Barneoppdragelse

[WalkWithMe_]

Dette kan muligens bli litt rotete. Og sikkert et noe diffust spørsmål. Men jeg lurer egentlig på hva som er den "beste" oppdragerstilen?

Jeg er alene med barn, så jeg trenger ikke ha daglige diskusjoner med en partner om dette temaet. Jeg tenker som så at jeg har en gyllen mulighet til å være konsekvent, så det prøver jeg på. Jeg har nok selv hatt en litt for streng barndom, eller, streng og streng, min mor hakket mye på meg, og den dag i dag så kommer vi ikke overens. 

Jeg prøver å ikke gjøre det samme med barnet mitt. På samme tid som jeg vil h*n skal vokse opp til å bli høfflig, snill, hjelpsom og takknemlig som person. Jeg vil også dyrke det å være selvstendig, tolerant, og sine egne kvaliteter som er medfødt: sta og egenrådig. 

I dag har vi hatt en flott dag ute og gjort forskjellige ting, det har vært episoder som har skapt nedturer, der barnet ikke hører på meg. Barnet er 4 år, og er fortsatt opphengt i tiss, bæsj og promp, og sier gjerne dette når vi møter på folk som stopper og hilser, gjerne kollegaer Barnet la seg også ned på gulvet/bakken ved et par anledninger, løp fra meg, snudde seg bort da jeg ga beskjeder, ble ikke med meg selv om barnet både var forberedt og hadde avsluttet leken av egen fri vilje. Jeg gir klar og tydelig beskjed etterpå at slikt ikke er ok, og at jeg mister lysten til å finne på ting når det ender slik - eller barnet velger å gjøre "sånn". Av og til ser det ut som at barnet ikke bryr seg, av og til lei seg. 
Jeg blir også lei meg, for jeg føler det er jeg som ødelegger den fine dagen med å ikke bare overse, men å faktisk gi beskjed. Men jeg har litt småangst av å få en ufordraglig unge som ikke oppfører seg andre steder, eller som ikke er snill med andre. 

Vi har ukentlig besøk av nabobarna, og av og til deres venner igjen. Her på fredagsettermiddag lekte de på stua, så jeg både hørte og så de. Og de to barna på besøk var skikkelig frekk og lite hyggelige mot mitt barn(5 og 6 år). Jeg var avventende og ville se hvordan barnet mitt løste det, og ville se hvordan det uttartet seg. Jeg kunne både se på barnet mitt forrvirrelse, og høre usikkerheten i stemmen, av å ikke forstå hvorfor h*n fikk skylden. 

Moren til dette barnet som va verst er en mild og tilsynelatende veldig rolig og snill mamma. Hever ikke stemmen. Lar de mest utrolige tingene gå ( i mine øyne iallefall), og alt er liksom så... ja... pedagogisk... Jeg derimot kan bli sint, jeg kan heve stemmen, er jeg urettferdig eller urimelig så sier jeg unnskyld og forklarer hvorfor jeg sier unnskyld og hva som ikke var greit. Blir jeg sint så forklarer jeg selvfølgelig også hvorfor. Jeg er raus med ros og klemmer og slike ting også, det er ikke bare elendighet altså. Men slik som dette nabobarnet oppførte seg, det er akkurat slik jeg er redd midt barn skal bli. Så når nabodamen er så pedagogisk og riktig, og jeg føler jeg ikke er det, og barnet hennes alikevel oppfører seg slik, hva er da riktig her? For jeg går jo og tenker at hun gjør det riktig, det som blir sett på som riktig i allefall, men barnet er titt og ofte ganske slem. 

Forrige gang vi var på besøk hos en venninne og hennes barn oppfattet jeg hennes barn som uhåndterlig. Barnet slo mitt barn, løp etter, slo i hodet med en leke, dyttet, og skrek barnet mitt opp i ansiktet. Mitt barn forholdt seg rolig og tok ikke igjen, heldigvis ikke! Flere ganger manet jeg barnet mitt til å komme å sitte sammen med meg, slik jeg kunne forhindre mer greier. Barnet mitt satt seg til slutt inne i et leketelt og sa tydelig at h*n ville sitte der alene. Denne moren vi var på besøk med ble ganske irritert og snakket strengt til barnet mitt og ba h*n gå ut for nå fikk ingen leke med teltet. Jeg hadde ikke problemer med å skjønne behovet for å gjemme seg, men hele greier ble nesten bare håpløst. Jeg og barnet mitt leter frem et spill som ligger der, vi har spilt i ca 5 minutter, og det andre barnet kommer bort og begynner å rope å skrike fordi barnet mitt har tatt feil farge brikke. Barnet mitt står der som et spørsmålstegn, det andre barnet lugger og herjer. Moren irettesetter fint lite. "nei huff, hva er det som skjer? det må ikke du gjøre, kom her og finn noe annet å leke med du siden de spiller"
+++, vi har ikke vært på besøk der siden, for vi er ikke invitert. JEG har blitt invitert, men hun vet veldig godt at jeg ikke kan komme uten barnet mitt, det er ikke akkurat flust av barnevaktmuligheter. 

Denne andre mammaen er også hyperpedagogisk. Mild, rolig, sindig, som tatt ut av et ukeblad. Hadde barnet mitt gjort det mot noen så hadde jeg til slutt blitt veldig sint. Og det har jeg blitt tidligere også, nå gjør ikke barnet mitt dette lenger. 

Barnet mitt er langt fra noen engel eller perfekt. Men vi jobber oss gjennom de ulike utfordringene. Jeg kjenner det koker i meg når han legger seg ned gang etter gang på bakken, når han trasser og ikke vil være med meg. Eller da h*n var 2-3 år og slo og lugget andre, så ble barnet vitterlig nok irettesatt uansett hvor vi var hen. Hele tiden føler jeg at det er MEG det er noe galt med, det er jeg som blir sint, ingen andre blir det, jeg som irettesetter og hever stemmen når grensen er nådd. Så bare svever andre mødre rundt meg på en rosa sky og sier pent og pyntelig "neeeeeeei, det var ikke noe fint". Det gikk frem til barnet var to år, etter det så er det etter mitt skjønn behov for å være tydeligere. 

 

Huff. Som sagt, ble rot. 

Jeg står ikke og skriker til barnet mitt når h*n somler om morgenen med påkledning og slikt, men når barnet er slem mot andre eller tydelig ikke respekterer beskjeder barnet VET skal følges, da synes jeg det er greit å bli sint. Er jeg helt på jordet?

[Mallis]

Mitt tips er å irettesette dei andre barna, når foreldrene ikke gjør det selv!:) 

Har vi besøk, og gjestene( barna) ikke klarer å oppføre seg, og foreldrene bare sitter der, så tar jeg saken i egne hender og snakker til dei:) funker ganske bra! Og blir foreldrene irritert, så værsågod, mitt hjem, mine regler

Mine barn er heller ikke englebarn! Ingen barn er det. Men alle barn trenger klare grenser for hva som er greit og ikke greit!

[Lou Salome]

Syns du høres veldig fornuftig ut, og syns ikke de andre du beskriver høres noe pedagogiske ut i det hele tatt. 

[Veslefrikk]

Barneoppdragelse er ikke lett og det må også tilpasses hvert enkelt barn og situasjon. Vi har jo seks barn og huset er til enhver tid fyllt med både egne og andres barn og jeg er en ganske rolig person, men jeg er superkonsekvent. Og alle barn blir behandlet likt uansett om de er på besøk eller ei. Og selv om jeg er relativt rolig så kan jeg også brøle så taket letter og det som kan utløse det er når noen ikke er snille med hverandre. Det er det nulltoleranse for. 

Tror ikke barn har vondt av å vite rett og galt, men jeg dveler aldri ved ting. Er noe slått ned på og avklart, så er vi ferdige med den saken og går videre. 

Jeg er sikker på at du gjør mye fornuftig og husk at det er lov  å si i fra ovenfor andres barn også. Både ute og hjemme, hvis foreldrene ikke reagerer selv. 

[TinaChristina]

Man må tørre mer å irettesette andres barn! Dette ville jeg ikke funnet meg i altså. Jeg hyler ikke og kjefter ikke på barna, men det er DE som må gå unna dersom de er egne eller ufine. Mine barn er ikke slik for jeg har nulltoleranse. Jeg tenker at de som kjefter mye får barn som til slutt ikke gidder å høre. 

[Frøken888]

Du skal aldri gi et barn dårlig følelse pga at du mister lysten på å gjøre sånn og sånn med barnet pga barnets oppførsel. Det finnes altid en årsak. Er det verste jeg kan høre foreldre si til sine barn. Jeg syns du burde komme deg på et COS kurs som blir arrangert av de fleste helsestasjoner og familiesentre her i landet. 

[prill]

Fra et pedagogisk synspunkt så er det ikke best å være lavmælt og mild hele tiden! Det er en misforståelse. Det er kjempeviktig at man kan være tydelig når noen ikke oppfører seg bra. 

Veldig kort sagt, den beste oppdragerstilen er den autoritative, som er bestemt og tydelig men også varm og kjærlig. Altså, hvis et barn oppfører seg dårlig så må du stoppe den oppførselen, og deretter forklare med en setning eller to hva som ikke var greit. Ikke bare bli sint og sende barnet på rommet uten noen forklaring, liksom.

Også er det jo forskjell på å slå, eller å rote lego utover kjøkkengulvet, for å ta et eksempel. I det første tilfellet må du jo stoppe det, uansett om det er ditt eller andres barn, mens når det gjelder å rote, så kan man forklare at lego ikke skal være på kjøkkengulvet, men at de kan heller leke på rommet, eller et annet sted. 

Men den beste måten å oppdra ett barn på, funker ikke på alle barn. Jeg har to barn, det ene er en kruttønne og trenger ganske klare og tydelige beskjeder, mens det andre ofte bare trenger en enkel beskjed eller forklaring. Det ene barnet må ofte stoppes, h*n prøver ut alt mulig og vil "alt", mens det andre barnet er forsiktigere og må oppmuntres til å prøve ut mer. 

Barnas oppførsel, både den gode og dårlige, har dessuten flere årsaker enn foreldrene sin mer eller mindre bevisste oppdragerstil. De har ulik perosnlighet, og de påvirkes av venner, barnehageansatte, av andre familiemedlemmer, og av alt du gjør ubevisst. Så mitt beste råd er å prøve å senke skuldrene litt, du kan gjøre mye med å være en god og konsekvent forelder, men barn vil alltid teste grensene og oppføre seg dårlig av og til. Du er ikke perfekt, og det er ingen andre heller. Det blir folk av de fleste til slutt likevel

[jabx]

51 minutter siden, prill skrev:

Fra et pedagogisk synspunkt så er det ikke best å være lavmælt og mild hele tiden! Det er en misforståelse. Det er kjempeviktig at man kan være tydelig når noen ikke oppfører seg bra.

Man kan være tydelig uten å heve stemmen noe særlig.

[prill]

19 minutter siden, jabx skrev:

Man kan være tydelig uten å heve stemmen noe særlig.

Helt klart. Det kommer an på situasjonen. 

[WalkWithMe_]

19 timer siden, Frøken888 skrev:

Du skal aldri gi et barn dårlig følelse pga at du mister lysten på å gjøre sånn og sånn med barnet pga barnets oppførsel. Det finnes altid en årsak. Er det verste jeg kan høre foreldre si til sine barn. Jeg syns du burde komme deg på et COS kurs som blir arrangert av de fleste helsestasjoner og familiesentre her i landet. 

det får jeg gjennom jobben, og gleder meg veldig til det

Jeg har ikke problemer med det teoretiske rundt barneoppdragelse, og kan godt veilede andre på dette feltet. Når det kommer til meg selv som mor så kan jeg føle meg usikker, føler at jeg har prøvd ditt og datt, det fikk ikke helt den virkningen jeg håpte på. Eller som i de eksempelene jeg nevner, der jeg føler venninner er så utrolig mye mer rolig og lar ting gå som jeg selv reagerer på. 

Det er mye man i teorien vet, men så står man der da. Ganske sliten, har blitt testet og testet, det er seint på dag..

 

TS

[WalkWithMe_]

19 timer siden, CaramelDevil skrev:

Man må tørre mer å irettesette andres barn! Dette ville jeg ikke funnet meg i altså. Jeg hyler ikke og kjefter ikke på barna, men det er DE som må gå unna dersom de er egne eller ufine. Mine barn er ikke slik for jeg har nulltoleranse. Jeg tenker at de som kjefter mye får barn som til slutt ikke gidder å høre. 

Jeg synes det er veldig vanskelig å irettesette andres barn med foreldrene til stede. Jeg er usikker på hva jeg er redd for egentlig. Hjemme hos en veldig god venninne har jeg ikke problemer med å gjøre det. Vi er fadder til hverandre sine barn, jeg kjenner henne som mor veldig godt, og vet hun ikke blir fornærmet om jeg "hjelper til" litt. 

Jeg brøler ikke til barnet mitt da. Og som noen nevner, jeg blir ikke fly forbanna for lego på gulvet og slikt, men mer når det går på å være slem mot andre eller noe som går på samhandling med annet barn eller voksne. 

Av og til så prøver jeg det jeg vet fra teorien, men gud hjelpe, hvor mange ganger skal man gå ned på barnets høgde og forklare med mild stemme ditten og datten uten det får noen virkning. 

Jeg får ofte høre hvor trygg og flott barnet mitt er. Det varmer. Barnet blir ofte kalt empatisk, og at er flink til å leke med begge kjønn og inkluderer.  Så NOE riktig har jeg måtte klart å gjøre  heldigvis


TS