HABITUELL SATANS VERK ABORT

[AnonymBruker]

Hvis du lurer på hvordan det er å ha fått diagnosen habituell abort kan dette være sannheten. 

Hva gjør man.... 9 ganger. Det er ikke stort man får gjort.

Første gang kan vel egentlig ikke kalles for abort i den forstand at det ikke hadde rukket å bli ett svangerskap enda, men testen var positiv og negativ dagen etterpå. Etter litt research på nettet fant jeg fort ut at jeg kunne kalle det for en kjemisk graviditet, noe som på det tidspunktet var helt ukjent for meg den gang. Jeg hadde nettopp sluttet på ppilla og tok en test bare for morro skyld. Ringte til mamma og fortalte at jeg var på tur hjem til fritur, da jeg jobber på sjøen. I forbi farten fortalte jeg henne hva som hadde skjedd, hun hadde heller aldri hørt om dette, men spurte selvfølgelig om det var planlagt, jeg svarte med en løyn, nei. Jeg hadde ikke behov for at andre skulle vite at vi skulle gå inn i en spennende periode. Men dessverre, eller heldigvis som noen vil så kan vi ikke se fremtiden. Så det var den første. Vi ble ganske oppgiret og glad over at jeg klarte å bli gravid så fort å tenkte dette kan jo skje, uflaks. 

Min 2. Positive test kom ganske fort så forsvant enda fortere. Uflaks.

Den tredje gangen sa jeg ingenting til samboeren min, jeg ville ikke at han skulle bli skuffet da enda en positiv test skulle bli negativ. Testet med strimmeltester som jeg hadde kjøpt på nettet for en billig penge, så sant må sies, jeg testet veldig ofte. Ble jo nesten en hobby, gøy var det også. Jeg følte at det "skjedde" noe ned i magen og tok flere tester, YES!!! heldigvis kunne jeg fortsatt se strek, selv om de var suuuuupersvake. Men det spilte jo ingen rolle, HCG er HCG tenkte jeg, om ett par dager bør jo testene bli sterkere. Etter 6 dager med samme resultat på testene ble jeg litt fortvilet, men klamret meg fast til håpet om at noen produserer HCG sent. Satt flere timer å kikket på forum og bilder for å se om noen hadde opplevd det samme, men det var svært få som hadde så mange svake tester på rad. Litt fortvilet gråt jeg og fortalte til samboeren min at jeg igjen var gravid, men han var ikke overbevist over de suuuuupersvake testene. Ok, jeg tar en ny i morgen, veldig trist at han reagerer på den måten istede for å muntre meg opp. 
Oi, testen ble sterkere!!! Dette må jo bare gå bra. Noen timer etter jeg hadde sendt bilde av den litt sterkere men fortsatt svake testen til samboeren min så begynte jeg å blø. følte ikke annen smerte enn menstrasjonssmerter, men fy så vondt jeg hadde, det føltes trangt rundt brystpartiet og tårene presset på, ingen vits å prøve å holde det inne.

Joda, vi fortsette å prøve. Igjen med fullt mot! Vi ønsket oss så uendelig ett barn. Savnet var ufattelig stort. Jeg så plutselig veldig mange barn, barnevogner og gravide. Det morsomste var når jeg så gravide, hvordan får de til det der, tenke jeg alle gangene. Noe SÅ naturlig og fint skulle vær så (unnskyld) jævlig vanskelig?? 

Jeg jobbet jo på båt som jeg nevnte tidligere, så ble frustrert over at jeg måtte være borte halve året og redusere sjangsene for å bli gravid pånytt. Jeg viste jo ikke når jeg hadde eggløsning heller. Så jeg kjøpte en kubikk med eggløsningstester. Husker jeg tenkte at jeg trodde aldri at jeg skulle komme dit, at jeg måtte ha hjelpemiddel. Jaja..... Brukte mange timer på å lese meg opp på dette også. Ble fort klok på hvordan de fungerte, og det var ikke vanskelig å finne eggløsningsdatoen. Følte en stund at det fløt med eggløsningstester, jeg kunne jo ikke kaste de!!! De var jo dokumentasjon! Viktig dokumentasjon! Haha

Innimellom alt dette styret mitt ble jeg befruktet, igjen... Ikke like glad denne 4. Gangen. Men håpet blusset opp. Det gikk ett par dager uten noen synlig stigning på testene, jeg skjønte jo hva som ville skje, og blodet kom fossende med sterke smerter. Så ufattelig urettferdig! Dette er ikke greit. Ringte legen for å få time til utredning. Heldigvis fikk jeg henvisning ganske fort til gynekolog. Gynekologen var en eldre mann som sa svært lite, når jeg ankom skar det i ørene mine av en stemme som sa: Ja, du er her fordi du tror du er gravid? Vi får vell ta ultralyd på deg for å se om vi finner en liten krabat. Den svei, takk skal du ha. Jeg svarte at NEI JEG ER HER FORDI JEG BARE MISTER BARNA MINE!!!! For det var jo sånn det føltes, man blir jo gla i den lille celleklumpen som gir masse herlige symptomer. Ellers sa han ingenting, svarte kort på alt jeg spurte om under ultralyden som han ville ta likevell. Alt så fint ut, både på ultralyd og blodprøvene som jeg fikk svar på 6 (!!!) uker senere. Fikk da også vite at jeg har blodtype A rehsus minus, okei tenkte jeg, dette må googles. Fant jo fort ut at dette var ikke bra, min man har jo rhesus pluss, noe som gjør at jeg danner antistoffer mot ett forster som har arvet rehsus pluss. Ble veldig fortvilet. 

Neste gang jeg ble gravid, sto ikke gleden i taket, men håpet var der fortsatt. Slo på tråden til jordmor der jeg forklarte situasjonen om blodprøvene osv osv. Hun sa at jeg trengte ikke tenke på dette før jeg var 10 uker på vei. Men jeg kom jo ikke halvveis engang, denne gangen heller. Jeg gikk til legen og ba om sykemelding for å se om det kunne utgjøre en forskjell, og han skrev 14 dagers sykemelding og på papiret sto det med store bokstaver HABITUELL ABORT, men jeg trodde det var bare en betegnelse for abort. Diagnose skulle vise seg å være mye mer en skrift med store bokstaver. Er veldig glad for det idag at jeg ikke ante noen ting om denne diagnosen.

Rødt. Ufattelig vondt. Denne gangen slettet jeg kontoen min på alle forum, orket ikke se at det gikk bra med alle tilslutt. Vi hadde nå vært prøvere i 1 år. ahh, ett år. Det hadde vært ett tungt år. Først tenkte jeg at jeg skal gi samboeren min en positiv test i bursdagsgave, SMART! neida... Da prøver vi min bursdag i september... Sorry frøken, du må nok bli skuffet en gang til. Til jul da!!! Yes, positiv test lille juledag og gråtkvalt julaften. Det var så forferdelig. Jeg var så SINT!! Bannet og følte meg litt kristen en stund da jeg kjeftet på Gud. Litt komisk nå når jeg tenker på det, nei forresten...... veldig komisk. 

Jeg bestille meg temperaturmåler for å ta basaltemperaturen, hadde begynt å tvile litt på eggløsningstestene. Ny research! Gøy. Det gikk kanskje 2 sykluser før jeg kuttet det ut, ble for mye styr. Er veldig systematisk av meg så det ble bare rot i hode mitt når jeg glemte å måle en morgen eller to. Ble forresten gravid begge de syklusene også, du kan jo gjette selv hvordan utfallet ble.

Graviditet nr. 8 var vell kanskje tyngst. Da var jeg så forbannet. Jeg gikk ikke ann å snakke til på flere dager. HELT knust i barndåpen til gudbarnet mitt (en helt fantasien gutt forresten). Jeg klarte ikke bli der lenge, satte meg i bilen og kjørte. Kjørte i 40 km i timen på cruise kontroll. Ville være alene! Hørte på verdens tristeste sanger og kjørte ut i ingenmannsland. Gråt, og skrek, hylte og slo irundt meg. Jeg var helt nede, hva har jeg gjort galt for å fortjene det der?? Sjangsene mine nå for at neste svangerskap kunne gå bra var veldig veldig dårlige. 

Vi er kommet til nr 9. Den var sårende, for HCG'en steg. Positiv digital som sa 1-2. Håpet så inderlig at det skulle gå bra. Og senga ble våt av tårer denne gangen også. RED is the ny black.

Vi ringte til fertilitetsklinikken i Trondheim for å få hjelp. En veldig hyggelig dame kontaktet meg noen dager senere for å høre om vi kunne komme 20 minutter tidligere enn antatt. Vi snakket sammen i ett par minutter, og hun spurte blandt annet om jeg hadde fått noen diagnose. "Eeeeeehm... Neeeei" svarte jeg, men noen øyeblikks betenkningstid kom jeg på de store bokstavene på sykemeldingene mine. "Jo, habituell abort", svarte jeg etterhvert. Responsen jeg fikk fra henne gjore meg nervøs. For å prøve å roe nervene (funker aldri) sjekket jeg Google. Angret på at jeg gjorde det......... Det er kun 1% av kvinner som får denne diagnosen. 50% av den lille prosenten får behandling, og det er kun halvparten av de igjen som får behandling som hjelper. Helt håpløst. Dette er en eviglang reise, med tyngre nedturer enn oppturer. Kjenner meg litt tom og lett påvirkelig når jeg ser små barn. Nå er jeg kommet dit at jeg ler når jeg forteller venninner og familie hvordan det hele henger sammen, ikke fordi det er gøy, men fordi det er så ufattelig håpløst. 

Min søster har diagnosen PCOS og har 2 flotte barn på første forsøk. Hun fortjener det, hun er verdens flotteste mor. Men veldig urettferdig. 

Min far har mange ganger spurt om ikke han skal bli bestefar snart, det stikker hver gang. Han spørr aldri om det nå, ikke fordi han kjenner til situasjonen, men fordi hans kone har en datter som skal bli mor i november. Hun er 17 år. Det er urettferdig. 

Vi eier en stor leilighet, familiebil og er i fast jobb og har mer en god nok økonomi. Det er urettferdig.

Min samboer elsker barn og har mye kjærlighet å gi til ett barn. Det er urettferdig.

Jeg sørger over å ikke kan legge dyna på ett lite barn som er fullstendig avhengig av meg. Det er urettferdig.

Jeg likte å tro at det finnes en Gud, men det gjør jeg ikke lenger. Det er urettferdig.

En ting er ivertfall sikkert. Jeg kommer aldri til å gi opp, selv om jeg sier det mange ganger. Nå har det gått 2 år og første besøk på privat fertilitetsklinikk står for tur i morgen. Trenger en lykke til eller to. 

 

Heldigvis liker jeg fortsatt å tro at ting skjer fordi det er en mening med alt, selv det meningsløse.

Anonymkode: 8a0f6...04d

[AnonymBruker]

Dette er kjempe trist for deg..

Ville du kunne beholde ett barn med en partner som har rehsus minus? Hvis du kan det. Syns jeg du burde høre om dere kan få kunstig befruktning med sperm som matcher din blodtype i stedet, for dette må være grusomt å gå gjennom gang etter gang.

Anonymkode: 75221...499

[Forundret..]

Lykke til i morgen! 

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er kjempe trist for deg..

Ville du kunne beholde ett barn med en partner som har rehsus minus? Hvis du kan det. Syns jeg du burde høre om dere kan få kunstig befruktning med sperm som matcher din blodtype i stedet, for dette må være grusomt å gå gjennom gang etter gang.

Anonymkode: 75221...499

Ja, det er fullt mulig. Men trenger sprøyter som motvirker antistoffet som dannes under graviditeten. 

Helt enig.. Håper vi får litt klarhet i alternativene i morgen.

Anonymkode: 8a0f6...04d

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Forundret.. skrev:

Lykke til i morgen! 

Takk! 

Anonymkode: 8a0f6...04d

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du lurer på hvordan det er å ha fått diagnosen habituell abort kan dette være sannheten. 

Hva gjør man.... 9 ganger. Det er ikke stort man får gjort.

Første gang kan vel egentlig ikke kalles for abort i den forstand at det ikke hadde rukket å bli ett svangerskap enda, men testen var positiv og negativ dagen etterpå. Etter litt research på nettet fant jeg fort ut at jeg kunne kalle det for en kjemisk graviditet, noe som på det tidspunktet var helt ukjent for meg den gang. Jeg hadde nettopp sluttet på ppilla og tok en test bare for morro skyld. Ringte til mamma og fortalte at jeg var på tur hjem til fritur, da jeg jobber på sjøen. I forbi farten fortalte jeg henne hva som hadde skjedd, hun hadde heller aldri hørt om dette, men spurte selvfølgelig om det var planlagt, jeg svarte med en løyn, nei. Jeg hadde ikke behov for at andre skulle vite at vi skulle gå inn i en spennende periode. Men dessverre, eller heldigvis som noen vil så kan vi ikke se fremtiden. Så det var den første. Vi ble ganske oppgiret og glad over at jeg klarte å bli gravid så fort å tenkte dette kan jo skje, uflaks. 

Min 2. Positive test kom ganske fort så forsvant enda fortere. Uflaks.

Den tredje gangen sa jeg ingenting til samboeren min, jeg ville ikke at han skulle bli skuffet da enda en positiv test skulle bli negativ. Testet med strimmeltester som jeg hadde kjøpt på nettet for en billig penge, så sant må sies, jeg testet veldig ofte. Ble jo nesten en hobby, gøy var det også. Jeg følte at det "skjedde" noe ned i magen og tok flere tester, YES!!! heldigvis kunne jeg fortsatt se strek, selv om de var suuuuupersvake. Men det spilte jo ingen rolle, HCG er HCG tenkte jeg, om ett par dager bør jo testene bli sterkere. Etter 6 dager med samme resultat på testene ble jeg litt fortvilet, men klamret meg fast til håpet om at noen produserer HCG sent. Satt flere timer å kikket på forum og bilder for å se om noen hadde opplevd det samme, men det var svært få som hadde så mange svake tester på rad. Litt fortvilet gråt jeg og fortalte til samboeren min at jeg igjen var gravid, men han var ikke overbevist over de suuuuupersvake testene. Ok, jeg tar en ny i morgen, veldig trist at han reagerer på den måten istede for å muntre meg opp. 
Oi, testen ble sterkere!!! Dette må jo bare gå bra. Noen timer etter jeg hadde sendt bilde av den litt sterkere men fortsatt svake testen til samboeren min så begynte jeg å blø. følte ikke annen smerte enn menstrasjonssmerter, men fy så vondt jeg hadde, det føltes trangt rundt brystpartiet og tårene presset på, ingen vits å prøve å holde det inne.

Joda, vi fortsette å prøve. Igjen med fullt mot! Vi ønsket oss så uendelig ett barn. Savnet var ufattelig stort. Jeg så plutselig veldig mange barn, barnevogner og gravide. Det morsomste var når jeg så gravide, hvordan får de til det der, tenke jeg alle gangene. Noe SÅ naturlig og fint skulle vær så (unnskyld) jævlig vanskelig?? 

Jeg jobbet jo på båt som jeg nevnte tidligere, så ble frustrert over at jeg måtte være borte halve året og redusere sjangsene for å bli gravid pånytt. Jeg viste jo ikke når jeg hadde eggløsning heller. Så jeg kjøpte en kubikk med eggløsningstester. Husker jeg tenkte at jeg trodde aldri at jeg skulle komme dit, at jeg måtte ha hjelpemiddel. Jaja..... Brukte mange timer på å lese meg opp på dette også. Ble fort klok på hvordan de fungerte, og det var ikke vanskelig å finne eggløsningsdatoen. Følte en stund at det fløt med eggløsningstester, jeg kunne jo ikke kaste de!!! De var jo dokumentasjon! Viktig dokumentasjon! Haha

Innimellom alt dette styret mitt ble jeg befruktet, igjen... Ikke like glad denne 4. Gangen. Men håpet blusset opp. Det gikk ett par dager uten noen synlig stigning på testene, jeg skjønte jo hva som ville skje, og blodet kom fossende med sterke smerter. Så ufattelig urettferdig! Dette er ikke greit. Ringte legen for å få time til utredning. Heldigvis fikk jeg henvisning ganske fort til gynekolog. Gynekologen var en eldre mann som sa svært lite, når jeg ankom skar det i ørene mine av en stemme som sa: Ja, du er her fordi du tror du er gravid? Vi får vell ta ultralyd på deg for å se om vi finner en liten krabat. Den svei, takk skal du ha. Jeg svarte at NEI JEG ER HER FORDI JEG BARE MISTER BARNA MINE!!!! For det var jo sånn det føltes, man blir jo gla i den lille celleklumpen som gir masse herlige symptomer. Ellers sa han ingenting, svarte kort på alt jeg spurte om under ultralyden som han ville ta likevell. Alt så fint ut, både på ultralyd og blodprøvene som jeg fikk svar på 6 (!!!) uker senere. Fikk da også vite at jeg har blodtype A rehsus minus, okei tenkte jeg, dette må googles. Fant jo fort ut at dette var ikke bra, min man har jo rhesus pluss, noe som gjør at jeg danner antistoffer mot ett forster som har arvet rehsus pluss. Ble veldig fortvilet. 

Neste gang jeg ble gravid, sto ikke gleden i taket, men håpet var der fortsatt. Slo på tråden til jordmor der jeg forklarte situasjonen om blodprøvene osv osv. Hun sa at jeg trengte ikke tenke på dette før jeg var 10 uker på vei. Men jeg kom jo ikke halvveis engang, denne gangen heller. Jeg gikk til legen og ba om sykemelding for å se om det kunne utgjøre en forskjell, og han skrev 14 dagers sykemelding og på papiret sto det med store bokstaver HABITUELL ABORT, men jeg trodde det var bare en betegnelse for abort. Diagnose skulle vise seg å være mye mer en skrift med store bokstaver. Er veldig glad for det idag at jeg ikke ante noen ting om denne diagnosen.

Rødt. Ufattelig vondt. Denne gangen slettet jeg kontoen min på alle forum, orket ikke se at det gikk bra med alle tilslutt. Vi hadde nå vært prøvere i 1 år. ahh, ett år. Det hadde vært ett tungt år. Først tenkte jeg at jeg skal gi samboeren min en positiv test i bursdagsgave, SMART! neida... Da prøver vi min bursdag i september... Sorry frøken, du må nok bli skuffet en gang til. Til jul da!!! Yes, positiv test lille juledag og gråtkvalt julaften. Det var så forferdelig. Jeg var så SINT!! Bannet og følte meg litt kristen en stund da jeg kjeftet på Gud. Litt komisk nå når jeg tenker på det, nei forresten...... veldig komisk. 

Jeg bestille meg temperaturmåler for å ta basaltemperaturen, hadde begynt å tvile litt på eggløsningstestene. Ny research! Gøy. Det gikk kanskje 2 sykluser før jeg kuttet det ut, ble for mye styr. Er veldig systematisk av meg så det ble bare rot i hode mitt når jeg glemte å måle en morgen eller to. Ble forresten gravid begge de syklusene også, du kan jo gjette selv hvordan utfallet ble.

Graviditet nr. 8 var vell kanskje tyngst. Da var jeg så forbannet. Jeg gikk ikke ann å snakke til på flere dager. HELT knust i barndåpen til gudbarnet mitt (en helt fantasien gutt forresten). Jeg klarte ikke bli der lenge, satte meg i bilen og kjørte. Kjørte i 40 km i timen på cruise kontroll. Ville være alene! Hørte på verdens tristeste sanger og kjørte ut i ingenmannsland. Gråt, og skrek, hylte og slo irundt meg. Jeg var helt nede, hva har jeg gjort galt for å fortjene det der?? Sjangsene mine nå for at neste svangerskap kunne gå bra var veldig veldig dårlige. 

Vi er kommet til nr 9. Den var sårende, for HCG'en steg. Positiv digital som sa 1-2. Håpet så inderlig at det skulle gå bra. Og senga ble våt av tårer denne gangen også. RED is the ny black.

Vi ringte til fertilitetsklinikken i Trondheim for å få hjelp. En veldig hyggelig dame kontaktet meg noen dager senere for å høre om vi kunne komme 20 minutter tidligere enn antatt. Vi snakket sammen i ett par minutter, og hun spurte blandt annet om jeg hadde fått noen diagnose. "Eeeeeehm... Neeeei" svarte jeg, men noen øyeblikks betenkningstid kom jeg på de store bokstavene på sykemeldingene mine. "Jo, habituell abort", svarte jeg etterhvert. Responsen jeg fikk fra henne gjore meg nervøs. For å prøve å roe nervene (funker aldri) sjekket jeg Google. Angret på at jeg gjorde det......... Det er kun 1% av kvinner som får denne diagnosen. 50% av den lille prosenten får behandling, og det er kun halvparten av de igjen som får behandling som hjelper. Helt håpløst. Dette er en eviglang reise, med tyngre nedturer enn oppturer. Kjenner meg litt tom og lett påvirkelig når jeg ser små barn. Nå er jeg kommet dit at jeg ler når jeg forteller venninner og familie hvordan det hele henger sammen, ikke fordi det er gøy, men fordi det er så ufattelig håpløst. 

Min søster har diagnosen PCOS og har 2 flotte barn på første forsøk. Hun fortjener det, hun er verdens flotteste mor. Men veldig urettferdig. 

Min far har mange ganger spurt om ikke han skal bli bestefar snart, det stikker hver gang. Han spørr aldri om det nå, ikke fordi han kjenner til situasjonen, men fordi hans kone har en datter som skal bli mor i november. Hun er 17 år. Det er urettferdig. 

Vi eier en stor leilighet, familiebil og er i fast jobb og har mer en god nok økonomi. Det er urettferdig.

Min samboer elsker barn og har mye kjærlighet å gi til ett barn. Det er urettferdig.

Jeg sørger over å ikke kan legge dyna på ett lite barn som er fullstendig avhengig av meg. Det er urettferdig.

Jeg likte å tro at det finnes en Gud, men det gjør jeg ikke lenger. Det er urettferdig.

En ting er ivertfall sikkert. Jeg kommer aldri til å gi opp, selv om jeg sier det mange ganger. Nå har det gått 2 år og første besøk på privat fertilitetsklinikk står for tur i morgen. Trenger en lykke til eller to. 

 

Heldigvis liker jeg fortsatt å tro at ting skjer fordi det er en mening med alt, selv det meningsløse.

Anonymkode: 8a0f6...04d

Adopsjon?

Fosterhjem?

Reise til Danmark og få surrogatmor?

Anonymkode: 5fa9c...88f

[Gjest Chroma]

Jeg kjenner to som har samme diagnose, begge har nå to barn hver. Så det er mulig <3

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Chroma skrev:

Jeg kjenner to som har samme diagnose, begge har nå to barn hver. Så det er mulig <3

Herlig <3 

Anonymkode: 8a0f6...04d

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Adopsjon?

Fosterhjem?

Reise til Danmark og få surrogatmor?

Anonymkode: 5fa9c...88f

Ja, det kan jo fort bli alternativer vi blir nødt til å vurdere etterhvert. Men foreløpig håper vi fortsatt på å være biologiske foreldre begge to

Anonymkode: 8a0f6...04d

[AnonymBruker]

Masse lykke til i morgen💕

Anonymkode: cd112...021

[AnonymBruker]

Lykke til 👍

Anonymkode: b3a4f...c53

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Masse lykke til i morgen💕

Anonymkode: cd112...021

Takk 💜

Anonymkode: 8a0f6...04d

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Lykke til 👍

Anonymkode: b3a4f...c53

Takk!

Anonymkode: 8a0f6...04d

[AnonymBruker]

Jeg har mistet 2 barn pga ulike blodtyper. Etter andre aborten fikk jeg en sprøyte som skulle sørge for at jeg ikke dannet antistoffer. Da gikk det 5 år uten noen graviditet. 

Da ble jeg og mannen utredet og det var ingen feil på noen av oss. Fikk da en hormonkur og mnd etter satt eldstemann i boks. Fikk da vår første ca 6 år etter siste abort.

Nummer to kom helt av seg selv til vår store overraskelse.

Hvorfor har de ikke gitt deg den sprøyta?

Jeg visste ikke om den sprøyta og heller ikke noe om antistoffer. Fantes ikke data i vårt hjem den gang, så fikk ikke lest meg opp på noe som helst.

Anonymkode: 785a6...ac7

[AnonymBruker]

6 år, det er jo helt ufattelig lang tid. Så fælt. 

De har ikke gitt meg sprøyte fordi gynekologen sa at testene på antistoff var negative. Så har vell ikke rukket å danne antistoffer da jeg aldri har vært mer enn 8 uker på vei.

Fint å høre at det ordnet seg for dere :-)

Anonymkode: 8a0f6...04d

[LexSuperior]

Huff dette var vondt å lese. Ønsker deg masse lykke til i morgen! 

[AnonymBruker]

Huff stakars deg her har det tatt 6.5 år å bli gravide og har hatt sa før.. er nå uke 8.5 og håper det klamrer seg fast.. er så skummelt!

Masse lykke til! Har troa på at dere vil lykkes med hjelp av klinikk. Det hjalp hos oss ☺

Anonymkode: aa0e7...8a9

[AnonymBruker]

Ts, jeg mistet mange ganger. Den ene gangen i uke 15. Det tok meg fem år og mye prøving å feiling på medisiner, men nå sitter jeg med en baby på 9 uker i armene. Det er fremdeles mye håp igjen 😊

Anonymkode: f5ac0...01a

[thwrbra85]

Masse lykke til stor klem ❤

[Biloba]

Stor klem og masse lykke til!

Det er mye å prøve, har dere i det hele tatt fått en skikkelig utredning inkl kromosomtest av dere, eller bare en basisundersøkelse og litt generelle prøver på en enkelt konsultasjon hos gynekologen? (Siden han tydeligvis ikke hadde fått en god henvisning eller lest den godt nok.)