Andre som ikke er familiekjære?

[AnonymBruker]

Ja... Er det noen andre som er i samme situasjon? Med familie mener jeg egentlig søskenbarn, tanter, onkler og deres partnere etc, ikke foreldre og eventuelle søsken. Jeg har aldri passet inn i familien på den måten, og føler meg som et utskudd. Dessverre har jeg ikke klart å leve ut den veien jeg drømte om å ta, men den hadde også brakt meg i annen retning enn de andre. Jeg er ikke kriminell eller rusmisbruker eller sjokkerende på den måten, bare så det er sagt 

Mamma er min rake motsetning, veldig slektskjær. Jeg er forresten veldig introvert og blir fort sliten av mennesker generelt, men det er jo mennesker jeg trives bedre med enn de i familien. Hun mener at jeg burde vært mer sammen med dem, men jeg blir veldig stille og synes samtalene er ekstremt anstrengt og overfladiske. Dette er ikke syke/ensomme/fattige mennesker, altså, da hadde jeg anstrengt meg mer for å ta i et tak for deres skyld. Snarere er jeg mindre "ressurssterk" enn en del av dem.

Noen andre som er i samme båt? Føler at det er litt tabu å ikke trives med familien... Veldig få som uttrykker det, med mindre det er ekstreme grunner som mishandling som ligger bak. Hva er gode unnskyldninger for å unngå f.eks familieselskap når det ikke er nødvendig? Og hvordan håndterer man den dårlige samvittigheten over å ha det slik? Det er jo som sagt ikke synd på dem som personer generelt, men jeg føler meg litt slem og mislykket som ikke passer inn og ikke har glede av å være sammen...

 

Anonymkode: 19bc0...67c

[AnonymBruker]

Har det litt på samme måte. Har liten eller ingen kontakt med søskenbarn, tanter, onkler. Ikke fordi jeg ikke liker de, men rett og slett pga at jeg ikke har noe til felles med de og da er det ikke naturlig å skulle tilbringe tid sammen. 

Anonymkode: e037f...bb6

[AnonymBruker]

Akkurat, det er ikke onde mennesker, ingen vold, trusler eller slikt, og jeg ønsker dem ingenting vondt. Det mest negative er vel kulde fra en person, og mas fra enkelte andre, og det er nok innen normalen. Men vi har ingen felles plattform, snakker ikke lett sammen, og i motsetning til en del av de andre har jeg ingen naturlig plass - ingen jeg føler jeg hører til hos. 

Anonymkode: 19bc0...67c

[Linituss]

Har det AKKURAT på samme måte! Slektstreff, familiesammenkomster og stadige besøk med flere ledd av familie samlet er noe jeg bare må presse meg gjennom nå og da for å ikke virke frekk eller unnvikende.

Jeg er veldig introvert selv og blir ekstremt sliten og anstrengt av å måtte forholde meg til så mange kjentfolk på en gang og måtte hoppe fram og tilbake mellom mange samtaler i flere timer i strekk, stadig måtte fortelle hva jeg gjør for tiden, hvordan det går, hvordan jobben og fritiden er. Jeg får rett og slett litt prestasjonsangst når jeg må dele og brette ut i det vide og breie om meg selv på den måten.

Jeg har også vært ganske "utenfor" den forventede retningen man tar i livet. Jeg har aldri fått meg jobb på grunn av mine (manglende) sosiale ferdigheter, har hoppet fra utdanning til utdanning uten å finne noe som passer meg og skammer meg egentlig ganske mye over det. Har ikke hatt noe seriøst forhold i løpet av årene heller og har liksom aldri hatt orden på noe i livet før nå, og nå er jeg 30. Har fullført en utdanning, flyttet til andre siden av landet, funnet kjærligheten og fått meg en lærlingeplass som jeg trives kjempegodt i og ser fram til å jobbe videre med.

I tillegg er jeg (og kjæresten min) frivillig barnløs, noe som også er ganske "tabu" i sånne store samlinger der alt handler om familie. 

[AnonymBruker]

Nei, du er ikke alene. Jeg er mye sammen med foreldre og søsken, vi har veldig nært og godt forhold. 

Onkler, tanter, søskenbarn osv holder jeg meg langt unna. De er ikke mennesker jeg ville vært venner med om de ikke var slekt, det er ikke naturlig for meg og omgås de. De er helt andre typer mennesker enn meg, ingen av oss er rusmisbrukere eller noe slikt. Man kan kanskje si at de er kun opptatt av karriere, penger, status og materielle ting. Jeg er den rake motsetning. Jeg har grei jobb, ok hus osv. Men det er 1000 ting jeg bryr meg mer om her i verden.

Anonymkode: 14f3c...364

[Hundejente]

Jeg treffer familie (bortsett fra mor, far og søster, de treffer jeg veldig ofte) et par ganger i året. Da er det veldig hyggelig, men jeg har absolutt ikke noe behov for å treffe dem oftere. 

Jeg er en sosial og utadvendt person, men med personer jeg har interesse av å være sosial med, folk jeg har ting til felles med etc.

Samboeren min sin familie har en nærmere knyttet slekt, alle feirer alle sine bursdager med kaffeslaberas etc. Jeg synes sånt er helt uinteressant, men må jo bli med en gang iblant