Singel

[hyggeligfyr]

I sånne matters of the heart er jeg visst best på teorien, som dere skjønner. Jeg vet bare at når man klarer å høre på magefølelsen, så er det oftest riktig. Dersom det beveger seg mye tvil omkring de store spørsmålene som et forhold innebærer, så er det verdt å tenke en ekstra runde tror jeg.

Best på teori? Det hørtes skremmende kjent ut....

[Gjest Litjmæ]

At fi ville tenkt seg om en femten ganger er vel ikke noe nytt (og en sånn førti-femti analysetimer foran, mellom og bak )

Litjmæ, KG fri kveld...?

Som Rema reklamen - "hvorfor det?"    

Neida, jeg skjønner det for dem som har et liv utenfor jobben  

Det var pga at jeg var helt ferdig etter treninga i går og hodepine etter en lang dag ... Sovna på soffan og gikk mer eller mindre i svime i seng litt før ti... :oops:

[Gjest *Fiona*]

He-he, ja... Ofte så går det greit inntil et visst punkt. Men hvis det dukker opp en kombinasjon av følelser og usikkerhet, er løpet kjørt. Jeg HATER den der melomfasen hvor man ikke vet om det er fugl eller fisk.

Når jeg tenker meg om så har jeg ikke hatt så mange sånne. Det har sagt pang og så har det bare gått ganske fort slag i slag.

Åpenbart ikke en oppskrift til etterfølgelse siden jeg sitter her 30 og singel men jeg har i hvert fall gjort som jeg har følt.

Noe som virker utrolig på dere tenker jeg :-) siden jeg har vært veldig usikker en periode nå, men det er nok et resultat av tidligere bommerter.Så ekstremt som dette har jeg ikke hatt det.

Så da spørs det om det er noe da - egentlig så mener jeg (og jada, det er TEORI, men basert på praksis) at når man møter noen man ER kompatibel med, så vil ting falle naturlig på plass på et vis, litt sånn glidelås over det, flettefunksjon, snøballen begynner å rulle og lar seg ikke stoppe hvis det er sterke følelser fra begges side. Og hvis det ikke skjer - vel... da er det vel ikke rett da. Jeg vet jo ikke - kanskje jeg tar kjempefeil. :o

Men hyggeligfyr, jeg kjenner igjen det du sier om at du fortsatt leter etter noe som den første - ikke fordi man sammenlikner, men når man vet hva STERKE følelser er, så skal det litt til å bli swept away på samme måte. Det har ikke skjedd meg mange ganger.

Men jeg tenker som så - hvis det har skjedd meg to ganger bare FØR jeg fylte tredve, så er det jo statistisk en ganske god sjans for at det vil skje igjen før jeg legger inn årene

(minn meg på dette om en liten stund (et par dager) når jeg har kuttet ut Loverboy og beklager meg over at ingen vil ha meg)

[Gjest Gjesten]

Dåkke har evig rett sjølvsagt... I sommar var eg ganske sikker på at dette vart ikkje noko meir, og så bestemte eg meg for at eg skulle reise over dit og møte han ein gong til før eg verkeleg bestemte meg, slik at eg ikkje begynte å bruke han som den der fantsien om han eg aldri fekk og sånn. Men så var faktisk alt mykje meir triveleg og kjekt enn i sommar. Og så falt eg litt då veit du. Og så blir eg så stressa fordi eg veit at eg aldri vil kunne vere vanleg kjæreste med han, men det vil eg jo prøve ut, og så blir alt berre litt pes. Men det vi har snakka om (pillowtalk...) er jo at vi skal flytte til GB, og uansett skilsmisse skal vi verte buande der til evt ungar er store.

Uff, eg er ikkje så innmari lett å begeistre, og no er eg litt begeistra, og eg kunne godt tenkt meg å testa ut det her, men i litt meir rolege former, er jo ikkje nett dronninga av impulsivt følelsesmenneske heller då... Og så blir alt berre litt pes. Og sidan ingen her heime har klart å begeistre meg på 2.5 år, så blir eg jo litt stressa... Og med han her så er eg garantert å få reise mykje, og eg er så rastlaus no at det halve kunne vere nok. redd eg tar ei stor avgjerdsle i mental ubalanse...

[Gjest Litjmæ]

Og så falt eg litt då veit du. Og så blir eg så stressa fordi eg veit at eg aldri vil kunne vere vanleg kjæreste med han, men det vil eg jo prøve ut, og så blir alt berre litt pes.

...

og no er eg litt begeistra, og eg kunne godt tenkt meg å testa ut det her, men i litt meir rolege former, er jo ikkje nett dronninga av impulsivt følelsesmenneske heller då...

Bare nødt til å spørre igjen jeg Attegløyma. Er du forelska? Synes du han er attraktiv? Ser du for deg han som barn til dine eventuelle framtidige barn? Jeg lurer liksom bare på om "litt" begeistra er nok? Eller er det jeg som misforstår her?

[Anders26år]

Hvorfor Anders26år hvis du er 28?? for så lenge har du vel ikke vært her :klø:

Jeg har hatt lignende brukernavn før så dette var lett for meg å huske. Ble bare sånn :-?

Anders

[Gjest *Fiona*]

vi skal flytte til GB, og uansett skilsmisse skal vi verte buande der til evt ungar er store.

Det var teorien. SKulle like å se det gjennomført i praksis :o

Jeg har et UNNTAKSVIS glitrende forhold til eksen min - vi kjenner ingen som hasr det så bra som vi har det - LIKEVEL er det tøft.

Å da atpåtil være "fanget" i et land der ingen av dere har det naturlige nettverket.. Ja, hvis ikke DET er pillowtalk (etter en multiorgasme) så vet ikke jeg

For øvrig enig med Litjmæ... opplever det som om du er litt for defensiv her... Og 2,5 år... hallo, det er jo ingenting. I mai er det tre år siden for min del...

[Gjest Gjesten]

Bare nødt til å spørre igjen jeg Attegløyma. Er du forelska? Synes du han er attraktiv? Ser du for deg han som barn til dine eventuelle framtidige barn? Jeg lurer liksom bare på om "litt" begeistra er nok? Eller er det jeg som misforstår her?

Forelska er store ord... Veit ikkje eg... Og det er jo nett det eg gjerne vil ha tid til å finne ut, uten at vi bur ilag liksom. Sånn litt meir normal måte å date og vere kjæresta, uten å dele bustad. Men eg er absolutt veldig tiltrekt av han og finn han svært attraktiv ja. Far til mine barn? Eg har jo nett no dei siste vekene innsett at å få barn ikkje er det verste som kan skje meg, har ikkje tenkt så mykje på nokon far endå nei... Men når eg tenker på det så høyrest det ganske forlokkande ut ja. Eg veit ikkje kva eg vil eg, unntatt at eg vil gjerne bli kjent med korleis det er å vere ilag med han, uten altså å bu saman... Og det vil jo ikkje skje nei... Så no veit eg ingenting lenger...

[Gjest Litjmæ]

Hm... Vanskelig situasjon ja Attegløyma... Han har ikke lyst/mulighet til å flytte til Norge antar jeg da, eller? Så mange mil mellom gjør jo ting vanskeligere, det gjør det. Jeg har jo litt erfaring med det jeg. Sambo og jeg var sammen i et år med over hundre mil mellom oss før jeg flyttet. Sambo jobbet på den tiden, og brukte stort sett alt av penger på flybilletter opp til meg. Vi møttes vel stort sett hver tredje helg eller noe sånt kan jeg tenke meg. Så ble vi veldig godt kjent via tusen mailer innimellom hvert møte også da, så jeg tror vi kjente hverandre mye bedre sånn sett da jeg flyttet ned og vi flyttet sammen, i forhold til om vi "bare" hadde vært sammen og datet på samme sted... Så jeg er jo et bevis på at det kan funke da...

[Gjest Gjesten]

Vi har jo maila i mange år, så eg føler eg kjenner han ganske godt, men så er det dei eksterne tinga eg ser når eg møter han... Rundt familien og sånt. Men han kan tenke seg å flytte hit ja, han snakkar om det, men så er det jobb og språk og slikt som er litt vanskeleg. Men så er no eg ein evig pessimist, det er ikkje han, så kanskje alt ordnar seg?!

[Gjest Litjmæ]

:trøste:

Smil til sola og sola smiler til deg (eller noe sånt)

Jobb og språk burde vel ikke være det største problemet, "alle" i Norge snakker vel engelsk?

[Gjest *Fiona*]

slettet

[Gjest attegløymaii]

Klart, du har heilt rett som vanleg, det er absolutt ikkje uoverkomeleg. Men så er jo eg redd for alt mogleg, som Fi seier: Kva kjem til å skje om vi skil oss? Men hovedproblemet som eg stadig prøver å dekke med all verdas småproblem er jo: Vil eg/Torer eg satse på eit forhold att? Eller er mitt ryddige liv nok for meg trass alt?

[Gjest Litjmæ]

Det er mye å tenke på ja, det er sikkert. Jeg sier til deg som jeg sier til Fi jeg, du får la det ta den tida som du trenger, kjenne på magefølelsen og prøve å følge den

[Gjest *Fiona*]

Mente ikke å være pessimist, mente å være realist. Men av og til er det en hårfin grense tror jeg

Ville bare fortelle det jeg har observert fra utsiden.

[Gjest Gjesten]

Men når veit ein at ting er rett, og når veit ein at ein skal satse? Må ein ikkje berre ta sjansen uansett? Og kan ein vite at far til ungane vil vere til stades sjølv om han skulle vere norsk og bu i Noreg? Eg blir berre litt stressa av alt dette her eg...

[Hu i Svingen]

Men når veit ein at ting er rett, og når veit ein at ein skal satse? Må ein ikkje berre ta sjansen uansett? Og kan ein vite at far til ungane vil vere til stades sjølv om han skulle vere norsk og bu i Noreg? Eg blir berre litt stressa av alt dette her eg...

Klart man må ta sjansen - sånn er det alltid! Men med tanke på når man vet om det er riktig - jeg har den følelsen akkurat nå for første gang i mitt liv - og den er ikke til å ta feil av, jeg bare VET at dette er sånn det skal være...

Og jeg har vært forelska før, det er ikke det samme - nå er jeg 100% sikker på at dette er IT - det finnes ikke tvil... Kall meg gjerne gal

Det handler ikke om fornuft eller forelskelse, men om total forståelse - jeg er så glad for at det ikke ble noen barn med eksen som jeg med all fornuft prøvde å rettferdiggjøre som far til mine eventuelle barn. Det jeg opplever nå er noe helt annet, og jeg føler meg utrolig heldig som har det jeg har nå. Hadde det ikke vært for en rekke tilfeldigheter (og KG...) så hadde det nok aldri skjedd.

Poenget mitt er at hvis det er riktig så er det faktisk ingen tvil!!!

[Gjest Gjesten]

Men er det slik for alle?? Eg treng fleire innspel her!! Og så veit eg at eg er såpass redd for å rote til dette enormt ryddige livet mitt med alt mogleg tull, at eg unngår slikt som kan bli vanskeleg. Og det er jo inga tvil om at det kan bli vanskeleg med ein som bur så innmari langt unna.

[Gjest Sissi]

Nei, det er ikke slik for alle. Jeg har følt tilknytning og vært "helt sikker" men det har ikke nødvendigvis funka noe bedre av den grunn.

Jeg tror mye har med vilje å gjøre - iallfall i et tilfelle som du beskriver attegløyma (dritkult nick, forøvrig :-)

Nå er ikke jeg noen stor forholdsekspert (har sansynligvis akkurat driti hardt på draget sjøl, men det er en annen historie), men jeg tror at du må ville. Du må ta en avgjørelse om dette er noe du vil satse/sjanse på. Uten at du vet at det går bra. Det er jo på en måte eneste måten å finne ut om det går på - å prøve. Det er iallfall det jeg føler når noe virker lovende.

Livet kan leves med sikkerhetsnett, men personlig tror jeg det blir fryktelig kjedelig. Du sier at du har et velordna liv, og vet ikke om du vil endre på det. Kanskje det er det du må finne ut?

Mulig du har fått lignende "råd" jeg har ikke lest alle sidene i denne tråden (selv om jeg har fulgt litt med).

Så kan jeg jo gnure videre i mitt eget hode om jeg har gjort rett overfor Mannen som jeg vil ha - men som ikke vil prøve..... :-(

Det er ikke lett - mulig det blir kloster neste.....

[Gjest Gjesten]

Sissi, takk for råd og kompliment :-) Og kloster er vel kanskje litt fram i tid endå?? Sjølv om eg nesten kan forstå tankegangen ja... Men det er det kavaleren seier og; at eg må satse og ta sjansen uten nokon garanti, for det kan ingen gje meg om noko, og det er slik det er å leve. Og eg har jo innsett etter å ha vore med han i jula at:

1. Han blir ein super pappa

2. Han er ein super kjæreste!!

3. Han held på interessa mi, han er rett og slett eit spennande menneske

4. Han har vener eg likar

5. Han har søsken eg likar

6. Han snakkar til meg på ein måte som gjer at eg lyttar. Altså, vanskeleg å forklare, men dei tinga han seier er det hald i, det er ikkje berre slikt ein seier. Han tenkjer seg om ganske lenge, og det han uttrykkjer har meining.

7. Eg vil vere saman med han heile sommaren, og det er faktisk ikkje så verst til å vere meg!!

8. Han får meg til å føle meg vel og avslappa. Eg er ikkje så opptatt av å framstå som noko anna enn det eg er.

Alt dette må vel vere ein grunn til å gje det heile ein sjanse vel? Eller?