Lærling!!

[flopia]

Noen som har vært eller er lærling?

Det er jeg, og lærlingetid suger! Har vært maks uheldig med valget. Er det bare meg eller? :veldigsur:

[Nella]

Jeg har vært lærling. Omsorgsarbeider. Hadde det supert jeg

Er du ikke fornøyd med stedet kan du jo ta det opp med opplæringskontoret, men er det hele utdannelsen så er det jo litt verre da..

[flopia]

Nei det er ikke selve utdannelsen.

Bare plassen. Å hvordan man blir motatt.

Opplæringskontoret tror ikke at situasjonen er slik den er, og det hele er bare kaos.

[Nella]

Hmm.. Da må du få de ut på besøk, snakke med en annen der på kontoret. Du har vel en veileder og sånn også?

Du får snakke med opplæringskontoret og fortelle åssen du har det, hva som er galt og så får du si at om det ikke blir satt igang tiltak på noen som helst måte må du vurdere å slutte for dette orker du ikke....

Så ny telefon til opplæringskontoret er tingen tror jeg .

Lykke til

[flopia]

Sommeren 2003 avsluttet jeg mitt beste år på skole noen gang. Søkte på lærlingeplasser i Bodø. Fikk også tilbud om å komme på intervju på lærlingeplass på Nygårdsjøen.

Jeg dro på intervju og tenkte nok egentlig ikke på å ta plassen.

Uken etter fikk jeg brev fra Nygårdsjøen som ønsket meg som lærling, og 1 ukes svarfrist. Da hadde jeg ikke hørt noe fra Bodø kommune.

Ble også spurt om sommerjobb på Nygårdsjøen, noe som jeg takket ja til. Det var kjempekoselig, og så hyggelige mennesker å jobbe sammen med. Samtidig fikk jeg vite at jeg fikk lærlingeplass i Bodø. Et valg måtte tas. Et luksusproblem. Mange i klassen min hadde ikke fått plass og nå stod jeg med to.

Jegsa nei til Bodø og ja til Nygårdsjøen. Hvorfor? Lurer jeg også på. Under sommejobben var jeg tilfeldigvis innom på besøk i barnehagen der, hvor jeg ble møtt med store smil og så fin og flott at jeg skulle beguynne å arbeide der.Hadde jo ikke sagt ja til plassen enda da, men jeg tenkte som så at dette virket jo nøye planlagt.

Mandag (husker ikke helt dato) fikk jeg mail fra rektor på skolen og min sjef om at på Tirsdag skulle vi starte opp.

Jaja tenkte jeg neste tirsdag altså. Men så ringte han like etter og sa at det var i morgen. En dags forvarsel. Ikke en hel dag engang.

Ja til plassen angrer jeg på nå. Tok egentlig ikke så lang tid før jeg skjønte at noe var galt, men ikke helt hva.

Da sommeren var over og jeg begynte i barnehagen (modul 1) av opplæringen følte jeg meg straks ung.. jeg er 20. (19 da). De TO arbeidskollegaene min var over 50 - 60 år. Jaja tenkte jeg, har aldri hatt problemer med å arbeide sammen med de litt eldre enn meg. Men dette viste seg etterhvert å bli værre enn jeg trodde. Det å oppdatere seg i tiden var visst vanskelig. Her skulle ingen grise på kjeledressene eller bli gjørmete på støvlene. Egentlig var ikke det at det oppstod uenigheter om meninger og interessekonflikter det som gjorde ting vanskelig.

Hun som skulle være min veileder hadde vært på kurs for da ti år siden og ikke noen oppdateringer, heller ikke etter reform 94

Jeg var i grunnen usikker på hva mine rettigheter var og tok raskt opp dette som spørsmål.

Ikke var det rom og tid for å ta veiledningsmøter for oss to. Ikke var det rom for å så skrevet ned ting som skjedde eller planlegge aktiviteter, og i hvertfall ikke gjennomføre. Måtte nesten "krangle" meg til å få lov å utføre en aktivitet, for å få dekket målene jeg skulle igjennom. Tok mange måneder før samarbeidet vårt med opplæringskontoret i kommunen tredde i kraft. Og mai 2004 var alt ferdig diskutert om rettigheter og sånnt. Og fra da av fungerte det kjempefint. Bare så synd at det tok nesten hele lærlingetiden for å få det til.

Igjen satt jeg med en følelse at jeg ikke passet inn eller gentlig var så veldig velkommen. Mest til bry på en måte.

Er en følsom person og hadde det egentlig ikke så lett denne perioden. Ble ofte syk, trodde det var forkjølelse men kontaktet lege etter noen uker. Ble sykemeldt. Jeg ble frisk og begynte på jobb igjen. Ble syk med en gang etterpå. Kontaktet lege på nytt igjen og prøvene han tok, ble jeg sendt på sykehus. Fant egentlig ikke ut noen ting, bare et virus, men prøvene var fortsatt dårlige.

Legen spurte meg om jeg trivdes på jobb- Jeg sa mitt, og han lurte på om dette kunne være årsaken. Det at det psykiske ble fysisk.

Ble ihvertfall frisk og begynte på jobb igjen.

Blei etterhvert gjennom perioden kjent med noe som arbeidet på skolen (som er rett ved siden av som jeg skulle ha videre opplæring i til høsten). De oppmuntret meg og sa at "når du kommer oppover på skolen blir alt bedre", "det blir flere å snakke med" osv.

De siste månedene gikk greit. Fikk skryt av opplæringspermen min, og er fornøyd med den selv også.

Høsten 2004 begynte jeg på skolen. Ingen tidligere beskjed denne gang men jeg måtte ringe å spørre hvilken dag jeg egentlig skulle begynne på.

Da var det modul 2 og 3 som skulle gjennomføres.

Fikk vite at jeg skulle begynne på modul 2 (barn i alderen 6 - 12 år).

Da jeg møtte opp på min første arbeidsdag var det to ansatte. Rektor og Kontordama. De hadde egentlig ingen arbeidsoppgaver til meg, for skolen startet ikke for neste uke. Hva jeg egentlig skulle gjøre der vet jeg ikke. Satt egentlig og ikke gjorde noen ting i en uke, bare fordi jeg måtte være der.

Når skolen begynte følte jeg meg glemt, men tenkte bare at det var fordi dette var en stressende periode eller noe sånnt. Ikke mange av de ansatte visste jeg skulle begynne, og jeg visste ikke noe om timeplanen min og diverse småting som egentlig er filleting.

Å filleting ble det mange av.

Har enda ikke til dags dato hatt en eneste uke etter timeplanen.

Jeg har mange ganger lurt på om det er mag det er noe feil med, og tatt på meg skylden på mye som har skjedd, men som jeg nå skjønner ikke var min feil.

Jeg får ikke vite noen ting på arbeidsplassen.

Da skolen startet opp var det foreldremøte som det så ofte er i slike anledninger. Jeg fikk ikke delta på dette. Å når jeg skulle ha SFO og foreldrene avleverte barna spurte de "hvem er du". Jeg føler meg til tider så dum.

Ikke får jeg beskjed om ute dager, aktivitetsdager, møter eller liknende og alle forventer at jeg skal skjønne det selv.

Har hatt møte med sjefen mange ganger og tatt opp ting som plager meg, men alt skal jo bare bli så mye bedre...

En episode som virkelig gjorde meg taus var her for noen måneder siden.

Jeg hadde skrevet etter noen elevhefter som jeg skulle få gratis hos nettstedet egg.no.

klokken 1600 den dagen fikk jeg høre at det var kommet pakke til meg. Glad og fornøyd gikk jeg inn på arbeidsrommet og skulle se på det jeg hadde fått.

Da ble jeg fortalt at en av de ansatte hadde fått pakken og så på dens pult. Da hadde kontordamen altså åpnet mi pakke og gitt det til en lærer som så hadde tatt dette i bruk. Enda pakken var addressert til meg.

Hver dag tenker jeg at jeg skal klare å komme gjennom dette og skal være glad og fornøyd, men hver dag når jeg er kommet inn døra på skolen er det kommentarer og blikk som gjør at du skjønner at du egentlig ikke har noe der å gjøre.

Å ta ut ferie som jeg har krav på har også vært et problem.

Jeg har hatt tre uker ferie og har da to tilgode.

Her for noen uker siden spurte jeg om å få ta to dager ferie ettersom jeg skulle i barnedåp og ikke kom meg hjem før. Dt var greit sa sjefen.

Når dagen var kommet blei jeg oppringt og spurt om jeg hadde forsovet meg.

Det er så mange episoder ved bedriften her som gjør at du virkelig føler deg som et dårlig menneske.

Selv om det er mange av arbeidskollegaene du ikke ommer overens med uansett hvor mye du prøver så er det vanskelig. Også her som i barnehagen er aldersgruppa 50 - 60år.

Det er mange som har arbeidet der i mange år.

Heldigvis er det noen som ser hvordan ting er og støtter meg, og vi støtter hverandre.

Så er ikke helt alene lengre.

Den siste modulen vet jeg ikke hvordan de har tengt å la meg oppnå.

Noe som kan bli spennende siden jeg snart har arbeidet der et halvår og skal begynne på mitt siste halvår.

I tilleg til at jeg ikke trives på jobb fikk jeg i sommer sjokkbeskjeden at min pappa har kreft, noe som ikke har vært lett.

Foreldrene mine bor på Tverlandet og mellom Nygård og Tverlandet går det ingen buss før på kvelden, så jeg er borte hele ukene. Nygårdsjøen er ikke akkurat den mest aktive plassen og det er overhode ingenting å finne på.

Bare så vidt det går ann å gå tur nå, enkelte plasser har de jo veilys så der går det jo ann. Så hver dag gruer jeg meg til å dra på jobben, og hver dag gruer jeg meg til å dra hjem. For hjemme på hybelen sitter jeg alene å tenker på pappa og på hvordan jeg skal klare å gjennomføre lærlingetiden.

Har hatt mange møter med opplæringskontoret i kommunen og fortalt hvordan situasjonen er på arbeidsplassen. Og har fått slengt i fjeset at "vi tror ikke på deg, på at du har det slik som du sier" "vi har hatt EN lærling der før" for ti år siden eller hva vet jeg.

Har fått beskjed om å måtte fullføre lærlingetiden for at de ikke skal komme i et dårlig lys.

Er kommet til en fase hvor jeg prøver å overse alle filleting og bare gjøre de tingene jeg skal, og kose meg som best jeg kan når jeg er sammen med hyggelige barn og ungdommer.

Tror ikke det er noen som har noe å si på meg. men likevel er det alltid jeg som får skylden om noen ting skjer.

Har blitt beskylt for å stjele melkekort (rart siden jeg drikker minimalt med melk), men dem kom tilrette i personens notatbok noen uker senere.

Men du føler deg ikke noe særlig uansett.

Det er sikkert 1000 flere ting jeg kunne nevnt men, en ting er å skrive hva du virkelig føler og en annen ting er å ta frem minner som du egentlig bare vil fortrenge.

Jeg kommer overhode ikke til å anbefale andre til å søke på denne plassen, og det er nettopp det jeg mente da jeg skrev det innlegget på fagforbundets side. At en ting er å få flere lærlingeplasser, men en annen ting er oppfølging og virkelig se at ting fungerer.

Det er sikkert mange lærlinger som har det "værre" enn meg, men jeg har ihvertfall slitt meg dit jeg er i dag og det er grått maaange tårer.

Har også hatt opp spørsmålet om rettigheter til å bytte lærlingeplass. Men ingen rettigheter der altså. Verken av at jeg ikke trives på lærlingeplassen eller av det at pappan min har kreft, noe som ikke gjør situasjonen min noe bedre. Men hadde jeg fått muligheten er det egentlig ikke det jeg vil. For barna og ungdommene er flotte, men dete r bare å komme seg gjennom dagene til jeg skal ta fagprøven som er problemet.

Håper ingen må oppleve slike ting, selv om jeg sikkert ikke er alene!

[Gjest Trulselinemor]

Jeg har vært lærling. Omsorgsarbeider. Hadde det supert jeg

Jeg også. Jeg var heldig med plassen og personalet. Alt var 100 % topp!

[Nella]

Dette er jo bare helt forferdelig. Er overhodet ikke sånn det skal føles å være lærling!

Opplæringskontoret tror deg tydligvis ikke. Har du snakket med forbundet og hørt om de kan hjelpe deg?

Eller enda bedre: Elevorganisasjonen. Får du ikke hjelp av fylkeslaget ditt der så ring Oslo. Kjenner ei som sitter litt oppi det der og de har egne folk som har god peil på lærlinger. Se www.elev.no under kontak

De er ihvertfall der for å hjelpe elever ( for du er jo det enda selv om du er lærling).

Ring De og snakk med de, hør hva de kan hjelpe deg med. De sitter emd endel å si etterhvert faktisk

Få høre åssen det går med deg da.

Dette må du gjøre noe med for du skal tross alt opp til en fagprøve og så jobbe som dettte siden...

[flopia]

Takk for hyggelige svar da. Bra at det er noen lærlinger som har det bra :-)

Selv om det sikkert er mange som har det "verre" enn meg også.

Skal ta en titt på siden jeg