Flytte med barnet bort fra barnefar

[AnonymBruker]

Hei! 

Jeg er en ung mamma i starten av tyveårene, har to barn med to forskjellige. Eldste er 6 år og yngste er 1 år. Pga jeg har satt mamma rollen først så har jeg havnet bakpå med studiene. Men nå skal jeg starte på videregående utdanning neste høst. Jeg er fra et lite sted på landet og her har jeg alltid bodd. Har alltid følt at jeg aldri kommer meg herfra pga barna. Men nå har jeg endelig funnet ut hva jeg vil innenfor utdanning, noe jeg ikke har klart å finne ut frem til nå. Problemet er at for å utdanne meg til det jeg vil bli, så må jeg flytte bort etter jeg er ferdig med videregående. Jeg har mye familie på andre siden av landet, der de også har det universitetet jeg må gå på, så det er dit jeg vil flytte. Barnefaren til eldstemann er veldig med på å flytte hvor enn jeg vil dra, da han også har vært stucked her og vil bort. Det er utrolig begrenset med muligheter for utdannelse og jobb på hjemstedet vårt. Men barnefaren til minstemann freaket helt ut da jeg luftet dette for han. Begynte å true med å få omsorgsretten for barnet og hele pakka. Han er nemlig ikke åpen for flytting og vil bo her livet ut, da han allerede har hatt muligheten til å dra herfra og opplevd livet, og flyttet hjem igjen hit for å bli. Jeg kjenner at om jeg blir værende her, vil jeg få et middelmådig liv med en jobb jeg ikke vil ha. 

Håper noen her inne har noe erfaring på det å flytte med barnet bort fra barnefar? Kan han nekte meg å gjøre dette? Jeg tenker at han skal få ha barnet i ferier og vi blir trossalt bare 50 min unna med fly. 

Anonymkode: f31f5...56c

[AnonymBruker]

Så snill du er da - som skal la far få lov til å ha barnet sitt i ferier 

Når du får barn med forskjellige fedre så kan du ikke forvente at de vil danse etter din pipe. Hadde vært mye enklere m du bare hadde fått flere barn med samme far. Da hadde det ikke vært så mange å forholde seg til. 

Anonymkode: 874fe...a0e

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så snill du er da - som skal la far få lov til å ha barnet sitt i ferier 

Når du får barn med forskjellige fedre så kan du ikke forvente at de vil danse etter din pipe. Hadde vært mye enklere m du bare hadde fått flere barn med samme far. Da hadde det ikke vært så mange å forholde seg til. 

Anonymkode: 874fe...a0e

Når han dumpet meg da barnet var nyfødt fordi han ville være singel og slippe unna ansvaret med et forhold og et barn i hus på fulltid, så skjønner jeg ikke at han kan forvente noe annet, for å være helt ærlig. Han har dessuten et annet barn som han valgte å flytte 10t unna da det barnet var 8 mnd, så jeg klarer liksom ikke å ha så mye sympati for han dessverre. Hadde vært noe annet om det var barnefar nr 1 som ikke ville flytte, da hadde jeg måttet bli, siden han virkelig er verdens beste pappa og har barnet 50%. 

Ts

Anonymkode: f31f5...56c

[Peter007]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Når han dumpet meg da barnet var nyfødt fordi han ville være singel og slippe unna ansvaret med et forhold og et barn i hus på fulltid, så skjønner jeg ikke at han kan forvente noe annet, for å være helt ærlig. Han har dessuten et annet barn som han valgte å flytte 10t unna da det barnet var 8 mnd, så jeg klarer liksom ikke å ha så mye sympati for han dessverre. Hadde vært noe annet om det var barnefar nr 1 som ikke ville flytte, da hadde jeg måttet bli, siden han virkelig er verdens beste pappa og har barnet 50%. 

Ts

Anonymkode: f31f5...56c

Når det gjelderdeg som partner har far ikke ansvar. Den som flytter ut av et forhold har sine grunner. Nå er imidlertid damer som gjør dette oftest. De har også sine grunner. Deler veldig flinke til å ha gode unnskyldninger sammenlignet med menn.

Så at far flyttet er ikke noen unnskyldning for deg til å flytte til andre siden av landet. 

At far tidligere flyttet langt fra det andre barnet kan nettopp være årsaken tikan reaksjoner nå. Klok av skade vet du. Han vet hva som skjer, og har erfaringer rundt dette. Nettopp derfor har han kanskje med god grunn, ikke tenkt å gjøre en ny feil ved å la dette barnet flytte. 

[EvaLena]

Kan du ikke la far beholde barnet da, så har du barnet i ferier?? Hvis du reagerer negativt på den tanken, så bør du skjønne hvordan barnefar reagerer også.

Skulle vært forbudt å flytte langt fra hverandre når man har barn sammen, men heldigvis er ny barnelov på trappene 😊

Endret 7. oktober 2016 av EvaLena

[AnonymBruker]

Virker som barnefar 2 har en svak sak, med den historikken. 

Men du var jo innstilt på et middelmådig liv med en jobb du ikke ville ha, da du valgte å få barn med nr 2, som var stedbundet?! Normalt ville jeg da sagt at man må ta konsekvensene selv av egne valg, ikke la andre - barna spesielt - ta støyten. Altfor mange gjør det under parolen "barna har det ikke bra om ikke mor har det bra", som om det er mors ve og vel som alltid er viktigst - som om mor ikke kan jobbe med seg selv og det ikke er et alternativ å overkomme egen misnøye for barnas skyld. Men akkurat i dette tilfeller synes jeg, basert på det du skriver, at barnefar har lagt opp til en situasjon der du bør kunne ha noe valgfrihet i fht ham. 

Kjenner jeg ellers blir litt bekymret for at eldstemann har en tilstedeværende far, mens yngste ikke har det..hva vil det gjøre med dem, særlig yngste som ser at andre fedre stiller opp 50%? Da kan kanskje flytting og feriesamr være bedre - at barnefar 2 mobiliserer mer for høye ferier samtidig som hverdagen ikke blir like sammenliknbar når fedrene bor i ulike byer.  

Anonymkode: 79a9f...c21

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Når han dumpet meg da barnet var nyfødt fordi han ville være singel og slippe unna ansvaret med et forhold og et barn i hus på fulltid, så skjønner jeg ikke at han kan forvente noe annet, for å være helt ærlig. Han har dessuten et annet barn som han valgte å flytte 10t unna da det barnet var 8 mnd, så jeg klarer liksom ikke å ha så mye sympati for han dessverre. Hadde vært noe annet om det var barnefar nr 1 som ikke ville flytte, da hadde jeg måttet bli, siden han virkelig er verdens beste pappa og har barnet 50%. 

Ts

Anonymkode: f31f5...56c

Jeg støtter deg 100%! Jeg synes du skal gjøre det du mener er riktig. Så lenge du er en stabil forelder i livet til barna så er det det viktigste. Ikke la hans egoisme stå i veien for din (og barnas) utvikling.

Anonymkode: f0a2c...2ca

[regine]

Klart du kan flytte, med begge barna.

For det første er minstemann såpass liten at far - dersom du har vært barnets primære omsorgsperson hittil - neppe vil få omsorgen.

For det andre så må du faktisk være i stand til å forsørge både deg selv og barna og utdanning er med på å trygge deres framtid.

Men - du bør faktisk flytte så raskt du kan, fordi det er endringer av barneloven på trappene som kan medføre at far får større muligheter til å stikke kjepper i hjulene for noe slikt, selv om det er for å trygge din og barnas framtid at du flytter.

Slik som Norge utvikler seg så er du nødt til å skaffe deg en utdannelse, slik at du kan forsørge barna dine. Du får ingen sympati fra noen hvis du ikke greier dette, jfr. alle tråder her inne (men også ellers) om de grusomme, snyltende alenemødrene som "forventer" at samfunnet tar seg av dem. Det er heller ikke boplikt i Norge og alle som har litt erfaring utenfor byene vet at man ofte må reise bort for å ta utdannelse.

Du gjør både deg selv og ungene en bjørnetjeneste hvis du nå gir etter for barnefar 2s urimelige krav om at dere ikke skal flytte. Da låser du deg i dårlig betalte jobber, du får ikke muligheten til å gi barna den oppveksten de fortjener. Er det riktig at han - av egoistiske årsaker - skal få lov å bestemme din framtid på denne måten? Du bør jo også vise til at han allerede selv har flyttet fra barnet sitt, ergo har han overhode ingenting han skulle sagt om du gjør noe lignende, men da for å sikre barnets framtid.

snakk med en advokat som kan familierett/barnelovgivning og sett i gang prosessen nå. Du har alt å tape på å vente, og alt og vinne på å ta tak i livet ditt og skaffe deg en utdannelse. (og sørg for prevensjon - du trenger ikke flere barn i din situasjon).

lykke til!

[AnonymBruker]

1 time siden, EvaLena skrev:

Kan du ikke la far beholde barnet da, så har du barnet i ferier?? Hvis du reagerer negativt på den tanken, så bør du skjønne hvordan barnefar reagerer også.

Skulle vært forbudt å flytte langt fra hverandre når man har barn sammen, men heldigvis er ny barnelov på trappene 😊

Ja. Det gir kjempemye mening å gi et barn på 1 år ny hovudomsorgsperson og nytt hjem ut av det blå.

 

TS. Du flytter fordi du ønsker utdanning og lønn for å forsørge dine barn. Jeg og barnet flyttet etter eksen når han begynte på sin utdanning. For det er tross alt i min interesse at far har lønn, utdanning og jobb. Jeg synest ikke du gjør noe galt.

Anonymkode: b5a3c...d7a

[AnonymBruker]

48 minutter siden, regine skrev:

Klart du kan flytte, med begge barna.

For det første er minstemann såpass liten at far - dersom du har vært barnets primære omsorgsperson hittil - neppe vil få omsorgen.

For det andre så må du faktisk være i stand til å forsørge både deg selv og barna og utdanning er med på å trygge deres framtid.

Men - du bør faktisk flytte så raskt du kan, fordi det er endringer av barneloven på trappene som kan medføre at far får større muligheter til å stikke kjepper i hjulene for noe slikt, selv om det er for å trygge din og barnas framtid at du flytter.

Slik som Norge utvikler seg så er du nødt til å skaffe deg en utdannelse, slik at du kan forsørge barna dine. Du får ingen sympati fra noen hvis du ikke greier dette, jfr. alle tråder her inne (men også ellers) om de grusomme, snyltende alenemødrene som "forventer" at samfunnet tar seg av dem. Det er heller ikke boplikt i Norge og alle som har litt erfaring utenfor byene vet at man ofte må reise bort for å ta utdannelse.

Du gjør både deg selv og ungene en bjørnetjeneste hvis du nå gir etter for barnefar 2s urimelige krav om at dere ikke skal flytte. Da låser du deg i dårlig betalte jobber, du får ikke muligheten til å gi barna den oppveksten de fortjener. Er det riktig at han - av egoistiske årsaker - skal få lov å bestemme din framtid på denne måten? Du bør jo også vise til at han allerede selv har flyttet fra barnet sitt, ergo har han overhode ingenting han skulle sagt om du gjør noe lignende, men da for å sikre barnets framtid.

snakk med en advokat som kan familierett/barnelovgivning og sett i gang prosessen nå. Du har alt å tape på å vente, og alt og vinne på å ta tak i livet ditt og skaffe deg en utdannelse. (og sørg for prevensjon - du trenger ikke flere barn i din situasjon).

lykke til!

Tusen takk for et godt svar

Jeg tenker at jeg vil få gjort dette fortest mulig, før minstemann kommer altfor godt inn i barnehage og får flere relasjoner her. Barn er utrolig tilpasningsdyktige og tilvenner seg fort nye situasjoner og omgivelser, så det tror jeg skal gå veldig bra. Jeg tenker at hadde han virkelig vært en god og tilstedeværende pappa så hadde han prioritert samvær med barnet fremfor hobbyene og jobben, noe han ikke gjør. Han visste hvordan det ville bli om han gikk ifra oss men likevel var det hans valg. Vi hadde et kjempefint forhold, så det kom som et lyn fra klar himmel. Det samme som med eksen hans. Han fikk panikk av ansvaret og stakk begge gangene. Så jeg føler ikke at jeg skylder han noe som helst. Han sitter i sitt nyoppussede flotte hus (som jeg og barnet ble kastet ut fra) med 100% jobb og god økonomi, mens jeg som har hovedomsorgen for barnet sitter i en overpriset liten leilighet av dårlig standard. Det hadde vært noe annet om vi hadde holdt sammen, da hadde vi hatt to inntekter og jeg hadde satset på det nest beste ang utdanning. Men nå som jeg er alene om økonomi og har kun barna og meg selv å tenke på, så føler jeg at jeg vil følge drømmen min og gi barna den beste oppveksten de kan få. Jeg selv har vokst opp med en alenemor uten utdanning og med dårlig råd, selv om vi fikk den kjærligheten vi trengte så var det mye begrensninger. Dette ønsker jeg ikke at mine barn skal måtte oppleve.

Jeg skal forhøre meg med en advokat Når det gjelder prevensjon så har jeg en spiral som skal få sitte der helt til den må skiftest ut med en ny Nå er det barna jeg allerede har, pluss en utdannelse som står i fokus. 

Ts

Anonymkode: f31f5...56c

[AnonymBruker]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja. Det gir kjempemye mening å gi et barn på 1 år ny hovudomsorgsperson og nytt hjem ut av det blå.

 

TS. Du flytter fordi du ønsker utdanning og lønn for å forsørge dine barn. Jeg og barnet flyttet etter eksen når han begynte på sin utdanning. For det er tross alt i min interesse at far har lønn, utdanning og jobb. Jeg synest ikke du gjør noe galt.

Anonymkode: b5a3c...d7a

Haha.. han hadde aldri villet hatt barnet 100% for alt i verden, DA skulle dere fått sett en mann i full panikk! Jeg har sagt det til han flere ganger.. hvordan skal det gå om noe skjer meg og han må ha barnet alene på fulltid Dette er en mann av ungkars-typen som ikke er skapt for å ha barn, han har et enormt behov for å kunne gjøre det han vil når han vil. Hobbyene og friheten hans betyr alt for han.

Ts

Anonymkode: f31f5...56c

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg støtter deg 100%! Jeg synes du skal gjøre det du mener er riktig. Så lenge du er en stabil forelder i livet til barna så er det det viktigste. Ikke la hans egoisme stå i veien for din (og barnas) utvikling.

Anonymkode: f0a2c...2ca

Tusen takk! Jeg føler virkelig at jeg gjør det som er det beste for barna mine ved å flytte, ellers hadde jeg aldri gjort det. 

Ts

Anonymkode: f31f5...56c

[EvaLena]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Haha.. han hadde aldri villet hatt barnet 100% for alt i verden, DA skulle dere fått sett en mann i full panikk! Jeg har sagt det til han flere ganger.. hvordan skal det gå om noe skjer meg og han må ha barnet alene på fulltid Dette er en mann av ungkars-typen som ikke er skapt for å ha barn, han har et enormt behov for å kunne gjøre det han vil når han vil. Hobbyene og friheten hans betyr alt for han.

Ts

Anonymkode: f31f5...56c

Enda så valgte du å få barn med han? Skyld deg selv.

[skruf]

Å flytte for å få deg utdanning og etterhvert en stabil jobb og ei god inntekt er noe av det beste du kan gjøre for deg selv, men også for barna dine. 

Minstemann får jo fortsatt samvær med faren sin, du får gjøre det du kan for å tilrettelegge for det. Nå er ungen så liten at han er avhengig av at du følger han til samvær, evt at faren henter han til samvær. Vær på tilbudsiden med å bringe ungen til faren. Likedan er det også ei mulighet for at faren kan være hos deg ei helg og ha samvær med barnet hjemme hos deg. Du kan evt være hos ei venninne eller familie den helga hvis du ikke vil gå oppå eksen. 

Utdanning er kjempeviktig! Barna bor jo ikke hjemme for resten av livet, så tenk deg den dagen minstemann flytter hjemmefra og du sitter der alene med null utdanning og en lavinntektsjobb.....da tror jeg tiltaket for å studere i godt voksen alder ikke er der i det hele tatt. Derfor; gjør det nå mens barna fortsatt er såpass små. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Virker som barnefar 2 har en svak sak, med den historikken. 

Men du var jo innstilt på et middelmådig liv med en jobb du ikke ville ha, da du valgte å få barn med nr 2, som var stedbundet?! Normalt ville jeg da sagt at man må ta konsekvensene selv av egne valg, ikke la andre - barna spesielt - ta støyten. Altfor mange gjør det under parolen "barna har det ikke bra om ikke mor har det bra", som om det er mors ve og vel som alltid er viktigst - som om mor ikke kan jobbe med seg selv og det ikke er et alternativ å overkomme egen misnøye for barnas skyld. Men akkurat i dette tilfeller synes jeg, basert på det du skriver, at barnefar har lagt opp til en situasjon der du bør kunne ha noe valgfrihet i fht ham. 

Kjenner jeg ellers blir litt bekymret for at eldstemann har en tilstedeværende far, mens yngste ikke har det..hva vil det gjøre med dem, særlig yngste som ser at andre fedre stiller opp 50%? Da kan kanskje flytting og feriesamr være bedre - at barnefar 2 mobiliserer mer for høye ferier samtidig som hverdagen ikke blir like sammenliknbar når fedrene bor i ulike byer.  

Anonymkode: 79a9f...c21

Da vi bodde sammen hadde jeg jo ikke engang tenkt på mulighetene ved å flytte bort. Da var det ikke et tema engang, og jeg var fastlåst på det jeg anså som det nest beste innenfor utdannelse. Men nå som jeg er alene, så åpner en helt ny verden seg for meg. Plutselig innså jeg hva jeg virkelig vil og hva jeg brenner for, nå må jeg lære meg å være selvstendig og jeg selv må stå for økonomien til meg og barna. Jeg vil gi de en så god oppvekst som overhodet mulig. Jeg har faktisk ikke samvittighet til å ikke gi de mer enn det de ville ha fått om vi hadde blitt boende her.

Ja, dette har jeg tenkt mye på.. jeg og barnefar nr 1 var gift og jeg har fortsatt veldig god kontakt med han og familien hans, til og med minstemann har fått et forhold til han og familien hans da de kommer ofte på besøk til oss. Dette har ikke jeg og barnefar nr 2 og hans familie. Der er alt veldig komplisert. Så ja, jeg har ofte tenkt på at det vil bli sårt for minstemann å se hvor forskjellig det er med fedrene deres. Det er også med på å være en av fordelene jeg ser ved å flytte.

Ts

Anonymkode: f31f5...56c

[AnonymBruker]

3 timer siden, Peter007 skrev:

Når det gjelderdeg som partner har far ikke ansvar. Den som flytter ut av et forhold har sine grunner. Nå er imidlertid damer som gjør dette oftest. De har også sine grunner. Deler veldig flinke til å ha gode unnskyldninger sammenlignet med menn.

Så at far flyttet er ikke noen unnskyldning for deg til å flytte til andre siden av landet. 

At far tidligere flyttet langt fra det andre barnet kan nettopp være årsaken tikan reaksjoner nå. Klok av skade vet du. Han vet hva som skjer, og har erfaringer rundt dette. Nettopp derfor har han kanskje med god grunn, ikke tenkt å gjøre en ny feil ved å la dette barnet flytte. 

Grunnen hans var at han ikke takler ansvaret og presset. Da skylder jeg han faktisk ikke noe som helst, mener jeg. Det barnet han har fra tidligere forhold kunne han nesten ikke ha brydd seg mindre om, så det tror jeg neppe er tilfelle. Han besøker barnet et par ganger i året og er fornøyd med at den nye stepappaen tar seg av den rollen han egentlig skulle hatt.

Ts

Anonymkode: f31f5...56c

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Grunnen hans var at han ikke takler ansvaret og presset. Da skylder jeg han faktisk ikke noe som helst, mener jeg. Det barnet han har fra tidligere forhold kunne han nesten ikke ha brydd seg mindre om, så det tror jeg neppe er tilfelle. Han besøker barnet et par ganger i året og er fornøyd med at den nye stepappaen tar seg av den rollen han egentlig skulle hatt.

Ts

Anonymkode: f31f5...56c

Far har det privilegiet at han kan komme og gå som han vil. Av og til kan du faktisk ta valg som ganger deg og barna uten å få dårlig samvittighet, for du sitte med ansvar hele tiden. Det er ikke slik at du kan drite i å omgås de om du følere for det en dag. Kjør på, og ta vare på familien din

Anonymkode: b5a3c...d7a

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Far har det privilegiet at han kan komme og gå som han vil. Av og til kan du faktisk ta valg som ganger deg og barna uten å få dårlig samvittighet, for du sitte med ansvar hele tiden. Det er ikke slik at du kan drite i å omgås de om du følere for det en dag. Kjør på, og ta vare på familien din

Anonymkode: b5a3c...d7a

Nettopp. Han forventer at vi skal bli boende her (10 min unna hverandre) og at han kan komme på besøk når det passer han. Av og til ringer han når han er ferdig på jobb og spør om å komme på besøk en liten stund før han skal ut å gjøre noe annet. Sånn nekter jeg å ha det, samtidig som jeg må sitte og være vitne til at han har god økonomi, fint hus og frihet til å gjøre hva han vil, mens jeg sitter stucked med å leie leilighet og kanskje etterhvert få en stilling på det lokale sykehjemmet hvor jeg egentlig ikke vil jobbe og heller ikke tjener så bra som jeg skulle ønske. Tusen takk for oppmuntring! 

Ts

Anonymkode: f31f5...56c

[AnonymBruker]

Jeg har flyttet 35 mil fra barnefar på grunn av jobb. Fikk ikke jobb etter endt studie og har ikke krav på noe fra NAV. For ikke å havne i økonomisk ruin måtte jeg flytte. Barnefar var selvsagt ikke glad, men godtok det og var glad på mine vegne da jeg fikk jobb. Noen ganger blir ikke livet slik man hadde tenkt seg og da får man bare gjøre det beste ut av situasjonen. 

Lykke til med studier og flytting :-) 

Anonymkode: 39ecc...6b0

[Peter007]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nettopp. Han forventer at vi skal bli boende her (10 min unna hverandre) og at han kan komme på besøk når det passer han. Av og til ringer han når han er ferdig på jobb og spør om å komme på besøk en liten stund før han skal ut å gjøre noe annet. Sånn nekter jeg å ha det, samtidig som jeg må sitte og være vitne til at han har god økonomi, fint hus og frihet til å gjøre hva han vil, mens jeg sitter stucked med å leie leilighet og kanskje etterhvert få en stilling på det lokale sykehjemmet hvor jeg egentlig ikke vil jobbe og heller ikke tjener så bra som jeg skulle ønske. Tusen takk for oppmuntring! 

Ts

Anonymkode: f31f5...56c

At du TS.ikke har orden på livet vedrørende utdanning,jobb og bolig er faktisk ditt ansvar alene. Likeledes er det ditt ansvar alene hvilken mann du får barn med. Dette velger du fullt ut alene, og dermed velger du det ansvar som følger. 

Det nytter ikke  si at far ikke tar ansvar. En kan ikke skylde på den andre parten for sine handlinger en har gjort tidligere. Det virket som om du prøver skyve ansvaret for dine valg over på de to fedrene til barna som bor hos deg. Dette gir et dårlig inntrykk, og du viser  umodenhet uansett hvor umodne du mener fedrene er.

Dine valg ditt anvar. Dette uansett hva andre velger.