Bf har ikke lappen

[AnonymBruker]

Vi har et barn på 2 år sammen. Når vi bodde sammen kjørte jeg på han hvis han skulle noe, han kunne øvelseskjøre, men selvsagt ikke kjøre alene noe sted. Dette var svært slitsomt. Han gadd ikke å ta steget å kjøre opp. Dette var en av grunnene til at det ble slutt på forholdet. 

Etter det ble slutt har han tatt teorieksamen 4 ganger uten å bestå, jeg har kjørt han dit alle gangene. Tror ikke han orker å lese noe særlig, men har også ADHD som kan påvirke konsentrasjonen. 

Han bor IKKE sentralt og har lite nettverk. Familien bor 3 timer unna. Han sitter på med kolleger til jobb og kjører da forbi en liten butikk. Men hvis han skal noe annet spør han meg, alltid. Og han blir sur og kranglete dersom jeg tar opp at det ikke er MITT ansvar å kjøre på han. Han blir da usaklig og barnslig, sier at han trodde vi skulle være venner og samarbeide for barnets skyld og at jeg da hindrer dette. 

Jeg bor bare 20 min unna så jeg kjører barnet til og fra samvær slik at de skal få være sammen, ofte utenom faste tider også. Men da skal han alltid kjøres hit og dit og kjøpe ditt og datt samtidig også. Jeg har jo mitt eget liv også... Jeg har et eldre barn og studerer, henter på skole og i bhg, legebesøk og andre ting i hverdagen. 

Jeg har spurt om han ikke kan spørre andre, men det gidder han ikke. Han lager sponhelvete dersom ting ikke går hans vei og jeg er redd for å si til han at jeg ønsker total separate liv utenom det som har med barnet å gjøre for jeg vet at han blir usaklig og frekk da. Påstår at jeg setter meg selv før barnet osv. 

Hvordan håndtere dette?

Anonymkode: aff31...194

[Gjest skjære]

Stå på ditt og ikke kjør han. Om han ikke aksepterer får han bare sutre som et barn. Han får ta taxi. Går han på medisiner? En foreleser innen ADHD sa at umedisinerte voksne oftere handler i trafikkulykker. Det går nok på impuls og konsentrasjon, regner jeg med.

Nytter nok ikke diskutere så mye siden han har bestemt seg for at du er teit om du ikke kjører han, så jeg hadde sagt nei og lagt på telefonen om han ikke gav seg. Er ikke alle man kan resonere med

 

[Gjest Coolaid]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi har et barn på 2 år sammen. Når vi bodde sammen kjørte jeg på han hvis han skulle noe, han kunne øvelseskjøre, men selvsagt ikke kjøre alene noe sted. Dette var svært slitsomt. Han gadd ikke å ta steget å kjøre opp. Dette var en av grunnene til at det ble slutt på forholdet. 

Etter det ble slutt har han tatt teorieksamen 4 ganger uten å bestå, jeg har kjørt han dit alle gangene. Tror ikke han orker å lese noe særlig, men har også ADHD som kan påvirke konsentrasjonen. 

Han bor IKKE sentralt og har lite nettverk. Familien bor 3 timer unna. Han sitter på med kolleger til jobb og kjører da forbi en liten butikk. Men hvis han skal noe annet spør han meg, alltid. Og han blir sur og kranglete dersom jeg tar opp at det ikke er MITT ansvar å kjøre på han. Han blir da usaklig og barnslig, sier at han trodde vi skulle være venner og samarbeide for barnets skyld og at jeg da hindrer dette. 

Jeg bor bare 20 min unna så jeg kjører barnet til og fra samvær slik at de skal få være sammen, ofte utenom faste tider også. Men da skal han alltid kjøres hit og dit og kjøpe ditt og datt samtidig også. Jeg har jo mitt eget liv også... Jeg har et eldre barn og studerer, henter på skole og i bhg, legebesøk og andre ting i hverdagen. 

Jeg har spurt om han ikke kan spørre andre, men det gidder han ikke. Han lager sponhelvete dersom ting ikke går hans vei og jeg er redd for å si til han at jeg ønsker total separate liv utenom det som har med barnet å gjøre for jeg vet at han blir usaklig og frekk da. Påstår at jeg setter meg selv før barnet osv. 

Hvordan håndtere dette?

Anonymkode: aff31...194

Hey.

Du er ikke mammaen hans, så slutt å oppføre deg som det. Du henter og leverer felles barn, det holder. 

Ved å hjelpe ham til alt det andre gjør du ham en bjørnetjeneste, som igjen er en bjørnetjeneste for barnet som har pappa som forbilde. 

Slutt å gi etter for hans ubehageligheter, hans taktikk virker tydeligvis fordi du lar ham gjøre det. 

Hvorfor er det viktig for deg hva han sier om deg? Du skal selvfølgelig bry deg katten. 

Ring ham og fortell ham på en bestemt og hyggelig måte at du ikke kommer til å kjøre ham mer. Så vet han det før du leverer barnet neste gang. Og så følger du opp med å være konsekvent. 

Han må ta ansvar for eget liv.