Hva tenker du om de som blir sykemeldte på jobben din pga depresjon?

[AnonymBruker]

For syv år siden fikk jeg tilbud om jobb i et 100%vikariat. Jeg var også da nyutdannet . Trivdes veldig i jobben, og de var fornøyde og etter ett år fikk jeg tilbud om fast jobb. Jobbet i ca. to år før jeg ble mye dårlig, og til slutt så dårlig at jeg måtte legges inn på sykehus i ett år og jeg fikk en del elektrosjokkbehandlinger. Jeg var alvorlig deprimert. Klarte ikke å ha omsorg for barnet mitt engang, så jeg frivillig lot henne flytte inn i et fantastisk fosterhjem. Heldigvis ble jeg bedre, og barnet mitt bor hos meg nå og vi får god oppfølging og jeg er bedre, men ikke frisk nok til å jobbe enda. Det året jeg var sykemeldt opplevde jeg at flere nære kollegaer slettet meg som venn på facebook. Det føltes veldig rart, og jeg ble veldig usikker som person.. Min sjef hadde et møte med meg og sa ting på en måte som gjorde at jeg ble litt satt ut, hun sa at hun ikke ønsket meg tilbake og at slike som meg bør ikke jobbe med mennesker. Men rett før jeg ble sykemeldt var hun så fornøyd med meg og jeg fikk utdelt ekstra ansvar og fikk mye ros. Før jeg ble innlagt på sykehus var jeg sykemeldt en mnd. Før dette var jeg aldri borte. Jeg fikk så gode tilbakemeldinger på jobben jeg gjorde.. Jeg tenker veldig mye på dette - og lurer litt på om det er sånn at alle får vite på arb.plass hvorfor man er sykemeldt, og om sykemeldte ansatte med depresjon opplever sånt til vanlig? Hva tenker du om ansatte som er sykemeldt pga depresjon eller psykiatri? Selvfølelsen min har fått så stor knekk pga dette.. Overreagerer jeg? 

Anonymkode: faa3a...732

[EvaLena]

Nei, du overreagerer ikke. Det er dine kolleger det er noe galt med. De finner kanskje ut av det en dag selv, de må bare oppleve det selv først.

Har selv vært mye sykmeldt pga depresjoner, men jeg var åpen om det til kolleger og de forsto meg godt.

[AnonymBruker]

Hva jobber du med?

Anonymkode: be1e0...f35

[Cata]

Jeg tror du har vært veldig uheldig med arbeidsgivers holdninger.

Jeg har selv vært deprimert, om enn uten sykmelding, men jeg vet at en kollega var ganske lenge sykmeldt pga. depresjon. Selv fikk jeg god støtte slik at jeg slapp unna sykmelding i den perioden jeg var dårlig. Min kollega kom greit tilbake i jobb igjen da han etterhvert ble erklært frisk nok. Hos oss visste omgivelsene om hva som feilte oss, men det var pga. vi selv var åpne om våre respektive depresjoner. Arbeidsgiver ville ikke spredd den informasjonen videre, det er jeg rimelig sikker på. 

Når det er sagt så skjønner jeg det litt om arbeidsgiver reagerer også, selv om det er uprofesjonelt. Psykisk sykdom gjør gjerne mennesker usikre for de vet ikke hva det handler om og hvordan de skal forholde seg til det. Mennesker som sliter psykisk (meg selv inkludert) kan også gjerne bli slitsomme å forholde seg til ettersom man blir ganske selvsentrert når sykdommen er på sitt verste. "Jeg kan ikke...jeg klarer ikke...jeg orker ikke...osv." Jeg klarte stort sett å holde meg unna de påstandene på jobb, men tror absolutt ikke jeg tilførte arbeidsmiljøet vanvittig mye positivitet mens jeg var dårlig. 

Likevel, hos oss tror jeg åpenheten hjalp til å gjøre det lettere å komme i sving igjen etter friskmeldingen. Det tror jeg gjelder for både min kollega og meg. I og med at vi ikke var redde for å si hva som feilte oss så avmystifiserte vi sykdommen en god del og omgivelsene kunne lettere betrakte det som en vanlig sykdom og ikke noe mystisk som man ikke kunne snakke om eller forholde seg til. 

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva jobber du med?

Anonymkode: be1e0...f35

Hva har det med saken å gjøre? 

Anonymkode: 70776...845

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hva har det med saken å gjøre? 

Anonymkode: 70776...845

Tja, hvis du jobber i en barnehage, men selv ikke klarer å ha omsorg for egne barn, så kan man tildels skjønne at folk reagerer. Det er selvsagt ikke profesjonelt, men jeg lurte bare.

Anonymkode: be1e0...f35

[AnonymBruker]

Jeg tenker at vi har bare hørt din side av saken, og at sykdommen din kanskje gikk mer utover arbeidsdagen enn du er klar over (altså før du ble sykmeldt). Dersom sjefen visste at barnet ditt havnet hos fosterforeldre uten å vite grunnen, så kan jeg forstå at hun er skeptisk til om du burde jobbe med mennesker. For om man ikke kan ta vare på egne barn, hvordan skal man ta vare på andre mennesker? Det er naturlig antagelse, og kanskje lur antagelse å gjøre seg. Bedre safe than sorry når det gjelder omsorg for andre mennesker

Anonymkode: 45083...b5d

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er leit at personen har det så vanskelig, jeg håper at personen får hjelp og at det blir bedre. 

Anonymkode: 969c1...883

[AnonymBruker]

Husk på i fremtiden at du ikke trenger å informere om årsaken til at du er sykemeldt, heller ikke til sjefen. 

Anonymkode: 969c1...883

[AnonymBruker]

Det du har slitt med er jo godt over det som vanligvis folk assosierer med depresjon. Du har jo hatt en alvorlig og langvarig sykdom.

Når det er sagt har du enten vært utrolig uheldig med kollegaer, eller så er det ting du rett og slett ikke husker her.

Kan behandlingene muligens ha endret minne ditt noe, eller at du var såpass syk(åpenbart generelt, men også ifht minne og selvinnsikt) at du rett og slett ikke husker ting riktig og erindrer en helt annen oppfattelse av virkeligheten slik den fremstod for omverdenen? 

Anonymkode: 625c0...c83

[Arya2000]

Høres ut som du har vært svært uheldig med både arbeidsgiver og kollegaer.  Du trenger ikke opplyse noen av de om hvorfor du er sykemeldt.  Jeg tenker på depresjon som hvilken som helst annen alvorlig sykdom og hadde det vært min kollega vilke jeg tilbudt støtte og oppmuntring og håpet vedkommende kom seg på bena etterhvert.  Depresjon er en skikkelig jævlig sykdom det kan ta tid å komme seg ut av og jeg blir skikkelig forbanna på folk som behandler folk på denne måten slik kollegaene dine gjorde. Man velger ikke å bli syk.   Hvem ville ha slettet noen som fikk kreft feks ? Nei det er helt uakseptabelt.  Du bør drite i disse folka ts, for noen drittfolk 😠

[Puselusk]

Synes det er uproffesjonelt av sjefen din å opptre på den måten. Han eller hun burde skjønne at det kan finnes mange grunner til at en situasjon utarter seg som den gjør, og ikke dra fram noen elementer og vri det om til noe som det ikke er. Desverre finnes det slike folk som ikke har denne evnen til innsikt. 

Det du forklarer. Jeg ser abslutt ikke dette som egenskaper som gjør deg mindre i stand til å jobbe med mennesker. Jeg ser det som at du opplevde en vanskelig tid i livet ditt på grunn av sykdom, og du gjorde det beste du kunne der og da. I tillegg viste du innsikt i din egen situasjon og sørget for at barnet ditt ble ivaretatt best mulig oppe i dette. 

Men det er enkelte som mener at så fort man er psykisk syk så er man alltid psykisk syk. Men psykisk sykdom er et like vidt begrep som fysisk sykdom. Det kommer i alle former og grader og varighet, og av ulike årsaker. 

Jeg har selv vært innlagt pga psykisk sykdom, og har opplevd fordommer. Greia er at jeg klarer meg helt fint, og fortid er fortid for min del. Men har opplevd at folk skal grave og sette på meg merkelapper pga dette, og det som faktisk gjør skade er nettopp dette, ikke det faktum at jeg har hatt en psykisk sykdom. Av og til er det nesten som om enkelte ønsker at man skal begynne å tvile på seg selv, og sin kompetanse på grunn av noe som faktisk ikke behøver å ha noe stor innvirkning på det.

Jeg skriver en oppgave for tiden, om sykepleie innen eldreomsorgen. Der er det et prinsipp som går ut på at man skal ikke passivisere en pasient/bruker unødvendig, man skal alltid fokusere på hva personen har av ressurser når man vurderer et behov for sykepleie, og personen skal kunne gjøre det h*n klarer selv, slik at man ikke påfører noen bl.a unødvendig følelse av hjelpesløshet. Å vise omsorg er å ta hensyn til likeså fysiske som psykiske behov og vise respekt for at andre har ulike historier, forutsetninger og rammer enn en selv.

Selv om dette er snakk om sykepleie, så mener jeg det er ord man kan omforme på mange måter, og er relevant innenfor mange samfunnsområder, også arbeidslivet. Her i Norge, der vi klager på at folk havner altfor lett på NAV, så tror jeg det å fokusere på et inkluderende arbeidsliv må innebære å ikke stikke kjepper i hjulene til enhver som bærer på en bagasje, nettopp fordi det skaper et unødvendig skille for hvem man ser på som kompetent til å jobbe med noe eller ikke, og ikke et skille på hvem som faktisk ER kompetent eller ikke. Slike holdninger vil til syvende og sist skape et veldig syntetisk syn på oss som mennesker, og vil kun skape barrierer som vil gå utover samfunnet på sikt. Det er greit å gjøre konkrete vurderinger, men jeg synes en sjef skal holde seg for god til slik synsing som ts beskriver.

Du har ingen grunn til se på deg selv dårligere pga dette TS, jeg synes du har vært sterk, og gjort ting på en riktig måte. Folk sier mye rart, og jeg tror at det vil alltid være folk som har noe negativt å si. Men du vet best hva du har gått igjennom, og du kjenner deg selv best. Jeg tror du og vet godt at du ikke har gjort noen feil her, så prøv å få tilbake litt mer av troa på deg selv for det fortjener du

 

[AnonymBruker]

Stakkars deg Ts   psyktiatiske tilstander er tabu og stigmatiserende.  Jeg ble mobbet hver dag i oppveksten og psyket ned.  Jeg fikk sosial angst og depresjoner. Jeg måtte bygge meg opp igjen "murstein for murstein" med eksponeringstrening og beinhardt arbeid. Jeg er ikke i dag redde sosiale situasjoner og folk, og virker utad normal.  Jeg klarte å få en ryggrad, men den er sjør og mange dager er tøffe. 

Jeg opplevde når jeg fikk mye vennskap at de nye vennene skydde unna som pesten så snart jeg åpnet meg litt om min fortid. Folk liker ikke dem som sliter psykisk.

Så jeg flyttet langt unna der ingen viste om meg og min fortid og lovet meg selv å holde kjeft og late som som jeg ikke har noen bagasje og late som jeg har en sterk ryggrad, som ikke knekker sammen hvis noen er for røff i kantene. I perioder er det vanskelig, men jeg vet om jeg er åpen om framtiden får jeg verken jobb eller venner.  jeg gråter i sjul om noen knekker meg, og holder meg for meg selv på fritiden 😂 

Anonymkode: 3591c...3ef

[Zienna]

På ‎09‎.‎10‎.‎2016 den 16.33, AnonymBruker skrev:

Tja, hvis du jobber i en barnehage, men selv ikke klarer å ha omsorg for egne barn, så kan man tildels skjønne at folk reagerer. Det er selvsagt ikke profesjonelt, men jeg lurte bare.

Anonymkode: be1e0...f35

Om så var, så hadde kanskje barna både en far og annen familie som stilte opp mens mor var syk?  Det forekommer jo at foreldre blir alvorlig og langvarig syke.  Har aldri hørt at "folk" reagerer av den grunn.

[AnonymBruker]

Det som er mest urovekkende her,er jo at barnet ditt havnet i fosterhjem. Barn blir ikke plassert i fosterhjem når foreldrene går gjennom en "vanlig"(i mangel på bedre ord) depresjon. Jeg vokste selv opp med en mor som slet med depresjon, og var ufør pga dette,men det var aldri snakk om at hun ikke kunne ha oss barna. Jeg tror dette er det som gjør at både sjefen din og FB-venner har vendt deg ryggen. Hvordan fikk depresjonen din utslag? Gjorde du ting du ikke burde ha gjort? 

Anonymkode: 61a8c...1ba

[Zienna]

Uttalelsene fra din leder sier det meste - det er hårreisende!  Du burde ha varslet om dette høyere i systemet, eller via tillitsvalgt og fagforening. Du har igjen plikt til å oppgi hvorfor du er sykemeldt il din arbeidsgiver.  Likevel velger mange å fortelle sin leder.  Slik info er betrodd, og noe en leder aldri forteller videre.   

At dine kolleger sletter deg fra FB, forteller meg at ingen ventet deg tilbake på arbeidsplassen. Sjefen har tydeligvis gjort sin påvirkning.     

Kort sagt, reis hodet - det er arbeidsplassen din det er feil ved, ikke deg! 
 

[AnonymBruker]

På 10.10.2016 den 23.05, AnonymBruker skrev:

Det som er mest urovekkende her,er jo at barnet ditt havnet i fosterhjem. Barn blir ikke plassert i fosterhjem når foreldrene går gjennom en "vanlig"(i mangel på bedre ord) depresjon. Jeg vokste selv opp med en mor som slet med depresjon, og var ufør pga dette,men det var aldri snakk om at hun ikke kunne ha oss barna. Jeg tror dette er det som gjør at både sjefen din og FB-venner har vendt deg ryggen. Hvordan fikk depresjonen din utslag? Gjorde du ting du ikke burde ha gjort? 

Anonymkode: 61a8c...1ba

Når man blir så syk at man må ha behandling over lang tid, og trenger innleggelse på sykehus, og man er alene om barnet, så sier det seg vel selv at man finner et godt hjem til det. Barnet mitt var også i fosterhjem noen måneder etter at jeg var utskrevet, for å bli sterk nok til å ha det hjemme. Dramatisk for barnet mitt, selv om det var trygt og det hadde det bra der det var. Vil ikke kalle der urovekkende. Heller omsorgsfullt, men også dramatisk, som sagt. 

Tusen takk for alle svar og dere som deler egne erfaringer  Stor god klem, forstår det er flere der ute som har kjent sånt på kroppen. 

Har sms og sånt fra den første måneden jeg ble sykemeldt. Der skrev samtlige at de ble overrasket over at jeg var blitt syk og fikk mange gode ord. Det forandret se etter 6 mnd og på dialogmøte med NAV og arbeidsgiver. Jeg satt der nesten i koma, var en uke hvor jeg hadde fått narkose tre ganger med påfølgende ECT- behandlinger. NAV kritiserte arbeidsgiver for å kreve møte når jeg var så dårlig. Har ikke personlig minne fra dette møtet, men har referater, og er fortsatt i dialog med de fra NAV.. 

Det var litt etter dette så slettet de meg på facebook, og jeg hørte ikke noe mer.. Blir så utrolig usikker når jeg møter disse tidligere kollegaene på butikken osv.. Får litt panikkfølelse.. og blir kjemperedd for å møte min tidligere leder/arb.giver.. 



 

Anonymkode: faa3a...732