Adopsjon

[stan]

Adopsjon er en fin måte å få barn på. 

Ser i forumet her at mange som er ufrivillig barnløse bare tenker på en medisinsk løsning. 

Derfor har jeg lyst til å framsnakke adopsjon. 

Det er en flott måte å få barn på. Mor og far er like "gravide". 

Det er ingen forskjell i følelsene til barn om de er adopterte eller tilkommet på vanlig måte. Jeg har prøvd begge. 

Jeg skjønner behovet for å prøve medisinsk behandling, vi prøvde også det. Men la tidlig en plan for hvor mye og lenge vi skulle prøve. 

Har aldri angret på at vi adopterte. 

Jeg skjønner at folk er forskjellige, og at det som var riktig for meg, kanskje ikke er det for andre. 

Men ikke glem adopsjon som en mulighet til å få barn. 

[Anglofil]

Jeg er absolutt enig i at adopsjon er en veldig flott løsning, og vi har også tenkt tanken på adopsjon om vi ikke klarer å få barn selv.

Problemet mitt er vel mest at følelsen av å dette med å bære frem eget barn er så vanvittig sterk at det på nåværende tidspunkt er helt uaktuelt. For det er ikke bare barnet i seg selv som er sterkt ønsket, men også prosessen rundt dette, dette må å oppleve å være gravid og prosessen rundt det å vente. Og det er noe iboende i meg som er så sterk at det er vanskelig å slå fra seg.

Men adopsjon vil bli et alternativ en dag om det ikke går, men enn så lenge er jeg såpass ung at man ønsker å ikke gi opp prøveprosessen ennå.

Mvh Yvonne

Endret 2. oktober 2016 av Yvonne

[stan]

3 timer siden, Yvonne skrev:

Jeg er absolutt enig i at adopsjon er en veldig flott løsning, og vi har også tenkt tanken på adopsjon om vi ikke klarer å få barn selv.

Problemet mitt er vel mest at følelsen av å dette med å bære frem eget barn er så vanvittig sterk at det på nåværende tidspunkt er helt uaktuelt. For det er ikke bare barnet i seg selv som er sterkt ønsket, men også prosessen rundt dette, dette må å oppleve å være gravid og prosessen rundt det å vente. Og det er noe iboende i meg som er så sterk at det er vanskelig å slå fra seg.

Men adopsjon vil bli et alternativ en dag om det ikke går, men enn så lenge er jeg såpass ung at man ønsker å ikke gi opp prøveprosessen ennå.

Mvh Yvonne

Vi tenkte akkurat som deg. 

Men ettersom alle forsøk feilet, med sorgen det fører med seg, var adopsjon et naturlig valg. 

Ikke at adopsjon er en lettvint løsning, men det fører fram til målet for de aller fleste. 

Samtidig om man har reflektert litt rundt adopsjon, blir spørsmål om sæd- eller eggdonasjon enklere. Jeg ihvertfall betrakter de som "halv adopsjon". 

[Anglofil]

21 minutter siden, stan skrev:

Vi tenkte akkurat som deg. 

Men ettersom alle forsøk feilet, med sorgen det fører med seg, var adopsjon et naturlig valg. 

Ikke at adopsjon er en lettvint løsning, men det fører fram til målet for de aller fleste. 

Samtidig om man har reflektert litt rundt adopsjon, blir spørsmål om sæd- eller eggdonasjon enklere. Jeg ihvertfall betrakter de som "halv adopsjon". 

Ja, jeg forstår hva du mener. Vi må jo bruke donorsæd, og tenker vel kanskje litt som deg.

Mvh Yvonne

[AnonymBruker]

5 timer siden, stan skrev:

Adopsjon er en fin måte å få barn på. 

Ser i forumet her at mange som er ufrivillig barnløse bare tenker på en medisinsk løsning. 

Derfor har jeg lyst til å framsnakke adopsjon. 

Det er en flott måte å få barn på. Mor og far er like "gravide". 

Det er ingen forskjell i følelsene til barn om de er adopterte eller tilkommet på vanlig måte. Jeg har prøvd begge. 

Jeg skjønner behovet for å prøve medisinsk behandling, vi prøvde også det. Men la tidlig en plan for hvor mye og lenge vi skulle prøve. 

Har aldri angret på at vi adopterte. 

Jeg skjønner at folk er forskjellige, og at det som var riktig for meg, kanskje ikke er det for andre. 

Men ikke glem adopsjon som en mulighet til å få barn. 

Prøved å ta opp temaet for noen uker siden, men responsen var verre enn å banne i kirken. 

Og Yvonne, den iboende følelsen av å ville bære frem et barn selv varerca.  i ni måneder. Et barn som kommer hjem med fly varer resten av livet. Båndene blir like sterke, "svangerskapet" for de fleste består i ventetid på å få hente. Prøv å bearbeide tankene dine mens du venter og håper på å bli gravid. 

Vær og klar over at ikke alle sommslipper igjennom til assistert befruktning vil slippe igjennom til adopsjon. 

Min personlige mening er at reglene og kravene for assistert befrukting burde være nøyaktig like strenge. 

 

Anonymkode: ffaba...ff3

[Athene]

Mange gode poenger. Samtidig trur jeg ikke det er mange ufrivillige barnløse som har tenkt godt og lenge gjennom adopsjon som en mulighet. 

Først og fremst har alle et stort ønske om å se et barn som er litt av en selv, og litt av den du er glad i. Drømmen om å se kombinasjonen av akkurat dere to er det vanskelig å gi opp. 

Biologisk har man også et ønske om å videreføre egne gener. Egoistisk, kanskje, men det er jo hele ønsket om å få biologiske barn fremfor å adoptere. Eller ønsket om å få barn i det hele tatt, forsåvidt. Få gjør det av idealistiske grunner.  

Og som kvinne kjenner man på et behov for å bære frem et eget barn. Det å få oppleve alt det er å få gå gravid, og å føde. Og å være der fra dag en. 

Hvorfor skal de som sliter litt ha mindre rett til disse følelsene, enn de som blir gravid med en gang? 

[stan]

Jeg forstår veldig godt ønsket om å oppleve graviditet og å videreføre gener. 

Men etter noen runder med medisinsk behandling kan det være riktig å velge adopsjon framfor mer behandling. 

Jeg har vært heldig å få oppleve begge måtene å få barn på. 

Først med adopsjon, etter mislykket behandling. 

Senere hvor alt skjedde naturlig. 

Selv om det er to veldig forskjellige "svangerskap", er opplevelsen av å bli far den samme. Det å være far er helt likt, uansett hvordan barnet kom til. 

Det er kanskje akkurat dette jeg vil ha frem. Nå som barna er i hus, er måten uviktig. 

[Anglofil]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Prøved å ta opp temaet for noen uker siden, men responsen var verre enn å banne i kirken. 

Og Yvonne, den iboende følelsen av å ville bære frem et barn selv varerca.  i ni måneder. Et barn som kommer hjem med fly varer resten av livet. Båndene blir like sterke, "svangerskapet" for de fleste består i ventetid på å få hente. Prøv å bearbeide tankene dine mens du venter og håper på å bli gravid. 

Vær og klar over at ikke alle sommslipper igjennom til assistert befruktning vil slippe igjennom til adopsjon. 

Min personlige mening er at reglene og kravene for assistert befrukting burde være nøyaktig like strenge. 

 

Anonymkode: ffaba...ff3

Den varer i 9 måneder? Jeg har bært denne følelsen med meg i flere år jeg altså. Den blir sterkere og sterkere enten jeg vil det eller ikke. Og siden vi ikke har vært prøvere lenge har jeg ikke tenkt til å la være å prøve helt ennå.

Jeg føler absolutt at jeg både bearbeider og tenker mye på dette. Adopsjon i seg selv byr meg ikke i mot, men siden jeg tross alt er ung nok til å ha muligheten til å prøve og fremdeles har en del år igjen, og det ikke er funnet noe som skulle tilsi at jeg ikke kan bære frem egne barn, blir også behovet for å prøve en stund først relativt stor. Det handler overhodet ikke om å ikke bearbeide, for jeg føler egentlig jeg har et relativt avslappet og godt forhold til prøvingen midt opp i det hele, men den grunnleggende følelsen av å bære fram eget barn er noe jeg ikke kommer utenom, enten jeg vil det eller ikke. 

Det betyr derimot ikke at jeg ser på adopterte barn som noe mindre verdt, men jeg ønsker å prøve selv først. Og skulle det etterhvert bli et behov er vi veldig klare på at det å adoptere så absolutt er et fullgodt alternativ i det lange løp. Men akkurat her og nå er det ikke aktuelt.

Personlig ser jeg derimot ikke hvorfor det er å banne i kirka å si at det å adoptere kan være et godt alternativ, men man må forstå at mange føler et sterkt indre behov for å bære fram barn selv. Jeg føler veldig på dette, og jeg tenker at det verken er noe å skamme seg over eller noe man skal kimse av. For meg handler det heller ikke om å føre videre gener eller lignende, da jeg gjerne hadde prøvd eggdonasjon hvis det var eneste utvei, men det er noe iboende som er vanskelig å sette fingeren på. Det bare er sånn.

Mvh Yvonne  

Endret 2. oktober 2016 av Yvonne

[AnonymBruker]

31 minutter siden, Athene skrev:

Mange gode poenger. Samtidig trur jeg ikke det er mange ufrivillige barnløse som har tenkt godt og lenge gjennom adopsjon som en mulighet. 

Først og fremst har alle et stort ønske om å se et barn som er litt av en selv, og litt av den du er glad i. Drømmen om å se kombinasjonen av akkurat dere to er det vanskelig å gi opp. 

Biologisk har man også et ønske om å videreføre egne gener. Egoistisk, kanskje, men det er jo hele ønsket om å få biologiske barn fremfor å adoptere. Eller ønsket om å få barn i det hele tatt, forsåvidt. Få gjør det av idealistiske grunner.  

Og som kvinne kjenner man på et behov for å bære frem et eget barn. Det å få oppleve alt det er å få gå gravid, og å føde. Og å være der fra dag en. 

Hvorfor skal de som sliter litt ha mindre rett til disse følelsene, enn de som blir gravid med en gang? 

Etter en kort stund, så tenker du ikke engang over at barnet er mørkhudet. Dette er forhåndstanker som blåser fort bort, når barnet er et faktum. 

Går det ikke å gå fysisk gravid, så har man valget mellom et barn ruget frem av en annen mamma. Alle barn for adopsjon har en eller annen grunn til at de ikke kan være hos sine biologiske foreldre og trenger sine adoptivforeldre. 

Mitt inntrykk er at det er to typer tankesett; ett før man innser at adopsjon er eneste måten å få barn på, og et annet tankesett når valget om å adoptere er et faktum. Da legger man bort alle de tankene manntidligere har hatt. Men når andre bringer disse tankene opp i gjen i hukommelsen, da forstår man hvor tankeløs en selv var før adopsjon var et faktum. Dette er veldig synd, ser en i ettertid. Og derfor skriver jeg dette, nå. 

Anonymkode: ffaba...ff3

[Gjest Sisti]

Jeg syns adopsjon er en god ting, samtidig er jeg litt skeptisk. For oss var det uaktuelt, mannen er for gammel til å stå i adopsjonskø. I tillegg er jeg litt skeptisk til å ta et barn helt bort fra kulturen den egentlig er født i. Jeg vet at det for noen adopterte er en lengsel, de føler seg utenfor, de lengter etter det de kommer fra, selv om de ikke kjenner det. I en ideell verden hadde alle barn blitt adoptert innad i landet de blir født i. Jeg er ikke imot adopsjon, for barna det gjelder er det jo det beste alternativet slik det fungerer nå, men jeg ser også at det ikke er uproblematisk å ta et barn langt bort fra sitt hjemland. Og jo eldre barnet er, jo mer krevende er det å adoptere. Adopsjon er virkelig ingen enkel løsning, og det er nok en av grunnene til at mange har det som siste alternativ. 

[malla1992]

Jeg driver nå med prøverør, men vi har også tenkt mye på adopsjon. Vi kunne godt tenkt oss å gjøre det, men en adopsjon skjer ikke over natten, det kan ta flere år. Og jeg vill ikke være 40 år å bli mamma  men hvis alt håp er ute, og vi ikke er så gammle så vill vi gjerne adoptere.

[Athene]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Etter en kort stund, så tenker du ikke engang over at barnet er mørkhudet. Dette er forhåndstanker som blåser fort bort, når barnet er et faktum. 

Anonymkode: ffaba...ff3

Hva har mørkhudet med saken (og innlegget mitt) å gjøre? 

Jeg er relativt sett ganske mørk selv, så å adoptere et barn fra nord-afrika eller sør-amerika kunne gitt et barn som er fysisk likere meg enn et å få barn med min mann. Uten at det har noe som helst med saken å gjøre - hudfarge har ingen betydning i vårt valg om å ikke adoptere selv om vi ikke kan få egne barn.

Jeg blir overrasket av at man i et moderne og oppegående land automatisk begynner å diskutere hudfarge i det jeg nevner ordet biologi. Men det sier vel mest om fordommer hos avsenderen. 

Endret 2. oktober 2016 av Athene

[Biloba]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Min personlige mening er at reglene og kravene for assistert befrukting burde være nøyaktig like strenge. 

Anonymkode: ffaba...ff3

Det er utenfor trådens tema, men hvorfor? Jeg har pco og derfor ikke optimal eggstokkfunksjon. Hvorfor skal staten ha sosialrapport osv for å bestemme seg for om jeg skal få medisinsk hjelp til å få kroppen min til å fungere normalt? Slik jeg ser det er det noe helt annet enn å regulere hvem som kan bli foreldre til trengende barn.

[Biloba]

5 timer siden, stan skrev:

Jeg forstår veldig godt ønsket om å oppleve graviditet og å videreføre gener. 

Men etter noen runder med medisinsk behandling kan det være riktig å velge adopsjon framfor mer behandling. 

Jeg har vært heldig å få oppleve begge måtene å få barn på. 

Først med adopsjon, etter mislykket behandling. 

Senere hvor alt skjedde naturlig. 

Selv om det er to veldig forskjellige "svangerskap", er opplevelsen av å bli far den samme. Det å være far er helt likt, uansett hvordan barnet kom til. 

Det er kanskje akkurat dette jeg vil ha frem. Nå som barna er i hus, er måten uviktig. 

Det å bli far er aldri å ha båret fram og født barnet, da. Jeg tviler ikke på at adoptivmødre flest blir like glade i barna sine, men jeg tviler på at du som mann forstår den lengselen etter å kjenne på det å føle barnet vokse fram i sin egen kropp, sparkene, følelsen av babyen under huden, som mange kvinner har. Fascinasjonen kom allerede da jeg var en småjente, og de siste årene før jeg kunne begynne å prøve var tankene på dette hyppige, oftest daglig. 

Vi har fått et ivf-barn, jeg fikk gravidopplevelsen og jeg elsket det. Nå i etterkant er det selvfølgelig kjærligheten til barnet som dominerer, ikke hvordan det ble til. Adopsjon var ikke et alternativ for oss, da det var viktig for min mann at barnet var en mix av oss to, skapt av vårt forhold. Dette må jo være riktig for begge. 

[stan]

5 timer siden, Sisti skrev:

Jeg syns adopsjon er en god ting, samtidig er jeg litt skeptisk. For oss var det uaktuelt, mannen er for gammel til å stå i adopsjonskø. I tillegg er jeg litt skeptisk til å ta et barn helt bort fra kulturen den egentlig er født i. Jeg vet at det for noen adopterte er en lengsel, de føler seg utenfor, de lengter etter det de kommer fra, selv om de ikke kjenner det. I en ideell verden hadde alle barn blitt adoptert innad i landet de blir født i. Jeg er ikke imot adopsjon, for barna det gjelder er det jo det beste alternativet slik det fungerer nå, men jeg ser også at det ikke er uproblematisk å ta et barn langt bort fra sitt hjemland. Og jo eldre barnet er, jo mer krevende er det å adoptere. Adopsjon er virkelig ingen enkel løsning, og det er nok en av grunnene til at mange har det som siste alternativ. 

Det varierer jo veldig fra barn til barn. Men vi hører mest om de som har en veldig lengsel. 

Mitt adopterte barn har vært flere turer tilbake, men har liten interesse for å finne tilbake til røttene sine. 

Vi har også mye kontakt med folk derfra, men de oppfatter barnet som norsk, selv om utseende ikke er norsk. 

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Mitt inntrykk er at det er to typer tankesett; ett før man innser at adopsjon er eneste måten å få barn på, og et annet tankesett når valget om å adoptere er et faktum. Da legger man bort alle de tankene manntidligere har hatt. Men når andre bringer disse tankene opp i gjen i hukommelsen, da forstår man hvor tankeløs en selv var før adopsjon var et faktum. Dette er veldig synd, ser en i ettertid. Og derfor skriver jeg dette, nå. 

Anonymkode: ffaba...ff3

Jeg har et vennepar som står i kø for å bli foreldre nå (de antar det skjer i løpet av vinteren, det er ikke så lang ventetid på det landet), og har sett akkurat samme mekanismen der. De har hatt en tøff vei å gå, først slet de med at hun ikke ble gravid, og i forberedelsen til ivf fant de ut at en av dem var bærer av en arvelig sykdom. Det var en ganske stor risiko for at et barn ville arve sykdommen, men også en stor sjanse for at det ville bli født friskt. Hvor mange timer de tilbragte i tenkeboksen vet jeg ikke, men vi er nære venner og jeg så hvordan de slet med å legge fra seg babydrømmen. Det er jo naturlig at man har det utgangspunktet, på et vis.

Men, da de først hadde bestemt seg for adopsjon, var det som å skru på en bryter. Hun slettet alle eggløsnings- og babyapper på mobilen og begynte å sjekke adopsjonssider, tilknytningskurs og til og med værmelding for landet daglig :lol:  Nå tenker de knapt på det de går glipp av, det er ikke så farlig lenger. Det som er viktig er det spennende som venter dem, og jeg synes det er flott at de tydeligvis får like mye "venteglede" selv om prosessen ikke foregår kroppslig.

De har også vært på kurs, og kom gledesstrålende tilbake og kunne fortelle at adopterte barn gjennomsnittlig har litt bedre psyke og helse som tenåringer enn ikke-adopterte norske barn. Det hadde vært en bekymring for dem også. Men dette er nok ikke fordi det er en stor lykke i seg selv å være adoptert, men heller fordi adoptivforeldre er svært bevisste på at barna kan bære med seg såre punkter fra fortiden. Barnets historie begynner jo med tap, og fortsetter med store omveltninger. Så det er neppe noen helsemessig fordel å være adoptert, men foreldrenes kompetanse kan tydeligvis bøte på mye. De må jo også igjennom en godkjenningsprosess. 

Det er heller ikke alle som føler noen spesiell tilknytning til det opprinnelige hjemlandet sitt og føler på noe savn, selv om noen selvfølgelig gjør det. Tenker det blir som med biologiske barn, noen er disponert for det ene, noen er disponert for det andre, det har man uansett ingen garantier for.

Selv har jeg to biologiske barn og ingen forutsetninger for å mene noe om hva som er "riktig" eller "galt" å føle for andre, aller minst de som har erfaringer jeg selv ikke har. Jeg skjønner godt at det kan være et savn å ikke ha den biologiske komponenten på plass, og at de fleste prøver ivf som et førstevalg tenker jeg er ganske naturlig. Men når det blir snakk om å kjøpe et egg i Ukraina og leie en livmor i India for å oppfylle babydrømmen, da må jeg innrømme at jeg faller litt av lasset. Det finnes tross alt barn som trenger foreldre (at det er ventetid på adopsjon betyr jo ikke at disse barna ikke har behov for en familie), og jeg tviler på at det er så mye enklere, billigere og kjappere enn adopsjon tross alt. 

Som flere har vært inne på er det jo ikke alle som kan bli godkjent, for eksempel på grunn av alder eller andre forhold. Eller kanskje man rett og slett ikke synes det passer for en selv. Men jeg synes det er bra å fremsnakke adopsjon litt, for det er jo et alternativ som veldig mange blir fornøyd med, når de får vent seg til tanken.

 

Anonymkode: 0ab56...637

[AnonymBruker]

Det å adoptere er jo ideologisk veldig riktig og flott. Men jeg hadde ikke valgt adopsjon over biologiske barn. Det er sikkert uberettiget frykt og tanker, men jeg tenkte på det (det tror jeg alle som planlegger å stifte familie gjør på et tidspunkt, om enn ikke like grundig) og fryktet litt det ukjente. Genetiske sykdommer, tilstander eller lignende. Jeg fryktet historien bak, at barnet skulle føle seg valgt bort. Jeg fryktet prosessen når barnet ønsker å bli kjent med sine røtter. Jeg fryktet at JEG skulle føle meg valgt bort. For meg er ikke bare det å bære barnet frem en del av "greia", men det å kunne fortelle begge mine barn hvordan det var når de var født. At de fikk navn mens de var i mors mage. At jeg kan fortelle mine døtre at nei, jeg røykte ikke under svangerskapet. Men mormor gjorde, i gamle dager når hun gikk gravid med meg. At barna mine kan gjøre naturfagoppgaver om øyenfarge og genetikk og finne relasjonen til min og fars øyenfarge. At jeg kommer inn på rommet til en toåring med mareritt klokken tre på natta og kan si "det var bare en drøm" uten tvil om "hva kan dette barnet ha opplevd?" liggende som en klump i magen. 

Som sagt, mye er irrasjonell frykt og jeg tviler ikke et eneste sekund på at man kan elske et adoptert barn like mye og like sårt og inderlig som man elsker et biologisk barn. Men jeg ville hatt lettere for å adoptere et stebarn, hvis historie og bakgrunn var helt kjent. Jeg ville hatt ingen problemer med sæd eller egg-donasjon. For meg er ikke genetikken så viktig. Men kunnskapen, kjennskapen og vissheten er veldig viktig for meg. 

Anonymkode: d2393...228

[Aamu]

Tror du ikke de fleste er klar over det? Og husk at dine følelser ikke er andres følelser.