Sliter med meg selv - går utover forholdet

[AnonymBruker]

Jeg er i en veldig vond situasjon og trenger så sårt råd. Skal forsøke å forklare meg så godt jeg kan, samtidig som det ikke blir alt for langt.

Jeg er i et veldig ferskt forhold med en mann jeg møtte for fire måneder siden. Vi "klikket" med en gang og har tilbrakt veldig mye tid sammen fra starten. I utgangspunktet var han ment å være et ONS, men det ble veldig fort til "noe mer", uten at vi definerte noe som helst før inntil nå nylig. 

Problemet er at jeg har veldig mye jeg sliter med fra oppveksten og tidligere forhold. Jeg har nå nettopp bedt om henvisning til psykolog, og håper selvfølgelig dette kan hjelpe meg. Men problemene sitter nok ganske dypt, og det kan ta tid før jeg vil bli bedre (pluss at det kan ta en stund før jeg begynner å få behandling).

Barndommen har vært relativt uforutsigbar og ustabil, uten at jeg ønsker å gå noe mer inn på det. Jeg har lest en del om problemene jeg opplever, og må si jeg kjenner meg veldig godt igjen i reaksjonsmønstrene til de som har opplevd en såkalt utrygg ambivalent tilknytning i barndommen (legger ved link dersom dere ønsker å se mer hva det innebærer: http://dyade.no/tidsskrift/dyade_2015_01_ensom_eller_tosom/kjaerlighetens_soete_klamme_baand ).

Tar med noen korte trekk fra linken som jeg (dessverre) kjenner meg veldig godt igjen i:

-Føler sterk sårbarhet, uttrykker sterkt behov for omsorg, reagerer med sinne ved opplevd avvisning. Viser ofte sterke følelser og kan være impulsive. Bruker negative følelser for å involvere partneren.  

-  Ønsker intimitet. Synes andre ikke kommer nær nok

-  Krever støtte, aldri fornøyd. Opplever at de gir mer enn de får.  

- Frykter å bli forlatt (denne frykten er hos meg veldig sterk, og gir meg ofte angstlignende symptomer)

- Kjenner meg derimot ikke igjen i at man pleier å ha tillit til andre, men ikke seg selv. Jeg sliter generelt med tillit til andre, og da spesielt samlivspartnere

 

Jeg har dessuten opplevd mye vondt i forhold, hvor jeg har blant annet blitt mishandlet i to langvarige forhold, bedratt flere ganger av flere partnere, samt blitt "psykisk" mishandlet (rakket ned på, kontrollert i sterk grad o.l.)

Jeg har nå møtt det jeg tror er en veldig fin fyr, men jeg har innsett at jeg sliter litt for mye med disse tingene til at jeg kan få et sunt forhold med noen som helst. 

Jeg er konstant livredd for at han vil forlate meg eller bare lurer meg (har meg som tidsfordriv) og prøver hele tiden å bevise hvor "god" jeg er. Det hele er ganske slitsomt, rett og slett. Foreløpig har det for det meste gått mest utover meg selv, men jeg begynner å miste litt kontrollen på dette, og han merker det. Vi har hatt et par konflikter hvor jeg har vært ganske dramatisk, mest i forhold til at jeg er usikker på hvor vi står.

Bekreftelsesbehovet mitt er veldig stort, og dersom jeg ikke hører fra han iløpet av en dag så begynner jeg å bekymre meg. Er han litt lunken eller tilbakeholden så får jeg panikk for at han begynner å gå lei av meg. Spesielt ille er det når han skal på byen, da klarer jeg ikke å tenke på noe annet og er livredd for at han vil "innse" at singellivet er mye morsommere, eller at han vil møte en dame som er mye flottere enn meg og som matcher han bedre. 

Han tar ikke kontakt når han skal på sosiale sammenkomster, og det er jo egentlig ganske forståelig (man skal jo helst være tilstede der og da og nyte det). Men dette gir meg som sagt en veldig panikkfølelse. Har jeg selv noe hyggelig jeg skal gjøre så går det litt lettere, men om det er slik at jeg sitter hjemme alene blir panikken altoppslukende. Han skal for eksempel på tur med noen venner (herunder flere venninner) om en måned, og jeg kjenner jeg får helt vondt i magen bare av tanken.

Et annet problem jeg har er at han ikke er veldig forpliktet til meg, eller hvordan jeg skal si det. Han sier han er veldig glad i meg, liker å være med meg, og at han håper vi kan ha det vi har en god stund framover. Men han er usikker på om vi har noen framtid sammen. da han mener det er for tidlig å si (dette har kommet fram flere ganger i litt "filosofiske" tanker rundt hva "den rette" vil si). Det at man er usikker på en framtid sammen er jo selvfølgelig forståelig etter så kort tid, men det at han er så tydelig på dette trigger denne panikken noe så voldsomt hos meg. Fra tidligere forhold er jeg vant til store lovord om en framtid sammen, men dette har jo ikke vært tilfelle (og er jo heller ingenting man kan gi en garanti for. Pluss at disse forholdene har vært veldig destruktive for meg). Men dette har i det minste gjort meg litt tryggere på hvor vi står som et par.

Det jeg vurderer nå er om jeg skal avslutte hele forholdet nå, rett og slett av frykt for å ende opp med å bli forlatt. I det minste slipper jeg da å oppleve det, og kanskje unngå at denne frykten blir forsterket i framtiden i nye forhold.

Mitt andre alternativ er å prøve å jobbe med dette samtidig som jeg er i forholdet med han. Dette virker veldig skummelt for meg, da jeg har en indre overbevisning om at han kommer til å gå fra meg en dag. Enten ved at han finner ut at jeg ikke er den rette, finner noen bedre, eller ved at jeg saboterer hele forholdet. Min frykt for å bli forlatt er veldig sterk som sagt, og jeg får panikk bare av tanken. 

Jeg skal uansett gå til psykolog og jobbe beinhardt med problemene mine. Men spørsmålet mitt er rett og slett om jeg burde bryte ut av forholdet for å kunne jobbe med meg selv uten å være i et altoppslukende forhold. Eller om jeg burde forsøke å jobbe med det mens jeg fortsatt er med han. Det jeg evt tenker da er at jeg kanskje skal kutte litt ned på den intense kontakten og de hyppige møtene, rett og slett for å gardere meg selv litt og slippe å føle meg så fryktelig avhengig av han i hverdagen.Om jeg går for dette alternativet, burde jeg da fortelle han om problemene mine og hva slags tanker jeg sliter med? Altså ikke si det hver gang de kommer, men gjøre han oppmerksom på hva jeg sliter med?

 

Beklager langt og rotete innlegg, men jeg håper så inderlig at dere har noen gode råd dere kan komme med.

Anonymkode: e84e9...6e7

[AnonymBruker]

Det virker som du har fantastisk god selvinsikt og er forberedt på å jobbe med disse problemene. Dette er helt fantastisk. All ros til deg for det.

Vet du hvor lang tid det vil ta før du kan få hjelp?

Uansett hva du gjør, bør ikke forholdet være altoppslukende, som du skriver. Det virker som du har en del å jobbe med, og at du også må fokusere en del på deg. Om du velger å fortsette relasjonen, og stoler nok på han, synes jeg det er en god ide og å fortelle han i alle fall noe av hva du sliter med. Du må ikke si alt om du ikke er komfortabel med det, men det viktigste og det som vil påvirke forholdet deres i en større grad. 

Om du skal fortsette å se han, eller avslutte vet jeg nok ikke. Det må du nok føle på selv. 

 

Anonymkode: fc147...212

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det virker som du har fantastisk god selvinsikt og er forberedt på å jobbe med disse problemene. Dette er helt fantastisk. All ros til deg for det.

Vet du hvor lang tid det vil ta før du kan få hjelp?

Uansett hva du gjør, bør ikke forholdet være altoppslukende, som du skriver. Det virker som du har en del å jobbe med, og at du også må fokusere en del på deg. Om du velger å fortsette relasjonen, og stoler nok på han, synes jeg det er en god ide og å fortelle han i alle fall noe av hva du sliter med. Du må ikke si alt om du ikke er komfortabel med det, men det viktigste og det som vil påvirke forholdet deres i en større grad. 

Om du skal fortsette å se han, eller avslutte vet jeg nok ikke. Det må du nok føle på selv. 

 

Anonymkode: fc147...212

Takk så mye for svaret ditt! 

Ja, jeg har veldig mye å jobbe med. Og litt selvinnsikt vil jeg også si jeg har, og jeg klarer jo som oftest å tenke rasjonelt om forholdet vårt. Men det er når panikken griper inn at jeg oppfører meg  veldig irrasjonelt og emosjonelt. 

Og jeg skjønner at ingen kommer til å orke det i lengden. Og jeg tror ikke jeg klarer å få orden på alt dette innen han får nok av det heller. Vi har det stort sett veldig fint, men usikkerheten min dukker tydelig fram av og til (ca en gang i måneden), og dette skader jo selvfølgelig forholdet.

Jeg tenker egentlig at jeg burde gå fra han nå, fordi jeg uansett ville kjørt det i grøfta. Jeg må vente minst tre måneder på hjelp, og det er jo ikke sånn at jeg blir "bra" med en gang jeg får hjelp.

Og dersom han får nok og forlater meg, så vil det ut fra min logikk gjøre angsten min enda verre i framtiden,  eller kraftig bremse en eventuell utvikling jeg har i arbeidet med å håndtere det. 

På den annen side har jeg blitt fryktelig glad i han, og jeg synes det er så utrolig trist at jeg ikke klarer å ha et sunt og godt forhold. Er en veldig vond tanke å skulle gi slipp på noen som jeg er veldig glad i og som etter alt å dømme er en bra mann.

Ts

Anonymkode: e84e9...6e7

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det virker som du har fantastisk god selvinsikt og er forberedt på å jobbe med disse problemene. Dette er helt fantastisk. All ros til deg for det.

Vet du hvor lang tid det vil ta før du kan få hjelp?

Uansett hva du gjør, bør ikke forholdet være altoppslukende, som du skriver. Det virker som du har en del å jobbe med, og at du også må fokusere en del på deg. Om du velger å fortsette relasjonen, og stoler nok på han, synes jeg det er en god ide og å fortelle han i alle fall noe av hva du sliter med. Du må ikke si alt om du ikke er komfortabel med det, men det viktigste og det som vil påvirke forholdet deres i en større grad. 

Om du skal fortsette å se han, eller avslutte vet jeg nok ikke. Det må du nok føle på selv. 

 

Anonymkode: fc147...212

 

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det virker som du har fantastisk god selvinsikt og er forberedt på å jobbe med disse problemene. Dette er helt fantastisk. All ros til deg for det.

Vet du hvor lang tid det vil ta før du kan få hjelp?

Uansett hva du gjør, bør ikke forholdet være altoppslukende, som du skriver. Det virker som du har en del å jobbe med, og at du også må fokusere en del på deg. Om du velger å fortsette relasjonen, og stoler nok på han, synes jeg det er en god ide og å fortelle han i alle fall noe av hva du sliter med. Du må ikke si alt om du ikke er komfortabel med det, men det viktigste og det som vil påvirke forholdet deres i en større grad. 

Om du skal fortsette å se han, eller avslutte vet jeg nok ikke. Det må du nok føle på selv. 

 

Anonymkode: fc147...212

I tillegg er det jo veldig vondt for meg å sitte med denne angsten og panikken. Han er relativt ofte ute på byen osv, og det tærer skikkelig på meg. Jeg sier jo selvfølgelig ikke noe på det, men jeg klarer for eksempel ikke å sove og tenker ikke på annet.

 

Hadde jeg ikke vært i et forhold så hadde jeg også sluppet disse engstelse. Det blir som en berg og dalbane for meg. Når han er med meg er jeg kjempe høyt oppe og har det veldig bra, og når han er borte fra meg blir jeg lei meg. Og når han for eksempel er ute på byen tar panikken fullstendig over.

Tenker egentlig at det ville vært lettere å være alene sånn sett. 

Men er så redd for at hvis jeg skal vente med å gå inn i et forhold til jeg har fått alt under kontroll, så vil jeg måtte være alene i veldig mange år...

 

Ts

Anonymkode: e84e9...6e7

[AnonymBruker]

Kjære deg ts 

Hadde kjæresten min fortalt meg dette, hadde jeg gjort alt jeg kunne for å støtte han. Hvis dere er veldig forelsket, så må du snakke med han om dette, gi han stoff som kan forklare ting. At du skal til psykolog og ta tak i det er jo utrolig flott! Selvsagt er det ventetid, men tre måneder går fort. Om han er forelsket i deg så vil han nok prøve å forstå deg, men du bør ikke fortsette dette forholdet uten å forklare hva du opplever, for ellers kan det gi for mange problemer. Så jo, du tenker helt riktig, jeg stemmer for at du blir i dette forholdet og våger å være sårbar igjen. Glem de andre tullingene du har vært sammen med, de er ikke her lenger. Det er du og han nå.

Lykke til <3

Anonymkode: 9a112...4cf

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kjære deg ts 

Hadde kjæresten min fortalt meg dette, hadde jeg gjort alt jeg kunne for å støtte han. Hvis dere er veldig forelsket, så må du snakke med han om dette, gi han stoff som kan forklare ting. At du skal til psykolog og ta tak i det er jo utrolig flott! Selvsagt er det ventetid, men tre måneder går fort. Om han er forelsket i deg så vil han nok prøve å forstå deg, men du bør ikke fortsette dette forholdet uten å forklare hva du opplever, for ellers kan det gi for mange problemer. Så jo, du tenker helt riktig, jeg stemmer for at du blir i dette forholdet og våger å være sårbar igjen. Glem de andre tullingene du har vært sammen med, de er ikke her lenger. Det er du og han nå.

Lykke til <3

Anonymkode: 9a112...4cf

Takk for veldig gode ord! Det varmet skikkelig 😊

Jeg er redd vi er litt for tidlig i forholdet til at han skal orke dette noe videre om jeg forteller han det som det er. Men uansett så vil han jo merke mer og mer etter hvert at jeg sliter. Han er i en vanskelig situasjon selv for tiden siden han mistet et veldig nært familiemedlem bare noen måneder før han møtte meg. Så jeg tror nok ikke han ville orket å gått noe videre dersom han skjønte hvor innviklet jeg er, han har forståelig nok ekstra behov for stabilitet og problemfrie relasjoner (siden han har mer enn nok å takle selv).

Jeg vurderer om jeg bare skal legge alt på bordet, og så kan han få velge selv om han ønsker å fortsette eller ikke. Men det igjen setter meg jo i en fryktelig sårbar situasjon. Da vil det eventuelt være han som forlater meg i stedet for at jeg kan unngå det ved å gå først.. Jeg vet det høres latterlig ut, men det er rett og slett slik jeg tenker. 

Bare så det er sagt så ønsker jeg faktisk et forhold hvor man har full tillit til hverandre, og hvor det å finne på ting uten partneren er helt uproblematisk. Det høres helt fantastisk ut å kunne ha det sånn, og jeg unner han jo å ha det bra. Jeg har selv opplevd å bli kvalt i forhold, og vet jo hvor slitsomt det er.

 

Igjen, takk for et veldig fint svar. Jeg var redd for å bli litt slaktet her inne på kvinneguiden, haha 😊

Ts

 

Anonymkode: e84e9...6e7

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for veldig gode ord! Det varmet skikkelig 😊

Jeg er redd vi er litt for tidlig i forholdet til at han skal orke dette noe videre om jeg forteller han det som det er. Men uansett så vil han jo merke mer og mer etter hvert at jeg sliter. Han er i en vanskelig situasjon selv for tiden siden han mistet et veldig nært familiemedlem bare noen måneder før han møtte meg. Så jeg tror nok ikke han ville orket å gått noe videre dersom han skjønte hvor innviklet jeg er, han har forståelig nok ekstra behov for stabilitet og problemfrie relasjoner (siden han har mer enn nok å takle selv).

Jeg vurderer om jeg bare skal legge alt på bordet, og så kan han få velge selv om han ønsker å fortsette eller ikke. Men det igjen setter meg jo i en fryktelig sårbar situasjon. Da vil det eventuelt være han som forlater meg i stedet for at jeg kan unngå det ved å gå først.. Jeg vet det høres latterlig ut, men det er rett og slett slik jeg tenker. Bare så det er sagt så ønsker jeg faktisk et forhold hvor man har full tillit til hverandre, og hvor det å finne på ting uten partneren er helt uproblematisk. Det høres helt fantastisk ut å kunne ha det sånn, og jeg unner han jo å ha det bra. Jeg har selv opplevd å bli kvalt i forhold, og vet jo hvor slitsomt det er.

Igjen, takk for et veldig fint svar. Jeg var redd for å bli litt slaktet her inne på kvinneguiden, haha 😊

Ts

Anonymkode: e84e9...6e7

Innlegget ditt vitner om selvinnsikt og de fleste har nok problemområder uansett.

Jeg vet ikke hvordan han er som person, men kan gi deg et lite perspektiv på hvordan jeg hadde hatt det i hans situasjon. Jeg hadde i grunnen følt meg glad for tilliten, først og fremst. Så hadde jeg følt meg glad for ærligheten. Så hadde jeg tenkt at du var modig som våget å si det, det viser at du ikke vil føre meg bak lyset. Jeg ville med andre ord tenkt mye positivt, hvis du leser nøye på det. Det vitner om mye bra om deg, og jeg hadde fått en positiv følelse av deg. 

Andre ting jeg hadde bevitnet hadde vært en person med selvinnsikt. Ydmykhet. Og en som tar problemene sine på alvor og går til psykolog, som undersøker problemene, og tar ansvar for dem og løfte seg opp! 

Å være en sånn person krever guts, og det er ikke via ord man viser at man er en sånn person. Det er via handling. Så jeg hadde bare tenkt positivt om deg, steg for steg her.

I tillegg hadde jeg likt å få litt avstand fra mine egne problem, deilig å kunne fokusere litt på andre. Og når man går gjennom problemer så føler man seg litt alene, jeg hadde følt meg litt mindre alene hvis en annen åpnet seg for meg og lot meg være der for dem også.

Lykke til!

Anonymkode: 9a112...4cf

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Innlegget ditt vitner om selvinnsikt og de fleste har nok problemområder uansett.

Jeg vet ikke hvordan han er som person, men kan gi deg et lite perspektiv på hvordan jeg hadde hatt det i hans situasjon. Jeg hadde i grunnen følt meg glad for tilliten, først og fremst. Så hadde jeg følt meg glad for ærligheten. Så hadde jeg tenkt at du var modig som våget å si det, det viser at du ikke vil føre meg bak lyset. Jeg ville med andre ord tenkt mye positivt, hvis du leser nøye på det. Det vitner om mye bra om deg, og jeg hadde fått en positiv følelse av deg. 

Andre ting jeg hadde bevitnet hadde vært en person med selvinnsikt. Ydmykhet. Og en som tar problemene sine på alvor og går til psykolog, som undersøker problemene, og tar ansvar for dem og løfte seg opp! 

Å være en sånn person krever guts, og det er ikke via ord man viser at man er en sånn person. Det er via handling. Så jeg hadde bare tenkt positivt om deg, steg for steg her.

I tillegg hadde jeg likt å få litt avstand fra mine egne problem, deilig å kunne fokusere litt på andre. Og når man går gjennom problemer så føler man seg litt alene, jeg hadde følt meg litt mindre alene hvis en annen åpnet seg for meg og lot meg være der for dem også.

Lykke til!

Anonymkode: 9a112...4cf

Tusen takk enda en gang!

Sender deg en stor klem! ❤

Ts

Anonymkode: e84e9...6e7

[liljene]

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. Hadde veldig god nytte av å lese "Det er slutt" av Sissel Gran. Det har hjulpet masse. I tillegg går vi til FV-kontoret etter en vanskelig periode i vår.

Jeg gikk også til samtaler hos krisesenteret da vi ble sammen, og syntes at det også hjalp veldig mye. Det var vanskelig å starte et skikkelig forhold med tanke på min bakgrunnshistorie. 

Når det gjelder festing, så handler det om å finne en løsning som fungerer for begge. Han du er sammen med, har nok ikke lyst til at du skal være engstelig og miste nattesøvnen, og da kan dere jo snakke sammen og bli enige om hva som er greit.

Er mannen min bortreist og jeg vet det er alkohol involvert, har vi avtalt at han ringer når han legger seg og at han sender minst en sms i løpet av kvelden. Dere må nesten finne ut hva som fungerer for dere. Ikke trekk deg, men hør med ham hva som er greit for ham. Det er dumt å kaste bort en skikkelig type på grunn av din redsel. 

[AnonymBruker]

Som å lese om meg selv! Jeg har ikke tid å svare på  dette akkurat nå men i kveld 😊 Jeg jobber masse med meg selv hele tiden så ting tar tid 😊

God klem til deg!

Anonymkode: 0e646...39e

[AnonymBruker]

Så flink du er til å beskrive det du sliter med. All cred til deg! Ikke bekymre deg om at det blir for lang tekst, i slike sammenheng er det fint og informativt - og ikke minst lærerikt. Så bare skriv. 

Er sikkert mange som kjenner seg igjen nå eller en annen dag, hvor de kommer over innlegget ditt. Så dette synes jeg er viktig. Takk for utdypende innlegg! Du sier at du har møtt han for fire måneder siden, dere klikket med en gang. Da kan jeg tolke dette som en dyp connection og sterke følelser? Kan du beskrive for meg hva du forelsket deg i når det gjelder denne mannen? Mtp. det du har gjennomgått tidligere så håper jeg at denne personen er motsatt av det som har vært tiltrekkende tidligere. Psykisk og fysisk vold, utroskap og alle de tingene du nevner er traumatisk, pluss sårbar oppvekst.

Dette nevner du at du sliter med:

• A. Føler sterk sårbarhet.
• B. Uttrykker sterkt behov for omsorg.
• C. Reagerer med sinne ved opplevd avvisning.
• D. Viser ofte sterke følelser og kan være impulsive.
• E. Bruker negative følelser for å involvere partneren.  
• F. Ønsker intimitet. Synes andre ikke kommer nær nok 
• G. Krever støtte, aldri fornøyd. Opplever at de gir mer enn de får.  
• H. Frykter å bli forlatt (denne frykten er hos meg veldig sterk, og gir meg ofte angstlignende symptomer)
• I. Kjenner meg derimot ikke igjen i at man pleier å ha tillit til andre, men ikke seg selv. Jeg sliter generelt med tillit til andre, og da spesielt samlivspartnere
• J. Jeg er konstant livredd for at han vil forlate meg eller bare lurer meg (har meg som tidsfordriv) og prøver hele tiden å bevise hvor "god" jeg er. Det hele er ganske slitsomt, rett og slett. Foreløpig har det for det meste gått mest utover meg selv, men jeg begynner å miste litt kontrollen på dette, og han merker det. Vi har hatt et par konflikter hvor jeg har vært ganske dramatisk, mest i forhold til at jeg er usikker på hvor vi står.

A. Hva tror du kan hjelpe deg når du føler deg sårbar: Tenk litt på det og vurder det. Er det noe noen rundt deg kan hjelpe deg med, eller er det noe du kanskje kan gjøre for å ikke føle deg sårbar. Kan det hjelpe deg å oppleve noen utfordringer og sårbare situasjoner (for eksempel den turen han skal på om 1.måned), hvor du da ser at han kommer hjem til deg trygg igjen? Jo flere positive opplevelser du vil oppleve (bevis på at det gikk bra, den og den og den gangen), kan kanskje hjelpe? At du trenger litt mer bevis på at det er verdt å legge ned forsvaret?

B. Hva slags behov har du for omsorg som er veldig sterkt i forhold til annet, og hva er det denne omsorgen gir deg? Kan du nevne noen konkrete ting som du føler behov for, og hvorfor dette behovet er der? Kan det hende at du trenger å gi degselv litt mer omsorg enn det du gir til dags dato? Dette kan være tungt for deg og det kan bringe frem mange følelser - og det er ikke sikkert du får det til nå - og det gjør ingenting! 

-B-1.  Legg deg ned i en behagelig stilling (seng, sofa), hvor enn du finner trygghet og komfort. Lukk øynene dine og kjenn etter på pusten din.

Du vil kanskje høre lyder rundt deg (biler, vind, mennesker som snakker), men første oppgave er å fokusere på å sperre alle disse lydene ute; en lyd om gangen. Hvis du hører biler, fokuser på å ikke høre biler. Så fokuserer du ut neste lyd. Gjør ingenting om du ikke klarer dette 100% med det samme - bare finn din greie og ikke gi opp.

Så fokuserer du og hører på pusten din; du skal ta såpass lange åndedrag at du på en måte hører det inni deg. 

Neste steg er å fokusere på kroppen din. (Øynene lukket hele tiden).

-Begynn med fingertuppene: fjern anstrengelsen i fingertuppene og gjør dem helt avslappet. Så går du videre til hver eneste kroppsdel/muskel i kroppen..armene, skuldrene, nakken, PANNEN, øyelukkene, munn, ben, mage.. inntil du kjenner at du er helt avslappet. 

Så kommer den tunge oppgaven: Se for deg at du er tilbake i barndommen. Du er (eksempel) 12 år gammel. Se for deg en hendelse i barndommen hvor du trengte noen som sto opp for deg, men ingen gjorde det. Ingen forsto deg, ingen var der og ingen snakket med deg om det i ettertid. - Gå tilbake til en slik hendelse, og hold deg selv i hånda - som en voksen. Som degselv som voksen.. Få det ut! Si at dette er urettferdig! Trøst deg selv og gi deg selv forståelsen du trengte. Gi degselv en klem. Skjønner du hva jeg mener? Dette kan du gjøre i andre situasjoner også, de andre forholdene dine.

-B-2. Gjør det samme som sist mtp. liggestilling, lydene, kroppen. Fullstendig avslappet. 

Oppgave: Denne oppgaven kan gjerne nesten være tyngre enn den andre, litt usikker på hvorfor. Hvis du får dette til (det er ikke tvang - du må virkelig ikke gjøre dette) så hadde det vært spennende å høre hva du synes om dette. Men her skal du altså forestille deg at du er et sted hvor du føler deg trygg. Ikke i fantasien, men et sted du i virkeligheten føler deg trygg. Det kan være at du ser for deg hva som helst; om det er et dyr du kjente når du var liten, en skog du har gått i, at du ser på himmelen. Det kan være hva som helst, men det skal være et øyeblikk hvor du følte deg trygg. Klarer du å føle deg trygg når du gjør dette? Hva var det som gjorde at du så for deg akkurat det du så for deg, og hvorfor så du for deg akkurat den situasjonen/skogen (ditt valg)? Hva slags følelser får du når du tenker på det? Hvor mye betyr den følelsen for deg? Greia er at du har kjent på mange positive følelser; omsorg, vært glad, kjent deg trygg. Absolutt ingen bør ha blodig alvor rundt seg hele tiden, og jeg tror du har opplevd mye alvor og trenger å gjøre noe som ikke har så mye å si - noe som bare rett og slett gir glede. Uten konsekvenser, uten anstrengelse, uten at det skal ha noe å si for om du gjør ditt og datt. Jeg tror du må gi deg selv noe - som føles bra. Ikke av noe annen grunn, rett og slett. Nok alvor - nå må du ha noe som ikke er så sabla alvorlig, hvor det ikke gjør noe om man FEILER eller er LEI SEG osv, osv. Eneste som skal bety noe er at du blir glad av å gjøre det. Basta!

C. Du nevner at du reagerer ved sinne når du føler deg avvist, og eksempler du legger frem som avvisning er at han ikke ringer, sender meldinger når han er på arrangement, at han ikke er 100% på dette enda og ikke vet hvordan fremtiden vil bli mellom dere, ting som evnt. trigger følelsen av å bli avvist: Hva føler du der og da, hvis du ikke legger noen lokk på deg selv? Skriv ned hva disse tingene får deg til å føle, uten hemninger. Rett ut. Eksempel: når han ikke sender meg melding, føler jeg meg *sett inn tekst*. Når jeg er redd for å bli forlatt, føler jeg *sett inn tekst*. 

D. Du nevner at du viser sterke følelser og er impulsiv: Kan du gå mer konkret innpå dette? Og hva slags impulsive ting er det du tar deg selv i å gjøre, som er såpass negative at det blir i denne konteksten?

E. Du nevner at du bruker negative følelser for å involvere partneren. Kan du komme med noen konkrete eksempler (grovt eksempel: er utro for å vekke følelser i han og se om han bryr seg) eller (lar være å svare på 2 dager for å se om han bryr seg nok). Er det på den måten?

F. Ønsker intimitet og andre kommer ikke nær nok: denne var litt vanskelig for meg. Er det slik at dere ligger inntil hverandre, men du klarer ikke å slippe tak? Og hvis den andre er på jobb, vil du fortsatt bare ligge inntil og ikke slippe? 

G. Du krever støtte og andre opplever at de gir mer enn de får. - Kan du komme med et/to eksempel?

H. Frykten for å bli forlatt har du kommet med mange beskrivelser på. Du beskriver også sterk angst her. Du vil jobbe med den, men du kjenner at den angsten tar overhånd: Dette kan føre til destruktivitet, for du vurderer å gå ut av forholdet for å slippe denne følelsen. Du vurderer også å gjøre det slutt før han gjør det slutt med deg. Du nevner at det er ulogisk: All sånn type angst er ikke logisk, det er en kroppslig reaksjon. Du er så redd for å bli skuffet, og føler ikke at du tåler det mer. Du vil bare vekk, tilbake til et ståsted hvor du slipper dette.... Ganske normal reaksjon etter det du har opplevd. Det er bra at du skal til psykolog 

I. Det er godt å høre at du kan ha tillit til degselv. Mange som opplever slik type frykt som du gjør (spesielt med impulsivitet og negative følelser for å involvere partner/få frem følelser) kan plutselig ta seg selv i å gjøre selvdestruktive ting. Som utroskap, tillitsbrudd osv. Det er bra at du føler den type tillit til deg selv! -Det kunne nemlig vært verre. - Men du har ikke tillit til at andre ikke skal gjøre det mot deg. - Sannheten er at ingen kan være trygg på den fronten, når det gjelder kjærlighet. Vi må våge å satse, stole på og kanskje til og med bli skuffet igjen..Bare husk på at INGEN har noen garanti. Det handler ikke om deg som person, det handler ikke om din "verdi" som menneske: det handler om personen som er tillitsløs. -Du kan ikke styre andre, du kan bare styre deg selv og hva du selv gjør. Velger DU å være trofast, mens en annen velger å være utro og tillitsløs, så er det DU som er vinneren, og fortjener å føle deg som en vinner i etterkant - ikke en taper. Ærlig talt liksom! Det er jo så mye sterkere å bare være lojal, trofast og gjør mennesker godt - enn å gå rundt å svikte mennesker man er glad i. Du tok hvert fall ikke et så kjipt og feigt valg - du er mye sterkere. - Og du er ikke personen som ser seg selv i speilet og er en sånn person som gjør sånt! Vær stolt! Tenk "hah!"

J. Du vil vise "hvor god du er" og er redd for å vise andre sider, for å bli forlatt. Angsten og frykten tar overhånd, rett og slett. Og kanskje vil det føles lettere å bli forlatt hvis man "har vært perfekt", ikke sant? Men tro meg: ingen er perfekt. Jeg har elsket et menneske, og da faller man for feilene deres også..Man vil ha dem MED feilene. Man elsker noen betingelsesløs (om de havner i rullestol, om de mister jobben, om de har en depresjon). Man vil ha dem på godt og vondt. Jeg vet ikke med deg, men jeg har ALDRI elsket et menneske uten feil. Jeg har aldri elsket et perfekt menneske....

Jeg foreslår at du legger alt frem på bordet, tar en god samtale med han om dette, og legger frem at du skal til psykolog. Du tar gjerne til deg all hjelp og støtte som du kan få, selv om du ikke ønsker å "hemme" han på noen måte og at du har et ønske om GODE løsninger på dette, og et fint og fornuftig resultat - i motsetning til dårlige. Ikke tving han til å love deg giftemål om 1 år, men si heller til han at du synes han er en såpass flott person, at du gjerne vil slippe han inn og vise hvem du er, og at han bare skal ta det som et kompliment. Er man sammen om ting, så er man sterkere... (vis gode holninger).

Lykke til!  

Anonymkode: 2c7bf...945

[AnonymBruker]

16 timer siden, liljene skrev:

Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. Hadde veldig god nytte av å lese "Det er slutt" av Sissel Gran. Det har hjulpet masse. I tillegg går vi til FV-kontoret etter en vanskelig periode i vår.

Jeg gikk også til samtaler hos krisesenteret da vi ble sammen, og syntes at det også hjalp veldig mye. Det var vanskelig å starte et skikkelig forhold med tanke på min bakgrunnshistorie. 

Når det gjelder festing, så handler det om å finne en løsning som fungerer for begge. Han du er sammen med, har nok ikke lyst til at du skal være engstelig og miste nattesøvnen, og da kan dere jo snakke sammen og bli enige om hva som er greit.

Er mannen min bortreist og jeg vet det er alkohol involvert, har vi avtalt at han ringer når han legger seg og at han sender minst en sms i løpet av kvelden. Dere må nesten finne ut hva som fungerer for dere. Ikke trekk deg, men hør med ham hva som er greit for ham. Det er dumt å kaste bort en skikkelig type på grunn av din redsel. 

Ja, jeg har faktisk tenkt til å finne noen gode bøker som kan gi meg mer forståelse for hvorfor jeg tenker, reagerer og handler slik jeg gjør. Så takk for et godt tips, skal absolutt sjekkes ut!

Høres ut som dere har funnet en god løsning for å berge deg når han er på fest, og det er jo veldig fint 😊 For min del hadde det holdt lenge med en hyggelig sms eller to i løpet av kvelden som viste at han tenkte på meg. Tror det hadde tatt bort veldig mye av panikken jeg får. Men samtidig er jeg redd for å virke innvanderende og krevende. Jeg ønsker ikke å få han til å føle seg kvalt eller ta bort moroa hans. Men det kunne jo vært verdt å ta det opp med han og høre hva han eventuelt tenker om det.

 

Tusen takk for svar og gode tips! 

Ts

Anonymkode: e84e9...6e7

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så flink du er til å beskrive det du sliter med. All cred til deg! Ikke bekymre deg om at det blir for lang tekst, i slike sammenheng er det fint og informativt - og ikke minst lærerikt. Så bare skriv. 

Er sikkert mange som kjenner seg igjen nå eller en annen dag, hvor de kommer over innlegget ditt. Så dette synes jeg er viktig. Takk for utdypende innlegg! Du sier at du har møtt han for fire måneder siden, dere klikket med en gang. Da kan jeg tolke dette som en dyp connection og sterke følelser? Kan du beskrive for meg hva du forelsket deg i når det gjelder denne mannen? Mtp. det du har gjennomgått tidligere så håper jeg at denne personen er motsatt av det som har vært tiltrekkende tidligere. Psykisk og fysisk vold, utroskap og alle de tingene du nevner er traumatisk, pluss sårbar oppvekst.

Jeg vet ikke om jeg vil direkte kalle det en dyp connection, men fra min side sa det i hvert fall klikk med en gang. I den forstand at jeg likte han umiddelbart når jeg så han, og enda bedre når vi begynte å snakke. Jeg synes alltid samtalene har "flytt" veldig fint, og jeg føler meg veldig komfortabel med han (for meg å være i hvert fall). Han får meg til å le, noe som er veldig viktig for meg i et forhold. Han er god, omtenksom og har veldig fine verdier (familie, lojalitet osv). Tidligere har jeg vært tiltrukket av menn som har vært enten litt narsissistiske og "ødelagte". Veldig enkelt forklart har jeg i starten fått litt "beundring" for de fordi de framstiller seg selv som så bra (veldig god selvtillit f.eks.), eller så har jeg følt en viss medlidenhet for de (noen ganger først beundring og så medlidenhet, ettersom de kan vise seg veldig sårbare på noen punkter og for eksempel fortelle om sine ekstremt vanskelige barndommer). Etter hvert har de har gjerne vist seg å vært enormt sjalu, kontrollerende, manipulerende, nedlatende (har fortalt meg i detaljer alt som er galt med meg og hvorfor ingen kan virkelig elske meg) osv. Jeg har heldigvis ikke på noen år vært involvert med menn som har vært voldelige eller som har mishandlet meg psykisk. Men det er derimot veldig typisk av meg å falle for menn som viser en veldig ambivalent holdning til meg eller det å ha et forhold til meg. Dessverre så er dette litt av tilfellet nå også, da han helt fra starten av har vært ganske ambivalent. Dette har gått noe over, i den forstand at han i starten sa at det var veldig usannsynlig at vi to kunne ha et forhold eller at det kunne bli noe seriøst mellom oss. Nå har vi kommet dit hvor han vil være i et forhold med meg, men er usikker på framtiden. Denne ambivalensen trigger mitt behov for å bevise min verdi og at jeg er god nok, samtidig som den gjør at jeg blir veldig desperat. Det hele øker stressnivået mitt noe voldsomt, og jeg klarer ikke være helt avslappet eller komfortabel. 

Dette nevner du at du sliter med:

• A. Føler sterk sårbarhet.
• B. Uttrykker sterkt behov for omsorg.
• C. Reagerer med sinne ved opplevd avvisning.
• D. Viser ofte sterke følelser og kan være impulsive.
• E. Bruker negative følelser for å involvere partneren.  
• F. Ønsker intimitet. Synes andre ikke kommer nær nok 
• G. Krever støtte, aldri fornøyd. Opplever at de gir mer enn de får.  
• H. Frykter å bli forlatt (denne frykten er hos meg veldig sterk, og gir meg ofte angstlignende symptomer)
• I. Kjenner meg derimot ikke igjen i at man pleier å ha tillit til andre, men ikke seg selv. Jeg sliter generelt med tillit til andre, og da spesielt samlivspartnere
• J. Jeg er konstant livredd for at han vil forlate meg eller bare lurer meg (har meg som tidsfordriv) og prøver hele tiden å bevise hvor "god" jeg er. Det hele er ganske slitsomt, rett og slett. Foreløpig har det for det meste gått mest utover meg selv, men jeg begynner å miste litt kontrollen på dette, og han merker det. Vi har hatt et par konflikter hvor jeg har vært ganske dramatisk, mest i forhold til at jeg er usikker på hvor vi står.

A. Hva tror du kan hjelpe deg når du føler deg sårbar: Tenk litt på det og vurder det. Er det noe noen rundt deg kan hjelpe deg med, eller er det noe du kanskje kan gjøre for å ikke føle deg sårbar. Kan det hjelpe deg å oppleve noen utfordringer og sårbare situasjoner (for eksempel den turen han skal på om 1.måned), hvor du da ser at han kommer hjem til deg trygg igjen? Jo flere positive opplevelser du vil oppleve (bevis på at det gikk bra, den og den og den gangen), kan kanskje hjelpe? At du trenger litt mer bevis på at det er verdt å legge ned forsvaret?

Hva som gjør meg trygg er et godt spørsmål. Jeg vil vel si at det er stabilitet i forhold til en partners følelser overfor meg. Spesielt når det oppstår konflikter blir jeg overbevist om at partneren får nok og går fra meg. Det trenger ikke være de store konfliktene heller, for det bunner rett og slett i at jeg ikke tror en kjæreste er med meg fordi jeg er meg, men fordi det er "greit" eller fordelaktig å være med meg. Og når jeg tror følelsene er såpass overfladiske så tenker jeg også at alt/jeg må være "perfekt" for at de skal føle det hele er "verdt" det. Jeg kan ogå få følelsen av å miste partneren dersom ikke noe åpenbart er i veien. Jeg er veldig var på signaler, og kan som nevnt tidligere tolke det at partneren ikke er like kjærlig eller oppfører seg litt kjøligere som tegn på at han er på vei til å gå lei. Den angsten jeg får når kjæresten er ute på byen blir for eksempel raskt dempet når jeg hører fra han igjen og han er varm og kjærlig. Så jeg får jo på en måte bekreftet der og da at jeg ikke mister han selv om han går ut på byen. Men denne angsten kommer jo tilbake neste gang igjen. Det som derimot gjør meg veldig utrygg er som sagt om en partner gir uttrykk for å være ambivalent eller tvilende i forhold til meg og selve forholdet. 

B. Hva slags behov har du for omsorg som er veldig sterkt i forhold til annet, og hva er det denne omsorgen gir deg? Kan du nevne noen konkrete ting som du føler behov for, og hvorfor dette behovet er der? Kan det hende at du trenger å gi degselv litt mer omsorg enn det du gir til dags dato? Dette kan være tungt for deg og det kan bringe frem mange følelser - og det er ikke sikkert du får det til nå - og det gjør ingenting! 

Denne synes jeg var vanskelig, og også vanskelig å svare veldig konkret på. Jeg har vel et dypt ønske om å bli "passet på" og føler meg til tider som et lite barn, om det gir noen mening i det hele tatt? Men alt dette igjen handler jo om trygghet. På den annen side har jeg klart meg veldig fint på egenhånd  (vel, jeg har vært såpass heldig at jeg har hatt noen veldig gode venninner som har støttet meg igjennom alt). Men jeg har generelt stor tillit til meg selv i den forstand at jeg stoler på at jeg til syvende og sist takler de utfordringene jeg måtte møte, også om så det er på egenhånd. Og sånn sett er jeg veldig stolt av min egen selvstendighet og målbevissthet. Men jeg har som sagt denne indre lengselen etter å føle meg ivaretatt, at noen har meg, at jeg kan senke skuldrene litt. Innviklet forklart, men jeg synes som sagt denne var vanskelig. 

-B-1.  Legg deg ned i en behagelig stilling (seng, sofa), hvor enn du finner trygghet og komfort. Lukk øynene dine og kjenn etter på pusten din.

Du vil kanskje høre lyder rundt deg (biler, vind, mennesker som snakker), men første oppgave er å fokusere på å sperre alle disse lydene ute; en lyd om gangen. Hvis du hører biler, fokuser på å ikke høre biler. Så fokuserer du ut neste lyd. Gjør ingenting om du ikke klarer dette 100% med det samme - bare finn din greie og ikke gi opp.

Så fokuserer du og hører på pusten din; du skal ta såpass lange åndedrag at du på en måte hører det inni deg. 

Neste steg er å fokusere på kroppen din. (Øynene lukket hele tiden).

-Begynn med fingertuppene: fjern anstrengelsen i fingertuppene og gjør dem helt avslappet. Så går du videre til hver eneste kroppsdel/muskel i kroppen..armene, skuldrene, nakken, PANNEN, øyelukkene, munn, ben, mage.. inntil du kjenner at du er helt avslappet. 

Så kommer den tunge oppgaven: Se for deg at du er tilbake i barndommen. Du er (eksempel) 12 år gammel. Se for deg en hendelse i barndommen hvor du trengte noen som sto opp for deg, men ingen gjorde det. Ingen forsto deg, ingen var der og ingen snakket med deg om det i ettertid. - Gå tilbake til en slik hendelse, og hold deg selv i hånda - som en voksen. Som degselv som voksen.. Få det ut! Si at dette er urettferdig! Trøst deg selv og gi deg selv forståelsen du trengte. Gi degselv en klem. Skjønner du hva jeg mener? Dette kan du gjøre i andre situasjoner også, de andre forholdene dine.

Det her skal jeg gjøre en dag nå snart, men ja,  jeg tror det blir tungt. Bare å lese det siste her fikk meg til å gråte. Tusen takk for veldig konkrete råd mtp disse øvelsene du trekker fram!

-B-2. Gjør det samme som sist mtp. liggestilling, lydene, kroppen. Fullstendig avslappet. 

Oppgave: Denne oppgaven kan gjerne nesten være tyngre enn den andre, litt usikker på hvorfor. Hvis du får dette til (det er ikke tvang - du må virkelig ikke gjøre dette) så hadde det vært spennende å høre hva du synes om dette. Men her skal du altså forestille deg at du er et sted hvor du føler deg trygg. Ikke i fantasien, men et sted du i virkeligheten føler deg trygg. Det kan være at du ser for deg hva som helst; om det er et dyr du kjente når du var liten, en skog du har gått i, at du ser på himmelen. Det kan være hva som helst, men det skal være et øyeblikk hvor du følte deg trygg. Klarer du å føle deg trygg når du gjør dette? Hva var det som gjorde at du så for deg akkurat det du så for deg, og hvorfor så du for deg akkurat den situasjonen/skogen (ditt valg)? Hva slags følelser får du når du tenker på det? Hvor mye betyr den følelsen for deg? Greia er at du har kjent på mange positive følelser; omsorg, vært glad, kjent deg trygg. Absolutt ingen bør ha blodig alvor rundt seg hele tiden, og jeg tror du har opplevd mye alvor og trenger å gjøre noe som ikke har så mye å si - noe som bare rett og slett gir glede. Uten konsekvenser, uten anstrengelse, uten at det skal ha noe å si for om du gjør ditt og datt. Jeg tror du må gi deg selv noe - som føles bra. Ikke av noe annen grunn, rett og slett. Nok alvor - nå må du ha noe som ikke er så sabla alvorlig, hvor det ikke gjør noe om man FEILER eller er LEI SEG osv, osv. Eneste som skal bety noe er at du blir glad av å gjøre det. Basta!

C. Du nevner at du reagerer ved sinne når du føler deg avvist, og eksempler du legger frem som avvisning er at han ikke ringer, sender meldinger når han er på arrangement, at han ikke er 100% på dette enda og ikke vet hvordan fremtiden vil bli mellom dere, ting som evnt. trigger følelsen av å bli avvist: Hva føler du der og da, hvis du ikke legger noen lokk på deg selv? Skriv ned hva disse tingene får deg til å føle, uten hemninger. Rett ut. Eksempel: når han ikke sender meg melding, føler jeg meg *sett inn tekst*. Når jeg er redd for å bli forlatt, føler jeg *sett inn tekst*. 

Jeg veksler mellom å bli vanvittig lei meg og sint/rasende. I starten er det en viss nedstemthet, og så tar panikken over. Etter panikken slår inn så blir jeg gjerne utrolig trist, og så går dette over i et voldsomt sinne (nesten så jeg kan føle det som har til tider). Etter dette går jeg gjerne over til å bli veldig lei meg igjen.

D. Du nevner at du viser sterke følelser og er impulsiv: Kan du gå mer konkret innpå dette? Og hva slags impulsive ting er det du tar deg selv i å gjøre, som er såpass negative at det blir i denne konteksten?

Jeg ville aldri funnet på å for eksempel være utro eller prøvd å gjøre partneren min sjalu som følge av det voldsomme sinnet jeg opplever når jeg føler meg avvist. Jeg blir impulsiv i den forstand at jeg tar veldig lite gjennomtenkte avgjørelser. De gangene han for eksempel har uttrykt ganske klart at han er usikker på følelsene sine overfor meg  (i starten), eller når han sier han er usikker angående framtiden mtp oss, så har jeg gjerne med en gang bestemt meg for at det her er ferdig. Jeg sier det til han at det her ikke er vits og at jeg ikke vil møte han lenger. Jeg har slettet han fra Facebook og andre sosiale medier de gangene det har skjedd. Der og da er jeg faktisk fast bestemt på at jeg ikke vil ha noe mer med han å gjøre, og jeg er overbevist om at det er det rette å gjøre. Problemet er jo at disse avgjørelsene blir tatt på impuls og uten å ta tenkt gjennom det eller i det hele tatt hatt en ordentlig dialog rundt det. De oppstår rett og slett ut fra min egen panikk for å bli avvist og forlatt. Men når denne panikken roer seg, så angrer jeg noe voldsomt og får enda mer angst for at jeg skal ha drevet han unna ved å skape så mye drama. Og da slår jo den virkelige angsten inn dersom jeg tror at han ikke ønsker å fortsette lenger, da er det jo han som forlater meg. Og jeg ser jo at dette veldig fort kan bli en selvoppfyllende profeti... dessverre. Ingen orker å ha flere runder med slikt drama og brudd, en eller annen gang så sier det jo stopp. Og i slike situasjoner kan jeg bli ekstremt pågående og klengende, slik at det driver partneren enda lenger unna.

Så en stor og viktig jobb vil jo handle om at jeg må få mer kontroll over dette, og unngå å handle på impuls. Samtidig må jeg bli flinkere på å kommunisere, men dette sitter langt inne hos meg. Jeg kan gjerne gå å gnage på ting ganske lenge, og når de holder på å spise meg opp så kommer det ut i form av drama og kjeft/anklagende  (i stedet for at man kan ha en konstruktiv  samtale)..

E. Du nevner at du bruker negative følelser for å involvere partneren. Kan du komme med noen konkrete eksempler (grovt eksempel: er utro for å vekke følelser i han og se om han bryr seg) eller (lar være å svare på 2 dager for å se om han bryr seg nok). Er det på den måten?

Jeg kan forsøke av og til å være litt kjøligere eller mindre tilgjengelig (dette er snakk om tidligere forhold). Dette er vel egentlig i håp om at han skal bli bekymret for å miste meg og vise at han bryr seg (rett og slett fæl manipulering). Men dette faller veldig fort igjennom da jeg ikke har tålmodighet til å vente på denne oppmerksomheten, og angsten eller sinnet tar over, og så kan jeg ende opp med å kjefte eller avslutte forholdet.

F. Ønsker intimitet og andre kommer ikke nær nok: denne var litt vanskelig for meg. Er det slik at dere ligger inntil hverandre, men du klarer ikke å slippe tak? Og hvis den andre er på jobb, vil du fortsatt bare ligge inntil og ikke slippe? 

Jeg kan rett og slett bli veldig klengete og føler ikke at jeg får "nok av" personen, jeg vil helst være med personen "hele tiden". Jeg får nesten et ønske om å smelte sammen med personen.. Her er sex veldig viktig for meg da det er under og etter sex jeg føler mest nærhet. Jeg tar for eksempel seksuell avvisning fra partner veldig tungt 

G. Du krever støtte og andre opplever at de gir mer enn de får. - Kan du komme med et/to eksempel?

Her ser jeg faktisk selv at jeg har lest litt feil. Trodde det sto "krever støtte og opplever at du gir mer enn du får", eller noe i den duren. Men ja, jeg kan bli veldig krevende. Jeg kan for eksempel bli veldig skuffet om partneren ikke stiller opp for meg når det egentlig er snakk om at det er relativt små behov jeg ønsker å få dekket. Dersom jeg er syk og partneren heller drar å finner på noe morsomt enn å være med meg og ta vare på meg kan jeg føle meg enormt sviktet. Selv om jeg rasjonelt sett vet at man ikke kan forvente seg å bli holdt i hånda ved den minste ting. Det er jo heller ikke sunt, hverken for en selv eller for forholdet. Men jeg føler ofte at jeg gir mer enn jeg får fordi jeg selv ville gjort disse tingene. Jeg kan omtrent snu hele verden opp ned for at partneren skal ha det bra. Jeg ønsker selvfølgelig at partneren min skal ha det bra, men dette handler også om dette med å bevise min verdi og hvor bra jeg er, samt det å bevise min "enorme" kjærlighet. Dette har også ført til at jeg lett lar meg utnytte eller tråkke på, og jeg kan bli veldig selvutslettende. Uansett, når jeg ikke får dette tilbake så tolker jeg det som at partneren ikke bryr seg så mye eller i en veldig høy grad. Rasjonelt sett vet jeg jo som sagt at dette ikke er tilfellet. 

H. Frykten for å bli forlatt har du kommet med mange beskrivelser på. Du beskriver også sterk angst her. Du vil jobbe med den, men du kjenner at den angsten tar overhånd: Dette kan føre til destruktivitet, for du vurderer å gå ut av forholdet for å slippe denne følelsen. Du vurderer også å gjøre det slutt før han gjør det slutt med deg. Du nevner at det er ulogisk: All sånn type angst er ikke logisk, det er en kroppslig reaksjon. Du er så redd for å bli skuffet, og føler ikke at du tåler det mer. Du vil bare vekk, tilbake til et ståsted hvor du slipper dette.... Ganske normal reaksjon etter det du har opplevd. Det er bra at du skal til psykolog 

I. Det er godt å høre at du kan ha tillit til degselv. Mange som opplever slik type frykt som du gjør (spesielt med impulsivitet og negative følelser for å involvere partner/få frem følelser) kan plutselig ta seg selv i å gjøre selvdestruktive ting. Som utroskap, tillitsbrudd osv. Det er bra at du føler den type tillit til deg selv! -Det kunne nemlig vært verre. - Men du har ikke tillit til at andre ikke skal gjøre det mot deg. - Sannheten er at ingen kan være trygg på den fronten, når det gjelder kjærlighet. Vi må våge å satse, stole på og kanskje til og med bli skuffet igjen..Bare husk på at INGEN har noen garanti. Det handler ikke om deg som person, det handler ikke om din "verdi" som menneske: det handler om personen som er tillitsløs. -Du kan ikke styre andre, du kan bare styre deg selv og hva du selv gjør. Velger DU å være trofast, mens en annen velger å være utro og tillitsløs, så er det DU som er vinneren, og fortjener å føle deg som en vinner i etterkant - ikke en taper. Ærlig talt liksom! Det er jo så mye sterkere å bare være lojal, trofast og gjør mennesker godt - enn å gå rundt å svikte mennesker man er glad i. Du tok hvert fall ikke et så kjipt og feigt valg - du er mye sterkere. - Og du er ikke personen som ser seg selv i speilet og er en sånn person som gjør sånt! Vær stolt! Tenk "hah!"

J. Du vil vise "hvor god du er" og er redd for å vise andre sider, for å bli forlatt. Angsten og frykten tar overhånd, rett og slett. Og kanskje vil det føles lettere å bli forlatt hvis man "har vært perfekt", ikke sant? Men tro meg: ingen er perfekt. Jeg har elsket et menneske, og da faller man for feilene deres også..Man vil ha dem MED feilene. Man elsker noen betingelsesløs (om de havner i rullestol, om de mister jobben, om de har en depresjon). Man vil ha dem på godt og vondt. Jeg vet ikke med deg, men jeg har ALDRI elsket et menneske uten feil. Jeg har aldri elsket et perfekt menneske....

Jeg foreslår at du legger alt frem på bordet, tar en god samtale med han om dette, og legger frem at du skal til psykolog. Du tar gjerne til deg all hjelp og støtte som du kan få, selv om du ikke ønsker å "hemme" han på noen måte og at du har et ønske om GODE løsninger på dette, og et fint og fornuftig resultat - i motsetning til dårlige. Ikke tving han til å love deg giftemål om 1 år, men si heller til han at du synes han er en såpass flott person, at du gjerne vil slippe han inn og vise hvem du er, og at han bare skal ta det som et kompliment. Er man sammen om ting, så er man sterkere... (vis gode holninger).

Lykke til!  

Tusen takk for et veldig utfyllende og langt svar!

Det var nesten litt selvterapi bare det å svare på disse spørsmålene 😊

Det er vont å sette ord på dette, fordi jeg skammer meg og fordi jeg ikke ønsker å være sånn. Men jeg har håp og tro på at jeg skal klare å gjøre noe med det. Første steget er gjort så snart jeg starter i terapi 😊

Du kom med mye godt og fint, og jeg skal så absolutt ta til meg det du skriver på slutten.

Takk enda en gang!

Ts

 

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Anonymkode: 2c7bf...945

 

Anonymkode: e84e9...6e7

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

 

Anonymkode: e84e9...6e7

Jo, angående nåværende kjæreste.. Jeg må nesten legge til at en av de tingene jeg falt for var hans ærlighet. Han er en veldig ærlig og genuin mann, rett og slett. Og dette er en av egenskapene hans jeg setter svært høyt. Jeg stoler faktisk på det han sier til meg (selv om jeg har opplevd å bli paranoid med han og tenkt at han juger til meg, men disse tankene går over nesten raskere enn de kom. Og jeg sitter med en sterk magefølelse av at han alltid forteller meg sannheten). Altså, jeg stoler på at han har vært der han sier han har vært osv (ikke at jeg driver med noe kryssavhør, altså). Men jeg har mer problemet med å stole på at hans følelser for meg er ekte/genuine. Men dette handler jo om meg og mine problemer, ikke om han.

Ts

Anonymkode: e84e9...6e7