Mister følelser for mannen

[AnonymBruker]

Jeg ble mor til tvillinger i år og i samband med at de ble født så har det vært den ene og den andre konflikten med hans familie. Feks orket jeg ikke å ha særlig mye besøk i starten og dette var et stort problem for hans familie. Fordi at jeg ikke orket særlig mye besøk i starten så mente de at jeg prøvde å skjule tvillingene og ikke la de skape ei relasjon til de små. De brukte god og lang tid på å manipulere mannen min, som i begynnelsen syntes at mitt ønske om å holde besøk til et minimum skulle respekteres, begynte å bli sint og sur på meg pga det til tross for at han så hvor sliten jeg var. Jeg fikk hverken spise eller sove de første ukene. Gikk drastisk ned i vekt pga jeg enkelte dager kun rakk og få i meg to skiver med brød og også må jeg ta hensyn til to kroniske sykdommer som påvirker systemet mitt daglig. Etterhvert kom mannen seg til hektene og sto imot sin familie men jeg begynte å kjenne allerede der og da at jeg mistet litt av respekten for han. Så har konflikter oppstott flere ganger pga hans familie mener at jeg gjør så mye feil med våre barn! Til og med under vårt bryllup så skulle de lage bråk! Ikke har mannen gitt meg særlig mye støtte mens disse konfliktene har pågått men jeg har som ei naturlig reaksjon på alt som skjedd distansert meg litt og litt fra hans familie. Jeg har jo bygd opp ei viss bitterhet imot de og jeg orker ikke å dra bort på store familiesamlinger med de fordi jeg er redd at jeg skal få ny kritikk  Ei av årsakene til at jeg fikk barseldepresjon har vært pga måten hans familie har bemøtt meg på siden jeg ble mor. Mannen min blir dog sur og skuffa hvis jeg ikke orker å bli med i familieselskaper fordi jeg ikke orker å få masse bemerkninger om ditt og datt! Mannen har også blitt så tiltaksløs siden vi fikk ungene - sitter mest på mobilen, jeg må gi strenge beskjeder for å få han til å gjør noe/skifte bleie/bade ungene/ta klæsvasken og klager på småting stadig - middagen er feks ikke god nok/smaker for mye sånn og sånn. Ber jeg han om å feks natta tvillingene ei kveld, ja, da lar han de ligge å hylskrike uten å være inne hos de og leggingen tar gjerne to timer! Kontra ei halvtime jeg bruker på å legge de mens jeg er i rommet med minimal sutring og skriking! Kjenner jeg begynner å miste følelser for mannen og det blir bare verre og verre. Drømmer stadig om å finne noen ny og har vurdert å registrere meg på ei nettdatingsite.. Men så får jeg så dårlig samvittighet ovenfor barna.  Jeg vet ikke hva jeg skal gjør, men jeg føler at jeg holder på å bli sprø her jeg sitter.

Anonymkode: b651b...9f0

[AnonymBruker]

Hvorfor finne en ny??!!

Målet må vel være fri,ferie, stressfritt miljø?

50/50 og naboer er beste løsning for alle. Da slipper du presset og alt maset. 

Dette fordrer at du er sterk, selvstendig og har din egen jobb og gode økonomi. 

 

 

Anonymkode: f9711...548

[AnonymBruker]

Å få tvillinger er jo en enda større omveltning enn å få ett barn, og det kan være tøft nok dét! Det krever samarbeid, av dere begge, hele døgnet. Dere bør ta en skikkelig prat om hvordan dere skal organisere hverdagen. Lag avtaler om hvem som skal gjøre hva, så slipper dere å diskutere der og da. Han må bidra like mye som deg. Hvis dere er hjemme begge to er det kanskje greit at begge hjelper til med legginga? Krev at han bidrar, men la han også få gjøre ting på sin måte, i alle fall hvis det ikke har så mye å si fra eller til.

Fortell han også hvordan du opplever det i forhold til hans familie. Det er dere som er nærmeste familie nå, du trenger han på din side, ikke deres. Vær ærlig, uten å svartmale noen.

Anonymkode: 63baa...d69

[AnonymBruker]

Du var og har vært proppfull av hormoner, i tillegg til at du ikke har fått sove. Det er ikke rart du reagerer som du gjør. Du er helt normal, TS. Hvem som helst kan reagere på samme måte.

Vi har en på 4. Bare en, og jeg var et rot i starten og svigermor var ikke nådig. Svigermor kommer stadig med kommentarer, men tingen er, hun er ikke ond. Hun mener det ikke på en ondskapsfull måte selv om det virkelig kan føles sånn. Du reagerer bare fordi det er så mye følelser inne i bildet. Du reagerer fordi det sårer deg. fordi du er usikker i deg selv og på henne og på mannen.

Det som skal til nå, er å rett og slett roe ned i deg selv. Svigermor sier fortsatt mye som jeg synes er vondt, men vet du hva, hun er glad i oss. i barnet og i sønnen sin, og tilogmed i meg. ( tror jeg  ) Så jeg lar det gå. Jeg lar det ikke såre meg, fordi i bunn og grunn så vet jeg at jeg er en god mor. en god person. jeg gjør så godt jeg kan med de nøklene min bakgrunn har gitt meg og jeg prøver å lytte til det hun sier på en måte slik at jeg ser den ekte meningen bak det hun sier. 

feks svigermor: Han eter jo ikke noe!!!! -navn- (hennes yngre barnebarn) er jo altspisende. det er så vanskelig! 

Det kan føles ille, men når jeg lytter ordentlig, så ser jeg at hun har dårlig samvittighet for at barnet ikke har spist noe særlig hos henne, feks, og jeg greier å se at det ikke er kritikk mot meg som mamma, selv om det kan føles sånn. Det er hun som sliter men sine følelser, og det er DER det kommer fra. og så kan jeg fortelle at hun ikke trenger å stresse med det. at det er vårt ansvar. så slapper hun av. Forstår du?

Er du tilbake i jobb? Tar du vitaminer? sover du? Har du tid til deg selv? Kommer du deg ut? For du skjønner, du må det. du må finne deg selv igjen. 

Anonymkode: bf50f...bbd

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du var og har vært proppfull av hormoner, i tillegg til at du ikke har fått sove. Det er ikke rart du reagerer som du gjør. Du er helt normal, TS. Hvem som helst kan reagere på samme måte.

Vi har en på 4. Bare en, og jeg var et rot i starten og svigermor var ikke nådig. Svigermor kommer stadig med kommentarer, men tingen er, hun er ikke ond. Hun mener det ikke på en ondskapsfull måte selv om det virkelig kan føles sånn. Du reagerer bare fordi det er så mye følelser inne i bildet. Du reagerer fordi det sårer deg. fordi du er usikker i deg selv og på henne og på mannen.

Det som skal til nå, er å rett og slett roe ned i deg selv. Svigermor sier fortsatt mye som jeg synes er vondt, men vet du hva, hun er glad i oss. i barnet og i sønnen sin, og tilogmed i meg. ( tror jeg  ) Så jeg lar det gå. Jeg lar det ikke såre meg, fordi i bunn og grunn så vet jeg at jeg er en god mor. en god person. jeg gjør så godt jeg kan med de nøklene min bakgrunn har gitt meg og jeg prøver å lytte til det hun sier på en måte slik at jeg ser den ekte meningen bak det hun sier. 

feks svigermor: Han eter jo ikke noe!!!! -navn- (hennes yngre barnebarn) er jo altspisende. det er så vanskelig! 

Det kan føles ille, men når jeg lytter ordentlig, så ser jeg at hun har dårlig samvittighet for at barnet ikke har spist noe særlig hos henne, feks, og jeg greier å se at det ikke er kritikk mot meg som mamma, selv om det kan føles sånn. Det er hun som sliter men sine følelser, og det er DER det kommer fra. og så kan jeg fortelle at hun ikke trenger å stresse med det. at det er vårt ansvar. så slapper hun av. Forstår du?

Er du tilbake i jobb? Tar du vitaminer? sover du? Har du tid til deg selv? Kommer du deg ut? For du skjønner, du må det. du må finne deg selv igjen. 

Anonymkode: bf50f...bbd

TS spiser jo knapt...

Anonymkode: f9711...548

[AnonymBruker]

Hvordan tenker du at du skal finne en ny? Om du er alene med tvillinger? Delt omsorg 50/50 er ikke aktuelt før barna er betydelig større, så om du bryter med mannen nå vil du bare få det enda tøffere, med nesten alt ansvar for barna, null tid til deg selv, tøffere økonomisk osv. Utslitte tvillingmammaer er nok ikke det mest attraktive for menn der ute. Og ikke forvent at en ny mann automatisk skal gå inn i en farsrolle for ungene dine.

Jegvil anbefale at dere tar en tur til familievernkontoret til samlivsterapi. Der kan du få satt ord på hva du føler, og mannen din kan også få sagt  hva han føler og tenker. Det er slettes ikke sikkert han ser, føler og tenker det du tror eller mener han gjør eller burde gjøre. Sannsynligvis vil dere begge få en aha-opplevelse, og mulighet til å endre samlivet. Å få barn er en kjempebelastning på forholdet, tvillinger enda mer. Men det betyr ikke at løsningen er å bryte samlivet.

Anonymkode: 7152c...b01

[AnonymBruker]

Jeg syntes du bør vente en stund før du gjør noe drastisk, som å gå fra mannen. Vil du virkelig være alene med tvillinger uten noe hjelp fra mannen? Vil du virkelig ikke ha fullt samvær med de når de blir eldre? Det er mye hormoner som raser etter man får barn, og man er trøtt og sliten og terskelen for krangler er lav. I tillegg har man fått en ny kjærlighet i livet, barna, og følelsen kan lett overskygge den kjærligheten man har for mannen. Samlivsrådgivere anbefaler jo ofte å "frede" parforholdet i 2 år etter man får barn, og det er nok ikke så dumt da alt er kaos i denne tiden. 

Hjelp til å reparere relasjonen kan man få på familievernkontoret eller via privat samlivsterapeut. 

Lykke til! 

Anonymkode: e1380...d02

Endret 7. oktober 2016 av Bond

[Gjest Bond]

Tråden ryddet for annonsering. 

Bond, admin

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Bond skrev:

Tråden ryddet for annonsering. 

Bond, admin

Kan dere rydde forumet også for annonsering? Please...

Anonymkode: 5711c...fda

[AnonymBruker]

DUMP HAN!

Anonymkode: 32324...1b0

[Peter007]

På 5.10.2016 den 21.30, AnonymBruker skrev:

Jeg ble mor til tvillinger i år og i samband med at de ble født så har det vært den ene og den andre konflikten med hans familie. Feks orket jeg ikke å ha særlig mye besøk i starten og dette var et stort problem for hans familie. Fordi at jeg ikke orket særlig mye besøk i starten så mente de at jeg prøvde å skjule tvillingene og ikke la de skape ei relasjon til de små. De brukte god og lang tid på å manipulere mannen min, som i begynnelsen syntes at mitt ønske om å holde besøk til et minimum skulle respekteres, begynte å bli sint og sur på meg pga det til tross for at han så hvor sliten jeg var. Jeg fikk hverken spise eller sove de første ukene. Gikk drastisk ned i vekt pga jeg enkelte dager kun rakk og få i meg to skiver med brød og også må jeg ta hensyn til to kroniske sykdommer som påvirker systemet mitt daglig. Etterhvert kom mannen seg til hektene og sto imot sin familie men jeg begynte å kjenne allerede der og da at jeg mistet litt av respekten for han. Så har konflikter oppstott flere ganger pga hans familie mener at jeg gjør så mye feil med våre barn! Til og med under vårt bryllup så skulle de lage bråk! Ikke har mannen gitt meg særlig mye støtte mens disse konfliktene har pågått men jeg har som ei naturlig reaksjon på alt som skjedd distansert meg litt og litt fra hans familie. Jeg har jo bygd opp ei viss bitterhet imot de og jeg orker ikke å dra bort på store familiesamlinger med de fordi jeg er redd at jeg skal få ny kritikk  Ei av årsakene til at jeg fikk barseldepresjon har vært pga måten hans familie har bemøtt meg på siden jeg ble mor. Mannen min blir dog sur og skuffa hvis jeg ikke orker å bli med i familieselskaper fordi jeg ikke orker å få masse bemerkninger om ditt og datt! Mannen har også blitt så tiltaksløs siden vi fikk ungene - sitter mest på mobilen, jeg må gi strenge beskjeder for å få han til å gjør noe/skifte bleie/bade ungene/ta klæsvasken og klager på småting stadig - middagen er feks ikke god nok/smaker for mye sånn og sånn. Ber jeg han om å feks natta tvillingene ei kveld, ja, da lar han de ligge å hylskrike uten å være inne hos de og leggingen tar gjerne to timer! Kontra ei halvtime jeg bruker på å legge de mens jeg er i rommet med minimal sutring og skriking! Kjenner jeg begynner å miste følelser for mannen og det blir bare verre og verre. Drømmer stadig om å finne noen ny og har vurdert å registrere meg på ei nettdatingsite.. Men så får jeg så dårlig samvittighet ovenfor barna.  Jeg vet ikke hva jeg skal gjør, men jeg føler at jeg holder på å bli sprø her jeg sitter.

Anonymkode: b651b...9f0

Skjønte du ikke omveltinger som ville komme? Når dere får barn sammen blir deres familier knyttet mer sammen. Dette burde enhver skjønne. At barnebarnet blir viktig o.l.er vel noe alle vet? Så her må du gå I deg selv egentlig. Tenk over dine valg du har gjort. 

At du ikke lenger har følelser for mannen etter fødselen tenker jeg. Aha hun ville ha barn men ikke mann. Lurt mannen du?

 

[AnonymBruker]

1 time siden, Peter007 skrev:

Skjønte du ikke omveltinger som ville komme? Når dere får barn sammen blir deres familier knyttet mer sammen. Dette burde enhver skjønne. At barnebarnet blir viktig o.l.er vel noe alle vet? Så her må du gå I deg selv egentlig. Tenk over dine valg du har gjort. 

At du ikke lenger har følelser for mannen etter fødselen tenker jeg. Aha hun ville ha barn men ikke mann. Lurt mannen du?

 

Nei, barna var planlagt. Selvsagt blir familien mer involvert, men når jeg blir direkte angrepet så er det ei annen ting.

Anonymkode: b651b...9f0

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syntes du bør vente en stund før du gjør noe drastisk, som å gå fra mannen. Vil du virkelig være alene med tvillinger uten noe hjelp fra mannen? Vil du virkelig ikke ha fullt samvær med de når de blir eldre? Det er mye hormoner som raser etter man får barn, og man er trøtt og sliten og terskelen for krangler er lav. I tillegg har man fått en ny kjærlighet i livet, barna, og følelsen kan lett overskygge den kjærligheten man har for mannen. Samlivsrådgivere anbefaler jo ofte å "frede" parforholdet i 2 år etter man får barn, og det er nok ikke så dumt da alt er kaos i denne tiden. 

Hjelp til å reparere relasjonen kan man få på familievernkontoret eller via privat samlivsterapeut. 

Lykke til! 

Anonymkode: e1380...d02

TS her.

Nei, i grunn og bunn, ønsker jeg jo ikke å forlate mannen. Men i stunder der jeg blir så oppgitt og lei av meg så kommer de tankene inn på meg. Jeg har jo nesten alene ansvar for ungene, husarbeidet og mat for alle. Det føles ikke ut som jeg er mor for to, men mor for tre. Samlivsrådgivere kan nok være lurt! Skal undersøke det, tusen takk.

 

På 6. oktober 2016 den 13.22, AnonymBruker skrev:

Du var og har vært proppfull av hormoner, i tillegg til at du ikke har fått sove. Det er ikke rart du reagerer som du gjør. Du er helt normal, TS. Hvem som helst kan reagere på samme måte.

Vi har en på 4. Bare en, og jeg var et rot i starten og svigermor var ikke nådig. Svigermor kommer stadig med kommentarer, men tingen er, hun er ikke ond. Hun mener det ikke på en ondskapsfull måte selv om det virkelig kan føles sånn. Du reagerer bare fordi det er så mye følelser inne i bildet. Du reagerer fordi det sårer deg. fordi du er usikker i deg selv og på henne og på mannen.

Det som skal til nå, er å rett og slett roe ned i deg selv. Svigermor sier fortsatt mye som jeg synes er vondt, men vet du hva, hun er glad i oss. i barnet og i sønnen sin, og tilogmed i meg. ( tror jeg  ) Så jeg lar det gå. Jeg lar det ikke såre meg, fordi i bunn og grunn så vet jeg at jeg er en god mor. en god person. jeg gjør så godt jeg kan med de nøklene min bakgrunn har gitt meg og jeg prøver å lytte til det hun sier på en måte slik at jeg ser den ekte meningen bak det hun sier. 

feks svigermor: Han eter jo ikke noe!!!! -navn- (hennes yngre barnebarn) er jo altspisende. det er så vanskelig! 

Det kan føles ille, men når jeg lytter ordentlig, så ser jeg at hun har dårlig samvittighet for at barnet ikke har spist noe særlig hos henne, feks, og jeg greier å se at det ikke er kritikk mot meg som mamma, selv om det kan føles sånn. Det er hun som sliter men sine følelser, og det er DER det kommer fra. og så kan jeg fortelle at hun ikke trenger å stresse med det. at det er vårt ansvar. så slapper hun av. Forstår du?

Er du tilbake i jobb? Tar du vitaminer? sover du? Har du tid til deg selv? Kommer du deg ut? For du skjønner, du må det. du må finne deg selv igjen. 

Anonymkode: bf50f...bbd

Hei! Tusen takk for et så langt og utdypende svar. Her handler det ikke om svigermor egentlig, som er veldig grei med meg, men mannen har voksne søsken som har vært ikke helt greie med meg siden de små kom til verden. Jeg er i permisjon til sommeren neste år, men jeg er kun hjemme og tar hånd om tvillingene, husarbeid og lager mat til alle. Er jeg ikke tilstede i huset så går ikke ting rundt ettersom mannen heller er ute og gjør sine ting og forventer at jeg steller og fikser. Tvillingene er straks 7 måneder, men jeg har vel aldri så og si vært vekke for de. Hatt litt vennebesøk på kaffi og så. Men aldri ute de små. Føler det sliter meg ut.

Anonymkode: b651b...9f0

[Lawyer]

Tror alle vil hive ut gubben ca 12 ganger i løpet av en dag de første åra en har barn. Men det går over. Prat og hold ut. Mulig det blir bedre med tida. Lykke til💙

[AnonymBruker]

33 minutter siden, Lawyer skrev:

Tror alle vil hive ut gubben ca 12 ganger i løpet av en dag de første åra en har barn. Men det går over. Prat og hold ut. Mulig det blir bedre med tida. Lykke til💙

Takk skal du ha  Har snakket ut litt med mannen idag. Kanskje det hjelper, gjenstår å se. Men føles litt bedre enda.

Anonymkode: b651b...9f0