Trenger råd - pappa har en psykisk lidelse

[AnonymBruker]

Hei! 

Jeg er 24 år, og har en pappa som for mange år siden fikk diagnosen "paranoid personlighetsforstyrrelse". Dette gjør at han er helt overbevist om at mamma har vært utro i over 20 år, med flere par. Som alle har et komplott mot han. Dette tror han så sterkt på at vi en gang måtte ta en farskapstest, for å overbevise han om at jeg faktisk er dattera hans. Da resultatet kom sa han bare "Flaks for mora di". Vi snakket aldri om det igjen. Han har også et forvridd forhold til sex. I en periode mente han at lillebroren min så seksuelt på min mor, og at de utførte seksuelle handlinger bak ryggen hans. Han synes og det er forkastelig at jenter går på badet sammen, da han vet at det kun er for å ha sex og slikt. Derfor ble han veldig oppgitt når jeg tok med mine venner på badet i oppveksten, og tror jeg har hatt sex med så og si alle jentevennene mine. I tillegg tror han at alle holder han for narr, og sier han ikke stoler på noen. Han vrir på mye av det folk sier, og han hører det han, (eller hjernen hans), vil han skal høre. I tillegg til personlighetsforstyrrelsen drikker han 1-3 flakser vin og evt øl hver dag, og sliter veldig økonomimsk. Noe som naturlig nok ikke hjelper. 

Problemet, eller det jeg synes er vanskelig, er at det er kun jeg, mamma, storesøster og lillebror som vet om denne diagnosen. Pappa selv ser ut til å ha fortrengt det, og har ikke nevnt det siden den dagen han kom hjem og sa "fikk en diagnose i dag, paranoid personlighetsforstyrrelse. Hørt sånt tull". Han har kun slengt bemerkninger om at "alt er min feil, det er jo jeg som har en diagnose" når han har vært veldig, veldig full. Alle disse vrangforestillingene er altså hans virkelighet. Dette gjør så ufattelig vondt å se på, da jeg vet med sikkerhet at ingenting av dette er tilfelle. (Historiene hans henger ikke på greip, og utenfra er det lett å se alle hullene i dem, og man skjønner at dette kan ikke stemme. Dette ser han selvfølgelig ikke selv, uansett om man spør eller viser han de). 

Er det noen som har erfaring med hvordan man kan snakke med personer som har denne personlighetsforstyrrelsen? Slik at man lettere kan nå inn, og ikke bli misforstått/få ordene vridd. Hvis noen vet om måter man kan forsøke å få hjelp på, så har det og vært til enorm hjelp. Medisinsk behandling sies å ha liten effekt, og terapi er den beste løsningen. Han har vært til flere psykologer og psykiatere, men han ender jo opp med å tro at de går i mot han og ikke vil han godt. Derfor har han mistet troen på dette, så det er vanselig å få han med på noe slikt. 

Jeg lurer og på hvordan man eventuelt kan fortelle storesøstrene hans/tante mine dette. Jeg ønsker veldig sterkt å få de med på laget, og kanskje de har noen råd om hvordan vi muligens kan hjelpe situasjonen hans. Jeg forsøkte å fortelle de om diagnosen hans for tre år siden. Dette nektet de å høre på, og kom med alle mulige andre forklaringer. Jeg er veldig redd de skal avvise meg igjen, de er utrolig sterke personligheter. Men samtidig er det tungt å stå i dette alene, og føle at jeg er den eneste som aktivt prøver og finne løsninger for hvordan han kan få det bedre. Søsknene mine bor ikke i samme by som oss lengre, og mamma har flytta fra han fordi det ble for mye med beskyldningene og alkoholen. Vi barna trygla henne faktisk om å redde seg selv. I tillegg har hun jo null troverdighet ovenfor min far, da han har disse tankene om henne. Derfor er det bare meg igjen. 

Jeg klarer ikke og bare stå å se på hvor mye han sliter med dette, når jeg vet at det bare er hodet hans som finner det på. I tillegg har jeg det siste året sett antydninger til forverringer. Noe som er en utvikling jeg ikke liker. Dette er en utrolig vond situasjon, og jeg er åpen for alle tips og innblikk. 

Takk for at du leste alt, og takk for eventuelle tips. 

Anonymkode: 6edb9...4e6

[AnonymBruker]

Jeg tror han har det ekstra vanskelig fordi han er rimelig alkoholisert i tillegg. Jeg tror du bør snakke med han om ikke han burde bedt om en innleggelse over tid hvis det er mulig siden problematikken hans er sammensatt pga alkoholen på toppen. Personlighetsforstyrrelser kan være vanskelig å behandle, men hadde du fått tørrlagt han kunne nok det hjulpet masse. Han blir antagelig dårligere nå fordi han er alene og blir enda mer redd og paranoid og kanskje drikker mer for å "løse det".

Anonymkode: a6700...5d8

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror han har det ekstra vanskelig fordi han er rimelig alkoholisert i tillegg. Jeg tror du bør snakke med han om ikke han burde bedt om en innleggelse over tid hvis det er mulig siden problematikken hans er sammensatt pga alkoholen på toppen. Personlighetsforstyrrelser kan være vanskelig å behandle, men hadde du fått tørrlagt han kunne nok det hjulpet masse. Han blir antagelig dårligere nå fordi han er alene og blir enda mer redd og paranoid og kanskje drikker mer for å "løse det".

Anonymkode: a6700...5d8

 

Takk for svar.

Alkoholen gjør det utrolig mye verre, ja. Jeg skulle gjerne snakka med han om innleggelse, men det er vanskelig når han selv mener og ikke ser at han har et problem. Hverken psykisk eller med alkoholen. Jeg har også veldig tro at det kan hjelpe, og det er vel en hjelp for å komme dit jeg søker. Hvordan man kan få han til å forstå at han har et problem feks. Du har nok og rett i at det påvirker han mye at han er alene nå, jeg merker han blir kjempeglad når jeg er hos han. Var der hele dagen i går feks, jeg jobba med mitt og han sulla med sitt. Så jeg får være flink til å besøke han så ofte som mulig, der kan jeg jo bidra betraktelig i hvert fall. 

TS

Anonymkode: 6edb9...4e6

[AnonymBruker]

Du kan snakke med noen i slike grupper som tar for seg pårørende til de med psykisk sykdom. DPS på sykehuset har ofte hjelp til det. Der kan du også snakke med fagfolk for å høre hvordan du kan hjelpe, og hvordan du eventuelt kan ta opp innleggelse med han for å få best mulig respons  

Anonymkode: 19fbc...aac