er rett og slett ikke for alle heller. Tenk, etter dette året så trenger du ikke å jobbe med dette noen gang igjen. Ett år går så utrolig fort! Husker bare sånn som det var til meg ifjor da jeg gikk førsteåret; månedene fløy virkelig forbi. Plutselig var det blitt sommerferie  Stå på, bit tenna sammen og ikke gi deg! Lover deg det blir bedre.

Anonymkode: ce1a8...a09

Dette er min sjette skoleuke og jeg føler meg absolutt ikke "klar" for praksis i det hele tatt. Feks har vi ikke hatt noe om demens, og det ble ikke opplyst om hvilken avdeling man skulle på før første praksisdag slik at det heller ikke var mulighet til egenstudier. Generelt hatt lite om eldre og sykdom hos eldre.... 

ny dag i praksis i dag, hvor praksisveilederen min har fri.. så håper noen av de som skal jobbe i dag er mer "på".

TS

Anonymkode: 68e81...280

[AnonymBruker]

Hvilken skole går du på?

Anonymkode: bbfce...558

[AnonymBruker]

Synes det var rar måte å ha praksis på. Jeg ble også nysgjerrig på hvilken skole dette er.

Vi hadde ikke praksis før etter påske det første året, altså helt på slutten av året. Da hadde vi lært masse og var klar for praksis. 

Jeg har jobbet på dementavdeling, når jeg var student. Og det var tøft, lærte masse om demens og hvordan takle pasienter med demens, men det er ikke for alle. Det er psykisk veldig slitsomt. 

Jeg er uenig med brukeren som sier at man ikke trenger å lære stell, du sier at du mister den delen. Og jeg er enig med deg. Selv om man vet hvordan man utfører stell rent teoretisk så må man få det inni fingrene. Man lærer seg også noen triks når man får prøvd seg og går sammen med andre som har jobbet noen år og kan vise deg hvordan man lettest og best mulig gjør ting. Da tenker jeg særlig på stell i seng. Men stell av demente er en utfordring også, men da mer psykologisk. De må ofte overtales på en pen måte, snakkes litt rundt.

Det er tidlig enda, så håper du går bedre etterhvert. Hvis ikke så tenk at dette går fort, men jeg vet godt hvordan det er å mislike seg i praksis, det er ikke greit. Jeg hadde en skikkelig dårlig psykiatri praksis og det har skremt meg helt bort fra psykiatrien. Dessverre så er ikke alle like gode på å ha studenter, noen er veldig dårlige veiledere og viser tydelig at de ikke ønsker å ha student, jeg har vært borti dem selv. Men dette har lært meg å ikke bli sånn selv. Nå jeg har studenter så bruker jeg mye tid på dem og tar de på alvor og ønsker at de skal lære, men også ha en hyggelig praksis.

Lykke til videre!

Anonymkode: b1765...4c0

[AnonymBruker]

Det er mange sykepleierstudenter som sliter med sykehjemspraksis, og eneste grunn til at de ikke slutter på studiet er at ferdige sykepleiere og studenter i høyere årskull sier at det faktisk blir bedre.

Anonymkode: bbfce...558

[AnonymBruker]

Synes det var tidlig med praksis allerede nå. Der jeg går er det 8 vanlig med uker sykehjemspraksis i 2.semester. Synes de ukene gikk litt sakte fordi jeg jobbet på sykehjem ved siden av. 

Anonymkode: aeb1d...cab

[AnonymBruker]

Demente er ikke for meg heller... Har ikke tålmodighet.

Anonymkode: aeb1d...cab

[AnonymBruker]

Nå studerer jeg medisin, og ikke sykepleie, men jeg kan relatere meg i en viss grad til det du skriver. De fleste studenter må gjennom noe de ikke synes noe særlig om i løpet av studiet. Når man opplever dette i praksis er det en god del verre. Når jeg møter på slike situasjoner minner jeg meg på hvorfor jeg startet på dette studiet, og hva planene mine videre er. De områdene som setter i gang slike tanker og følelser hos meg kommer jeg ikke til å se igjen når jeg er ferdigutdannet. På den måten motiverer jeg meg selv ved at dette kun er for en kort tidsperiode, og at dette er noe jeg må gjøre for å komme dit jeg vil. 

Hvordan du ser på denne type praksis kan jo også endre seg etter hvert. Etter mer erfaring og kompetanse innenfor dette feltet, og også en bedre veiledererfaring, kan holdning og motivasjon snu seg helt rundt. Det får tiden vise, men det er også helt greit at du ikke trives på denne type arena. Det er du slettes ikke alene om. 

Anonymkode: 334eb...bfb

[sonush]

De praksisene jeg trivdes minst i var av typen sykehjem. Bestemte en gang for alle at sykehjem var ingenting for meg. Jeg idag som barnesykepleier på en barneavd, med verdens beste kollegaer og pasienter og miljø. De blir ikke kvitt meg før jeg blir pensjonist. 

De aller fleste sykepleiere elsker jobbene sine, fordi de ender opp en plass hvor de trives, selv om det er hektisk. 

Bare gi det en sjanse, du vil ikke angre på det.