Manglende bånd til adoptivkatt

[AnonymBruker]

Jeg har gått og drømt om å få meg katt i flere år, og endelig gikk drømmen i oppfyllelse for omtrent tre måneder siden. Dessverre ble det ikke slik jeg hadde sett for meg. Katten er litt over to år gammel, han er vakker og snill, men han er ikke kjærlig mot meg, og det knuser hjertet mitt. 

Jeg har hatt flere katter opp igjennom livet, inkludert min aller kjæreste yndlingskatt som nå av forskjellige grunner bor hjemme noen andre i familien min, og ingen av dem har vært slik som denne. Han er stort sett sky og går unna når jeg vil kose med ham. Det fungerer ikke å overse ham heller, han gjør ikke noe mer for å søke kontakt da. Han har et par koserunder hver dag hvor han maler litt og vil klappes og er slett ikke redd meg eller noe, men er rett og slett ikke sosial det meste av tiden. Jeg går ut ifra at det bare er slik han er, og jeg skjønner at jeg må godta det. 

Det er ikke et alternativ å gi ham opp fordi han ikke svarer til forventningene mine, men det føles så vondt at han ikke gir meg det selskapet og den kosen jeg hadde ventet meg og drømt om. På den ene siden føler jeg at jeg rett og slett tabbet meg ut som ikke forhørte meg nok om personligheten hans før jeg adopterte ham (privat, ikke gjennom en forening), men på den andre siden føler jeg meg veldig slem som tenker slik. 

Siden jeg ikke får noe særlig med kjærlighet fra ham, føler jeg ikke så mye kjærlighet for ham heller. Jeg gir ham omsorg og har en viss ømhet for ham, men han slipper meg ikke inn, så han blir litt mer til en pen ting jeg kan beundre på avstand. Jeg liker ham fordi han er en katt, men jeg har ikke utviklet noen videre følelser for nettopp den katten han er, hvis det høres forståelig ut.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Det er virkelig deprimerende. Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget heller, men jeg har i alle fall fått lettet hjertet mitt. Dette er såpass tabu for meg at jeg ikke har turt å betro meg til noen andre om det. 

Er det kanskje noen av dere som har noen tanker rundt dette eller egne erfaringer?

Anonymkode: 15dc3...806

[Kontormus]

Hvis du ønsker hengivelse og tilbedelse, er det hund du burte hatt. 

Men katter er forskjellige, og de færreste ønsker "klining" hele tiden. Ta ham for den han er, er ganske sikker på at han setter pris på deg og viser det på sin måte nå og da

[Tvist]

Prøv å gjøre andre ting sammen med katten. Gå på tur med ham om han følger deg i hagen når du roper (det gjør jeg med mine, vi har veldig mange flotte opplevelser da), men bare gå i skog/rolige steder.

Prøv å lek med ham for å bygge opp en relasjon. Finn ut hva han liker. Prøv å lær ham enkle kommandoer som sitt/gi labb om han er et matvrak og gidder å gjøre noe for å få snop. 

Hvis litt av problemet er at han er mye ute nå, vil det mest sannsynlig forandre seg i løpet av kort tid. Ene katten min ser jeg lite til om sommeren, da har hun ikke tid til å slappe av i sofaen med med. Når det er kaldt og regn ute er det noe helt annet.

[AnonymBruker]

Jeg hadde en sånn en men den likte faktisk å gå tur med meg. Vi gikk lange turer på flere kilometer og satt ved siden av hverandre og tok rastepauser. Den virkelig avskdde og bli kost med men den var sosial for det og var aldri mange metrene unna meg når jeg var hjemme. Jeg savnet turene våre da den ble gammel og døde for det var liksom vår ting og så ga han så tydelige signaler når han ville ha meg med ut på tur.

Om noe skremte han når vi var på tur så kom han rask som et lyn oppå skuldra mi.

Anonymkode: 4f7ec...cc3

[JessicaL]

Alle katter er ikke like kjærlige, de har forskjellige personligheter akkurat som oss. Men det kan også hende at katten din bare trenger mer tid på seg for å få et forhold til deg, særlig om den har vært hjemløs eller savner sin tidligere familie.

Prøv å omgås på kattens vilkår. Kanskje liker den å leke eller gå tur i sele?

[AnonymBruker]

3 måneder er da ikke lange tiden.Synes du har litt for høye forventinger.Gi han tid og husk at denne katten har sin egen identitet.Ikke sammenlign han med andre katter.

Anonymkode: bbe92...f50

[AnonymBruker]

Foreldrene mine adopterte en voksen katt og det tok over ett år før de følte at hun hørte til hjemme hos de. Den nye katten var helt forskjellig fra den forrige katten deres, og det var en omstilling å få en egenrådig katt som aldri mjauet, skygget unna klapping og aldri lå på fanget. De valgte å bare la katten være i fred og gjøre som den selv ville. Etter hvert begynte katten å søke mer mot de, og nå ligger den på fanget i timevis og er mye mer kontaktsøkende. Den er likevel fortsatt en egen katt med sin egen personlighet.

Anonymkode: 52b00...af4