Dårlig samvittighet

[Gjest Anonymous]

Uff,dette er litt fælt å klage på,men jeg gjør nå det...Fikk litt nok i dag bare.

Det har seg slik at svigerinna mi mistet mannen sin for en stund siden.Det er forferdelig trist og leit,og hele familien har stillt opp slik at hun skal slippe å være alene.MEN, problemet mitt er at jeg synes min mann vil være der for mye.Stiller opp på alt.Kan de ikke fordele tiden litt mellom seg? Det er mange i familien. Jeg blir så utrolig trøtt,sliten og lei av å være der hele tiden med de samme menneskene.

Vi har selv et lite barn,og jeg er slett ikke i tipp topp form.Dette skjedde midt i farspermisjonen hans.Jeg føler denne tiden blir ødelagt for oss...Det skulle være en glad tid.Med fokus på barnet og vår lille familie... i stedet har han brukt masse tid sammen med søstera og familien.Jeg synes det er flott at han stiller opp for søsteren.Men samtidig så føler jeg at vi andre to blir litt glemt.Tiden vår sammen har krympet kraftig inn...¨

Og jeg blir trett og lei og sliten av å være hos andre hele tiden med en liten baby. Og så får jeg selvsagt dårlig samvittighet for å føle det slik...

Men nå er begravelsen over, hverdagen må begynne.Vi kan ikke være der hver dag,slik som vi kunne fordi vi var hjemme uansett. Jeg nektet å være med opp på graven i dag for å ordne og tenne lys.Fikk nok av at det blir tatt for gitt fra hans side at jeg blir med på alt.Hadde vondt selv og maktet ikke mer sorg,gråt og elendighet i dag. Som jeg reknet med at det ville bli.Da burde jeg visst skjemmes, sa han. Det trodde han nå at jeg ville være med på.Så gikk han i sinne så det ut som.Og her sitter jeg.Skjems ikke,men har ikke verdens beste følelse heller...

Han forventer også at jeg skal bruke mye av min tid nå når jeg er hjemme sammen med henne.Har ikke noe imot det,men hver dag blir nå ikke naturlig for meg siden vi ikke hadde så mye kontakt fra før.Det irriterer bare litt at han påpeker at jeg bør...Det klarer jeg å tenke selv.

Han fikk også beskjed av arbeidsgiver om å ta den tiden han trengte oppi dette.Jeg tenkte da at han kanskje kunne tatt en dag eller to siden permisjonen ble "ødelagt", men det virker ikke til å være aktuelt...

Ja,syt og klag føles dette som.Men jeg har klart å latt være frem til nå...og når jeg har klagt fra meg her så klarer jeg kanskje holde meg litt til

[Amber]

Skjønner deg godt jeg... synes ikke du skal ha dårlig samvittighet.

Menn kan ha vanskelig for å skjønne at barsel tiden kan være tøff. Du må prøve å sette deg ned og snakke med ham. Kanskje sammen med jordmor eller noe...? vet ikke hvor lenge siden det er du har født jeg...?

[Kristin S]

Nei dårlig samvittighet trenger du ikke ha.. Selvom han sikkert føler at han må stille opp for søsteren sin, men han må jo tenke på deg og barnet deres også. Så det du bør gjøre er vel å prate med han om det.. Kan nok ikke løses på noen annen måte!

[Angelica]

Følelsene kan være overveldende etter en fødsel. I dine øyne er jo barnet det viktigste i livet ditt, og selvfølgelig vil du at pappaen skal føle det samme.

Men dødsfall er også tragisk, noen bruker veldig lang tid å komme inn i hverdagen igjen. Familiens støtte er utrolig viktig da. Synes du skal prøve å være tålmodig og gi det tid. Og ikke minst snakke med mannen din om hvordan du føler det så kanskje han tar mer hensyn.

[Ottine]

Synes ikke du trenger å ha dårlig samvittighet

[Gjest Anonymous]

Jeg forstår at du føler som du gjør, men jeg syns helt ærlig du bør la mannen din hjelpe om han vil det. Jeg vet selv hvor mye støtte pårørende trenger om noen dør. Kan du ikke forklare mannen din at du ikke ønsker å være med hele tiden, og heller få noen andre til å avlaste deg?

Selv om dere har fått et barn og ideelt sett skulle vært hjemme begge to, må jeg si at dette kommer litt i skyggen av et dødsfall. La han hjelpe så søsteren kan komme over sorgen og foreslå at han kan ta noen dager sammen med dere når det begynner å se lysere ut. Dere har resten av livet til å kose dere med barnet, søsteren er i sorg nå!

[Gjest *Fiona*]

Seriøst, han er blitt far og bør ta ansvar deretter. Å sitte alene med omsorgen for et spedbarn, og føles alene om det, er faktisk grusomt. Når kroppen din attpåtil er ganske redusert lenge etterpå, har jo du krav på støtte du også.

Det er faktisk barnet hans. JA, et dødsfall er tragisk, men kommer ikke barna før alt annet? Dette er hans mulighet til PAPPA perm, for å få kontakt med den lille og ta seg av familien. Er det ikke foreldre og venninner inne i bildet som kan supplere?

Og hva med deg, hvor er din familie? Ta med ungen å bo hjemme hos moren din da vel. Pakk bagen, si at "dette klarer jeg ikke alene, og sant og si burde det ikke være nødvendig heller".

Er det INGEN som er opptatt av at det er født en baby??? Ingen som synes det er stas å bli bestemor? De j... bestemødrene løp ned døra mi, iallfall

Jeg vet hva sorg og tap er. Jeg vet også at sorgen ikke blir verre av å se folk ta vare på hverandre selv om noen har dødd.

Jeg synes mannen din svikter fullstendig, og hadde vært kjempeskuffa. Litt avhengig hvor lenge dette har pågått, selvsagt, hvor lenge det er siden fødselen osv. Men å overse mor og barn den aller første tiden synes jeg uansett er helt råttent. Du burde hvile, du, og nyte tiden.

[Gjest Anonymous]

Seriøst, han er blitt far og bør ta ansvar deretter. Å sitte alene med omsorgen for et spedbarn, og føles alene om det, er faktisk grusomt. Når kroppen din attpåtil er ganske redusert lenge etterpå, har jo du krav på støtte du også.  

Det er faktisk barnet hans. JA, et dødsfall er tragisk, men kommer ikke barna før alt annet? Dette er hans mulighet til PAPPA perm, for å få kontakt med den lille og ta seg av familien. Er det ikke foreldre og venninner inne i bildet som kan supplere?

Og hva med deg, hvor er din familie? Ta med ungen å bo hjemme hos moren din da vel. Pakk bagen, si at "dette klarer jeg ikke alene, og sant og si burde det ikke være nødvendig heller".

Er det INGEN som er opptatt av at det er født en baby??? Ingen som synes det er stas å bli bestemor? De j... bestemødrene løp ned døra mi, iallfall    

Jeg vet hva sorg og tap er. Jeg vet også at sorgen ikke blir verre av å se folk ta vare på hverandre selv om noen har dødd.

Jeg synes mannen din svikter fullstendig, og hadde vært kjempeskuffa. Litt avhengig hvor lenge dette har pågått, selvsagt, hvor lenge det er siden fødselen osv. Men å overse mor og barn den aller første tiden synes jeg uansett er helt råttent. Du burde hvile, du, og nyte tiden.

Jo, jeg er opptatt av at et barn er født, men det finnes jo andre løsninger enn å påføre mannen dårlig samvittghet på begge sider. Da vi fikk barn døde også mannen til svigerinnen min, jeg flyttet hjem til moren min en periode for å få hjelp så han kunne ta seg av søsteren sin. Syns det var en veldig grei løsning.

Men, det er klart, alle er ikke like så om du føler at dette blir helt feil så skal du selvfølgelig si ifra!

[Gjest Pjusk]

Dere har fått et barn , et lite under, nytt håp.

Hun har mistet sin livsledsager.

Nei, jeg ser ikke helt hvorfor ikke han skal kunne få lov til å tre støttende til overfor sin søster. Faktisk ser jeg på det som et veldig godt trekk ved et menneske. Tenk så mange familier som ikke har samhold og evne til å vise omsorg. At han støtter henne betyr vel ikke at han ikke tilbringer tid med deg?

Men nå er det vanskelig å lese ut av innlegget ditt hvor lenge det er siden din svoger døde. "Nå er begravelsen over" sier du, og dermed høres det ut som om dette har skjedd nylig. Hvor lang tid har dette pågått? Og må dere resie langt for å besøke henne?

[Gjest Anonymous]

Jeg skjønner følelsene dine veldig godt, og synes ikke du skal ha dårlig samvittighet for å føle slik du gjør!

Samtidig tror jeg det er klokt å ikke mase for mye på mannen din heller - etterhvert vil han vel greie å fokusere mer på deg og babyen. Han føler nok at han må stille opp og hjelpe det han kan der det faktisk er sorg nå, mens for han er nok i utgangspunktet du og babyen i en "lykkelig" situasjon, slik at dere akkurat nå kommer i annen rekke.

Jeg tror jeg ville prøvd å være tålmodig litt til, men heller sette grenser og si fra til mannen din at du ikke kan stille opp på alt, men trenger ro og andre (lykkelige) impulser også, for å kunne ta deg av babyen på en god måte. Som nybakt mamma tror jeg ikke det er sunt å omgi deg med sorg hver dag. Du er voksen og har helt sikkert masse medfølelse for din svigerinne, men du kan selv velge hvor mye du vil stille opp på. Synes ikke det er unaturlig at mannen din stiller opp mye mer enn deg.

Håper dere kommer dere over denne vanskelige tiden uten for mye gnisninger!

[Annie]

Syns du skal skrive ned det du føler, tenker og mener å gi han det. Så kan han stille og rolig uten avbrytelser se hvordan du har det uten at noen roper, og at dere risikerer en krangel.