Jeg kveles av "snillhet"

[AnonymBruker]

Jeg er 22 år, og har akkurat flyttet til en større by i Norge. Har ikke bodd fast hjemme hos mine foreldre siden jeg var 18 år gammel, bare for korte perioder. De finnes ikke noe annet enn gode.

De har alltid hatt god økonomi, og har hjulpet meg en del økonomisk igjennom gaver. Jeg har jobbet selv og støttet mitt eget forbruk siden jeg var 16 år gammel, og det meste av det jeg har fått har vært uforventet, og jeg har blitt positivt overrasket og utrolig takknemlig. Derimot føler jeg deres gaver alltid har en "hake" til seg, at de prøver og bestikke meg for å gjøre dem til lags/føye meg etter deres ønsker. Ser jeg på det utenfra så forstår jeg at de ønsker noe "igjen" for summen de har betalt for gaven, men måten de gjør det på syntes jeg ikke er OK.

Eksempelvis fikk jeg sertifikatet i gave av mine foreldre, noe jeg er ufattelig takknemlig for da det er hinsides dyrt. Jeg hadde spart opp en del penger (30-40k) til å kjøpe meg en egen bil, og satt og surfet på Finn i måneder før. Fant mye jeg syntes jeg hadde råd til og som så sånn noenlunde OK ut som førstegangsbil - som kunne tåle en bulk da det ikke var så dyrt, men som var trafikksikker og hadde ting i orden. Til jul (litt før oppkjøringen min) fikk jeg en liten lekebil pakket inn, med "overraskelse" om at de skulle påspandere en bil på meg. Jeg trodde da dette ville være i MAX 20-30 000 koners klassen. Var helt i sjokk over at de faktisk ville kjøpe en bil til meg (!!!!!). "Byttet" var at jeg måtte sette mine egne penger på BSU-kontoen, noe som jeg så klart ikke hadde noe problem med. Da vi skulle ut og titte på bil ble moren min "sjokkert" over at jeg ønsket en bil til 20-30K. Det var uaktuelt at hennes barn skulle kjøre rundt i noe så lite trafikksikkert. Uansett hvor mye jeg argumenterte endte det opp i en splitter ny bil til rundt 130 000kr. En fantastisk bil, men alt for dyr følte jeg. Var likevel takknemlig og har ivaretatt bilen så godt jeg kunne i de tre årene jeg kjørte den daglig. 

Hver gang det var en slags diskusjon eller krangel eller noe de ville at jeg skulle gjøre (mot min vilje) så ble bilen dratt opp som argument. At jeg ikke var takknemlig for de tingene jeg fikk, at når jeg hadde fått en så dyr bil var det minste jeg kunne gjøre å være litt medgjørlig, evt trusler om å bli fratatt bilen hvis jeg ikke gjorde som de ønsket.. Dette var ofte.

Jeg har nå som sagt flyttet i leilighet. Avtalen før leiligheten ble kjøpt var at de skulle kausjonere for meg, men brått så skulle de kjøpe den til meg som forskudd på arv. Ettersom boligmarkedet var utrolig presset sa jeg ja, men sørget for å presisere at jeg skulle betale dem tilbake for leiligheten, og tegnet opp en låneavtale. Dette sa de var OK. Ettersom det har vært behov for litt oppussing har foreldrene mine hatt et sett med nøkler til leiligheten. (Far er håndtverker og har hjulpet meg med litt div). "Problemet" slik jeg ser det er at de ikke respekterer at dette er mitt hjem, men en leilighet som de eier (vel, de har betalt for den, jeg står som eier), og de kommer og går som de vil. Eksempelvis fikk jeg beskjed på en torsdag om at de kom til å jobbe i leiligheten hele påfølgende lørdag. Jeg sa i fra at dette passet dårlig ettersom jeg fikk besøk av to venninner som skulle være hos meg hele helgen og vi hadde en del planer, men at vi kunne finne en annen dag som passet. Fikk da hele regla om hvor utakknemlig jeg er, og hvordan "alt ikke handler om meg", at når de først er så snille og hjelper meg så må jeg faktisk føye meg osv. 

Det de skulle inn og fikse hadde jeg aldri bedt om, og jeg sa at det var snilt av dem, men at jeg kunne ordne det selv siden det ikke passet for meg den helgen. De dukker opp og låser seg inn i tide og utide, f.eks søndag morgen når jeg er på jobb, og hadde vors dagen før og har ikke rukket og rydde. Klager på rot, at det ikke går an å "la meg bo alene" osv.

Føler meg hele tiden på tå for å skulle "bøte" for gavene jeg har fått. Ligger en regning på benken så "stjeler" de den og betaler den uten å si ifra osv. Føler det som jeg blir påtvunget å være et barn når jeg helst vil ordne selv. På en måte føler jeg det er på tide å inndra nøklene, men jeg vet de hadde blitt utrolig såret av dette.

Må pendle til en praksisplass igjennom studiet nå, og moren min har lagt beslag på bilen slik at jeg heller må pendle kollektivt (tar ca 3 timer daglig) fordi hun ikke ønsker at det "mest dyrebare hun har" skal kjøre den "kronglete veien" hver dag og potensielt havne i en ulykke... Når jeg tok det opp at jeg er voksen og må faktisk kunne avgjøre hvor vidt jeg skal kjøre til jobb eller ei selv, ble det stor ståhei hvor vidt jeg "ønsket min mor så vondt"....

Tanker? Føler meg kvelt. Det meste er jo ment snilt, men føler meg kneblet i det å skulle være voksen. Blir stadig presset inn i rollen til et barn.

Anonymkode: d878b...796

[AnonymBruker]

Du får begynne å si nei til alle disse gavene og pengene de lesser på deg, da. Du gjentar at du vil "klare deg selv" i innlegget ditt, men du tar i mot førerkort, gaver, bil og leilighet. Du viser ikke mange tegn på at du VIRKELIG VIL klare deg selv, akkurat?

Anonymkode: 4b871...74f

[AnonymBruker]

Ved bil og førerkort var jeg 17 år gammel, så der så jeg det vel bare som snillhet og ble evig takknemlig da jeg ikke hadde så mye å rutte med selv.

Leiligheten ble jo noe helt annet enn det som i realiteten var avtalen.

TS

Anonymkode: d878b...796

[Gjest Sugemerke]

Nå er det på tide å takke nei til gaver og faktisk begynne å klare deg selv. Selg bilen og kjøp deg din egen. Begynn å ta ansvar, bli voksen!

[Juniper]

I forhold til at bilen ble beslaglagt: Kjøp en ny. Og så kan du si til din mor at du ikke fatter at hun heller vil at du skal kjøre den veien i en gammel og lite trafikksikker bil. Det er egentlig det beste som kunne skjedd, at hun tok den bilen. Nå kan den ikke brukes som et presspunkt. 

Sjekk om du kan bytte lås på døra, da unngår du at de kommer valsende inn i tide og utide. Hvis ikke så setter du opp en sikkerhetslenke. Installer en alarm som de ikke har koden til, som lager et jævla spetakkel. Sånn om du ikke får skiftet låsen. 

Spar alt du kan, og se om du kan få lån på leiligheten slik at du kan betale ut foreldrene dine. Det går ikke an å ha det sånn du har det nå! De har åpenbart ikke fått med seg at navnet ditt står på huskontrakten, og ser på huset som en forlengelse av sin eiendom. 

Du vet at de har en komplett mangel på grenser. Du må være supernøye på å få etablert det. 
Jeg har hørt denne boken her anbefalt, har ikke lest den selv: 
https://www.amazon.com/Boundaries-When-Say-Yes-How-ebook/dp/B000FC2K9W/ref=sr_1_1?s=books&ie=UTF8&qid=1475829533&sr=1-1&keywords=boundaries

[Gjest antbug]

Jeg skjønner (veldig) godt at det er fristende å ta imot slike svært dyre gaver som gjør tilværelsen din så mye greiere, men det spørs om det ikke hadde vært bedre å heller gå litt ned i standard og selv betale for det du trenger og ønsker deg. Dette dreier seg nok ikke bare om snillhet og et ønske om å hjelpe, men også om en måte å beholde kontrollen over deg. Når de gjør det på denne måten trenger de ikke å gi helt slipp på deg, for nå har de "rett" til å blande seg i det meste og du står i moralsk gjeld til dem selv om det er ting de selv ønsker å gi deg. 

[AnonymBruker]

Foreldrene dine virker ikke gode ut. Gavene er ikke snille når de bruker de som makt etter på. Herrefred! Jeg er bortskjemt som bare det, men det gjør meg ikke avhengig av foreldrene mine. Hadde de begynt å oppført seg slik hadde jeg heller leid en leilighet.

Anonymkode: eb5ba...e5e

[Hactar]

De krever innsyn og medbestemmelsesrett i dine private anliggender som betaling for "gaver". Da er det ikke lenger gaver, men byttehandel, og det var ikke avtalen. Du er i din fulle rett til å kreve nøklene til leiligheten tilbake, eller sikre deg privatliv på andre måter. Javel, så blir de kanskje såret, men de driver ganske drøy emosjonell utpressing nå, så de har ikke vondt av litt motstand.

Å ta bilen til jobb, er ikke noe du gjør mot din mor, det er noe du gjør for deg selv og som ikke har noe som helst med din mor å gjøre i det hele tatt. Jeg støtter forslaget over om å kjøpe deg en egen bil i den prisklassen du var ute etter opprinnelig, og så kjører du til jobb så mye du vil.

Du trenger å sette grenser for deg selv, men du må nok være forberedt på at de grensene blir møtt med sanksjoner. Enten i form av mindre økonomisk støtte, som jeg forstår på deg ikke vil være noe problem, eller i form av bebreidelser, som fort kan bli en belastning. Bare stå fast i din overbevisning om at du er et voksent menneske som har all rett til å bestemme i eget liv.

[Ulrikke]

Nei vettu hva, mine foreldre hjalp meg med leilighetskjøp og betalte litt av billånet jeg skaffet meg (mens jeg var student begge deler), men aldri i verden om de oppførte seg som dine gjør. Tvert i mot! Min mor kjører ikke bil selv, og det hun ønsket var at jeg hjalp henne med skyss dersom det var noe tungt hun skulle kjøpe eller hvis hun av andre grunner trengte skyss uten at min far bidro. Det var en selvfølge for meg å si ja til det, men det skjedde vel bare en håndfull ganger.... Det skjedde ALDRI at de låste seg inn hos meg uten at jeg var bortreist og de skulle se til dyrene mine mens jeg var borte... Jeg har MYE å være takknemlig for i forhold til dem, men de har ALDRI fått meg til å føle at jeg er i en slags takknemlighetsgjeld til dem.... 

Her tror jeg du enten må si fra VELDIG tydelig, eller rett og slett slutte å ta imot gaver, kjøpe leiligheten med eget lån og en egel bil. Førerkort osv får du ikke gjort noe med. Dersom du ikke er helt sikker på om de skjønner hva dette gjør med deg, så kan du jo prøve å forklare dem det først, men sannsynligvis er du både utakknemlig og frekk om du sier noe. Bare å stålsette seg dersom du gjør det på en høflig måte, for dette er ikke gaver fordi de ønsker deg alt det beste og de har mulighet til det - sånn som mine foreldre har gjort.... Dette er utpressing, nærmest, og DET skal man ikke trenge å finne seg i fra sine egne foreldre, engang!