Problemer meg unge voksne barn

[AnonymBruker]

Jeg ble skilt fra barnas far da barna var i tidlig skolealder. Vi hadde vært sammen i mange år og jeg kjente hele hans familie godt. Både han og familien er intelligente og sterke personligheter og de vet som regel "svaret på alt". 

Barna mine er nå unge voksne og jeg ser at de er veldig lik faren. Det er greit nok, men det jeg sliter med er at det virker som om de har fått fortellinger om meg som har formet deres syn på meg ganske mye. Og det er ikke spesielt positivt for å si det slik. Det virker som om jeg ikke er "god nok" rett og slett. Bortsett fra når de har problemer, da kommer de til meg. 

Kjenner at jeg begynner å få nok. Jeg finner aldri ut av dette og blir stadig veldig lei meg. Det er utelukket å ta det opp med barna, da blir det bare enda mere uro i familien.

Tanken min i det siste er å ikke ta kontakt, la de gjøre det. Og å være helt laidback. Jeg ønsket meg jo ikke barn som ser ned på meg - dette får selvfølelsen og selvtilliten til å falle betraktelig. Og slik har det vært i 5-6 år nå. 

Tips?

Anonymkode: bf240...7c5

[EvaLena]

Familieterapi kan dere jo gå til. Få tips og råd av en som kjenner til slike problemer.

Ellers så må du jo bare snakke med barna dine om det og si at det plaget deg.

[AnonymBruker]

Familieterapi har de overhodet ikke tro på. Det ser de på som en stor vits. 

Å prate med de fungerer ikke, særlig ikke om mine følelser. Da er de straks på bakbeina. 

Anonymkode: bf240...7c5

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Familieterapi har de overhodet ikke tro på. Det ser de på som en stor vits. 

Å prate med de fungerer ikke, særlig ikke om mine følelser. Da er de straks på bakbeina. 

Anonymkode: bf240...7c5

TS her.

Anonymkode: bf240...7c5

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble skilt fra barnas far da barna var i tidlig skolealder. Vi hadde vært sammen i mange år og jeg kjente hele hans familie godt. Både han og familien er intelligente og sterke personligheter og de vet som regel "svaret på alt". 

Barna mine er nå unge voksne og jeg ser at de er veldig lik faren. Det er greit nok, men det jeg sliter med er at det virker som om de har fått fortellinger om meg som har formet deres syn på meg ganske mye. Og det er ikke spesielt positivt for å si det slik. Det virker som om jeg ikke er "god nok" rett og slett. Bortsett fra når de har problemer, da kommer de til meg. 

Kjenner at jeg begynner å få nok. Jeg finner aldri ut av dette og blir stadig veldig lei meg. Det er utelukket å ta det opp med barna, da blir det bare enda mere uro i familien.

Tanken min i det siste er å ikke ta kontakt, la de gjøre det. Og å være helt laidback. Jeg ønsket meg jo ikke barn som ser ned på meg - dette får selvfølelsen og selvtilliten til å falle betraktelig. Og slik har det vært i 5-6 år nå. 

Tips?

Anonymkode: bf240...7c5

Jeg aner offermentalitet og kanskje også en martyr her. 

Anonymkode: 82091...9da

[AnonymBruker]

For å sitere mamma når jeg og lillesøs var umulige - det er aldri for sent for abort vet dere!

Anonymkode: 0ae45...a99

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg aner offermentalitet og kanskje også en martyr her. 

Anonymkode: 82091...9da

TS her. Huff, det du skriver høres ikke bra ut. Men kanskje er det dit jeg har kommet? Jeg trodde ikke det, men kanskje er det der man havner når man sier fra om at andre gjør en vondt? For meg føles det mer som en innrømmelse, at jeg her i tråden viser svakhet på et svært sårbart område de fleste mestrer. 

Anonymkode: bf240...7c5

[Peter007]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble skilt fra barnas far da barna var i tidlig skolealder. Vi hadde vært sammen i mange år og jeg kjente hele hans familie godt. Både han og familien er intelligente og sterke personligheter og de vet som regel "svaret på alt". 

Barna mine er nå unge voksne og jeg ser at de er veldig lik faren. Det er greit nok, men det jeg sliter med er at det virker som om de har fått fortellinger om meg som har formet deres syn på meg ganske mye. Og det er ikke spesielt positivt for å si det slik. Det virker som om jeg ikke er "god nok" rett og slett. Bortsett fra når de har problemer, da kommer de til meg. 

Kjenner at jeg begynner å få nok. Jeg finner aldri ut av dette og blir stadig veldig lei meg. Det er utelukket å ta det opp med barna, da blir det bare enda mere uro i familien.

Tanken min i det siste er å ikke ta kontakt, la de gjøre det. Og å være helt laidback. Jeg ønsket meg jo ikke barn som ser ned på meg - dette får selvfølelsen og selvtilliten til å falle betraktelig. Og slik har det vært i 5-6 år nå. 

Tips?

Anonymkode: bf240...7c5

Det er ikke uvanlig at barna får et annet syn på foreldrene når de vokser til. Den forelder som har vært dominerende I oppveksten kan få dette I retur.

Har fotrkdrene ikke bodd sammen I oppveksten eller deler av den klarer ungdom og unge voksne ha en mening om hvorfor det har vært som det har vært.

En dominerende mor kan få den i retur, om de føler far er blitt skjøvet til siden under oppveksten.  Mor vant kampen om barna i oppveksten. Men de byttet side i voksen alder. Dette er ikke uvanlig. 

Det er en grei status på at mødre blir bosteds-forelder pga.hun er mor. Voksne barn kan se det skjeve son har hendt når regelverket gir mor medhold. 

[AnonymBruker]

TS her. Vi har hatt 50/50, så det er ikke der det ligger. Faktisk har vi hatt et godt samarbeid hele veien. Men, jeg har hele tiden fått tilbakemelding fra barna om uforståelige ting far har sagt om meg. Og jeg tror det er noe slik som ligger bak, bare i større alvorlighetsgrad. Og det er vel så godt som umulig å finne ut av. 

Anonymkode: bf240...7c5