Hva sier man til hypokonderbarn?

[AnonymBruker]

Hei! 

Har et barn som er veldig oppmerksom på ting som skjer i/med kroppen sin. 11-åring. Hun lurer alltid på hva det er hver gang hun merker noe i kroppen - typ knirking i ledd, dunking i fingre/tær, støl, stiv, prikking, leamus i øyne - altså helt normale ting men som andre nødvendigvis ikke tenker så mye over. 

Jeg merker at jeg begynner å bli usikker på hvordan jeg skal møte disse bekymringene hennes. Jeg vil jo ikke bagetalisere det - ønsker jo at hun skal si ifra om det er noe som plager henne / noe hun lurer på. Vil ikke at hun skal føle at hun ikke kan ta det opp. Plutselig kan det jo være noe vi burde undersøkt også. Likevel er jo dette bare sånn kroppene våre er.. 

En i familien hennes er veldig opptatt av sykdommer og tror ofte 'det værste'. Drar alltid til legen for den miste lille ting. Tror hun blir litt påvirket og at hun gjerne ønsker at vi skal dra til legen eller undersøke nærmere hver gang hun føler noe i kroppen.

Tips til hvordan jeg kan møte henne på disse bekymringene og spørsmålene uten å undergrave hennes følelser? 

Anonymkode: 57540...070

[Sulosi]

Ingen gode svar her, har en 14 åring som er på samme måten. 

[AnonymBruker]

Ta henne med til lege å få legen til å forklare at det er helt normalt?

Anonymkode: e09e6...bc2

[AnonymBruker]

Jeg sier at det ikke er alt som er vondt eller ubehagelig som er farlig. Og at dette er ikke symptomer på noe akutt, så vi venter og ser. Plager samme tingen deg om .... tid så kan vi bestille time hos legen (ikke ved symptomer som ikke tyder på sykdom eller ikke er veldig slitsomme) Legen hjalp veldig når barnet fikk vondt i magen og tilhørende spisevegring. Da forklarte legen at det ikke var farlig å spise og at han burde forsøke matvarene igjen. 

Anonymkode: 73d76...d76

[AnonymBruker]

6 timer siden, Sulosi skrev:

Ingen gode svar her, har en 14 åring som er på samme måten. 

Uff. Det er ikke så lett altså 😔 

Ts 

Anonymkode: 57540...070

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ta henne med til lege å få legen til å forklare at det er helt normalt?

Anonymkode: e09e6...bc2

Ja, kanskje jeg skulle prøve det.. Litt usikker. 

Ts 

Anonymkode: 57540...070

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sier at det ikke er alt som er vondt eller ubehagelig som er farlig. Og at dette er ikke symptomer på noe akutt, så vi venter og ser. Plager samme tingen deg om .... tid så kan vi bestille time hos legen (ikke ved symptomer som ikke tyder på sykdom eller ikke er veldig slitsomme) Legen hjalp veldig når barnet fikk vondt i magen og tilhørende spisevegring. Da forklarte legen at det ikke var farlig å spise og at han burde forsøke matvarene igjen. 

Anonymkode: 73d76...d76

Tusen takk for tips! Er ikke lett det der altså. Føler liksom at det blir litt feil uansett. Men igjen, takk for gode tips! 😊 

Ts 

Anonymkode: 57540...070

[AnonymBruker]

Du kan jo alltids google hva som fører til knirking i ledd osv og forklare det til henne. Ser ikke helt problemet. Hun er nysgjerrig og lurer på hva som er mekanismene bak diverse kroppslige funksjoner

Om du googler og forklarer henne at slike ting skjer fordi -ufarlig grunn- så forsvinner vel "problemet" av seg selv

Anonymkode: a36cf...9c9

[AnonymBruker]

Noen fler tips? 

 

Ts

Anonymkode: 57540...070

[AnonymBruker]

Gi henne naturlige forklaringer på hva som skjer i kroppen, og lær henne for all del ikke å google symptomene. Siden hun er 11 år er hun jo i vekstfasen, og da skjer det mye som føles rart i kroppen. Voksesmerter, hormoner, kroppslige forandringer med mer, så det er kanskje ikke så rart at hun er en liten hypokonder om hun har en litt bekymret personlighet?

Kan trøste deg med at jeg var lik, men vokste det av meg med årene. I dag er jeg mer det motsatte av en hypokonder.

Anonymkode: 1dc19...a11

[Sulosi]

På 30. september 2016 den 17.24, AnonymBruker skrev:

Uff. Det er ikke så lett altså 😔 

Ts 

Anonymkode: 57540...070

Sist han kom med noe var det at han hadde hatt ett angstanfall på skolen. Nå er det jo ungdomsskolen og der er heldigvis helsesøster mere tilgjengelig enn på barneskolen. Jeg fikk iallfall sagt at mange små og store bekymringer kan gjøre en syk og at det nok bare er en periode i livet hvor det skjer MYE i kroppen.  Lytte, snakke om og forsikre aeg om at de bruker helsesøster. 

[Gjest made4u]

På 30.9.2016 den 11.08, AnonymBruker skrev:

Hei! 

Har et barn som er veldig oppmerksom på ting som skjer i/med kroppen sin. 11-åring. Hun lurer alltid på hva det er hver gang hun merker noe i kroppen - typ knirking i ledd, dunking i fingre/tær, støl, stiv, prikking, leamus i øyne - altså helt normale ting men som andre nødvendigvis ikke tenker så mye over. 

Jeg merker at jeg begynner å bli usikker på hvordan jeg skal møte disse bekymringene hennes. Jeg vil jo ikke bagetalisere det - ønsker jo at hun skal si ifra om det er noe som plager henne / noe hun lurer på. Vil ikke at hun skal føle at hun ikke kan ta det opp. Plutselig kan det jo være noe vi burde undersøkt også. Likevel er jo dette bare sånn kroppene våre er.. 

En i familien hennes er veldig opptatt av sykdommer og tror ofte 'det værste'. Drar alltid til legen for den miste lille ting. Tror hun blir litt påvirket og at hun gjerne ønsker at vi skal dra til legen eller undersøke nærmere hver gang hun føler noe i kroppen.

Tips til hvordan jeg kan møte henne på disse bekymringene og spørsmålene uten å undergrave hennes følelser? 

Anonymkode: 57540...070

Se det som noe positivt og nysgjerrighet, det er dine tilbakemeldinger som avgjør om ditt barn får tanker i retning av hypokondri eller bare blir utforskende for å forstå hvordan kroppen faktisk virker. Som forelder kan du skape en hypokonder, eller bare lære ett nysgjerrig barn mer om kroppen - altså er din reaksjon og hvordan du svarer av avgjørende betydning - spesielt når ditt barn har en rollefigur med hypkondriske tendenser.

Ikke vise bekymring, svar direkte og belærende som om du vet at barnet ikke har vondt - altså på en måte som at du bare vil forklare å lære bort. Måten du takler dette på gjenspeiler seg i hvordan hun vil kjenne etter og utforske samt prøve å forstå egen kropp.

Når barn faller å slår seg ser kan en av foreldrene se veldig preget ut i form av engstelse, ofte kan barnet oppfatte dette når det er i ferd med å reise seg - det kan resultere i krampegråt og masse trøsting. Men det er ofte ett "vindu" der, hvor en annen kan avlede oppmerksomheten med akkurat i det barnet skjønner at her skal det gråte... Noen kan gå inn med ett lite "Oppsann!" for å stjele oppmerksomheten, og spørre om barnet fikk støv på klærne og vise demonstrativt på seg selv hvordan man koster støv fra klærne - ungen ser da ned på seg selv og koster av seg og nær sagt ser ut til å ha glemt det hele når man smiler og sier at det var godt det gikk bra med deg...

Når barnet reelt har vondt er jo trøst og omsorg det som må bli gitt, men da ser man jo det da en avledning ikke hjelper...

Så din reaksjon er viktig!!

[PaperFlower]

Nå er jeg ingen ekspert på barn, men først og fremst hadde jeg sagt at det er kjempefint at barnet sier ifra til deg når det er noe de er usikre på/føler seg syk/føler seg redd/etc.

Da jeg var liten slet jeg veldig med en stor fobi for å kaste opp og bli dårlig med magevirus e.l. Det som beroliget meg veldig var å vite at jeg alltid kunne fortelle foreldrene mine om det, og at jeg alltid kunne få kloke ord. På meg hjalp det veldig å bli fortalt at det er normalt å kjenne seg litt småsyk av og til, og at det ikke er farlig. At jeg skulle slappe helt av og puste rolig, så går det over til slutt.

Hvis barnet for eksempel blir redd fordi det knaker i et ledd, kan du fortelle at det er veldig vanlig og at mange merker knaking i leddene sine av og til. Andre barn, lærere, foreldre, søsken og naboer kjenner det av og til. Og at det aller mest sannsynlig ikke er noe farlig, og så lenge det ikke gjør vondt så kan han/hun bare slappe heeelt av. Hvis det begynner å gjøre vondt så kan dere kanskje ta dere en tur til legen så han/hun får sett på det, hvis barnet ønsker det.

Jeg tror jeg hadde prøvd den måten å berolige barnet på først. Hvis det ikke hjalp, hadde jeg satt meg sammen med barnet og skrevet en liste med ting som barnet synes er skremmende og som en lege kan svare på. Ikke gjør det til en stor greie, men sett deg ned med barnet med et beroligende smil og snakk rolig om det barnet ønsker svar på. Kanskje er det nok at barnet føler at hun blir tatt på alvor og at dere ordner opp i dette sammen?

Anbefaler ikke å lære henne å Google seg frem til resultater, da 9/10 ganger kommer det opp alvorlige ting, som kreft, hjerteinfarkt, blodpropp, slag o.l. Så å spørre en lege, eventuelt en helsesøster, er absolutt det bedre valget.