Slitsom mor

[Gjest Anonymous]

Nå har moren min vært på besøk igjen for å hilse på barnebarna. Mannen min rømte huset mens det stod på og jeg var her alene med dem. I løpet av noen timers besøk klarte hun å si en masse negativt om faren min (som hun er skilt fra). Dette gjør hun på en måte som er så subtil at hvis jeg protesterer så stiller hun seg helt uforstående og mener at jeg er dypt urettferdig overfor henne stakkars. Jeg fikk blant annet kommentaren at "du har så mye vondt inni deg" + at hun insinuere at jeg manglet empati. Dette fordi jeg ikke forstod hennes handlemåte overfor min søster som hun ikke har hatt kontakt med det siste halve året.

Samtidig er hun verdens beste bestemor selvfølgelig. Barnebarna elsker henne og gleder seg kjempemye til hun skal komme. Men nå orker jeg ikke mer snart. Det var bedre da hun fortsatt var gift med min far for han "dempet" inntrykket på en måte. Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre. Vet ikke helt hva slags råd jeg ønsker jeg. Vil jo helst at hun skal ha god kontakt med barnebarna sine selvfølgelig. Husker hvor mye glede jeg hadde av mine egne besteforeldre. Skulle bare ønske jeg slapp å se henne mer enn til jul. At hun skal ha barnebarna alene tror jeg heller ikke er noe særlig lurt. Jeg vet jo aldri da om hva hun kan ha sagt til dem mens jeg ikke var der. :cry: Uff, var visst bare litt trist nå.

[Gjest Gjesten]

:trøste:

[Blomsterenka]

Du får slå i bordet, og være tydelig. Hvis hun skal prate dritt om eksen sin, får hun gjøre det til andre enn til hans barn...

Vær konsekvent, be henne dra, om hun ikke skjønner og vil inngå ennå en diskusjon. Vis henne døra.

Så kan du heller ringe henne når hun har fått tid til å tenke litt...

[Gjest gjest1]

Jeg har ingen råd, så du får bare en klem i stedet. Mannen og jeg har ikke barn ennå, og jeg gruer meg til å takle mamma når hun omsider får barnebarn. Mødre kan være kjempevanskelige.

[Gjest baby-E]

:trøste:

[Blomsterenka]

Jeg har ingen råd, så du får bare en klem i stedet. Mannen og jeg har ikke barn ennå, og jeg gruer meg til å takle mamma når hun omsider får barnebarn. Mødre kan være kjempevanskelige.

Ja, da må man begynne å oppdra dem litt... men å snakke nedsettende om en far til deres felles datter, blir helt feil.

Hun har lov å føle hva hun vil for den mannen hun var gift med, men ikke å blande deres felles barn inn i det, selv om de er voksne...

[Gjest rio]

Mamman din virker ikke veldig smart, beklager. Klem

[Blomsterenka]

Det er ganske alvorlig, temaet du tar opp, det går ikke bare ut over deg, trådstarter, men også dine barn om du ikke viser din mor at det går en grense et sted. Hun vil ved å snakke negativt om dine barns bestefar, lære dem at slik er normalt. Eller skal du gå inn og mekle og være unnvikende, når det eneste som nytter er å være streng og konsekvent mot moren din?

Det er sikkert ikke lett, hvis du aldri har vært i direkte konflikt med henne, men da er det kanskje på tide?

[Gjest Anonymous]

Takker for oppmundtring og svar jeg har fått! Er jo enig med Olga at det kan gå ut over barna mine. Jeg husker jo fra min egen barndom at jeg ikke syntes det var så morsomt nå moren min til stadighet trakk fram negative ting med besteforeldrene mine på farssiden. Tror det påvirket mitt forhold til dem også da jeg var liten. Barn tror jo alltid på foreldrene sine. (Sannsynligvis vil de jo tro på bestemoren sin også?) Vanskelig å vite hvordan jeg skal handle. Kan jo ikke akkurat bryte med henne heller. Da blir hun jo helt alene (som sagt har hun ikke kontakt med søsteren min) og det unner jeg henne tross alt ikke.

[Gjest gjest1]

Hva med å kjøre barna til bestemor, så kan du (og din kjære) få litt alenetid samtidig som barn og bestemor får være sammen) Men det er klart at det avhenger av at din mor er frisk nok da.

*trøste-klem*

[Gjest Ninakanin]

Ikke siter henne på noe hun sier, eller ta det opp i "når du sier sånn og sånn"-stil. Da går folk fort i forsvar, og poenget ditt kan forsvinne i diskusjonen.

Si heller at du blir lei deg når du hører henne ha vonde minner om faren din. Si at du helst vil beholde minne dine slik du opplevde livet som samlet familie.

Når du ordlegger deg på en måte som fokuserer på deg selv og dine egne følelser uavhengig av hennes, vil hun ikke føle seg angrepet eller føle trang til å forsvare seg eller spille uforstående. Da når budskapet ditt lettere frem, og det kan faktisk hende at hun tar hensyn, fordi det er du som er lei deg stakars lille.. Ikke moren din som har gjort noe galt.

Er du med, eller får jeg ikke helt frem det jeg prøver å si..?

Jeg har en slik mor jeg også skjønner du, og jeg bruker den teknikken når hun går seg fast i et klagespor.

[Gjest Anonymous]

Har lignende problem og stemmer i med Ninakanin: Si fra HVER gang det kommer nedsettende komentarer om hvordan DU føler det: At du syns det er leit, at det er faren din hun snakker om og at du blir lei deg av å høre slikt om han.

[Gjest Anonymous]

Si heller at du blir lei deg når du hører henne ha vonde minner om faren din. Si at du helst vil beholde minne dine slik du opplevde livet som samlet familie.

Når du ordlegger deg på en måte som fokuserer på deg selv og dine egne følelser uavhengig av hennes, vil hun ikke føle seg angrepet eller føle trang til å forsvare seg eller spille uforstående. Da når budskapet ditt lettere frem, og det kan faktisk hende at hun tar hensyn, fordi det er du som er lei deg stakars lille.. Ikke moren din som har gjort noe galt.

Ja, har forsøkt det der Ninakanin. Skulle ønske det virket. Problemet er at hun bare bruker det mot meg. Kanskje ikke der og da, men ved en senere anledning. Hun sier for eksempel ting som: det er så synd at du er så svak og blir så lei deg for ingenting. Skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre for å hjelpe deg. Jeg har nok forsømt meg der da du var yngre osv. osv.

[Gjest Ninakanin]

hun har trekk som minner meg om min egen mor. Da anbefaler jeg å bli sinna!

Si at "hva mener du egentlig med å si sånn? Hva godt tror du kommer ut av at du sier slike ting? Tror du jeg skal bli glad? Eller fortelle deg at du har gjort en dårlig jobb? Eller kanskje enda bedre, "neeeeida mamma, du har gjort en gooood jobb..", er det det du vil?"

De gangene jeg har satt mamma på plass så hjelper det faktisk. Nå ringer hun ikke lengre for å fortelle meg hvor håpløs pappa er. Og hvis hun glemmer seg ut og begynner å prate sånn allikevel, så kommer hun plutselig på at jeg kan bli sint, for hun bryter seg selv av og sier "men vi har det egentlig veldig bra, pappa er jo snill stakar, han tenker seg bare ikke om".

Jeg har det mye bedre, jeg har fortalt henne at dette er mitt liv, og jeg kan velge selv hva jeg vil ha i det. Og om hun skal prate slik, så får hun la meg være i fred.

Meg og mamma er bestevenner, nettopp fordi hun begrenser sine egne klagesanger nå! Før var jeg sinna på mor hele tiden, fordi jeg inni meg var så frustrert. Men nå som reglene for hva som kan snakkes om og ikke er satt, så er jeg ikke frustrert på henne lengre! Nå er klagingen hennes eget problem

[Gjest like/mislike]

Jeg er ikke bestandig like fornøyd med barnas far og ikke med min svigermor...... men det skal ikke mine barn bli plaget med. Det er min sak og ikke deres, de skal slippe å ta stilling til dette. De skal kunne ha samme gode forhold til sin far og farmor som de alltid har hatt.

[Gjest *Fiona*]

Hun høres litt sånn psykopatisk ut - når du sier hvordan du har det, snur hun det rundt og bruker det plutselig imot deg? Jøsses, hun er da usedvanlig følelsesmessig inkompentent - ingen voksne oppfører seg sånn.

Må bare si jeg føler med deg - har selv en mor som i egne øyne er helt perfekt (og hele verden rundt henne er selvsagt gal hvis noen kritiserer henne) og jeg har ikke oppdaget noe vidundermiddel enda... Men jeg har begynt å komme med sterke meldinger, og også sagt ydelig fra hva jeg mener om hvordan man oppfører seg med barn til stede. Hun tør ikk egamble så mye med sønnen minder, hun VET jeg ville gjøre alvor av å ha mindre kontakt hvis jeg mener hun har dårlig innflytelse på ham.

De må forstå konsekvensen av egne handlinger - de har ikke noe spesielt amnesti selv om de er mødre/bestemødre. Be mannnen din være der for å støtte deg i stedet for å stikke av - og vise at i deres hjem er det faktisk dere som bestemmer, og dere bestemmer selv hva dere finner dere i av verbalt misbruk fra hennes side.

Du har faktisk plikt overfor barna dine til å si fra om ting som ikke er bra.