Singel

[Gjest Mann 28]

Skjønte jeg vel... du er skjønn du... singel, er du?  

Hehe, er jeg så lett å gjennomskue, at alle skjønner hvem jeg er liskom Joda, jeg er singel jeg

Ja, jeg tenkte å vente til jeg ser ham.

Samtidig så tenker jeg at om tre uker til (tre uker!!! hallo???) så har jeg antagelig blitt så lei av dette at jeg bare har droppet det for lenge siden.

Eller... jeg er ikke sikker, det er noe med ham også.

Kanskje det bare er sunt med disse 3 ukene? Jeg mener, det skal jo skje en del ting i løpet av denne tiden. Julefeiring og nyttårsaften osv. som vil få tankene deres over på litt andre ting... få en viss avstand fra det som har skjedd liksom. Gir dere begge en tid til å kjenne på følelsene og kanskje i litt større grad finne ut av hva dere virkelig ønsker videre. Men det betyr ikke at dere ikke kan treffe hverandre en dag eller to underveis om dere begge ønsker det

Men det er klart; man skal være ganske "på samme sted" for å komme igjennom alle de misforståelsene og kræsj kommunikajsonene som kan skje når man ikke kjenner hverandre så godt i begynnelsen - alle har jo en sånn usikker periode hvor alt henger i løse luften.

Det er slik det er når man er forelsket, først nyter man det og ser alt det positive... så kommer en fase der man blir litt skremt over situasjonen, når man oppdager eller begynner å tenke litt negativt, begynner å finne feil eller lete etter feil hos den andre, for å liksom bekytte seg selv i tilfellet ting ikke utvikler seg slik man ønsker.

Men jeg skjønner hva du mener - du mener han tror han ikke har nok å tilby meg, siden han er yngre og student?

Jepp, akkurat det jeg mener. For selv om du selv føler at du ikke er så etablert selv, så er det faktum at du har et barn fra et tidligere forhold, noe som forteller han at du faktisk har en balast fra voksenlivet som han ikke har vært i nærheten av.

Dette har ingenting med å gjøre at han ikke får det fint med deg fordi barnet vil være en hindring, eller at du er en "satt voksen kvinne å gjøre". At du ikke kan leve livet selv om du har et barn. Det har noe med hans følelser, sin egen tro på at han virkelig kan klare å "spille på ditt nivå" liksom.

[Lestat]

Mitt mål er å aldri bli det... livet skal leves, jeg skal elske, leke, reise, nyte... å putte meg inn i en A4 form er litt som å fise i kjeledress; det går bare utover deg selv  

Enig, på en litt Ole Brummsk måte dog. Fullstendig A4 tror jeg ikke jeg heller hadde taklet. Jeg derimot ser for meg et forhold som en trygghetsplattform som gjør at man kan "elske, leke, reise, nyte" enda mer jeg. Et liv bestående av 90% rutiner basert på en samfunnsaksept på hvordan samboere skal leve, neitakk. Jeg kunne heller ikke tenke meg et forhold der man hele tiden "gikk oppå" hverandre og skulle tenke mest mulig likt og kun i mindre grad utvikle seg som individer. Litt felles plattform og rettesnorer for å skape trygghet er jeg derimot for. Kan vi ikke kalle det A5 i stedet ? Beholde de mest nødvendige rutinene og spe på mer med lek/nytelse samt individualitet ?

Jeg er singel ja hvis det var meg du siktet. Men jeg har planer om å skrive oppfølgeren til "Fiona Jones Dagbok" ("The Lestat Nights") når du etter hvert fader ut herifra....

[Gjest *Fiona*]

slettet

[Gjest Anonymous]

Enig, på en litt Ole Brummsk måte dog. Fullstendig A4 tror jeg ikke jeg heller hadde taklet. Jeg derimot ser for meg et forhold som en trygghetsplattform som gjør at man kan "elske, leke, reise, nyte" enda mer jeg. Et liv bestående av 90% rutiner basert på en samfunnsaksept på hvordan samboere skal leve, neitakk. Jeg kunne heller ikke tenke meg et forhold der man hele tiden "gikk oppå" hverandre og skulle tenke mest mulig likt og kun i mindre grad utvikle seg som individer. Litt felles plattform og rettesnorer for å skape trygghet er jeg derimot for. Kan vi ikke kalle det A5 i stedet ? Beholde de mest nødvendige rutinene og spe på mer med lek/nytelse samt individualitet ?

Utdyp, da?

Hvilke bånd legger "samfunnsaksepten" på samboerskapet, eller hvilke bånd ønsker ikkke du å la binde deg?

Hva er de mest nødvendige rutinene? Det er vel egentlig økonomi (husleie, mat, etter den standarden man har satt seg), husarbeid/vedlikehold og slikt? Og de tar vel egentlig ikke ALL tida til folk? Og hva kommer utenpå dette for at man skal fylle samfunnskravene?

Jeg er selv samboer, og føler meg ikke som et a4-menneske, selv om jeg må innrømme at jeg har blitt god til å koke poteter og fårikål. Vi har hvert vårt av interesser og gjøremål, så jeg får egentlig jobbet mye med det jeg vil. Det samme gjør han. Det jeg føler kan være kjedelig i vårt forhold er at vi gjør ting SAMMEN for sjelden. Jeg er ferdig med å reise (har vært rundt Europa og bodd i Nordamerika), men skulle sett mer kunst, film, folk osv. Og snakket mer... Men jeg føler ikke at det er rutinene som kveler oss eller at jeg lar meg bedøve av middag klokka fire, tv-serier fra halv fem til sju, nyheter, småkaker og oppvask - slett ikke. Det minimum av rutiner (ingen tvserier, altså) jeg har fungerer nok som en trygg plattform, det gjør de. Men årsakene til at andre, mer "givende" ting gjerne blir utsatt tror jeg, for min del, skyldes andre ting... Jeg kan kanskje legge litt av skylda på han/oss (at ikke vi har alle de samme drømmene), men jeg må faktisk innrømme at JEG ikke ville gjort noe særlig mer av disse tingene om jeg var aleine

(ellers har jeg tro på livspartneren - men jeg tror han dukker opp/blir det når du selv (og han) er lykkelig på egne bein og vet hvor du (han) står)

[Gjest *Fiona*]

Jeg tror - og dette er bare med bakgrunn i at jeg har feilet i forhold og ut fra de feilene jeg gjorde selv; det er jo på ingen måte universelt - at den største faren er å miste seg selv.

Nå høres det ut som om jeg setter selvrealisering foran alt annet - jeg mener ikke det, jeg synes fellesskap, likeverdighet og tosomheten er viktig. Men jeg opplevde at folk har en veldig bestemt oppfatning av hvordan man oppfører seg når man er samboere - man gjør ikke ditt, man gjør ikke datt. Man holder sammen, går søndagstur, spiser middag hos hverandres familier annen hver søndag.

Og når det kommer barn, blir dette enda mer tydelig. Jeg er ikek i tvil om at man kan leve i et godt kjæreste forhold uten barn og klare å beholde kjæreste greia - men vis meg det paret som ikke i det hele tatt må revidere et par forestillinger etter at barna er kommet... Du er nødt til å ha to inntekter enten du har barn eller ikke i Norge idag; det i seg selv er en enorm faktor i rutine-delen. Økonomiske rammebetingelser er jo faktisk mer eller mindre toneangivende i forholdet; det bestemmer hvor fri du er til å gjøre ting du liker, følge opp hobbyer osv. Du er avhengig av stengetider i barnehagen, din egen arbeidstid, rutetidene i kollektivtrafikken kanskje... Ingen av disse tingene kommer man utenom.

Slik at den tiden en singel person har UTENOM alle de konkrete "begrensningene", kan gå til å gjøre egen valgte ting uten hensyn og avhengig av en annen - mens når du binder deg til noen, vil du automatisk betrakte vedkommende med i bildet når du tar valg, legger planer osv. Noe som er helt greit hvis begge er voksne og respekterer hverandres greier, men det er en del feller der - de er der ikke når du har forelskete hvetebrødsdager, men oppi den vanlige hverdagen med ymse utfordringer dukker jo issuene opp - gli fra hverandre, prioritere andre, prioritere seg selv, prioritere familie, karriere, trening, venninner, reising, hobbyer - hvordan legger du kabalen og hvilke rammer har du når du gjør det? Er den ene sjalu? Mener den ene at familie er viktig mens den andre heller drar til Syden i jula?

I et velfungerende forhold fungerer jo alle småtingene som et "bevis" på samhørighet og oppleves trygt og bra. Men det er vel en del veiskiller før man kommer dit :-)

[hyggeligfyr]

Kjære FI og resten her som heldigvis undergraver alle mine fordommer mot det å være alenemor, samboer og "etablert". Disse begrepene som jeg lenge har vært redd for, fordi de jeg sett rundt meg har oppfylt disse fordommene mine. Mennesker som har glidd inn i rutinene og blitt "kjedelige" og som ikke har noe liv utenom familien, og som på mange måter bruker det som unnskyldning for å ikke gjøre andre ting. I mitt eneste virkelig alvorlige forhold ble det litt sånn, selv om det jo også var deilig å krølle seg på sofaen med den man elsket å være sammen med. Vi skippet flere fester med venner bare for å være sammen. Men i lengden er det kanskje ikke så sunt.

Nå sier ikke jeg at jeg som singel har levd og lever et så spennende liv. Men jeg gjør det jeg har lyst til - om det så er øve med bandet mitt, gå på fester, ligge på sofaen og se på tv en lørdagskveld eller fikle på internett. Og som en fyr med sans for frihet, så er man jo redd for å miste noe av dette om man skulle involvere seg. Men jeg ser jo nå at det går an å ha frihet i forhold eller med barn også, noe som er inspirerende. Jeg skulle gjerne gjort mer i livet mitt, opplevd mer, reist steder osv. - men da helst sammen med en spesiell en - så derfor blir det med å tenke på det.

[Usikker]

  Og som en fyr med sans for frihet, så er man jo redd for å miste noe av dette om man skulle involvere seg. Men jeg ser jo nå at det går an å ha frihet i forhold eller med barn også, noe som er inspirerende. Jeg skulle gjerne gjort mer i livet mitt, opplevd mer, reist steder osv. - men da helst sammen med en spesiell en - så derfor blir det med å tenke på det.

Og her hyggelig fyr trekker du ut essensen av det jeg også "drømmer om". At man ikke skal "miste seg sjøl" selv om man går inn i et forhold. Er faktisk det jeg er mest redd for om jeg noen gang skulle finne en livspartner (flott beskrivelse) .............. :-?

Man blir da vel ikke èn person om man blir to??

DA mener jeg hvertfall at "noe" er feil..............

Forøvrig synes jeg det kommer fram utrolig mange flotte holdninger og synspunkter i innleggene her.

[Gjest *Fiona*]

Enig. Ble også oppmuntret av selvstendige, fine innlegg.

Og hyggeligfyr - bare for å nevne det; hvis en fyr hadde sluttet å være seg hvis jeg skulle være sammen med ham hadde jo hele hensikten vært borte for min del.

Jeg hørte et ordtak en gang, det gikk på at en kvinne møter en mann og blir sammen med ham fordi hun forventer han vil forandre seg. En mann møter en kvinne og blir sammen med henne fordi han tror hun IKKE gjør det

Selv føler jeg ikke det passer på meg. Jeg faller for fyrer som er selvstenidge. I det øyeblikket de begynner å droppe avtaler med kamerater for å være sammen med meg, får jeg hetetoklter og dårlige vibber - redsel for å bli sofasliter - been there, done that, fed up...

Du må ha et LIV - du må være to individer som lever livene sine "inntil" hverandre, mer elle rmindre parallellt - ikk eto individer sammensmeltet til EN masse. Gjeeeesp...

men jeg har alltid likt forskjellighet, og lærer mest av dem som er ulike meg selv. Spennende!

[Gjest Anonymous]

Jeg trenger et nick (har jeg blitt fortalt ), men kommer ikke på noe fint som ikke allerede er opptatt, noen som har et forslag eller to her?

[Gjest *Fiona*]

slettet

[Gjest *Fiona*]

NiceGuy. Hvis du er Mann28 som har glemt å skrive det.

[Gjest Mann 28]

:oops:

Jepp det var meg ja, glemte å signere jeg da.....

Niceguy? Njaneiiii, føler meg vel ikke noe spesielt snillere enn andre akkurat.........

[Gjest *Fiona*]

Døh, Nice Guy har ingenting med snill å gjøre, det har med hele pakk aå gjøre, at du er en decent, intelligent fyr med et minimum av selvinnsikt, innsikt og humor. Bare sånn jeg ser deg altså...

[hyggeligfyr]

Litt sånn HyggeligFyr egentlig...

[Gjest Mann 28]

Sjænk you... det var pent sagt :oops:

men, føler meg ikke helt vel med NiceGuy som nick altså.

[Gjest *Fiona*]

Jah, fader, det tenkte jeg ikke på. Sorry, det var ikke meningen å herme. Det bare passer egentlig bra på dere gode gutta som er med her :-)

Gir håp!!

[Gjest Mann 28]

Litt sånn HyggeligFyr egentlig...

Jepp og det er jo på en måte allerede tatt det nicket, selv om det oversatt :-)

[Gjest *Fiona*]

OK...

Vil du ha noe mer bad liksom? Eller bare helt enkelt et navn? Plukk deg et vanlig uttenavn da vel, eller bruk ditt eget fornavn eller mellomnavn hvis det ikke er for sært :-)

[hyggeligfyr]

Jeg har lyst til at du skal hete Proffen. Av en eller annen grunn. Som i Pelle &

???

[hyggeligfyr]

...men mest fordi du vet hva du snakker om.