Sorg over tapt vennskap

[AnonymBruker]

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre, for jeg er så knust og har ingen jeg kan snakke med.

Har fungert som støtte og venn for en ung gutt som har trengt en voksenperson i livet sitt de siste 3 årene. Vi har truffes ukentlig for øvelseskjøring, turer, lunsj og gode samtaler. Vi har ellers hatt daglig kontakt på forskjellige sosiale medier (fb, snap, sms).

I sommer forandret noe seg. Han fikk en del nye venner og har vært travelt opptatt med dem. Han har adhd, og har en tendens til å gå inn i nye relasjoner med alt han har. I hvertfall begynte ignoreringen av meg. Først ved at at han ikke åpnet snap fra meg på timer eller over et døgn (og han er kjempe aktiv på snap, så det hadde ingenting med at han ikke var innpå  ) Han svarer ikke på direkte spørsmål om noe er galt. Han lar vær å lese meldinger på fb, sier han ser dem i feeden, men svarer sjeldent.

Nå er det ikke sånn at jeg har mast eller sendt ham så mye, men jeg har bare fortsatt slik som jeg var vant til at kontakten mellom oss var. Men etterhvert har jeg jo lurt på hvorfor han oppfører seg slik og har spurt ham på meldinger og face to face. Svaret er at han er opptatt eller ikke orker å åpne. Det er jo ikke normalt at en går i flere dager uten å åpne snap eller svare på meldinger med venner, er det vel?

Dette har pågått i over 2 måneder nå, og jeg har de siste ukene mast (noe jeg ikke syns er kjekt) om et skikkelig svar. For når du er så glad i en annen person og denne behandler deg som søppel, og en opplever at han muligens kun har utnyttet meg for å få øvelseskjøre (får lappen om en uke), kjenner du at hjertet blir knust!! 

I går sendte jeg en melding på fb, med spørsmål om han hadde lest sms som jeg hadde sendt med bilde av sms, siden telefonen hans var ødelagt. Svaret jeg fikk var: "Hold kjeft" , jeg ble så paff, at jeg bare svarte "Ok", så kom det "Gidd å maaas! Sa jeg ikke har mobil så slapp av" Regner med at dette er en beskjed om å holde meg langt unna, uten at han sier det direkte? Hva sier dere?

Akkurat nå, gjør det vondt i hele kroppen. Jeg er så lei meg og føler slik en sorg over et tapt vennskap. Dette er en person, på tross av aldersforskjell, jeg bryr meg masse om, nesten like mye som egne barn, og som jeg alltid vil stille opp for. En person som jeg har savnet den gode kontakten med de siste månedene selv om vi har hatt kontakt, men ikke slik som før. Det er så vondt å tenke på at han ikke skal være en del av livet mitt mer. Og det er forferdelig vondt å tenke på at han kun muligens har brukt meg for å få øvelseskjøre mest mulog!

Håper på litt oppmuntring og ev noen som kan forklare meg hvordan mennesker kan behandle noen som bare vil en vel så råttent?

Anonymkode: 98dc9...fa0

[Gjest Boxee]

Ettersom du sier du har fungert som støtte og at det er endel aldersforskjell mellom dere; hvordan kom du inn i livet hans? Kjente du han fra før eller ble denne relasjonen iverksatt via noen andre/arbeid e.l?  Jeg syns det virker som om du er veldig "på" han, og at nå når han har andre å støtte seg til så blir det litt i meste laget og at ikke har samme behov for relasjonen og støtten dere har hatt tidligere. Kanskje foretrekker han noen på sin egen alder, noe som ikke er så merkelig. Tror rett og slett du bare må la han være ifred og la han komme til deg heller, ellers kan du skyve han lengre fra deg.

 

[AnonymBruker]

Du får klar beskjed. Du maser. At han bruker litt dumme ord er pga av at han er ung. Ingen liker noen som maser. Slutt med det. La ham komme til deg. Klisjeen: "om du er glad i noen, sett dem fri. Kommer de tilbake er det jo fint, om ikke så var det ikke ment å være"; har noe for seg. Bare send en melding om at : jeg er her om du trenger meg. Og jeg bryr meg om deg. Bare ta kontakt om du trenger noe.

Det virker jo nesten som du også har fått dekket mye av det sosiale gjennom denne gutten. Jeg skjønner du har det vondt. Det er den kjipe prisen for  å være glad i noen innimellom. Men gled deg iallefall over at det går bra med ham og han nå har venner. Han virker som han er i den der vanskelige alderen der voksne er noe teite. Han skal bli voksen. Du har sikkert vært med å gi han styrken til å gå fra barn og over i den fasen. Om du bare er rolig støtte for ham på avstand kan det hende han kommer tilbake til deg som en mer voksen senere. Og det tror jeg sikkert. Siden dere har en historie på tre år. Men du er nesten som er foreldre mulig. Og da kjenner du jo sikkert historiens gang når det gjelder ungdom og foreldre. Du har gjort ham trygg nok til å gjøre opprør og tørre å prøve tenke litt selv.

Men ikke mas. Alle hater en som maser. Bare si du er der om det er noe. Og vent. Gi ham rom. Vær stol din lille mann ska bli voksen.

Anonymkode: 6b22f...11e

[AnonymBruker]

Vær stolt din lille mann skal bli voksen.

Anonymkode: 6b22f...11e

[AnonymBruker]

Føler jeg har lest denne historien før, postet du om dette for en stund siden TS? Synes også du virker veldig på, og tenker du må gi han den tiden og rommet han trenger. 

Anonymkode: 6f0f3...c98

[Gjest Takkoglov]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Føler jeg har lest denne historien før, postet du om dette for en stund siden TS? Synes også du virker veldig på, og tenker du må gi han den tiden og rommet han trenger. 

Anonymkode: 6f0f3...c98

Syns også dette lød veldig kjent...

[AnonymBruker]

Det er da ikke mangel på ungdommer som trenger noen å øvelseskjøre med. Det er bare å velge og vrake.

Anonymkode: eb4a8...0d3

[AnonymBruker]

Takk for svar😉

Jeg har ikke vært mer på enn den kontakten vi har hatt tidligere. Men jeg har nok prøvd å presset litt for å få ham til å være ærlig og si til meg direkte at han ikke ønsker den samme kontakten. 

Men er enig i at jeg skal trekke meg helt vekk, så får han ta initiativ hvis han ønsker det. Det er følelsen av å bli avvist og glemt som er så fæl, og redselen for å mistr ham helt. Vanskelig å takle😔

Anonymkode: 98dc9...fa0

[Gjest O.G.]

Noen ganger er det man trodde var et vennskap mer at den andre personen trengte en på noe vis, med tiden lærer man seg å sile ut brukerne.  

Endret 4. oktober 2016 av O.G.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, O.G. skrev:

Noen ganger er det man trodde var et vennskap mer at den andre personen trengte en på noe vis, med tiden lærer man seg å sile ut brukerne.  

Ja, det er nok der jeg har bommet kraftig denne gang. Glemt i det øyeblikket han ikke har bruk for meg mer. Tenk at jeg har vært så dum!! Men smerten over tapet er allikevel like reell. Men det hjelper litt å sette det i perspektiv her, så takk☺️

Anonymkode: 98dc9...fa0

[AnonymBruker]

Har du kanskje støttet deg litt mye på han? Jeg skjønner ikke helt hvorfor han betyr så mye for deg mens du kanskje ikke betyr like mye for han? Har du gitt og gitt mens han har sittet tilbakelent og mottat?

Anonymkode: 7098e...43d

[AnonymBruker]

Utifra det jeg leser her virker det nesten som du også er ensom eller sliter litt, og har opplevd stor støtte i relasjonen mellom deg og gutten. Det kommer heller ikke frem hvor stor aldersforskjellen er mellom dere, men den virker ganske stor i og med at du nevner egne barn. Jeg må si at denne relasjonen kanskje ikke høres helt sund ut for denne gutten, om det er slik at du bruker denne relasjonen som substitutt for annen voksenkontakt og er avhengig av en tenårings bekreftelse for å føle deg bra. Det at du føler deg knust og sier du ikke har andre å snakke med høres ikke helt bra ut.

Anonymkode: 8d45d...fe5

[Gjest Hapi]

Personolig opplever jeg vel ikke at jeg kan "bli snurt" om noen som er så mye yngre som jeg har hatt kontakt med går videre og bruker tid på venner på sin egen alder. Jeg er jo bare glad om det går bra for dem, de har et sosialt liv og trenger ikke meg. Jeg føler det ville bli veldig rart om JEG skulle trenge DEM. Det er de som trenger støtte, det er de som skal vokse opp, det er de som prøver å finne ut av dette livet, mens jeg har lagt den fasen bak meg, og kan bidra med erfaring, forståelse og vennskap, men jeg ser jo ikke på dem som jeg ser på jevnaldrende venner, altså jeg forventer ingenting av dem, jeg forventer ingenting tilbake...

Når du savner han så mye så vil jeg tro at han kanskje opplevde deg som litt slitsom...?

[NuckingFutz]

Du har laget minst to tråder tidligere om samme problemstilling. Du er ei voksen dame som ikke klarer å innse at en tenåringsgutt ikke ønsker en tett relasjon til deg. Kanskje på tide å jobbe litt med deg selv og etablere gode relasjoner til folk på din egen alder? Ungdom skal ikke fylle voksne menneskers tomrom og sosiale/emosjonelle behov. Denne gutten har behov for å være sammen med jevnaldrende. At du føler deg brukt fordi du har stilt opp for ham og hjulpet med bl.a. øvelseskjøring er noe du som voksen burde klare å heve deg over. Han er en ung gutt, han har primært fokus på seg selv, sine egne behov og sitt eget liv og slik skal det også være i den alderen. Jeg tenker at du må ta en kikk i speilet og spørre deg selv om du ikke legger for mye i dette venneskapet og at det er noe i deg selv som ikke er helt på plass. Masing og at du krevet et svar av ham virker som veldig upassende atferd av en voksen dame ovenfor en tenåringsgutt. Vær en voksen, innse at denne gutten ikke skylder deg noe som helst, du hjalp ham av fri vilje og nå er kontakten dere i mellom i ferd med å ebbe ut fordi han prioriterer jevnaldrende, noe som er positivt for ham. Du får komme deg videre i voksenlivet ditt, TS!

[AnonymBruker]

Kanskje du har brukt han litt som substitutt for noe annet du mangler. Skaff deg en mann i ditt liv.

Anonymkode: 85a26...4ab

[Gjest Citronella]

6 timer siden, O.G. skrev:

Noen ganger er det man trodde var et vennskap mer at den andre personen trengte en på noe vis, med tiden lærer man seg å sile ut brukerne.  

Og takk for ar du hjalp meg å forstå det for en tid tilbake...

[Gjest O.G.]

6 timer siden, Citronella skrev:

Og takk for ar du hjalp meg å forstå det for en tid tilbake...

Hmm, nu er jeg forvirret. PM?

[AnonymBruker]

Høres ut som om du har kjærlighetssorg i en unormal og uønsket relasjon. Det blir litt overgrepsaktig å være en støtteperson for noen yngre og så oppføre seg slik som du gjør. 

Anonymkode: 07870...d7b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som om du har kjærlighetssorg i en unormal og uønsket relasjon. Det blir litt overgrepsaktig å være en støtteperson for noen yngre og så oppføre seg slik som du gjør. 

Anonymkode: 07870...d7b

Overgrepsaktig? Det er vel å dra det litt for langt! 

Relasjonen har ikke vært unormal eller uønsket, men at denne gutten nå har kommet til et punkt i livet der han ikke har behov for min støtte og mine råd, er jeg enig i. Han er i en løsrivningsprosess overfor foreldrene og det er klart at da trenger han heller ikke meg i den grad han gjorde før. 

Vil også nevne at initiativetet til kontakt alltid har vært opp til ham, men de siste månedene, har jeg stilt spørsmål, for å få tak i signaler som jeg har oppfattet som uklare og har nok dermed virket masende. Jeg har gitt ham mange muligheter til å kutte kontakten, men det har han ikke hatt lyst til. Det er nok litt skummelt med forandringer for ham også. Men som en rådet til over, har jeg signalisert at jeg stiller opp hvis han skulle ha behov for støtte. Så skal jeg konsentrere meg om mitt eget liv (som ikke er ensomt😉)

Ellers vil jeg bare si at, nei, har ikke kjærlighetssorg slik du antyder. Nei, har ikke brukt ham som "substitutt"! Har en mann i livet😉 Og nei, har ikke skrevet om dette før!

 

Anonymkode: 98dc9...fa0