Har du vært tilstede i det noen dør?

[Lanista1984]

Det har jeg. Flere ganger. Jeg har holdt noen i hånden og hatt en intens øyekontakt. Og opplevd hvor åpenbart det er å se øyne i live og øyne som død. Jeg har kjent rykninger i etterkant. Muskler som sier adjø.

Jeg vil så gjerne tro at de alle dro et sted. Slik vi har lært oss å tro tusenvis av år før år null.

At det finnes noe mer. Fordi det som skjer og skjedde, er bare meningsløst.

Per dags dato. Etter ti år i militæret, tror jeg på meningsløshet. Og tifeldigheter. Og dyp sorg og bunnløs angst for at vi alle ender opp med "fiskeøyne," en dag snart. For all historie tilsier at det skjer.

Noen kan romantisere døden. Noen kjemper for å oppleve noen år til. Til tross for at de er født et sted der hvor krig og faenskap herjer.

Jeg vil så gjerne tro det er mer. Men klarer ikke å overbevise meg selv.

For hvorfor skal vi bety mer enn bakterier. For vi tror da virkelig ikke at bakterier har et liv etter døden?

Jeg har tatt meg selv i å ikke føle noe mens jeg har holdt press på et skuddsår, i det personen døde. Jeg følte faktisk en lettelse fordi jeg slapp og presse så hardt med en skadet arm. Hva sier det om meg?

Jeg tror noe eller ett eller annet var gnisten til at universet eksploderte og utvidet seg. Og på en finurlig måte til slutt ga grunnlag for liv. Både her og sikkert andre steder langt unna.

Til tross for at vi dreper hverandre hver dag, så kalles vi intelligent liv. En art som er bedre enn de andre før oss.

Men kan vi virkelig fortjene noe mer enn dette? Jeg føler meg sikker på at svaret er nei. Det å ligge tett inntil noen gjennom natten i Kunar, øst i Afghanistan - hvor kulden kan bli hard i løpet av natten - for så og våkne med en kropp ved siden av din som er iskald, er ikke mulig å beskrive. Se øyne som stirrer mot ingenting.

Hvis noen kan bestride min påstand om at liv etter døden ikke finnes, vil jeg sette pris på det.

[AnonymBruker]

"Energi kan ikke oppstå eller forsvinne, bare gå over i andre former"

"Gnisten" som forsvinner idet man dør, hvor går den? Ifølge selv vitenskapen så kan den ikke forsvinne.

Anonymkode: dad2f...4f2

[AnonymBruker]

Jeg har vært til stede ved flere dødsfall. Jobber med eldre. Men intens øyekontakt i dødsøyeblikket høres ekstremt ut. Hvem har vel det? Tror ofte at den døende ikke er helt med på det aller siste. 

Anonymkode: e3b85...203

[Mannebjørn]

Har du vurdert å tro på Gud?  

[melatonin]

1 time siden, Lanista1984 skrev:

 

Jeg har tatt meg selv i å ikke føle noe mens jeg har holdt press på et skuddsår, i det personen døde. Jeg følte faktisk en lettelse fordi jeg slapp og presse så hardt med en skadet arm. Hva sier det om meg?

 

Ja, ja hva sier det?? At du er menneske. Du er ikke noe dårligere person enn andre for det. Tydeligvis har du ofret tid og helse for å sloss i en krig, det i seg selv er stort. Og det å kunne distansere seg mentalt i en slik situasjon er nødvendig. 

Jeg har sett mange dø, mest på en fredfull og god måte. I en varm seng og forhåpentligvis godt smettelindret. Men hatt et par tilfeller som har vært fæle. Men det er noe helt annet enn du beskriver, å se noen brutalt revet vekk. 

Tanker og grubling i ettertid forstår jeg er ille og håper du får bearbeidet det!

[Gjest Sjørøveren]

Jeg har ikke sett noen dø, men har sett kompisen min ligge å stirre livløst på meg med en sprøyte i hånda. Tanken på at han ikke fantes mer og vi mest sannsynlig aldri vil møtes igjenn var ubeskrivelig vond. For hvor og hvordan skal vi liksom møtes? En gang vil universet dø ut og alt vil forsvinne og det er lite sannsynlig at det finnes andre universer enda mindre sannsynlig at vi blir gjenfødt i nye universer eller kommer til å leve i en himmel eller "lyset". Ingenting har noe mening. Vi ble bare til og så dør vi ut and thats it.

[tussi84]

Har både vært vitne til forventet død og uventet død. Når jeg mener forventet død så har gjerne hele familien vært samlet rundt den døende da vi har fått høre at nå er det like før fra helsepersonell. Har vært med på uventet død engang. Denne slektningen var 78 år på dødspunktet men veldig tilstedeværende og oppegående. Hun fikk brått hjerteinfarkt. 

Sistnevnte så jeg øyene på mens de drev med hlr. For meg så det ut som hun hadde fått fred på en måte. Fått komme til et bedre sted. Å ja... jeg visste på en måte at hun var borte når de holdt på å få liv igjen i henne. Etterpå holdt jeg henne i hånden og det var veldig vondt at hun var borte. Samtidig fikk jeg sånn ro i kroppen på en måte.. akkurat som jeg forstod at hun nå hadde det bra.

Jeg har også sett flere lik i begravelser. Og man ser på en måte på de at de har fått fred og har gått videre. Litt merkelig å forklare. Jeg tror på et liv etter døden og at man møter hverandre igjen. 

[AnonymBruker]

Døden er bare vanskelig å forholde seg til for de levende som grubler på den istedenfor å fokusere på livet sitt. 

Anonymkode: 137f1...17e

[Jolene]

Har aldri sett noen død, men har vært med på den siste reisen før døden. Har også sett noen død i en kiste. Det du beskriver her kjære TS, håper jeg du får bearbeidet på noen måte. For det er en mer opprivende måte å dø på. Selv tror jeg på at det er et noe, uten at jeg kan definere hva dette noe er. Altså at jeg tror på et eller annet etter døden.

Har tenkt litt på deg i det siste, så har håpt på at du skrev her inne igjen.

[prt90]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

"Energi kan ikke oppstå eller forsvinne, bare gå over i andre former"

"Gnisten" som forsvinner idet man dør, hvor går den? Ifølge selv vitenskapen så kan den ikke forsvinne.

Anonymkode: dad2f...4f2

Hva skjer med dokumentene dine om du slår av datamaskinen din uten å lagre den først? *POF* - borte.. det er ikke noe mer mystisk enn som så. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, prt90 skrev:

Hva skjer med dokumentene dine om du slår av datamaskinen din uten å lagre den først? *POF* - borte.. det er ikke noe mer mystisk enn som så. 

Dokumentene dine er da ikke vekke, det er vel bare du som ikke kan nok data

forøvrig en sammenligning jeg skulle ønske det gikk ann å nedstemme 

Anonymkode: b744d...816

[prt90]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dokumentene dine er da ikke vekke, det er vel bare du som ikke kan nok data

forøvrig en sammenligning jeg skulle ønske det gikk ann å nedstemme 

Anonymkode: b744d...816

Jo, hvis du ikke har lagret dem (eller bruker et program som lagrer dem automatisk for deg) så er de borte sammen med alt annet som ligger Minnet (RAM) Det er forøvrig en meget god sammenligning med hjernen vår. Når du slår av strømmen forsvinner alt. Med tanke på at utviklingen innen kunstig intelligens er det også en meget god sammenligning.  

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke og skal ikke prøve å overbevise noen, men jeg kan fortelle min historie.

Jeg driver og utdanner meg til dyretolk, og har over tiden funnet ut at det er like lett å kontakte og få informasjon fra et levende dyr som et såkalt dødt dyr. Jeg har fått inn verifiserbare detaljer om døde dyr, som at en katt likte å leke med vann, jeg fikk riktig rase på en hund jeg aldri har sett og ikke visste noe om, jeg fikk at en hest "plukket blomster", som eieren kunne fortelle en historie om som forklarer hvorfor jeg fikk det, uten at jeg skal gå i detaljer. Jeg fikk se vennen til en død hest, der eieren kunne bekrefte at hesten hadde en venn med akkurat de fargene etc....

Jeg har ikke vært tilstede i dødsøyeblikket med mennesker eller dyr, men jeg har sett både en død person og et dødt dyr rett etter de døde, og det var virkelig som det var "ingen der" i det hele tatt.
Men både med dyret og personen opplevde jeg et nærvær ca tre dager etter de var døde, særlig med dyret, som var hunden min, var det så virkelig at jeg nesten kunne kjenne pelsen hennes, hun var glad og fri, og slett ikke trist slik som jeg var. Jeg følte et jublende nærvær som var så påtagelig at det kan ikke bortforklares. Hun holdt seg i nærheten noen dager, så forsvant hun, og begynte å komme på sporadiske "besøk". Senere har hun sluttet med det, men jeg får fortsatt kontakt med henne om jeg "stiller meg inn på henne", akkurat som jeg kan få kontakt med andre døde dyr (og sikkert også mennesker, noe jeg ikke har prøvd enda).

Jeg har også opplevd at en dyretolk snakket med min døde hund, og så henne sammen med en dame som var litt "tykk rundt livet og blid og glad", på andre siden. Det er garantert min mor, som er død. Det er ingen måte hun kunne ha visst at hun er død eller tykk rundt livet på.

Det å lære om dyretolking snudde alt på hodet for meg, og nå vet jeg sikkert at ikke bare vi lever videre, men også dyrene gjør det, og plantene også, og sikkert bakterier og alt som er. Alt finnes også på den andre siden, det har jeg blitt helt overbevist om, og jeg er ikke noe redd for å dø lenger.

Anonymkode: f791b...0dd

[Feyfeyhey]

På 10/5/2016 den 0.20, Lanista1984 skrev:

Jeg har tatt meg selv i å ikke føle noe mens jeg har holdt press på et skuddsår, i det personen døde. Jeg følte faktisk en lettelse fordi jeg slapp og presse så hardt med en skadet arm. Hva sier det om meg?

Du holdt ihvertfall på skuddsåret selv om du var skadet selv og det gjorde deg vondt. Det sier faktisk utrulig mye om deg.

Er ateist, så kan ikke bestride at det ikke er liv etter døden, men, jeg syns ikke livet vi har nå er mindre verdifull av den grunn. Faktisk så tenker jeg det er mer verdifult , fordi alt vi gjør, telles her og nå.

[AnonymBruker]

På 5.10.2016 den 2.20, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært til stede ved flere dødsfall. Jobber med eldre. Men intens øyekontakt i dødsøyeblikket høres ekstremt ut. Hvem har vel det? Tror ofte at den døende ikke er helt med på det aller siste. 

Anonymkode: e3b85...203

Så har vel ikke du måttet svømme under brennende olje, sett din bestekamerats hjerne bli smurt utover bakken eller drept jihadister i nærkamp med skarpslipte feltspader, heller. Noe trådstarter nok har.

Anonymkode: b9634...078

[EvaLena]

Jeg trur på ett liv etter døden, håper jeg slipper å måtte jobbe i det livet 

Jeg har sett døde mennesker og de skremmer vettet av meg. Derfor måtte jeg slutte på gamlehjem. Klarte det bare ikke lenger, hadde aldri klart å venne meg til å se det flere ganger i året.

Samtidig så var de døde så fredfulle og virket son de hadde det godt. 

Jeg ønsker ikke å dø noen gang, jeg vil leve evig. Redd for å dø. Samtidig så tenker og trøster jeg meg med at jeg kanskje møter igjen både dyr og mennesker jeg har mistert. Hadde jeg visst med 100% sikkerhet at det ville skje, så kunne jeg møtt døden på en god måte, men ikke på mange år ennå.

Endret 7. oktober 2016 av EvaLena

[AnonymBruker]

På 2016-10-05 den 14.42, prt90 skrev:

Jo, hvis du ikke har lagret dem (eller bruker et program som lagrer dem automatisk for deg) så er de borte sammen med alt annet som ligger Minnet (RAM) Det er forøvrig en meget god sammenligning med hjernen vår. Når du slår av strømmen forsvinner alt. Med tanke på at utviklingen innen kunstig intelligens er det også en meget god sammenligning.  

Nei, det blir ikke borte. Du kan, forenklet, si at det blir nullstilt. Men alt er der fortsatt, hårdvaren, strømmen, alt. Og nei, alt forsvinner ikke i det du slår av strømmen. Politiet kan faktisk hente ut data fra rambrikker som har stått i en maskin som ble skrudd av når de kom inn i rommet. Ikke komplisert.

En bedre analogi hos mennesket, jevnført med "ikke lagret dokument", er, "hva skjer med en tanke om du ikke skriver ned den først og så tenker på noe annet i stedet". Hjernen forsvinner ikke i det den tenker på noe annet. Tanken er kun elektriske impulser i hjernen. De elektriske impulsene kan forandre seg slik at tanken blir annerledes. Men det er ingenting fysisk til stede som blir borte.

Hvis du prøver å si at mennesket er som en datamaskin i stedet, når du tar strømmen så er maskinen død, så har du gjort "liv" til "strøm". Selv om strømmen "blir borte", så er det noe ekstra som er det som er selve det som gjør at datamaskinen har "tanker".

Du må nok streve mer skal du overbevise folk (har du overbevist deg selv?) om at mennesket bare er en automaton.

Anonymkode: f71d9...7d0

[Lanista1984]

På 10/5/2016 den 2.28, Mannebjørn skrev:

Har du vurdert å tro på Gud?  

Jeg har aldri stoppet. Men jeg er skeptisk til det som er skrevet ned. Men det hindrer meg ikke i å tro på noe. Spesielt når jeg er også har en stor interesse for universet. Selvfølgelig tror man da på noe. Og jeg kaller det Gud.

 

Edit.

Jeg har ikke fått vært her på noen dager. Så jeg har heller ikke lest noen av innleggene før nå. Og jeg tror ikke jeg har energi nok til å gjøre det nå. Det er snart frokost her og jeg vil lese i morgen. Tusen takk for alle som skrev og ga av sitt eget liv for å dele.

 

Endret 9. oktober 2016 av Lanista1984

[AnonymBruker]

Etter å ha jobbet på en medisinsk avdeling i over 10 år har jeg sett mange dø. De aller fleste ser og er veldig fredfulle i døds øyeblikket, og jeg liker tanken på et liv etter døden (forøvrig uenig med meg selv om jeg oppriktig tror på det). Men ett dødsfall husker jeg spesielt godt, det var på nattevakt og vi var 2 drevne sykepleiere på jobb, vi skjønte at det var snakk om minutter igjen så vi sto der og holdt pasienten i hånden. Det gikk rolig for seg ingen anstrengt eller surklete respirasjon bare sakte utebbing av liv. Akkurat i det pasienten dør sperrer hun opp øynene, det ser ut som hun ser på noe ved enden av sengen og hun ser rett og slett skrekkslagen ut, så er hun død. Jeg og den andre sykepleieren ser bare på hverandre litt sånn hva skjedde nå. Helt sikkert en naturlig forklaring men kommer ikke til å glemme det, fikk litt grøsninger. 

Anonymkode: 63680...dbc

[Spiteful]

Jeg har aldri vært tilstede når noen har død, og det vil jeg helst unngå også. Jeg tror ikke jeg hadde taklet det. Jeg er for sensitiv til sånt. Kall det gjerne svak, det er slik jeg er.

Men altså, jeg tror ikke jeg hadde klart å leve med den tankegangen din. At etter døden så blir vi bare... Borte... Jeg liker å tro at det er noe mer bak livet, en kraft som hjelper oss på veien. Jeg liker å tro at det som vil skje, skjer, og at alt i livet mitt skjer for en grunn. Uten en slik tankegang hadde jeg, som egentlig er ganske svak, gitt opp for lengst. Tragisk? Barnslig? Ja. Gir det meg håp? Ja. Jeg tror kanskje ikke alltid på denne tankegangen, men det er slik jeg klarer å fortsette å leve. 

Liv etter døden... Nei, jeg tror ikke på at jeg kommer i livet igjen i denne formen etter døden, men jeg liker å spekulere litt rundt det. Kanskje det faktisk finnes himmel og helvete? Eller kanskje jeg kommer til et sted hvor jeg får møte alle de jeg er glad i? Kanskje jeg blir gjenfødt på nytt, på en annen planet, som et annet vesen? Kanskje får jeg muligheten til å se over de jeg har etterlatt, eller kanskje jeg bare sovner og drømmer en dyp drøm som jeg aldri våkner fra. Kanskje jeg gjennomopplever livet mitt på nytt (Håper virkelig ikke det er tilfellet), eller kanskje, bare kanskje, er dette livet jeg lever nå bare tull. Hvem sier jeg allerede ikke har død? De sier at i 7 minutter etter at vi har død ellerno, så gjenopplever hele livet vårt på nytt, kanskje vi lever i de 7 minuttene nå?

Ikke vet jeg, men jeg kan ikke bare godta at vi blir borte. Jeg klarer ikke godta det. Det virker for absurd for meg at vi skal leve et liv med masse smerte også dø og bli borte for alltid. Hva er poenget i det liksom? Det er bare utrolig bortkasta. All den smerten vi vesener på jorda opplever... Det må da være godt for noe?