Være åpen om IVF eller holde det hemmelig?

[Runnershigh]

Ønsker å høre andres erfaringer med valget om å være åpen om IVF med familie, venner, kolleger osv, kontra dere som velger å holder det hemmelig. 

Vi startet prøvingen 1. juli i år. Dette har vi holdt hemmelig, ettersom jeg håpet å kunne overraske familie og venner den dagen spiren sitter. Men nå ser det ut som "reisen" har tatt en annen vending.

Jeg visste allerede at jeg hadde PCOS og ingen eggløsning da vi startet prøvingen. PCOS diagnosen fikk jeg lenge før barneplanlegging.  Gynokologen min sa at det likevel ikke ville bli noe problem for oss å bli gravide, og satt med på Provera og Letrozol (Femar). Har gått på dette i 3 måneder uten at det har gitt meg eggløsning. Jeg var på oppfølgingstime hos gynokologen for et par uker siden,  og trodde han ville gi meg beskjed om å fortsette å prøve med Femar. Men helt uventet tilbøy han å sende henvisning til IVF. Jeg trodde jeg måtte prøve ett år først, men tydeligvis ikke... Ettersom mannen min ikke er utredet, sa gynokologen at det kun manglet en sædprøve fra han, og blodprøve fra oss begge. 

Nå som alt dette begynner å synke inn, tenker jeg veldig rundt dette om å være åpen om prosessen eller ikke. På den ene siden har jeg sett for meg først å dele nyheten om en eventuell graviditet etter at dette er et faktum. Men om jeg holder dette hemmelig følelses det som jeg holder familie og venner for narr. Høres kanskje merkelig ut, men jeg er jo vant med å dele om både personlige oppturer og nedturer med som står med nære. Jeg føler nesten at jeg skyller mine venner å være ærlig. Blir nesten som å leve i en løgn det neste halvåret om mine nære ikke får vite noe. Samtidig ønsker jeg at barneplanlegging skal være min og mannens lille hemmelighet.

Vedørrnde kolleger så vil jeg helst ikke at noen skal vite noe ettersom jeg er i vikariat. Samtidig så vil jeg vel få en god del fravær jeg må begrunne? 

Om du sitter med gode eller mindre gode erfaringer med å dele eller ikke dele, så blir jeg veldig takknemlig for å høre! Om du kunne skrudd tiden tilbake, ville du da gjort noe annerledes? 

[tekjerringa]

Jeg har valgt å være åpen med noen jeg vet holder det for seg selv. Foreldre og svigerforeldre er ikke blandt dem. 😉

Hvis du trenger at noen fler vet om det så er det opp til deg. Men mitt råd er at du da velger noen som vil hjelpe deg opp i tunge stunder, og ikke noen som vil dra deg lengre ned..

 

[Runnershigh]

2 minutter siden, tekjerringa skrev:

Jeg har valgt å være åpen med noen jeg vet holder det for seg selv. Foreldre og svigerforeldre er ikke blandt dem. 😉

Hvis du trenger at noen fler vet om det så er det opp til deg. Men mitt råd er at du da velger noen som vil hjelpe deg opp i tunge stunder, og ikke noen som vil dra deg lengre ned..

 

Det var et fint råd 

[AnonymBruker]

Dette må du nesten finne ut av selv. Påkjenningene ved IVF er store. De kan bli enda større dersom du hele tiden og skal forholde deg til omgivelser som lurer, venter og spør eller lar være å spørre. Du vet ikke i forkant om dere lykkes på første forsøk, lykkes og mister tidlig eller et stykke ut i forløpet, eller om at går fint på første forsøk. I sistnevnte tilfelle er det å forholde seg til omgivelser som vet enkelt, mens det i de andre tilfellene vil være en ekstra belastning for de aller fleste at folk vet. Det er og et spørsmål om du er en åpen person som opplyser alt og alle om nærmest alt av privat karakter. En annen sak er at dere er to om dette, og din partner bør være den du diskuterer med. 

Anonymkode: 91cac...302

[malla1992]

Vi har vært åpen om dette til familiene våre på begge sider. Vi er en veldig stor sammensveiset familie, jeg ser søskene mine flere gang i uken, og foreldrene mine vær dag, da vi er naboer, og samboeren min jobber med brødrene sine. Vi er en familie så er veldig mye med værndre ( på begge sider ) Så å holde det hemmelig hadde blitt vanskelig. Jeg har veldig forståelsesfulle svigerforeldre, som ikke maser for mye. Men jeg sier aldri ifra når jeg har testdato osv. Det vill vi ha for oss selv

[AnonymBruker]

Vi har valgt å holde alt for oss selv. Orker ikke at folk skal mase og spørre om hvordan det går. Det er sårt for oss begge og vi ønsker ikke å bli påminnet det.

Anonymkode: f107b...2bf

[Runnershigh]

Den 25. september 2016 at 20.18, AnonymBruker skrev:

Vi har valgt å holde alt for oss selv. Orker ikke at folk skal mase og spørre om hvordan det går. Det er sårt for oss begge og vi ønsker ikke å bli påminnet det.

Anonymkode: f107b...2bf

Hvordan vil dere forholde dere til dette etter en eventuell graviditet? Vil du da være åpen om det,  hvis det skulle bli samtaleemne? 

[Runnershigh]

Den 24. september 2016 at 0.57, AnonymBruker skrev:

Dette må du nesten finne ut av selv. Påkjenningene ved IVF er store. De kan bli enda større dersom du hele tiden og skal forholde deg til omgivelser som lurer, venter og spør eller lar være å spørre. Du vet ikke i forkant om dere lykkes på første forsøk, lykkes og mister tidlig eller et stykke ut i forløpet, eller om at går fint på første forsøk. I sistnevnte tilfelle er det å forholde seg til omgivelser som vet enkelt, mens det i de andre tilfellene vil være en ekstra belastning for de aller fleste at folk vet. Det er og et spørsmål om du er en åpen person som opplyser alt og alle om nærmest alt av privat karakter. En annen sak er at dere er to om dette, og din partner bør være den du diskuterer med. 

Anonymkode: 91cac...302

Jeg har selvfølgelig diskutert dette med min partner. Han ønsker ikke å dele dette med "sin" familie og kolleger, noe jeg selvsagt respekterer. Men vi  har et nærere forhold til min familie. Derfor er han åpen for å dele dette med de, men kjenner ikke behovet for å dele dette for sin egen del. Jeg derimot tenker litt på om hemmeligholdelse vil sette demper på min nære relasjon til mamma. Ettersom vi står hverandre så nært, og vi deler private oppturer og nedturer i hverdagen. Tror nok jeg må dele dette med de aller næreste  

[AnonymBruker]

18 timer siden, Runnershigh skrev:

Hvordan vil dere forholde dere til dette etter en eventuell graviditet? Vil du da være åpen om det,  hvis det skulle bli samtaleemne? 

vil holde det hemmelig i 12 uker. Har vært igjennom en SA før og det var jævelig nok, om ikke alle skulle vite om det i tillegg. Jeg har for eksempel en veldig overbærende mor som jeg vet ville laget masse styr.

Anonymkode: f107b...2bf

[Solstrålejenta]

Vi valgte å være åpne om at vi skulle ta ivf og synes det var den beste avgjørelsen for oss. For det første stoppet det masingen fra gamle tanter om "når skal dere ha barn" og for det andre føltes det generelt godt at de rundt oss visste at vi gikk gjennom en vanskelig prosess. Første gang jeg ble gravid (før ivf) holdt vi det hemmelig og da jeg mistet i SA synes jeg dette var veldig tungt. Måtte til slutt fortelle til de nærmeste at jeg hadde vært gravid og så mistet. Der og da ønsket jeg at de allerede visste og at jeg bare kunne sendt dem en melding om spontanaborten.... Ved neste graviditet etter ivf fortalte vi de nærmeste og også om den påfølgende SAen... Det føltes mye bedre for oss at vi hadde et nettverk rundt oss. Ingen blandet seg inn eller maste, men det var fint ag de visste ettersom humøret våres ikke var på topp. En annen fin ting jeg opplevde da vi fortalte om våres opplevelser til familie og nære venner, var at også de åpnet seg og fortalte om lignende situasjoner. Ofte føler man seg så ensom om å være ufrivillig barnløs eller å miste, men egentlig så er det ganske mange slike erfaringee rundt omkring. Det viktigste er uansett at dere gjør det dere er komfortable med. Og så ønsker jeg dere masse lykke til!!! 

[AnonymBruker]

Ikke vær åpen!!!! Aldri ! 

Alle vi ga tillit forrådte oss. Til og med sjefen. 

Det er tøft å svare for seg om private ting til folk som man ikke engang kjenner....

 

tøft ble bare 100 ganger tøffere....

Anonymkode: 8026d...5ce

[AnonymBruker]

Vi er åpne om det. 

Det er så mye man skal igjennom. 

Det vil gi en forklaring til dem rundt deg, dersom det skal være tunge dager.- hvorav det er fint om omgivelsene rundt kan ta litt hensyn til dette.

1.gangen fortalte jeg ikke sjefen..- da jobbet jeg veldig mye, fordi vi startet ny restaurant. 

Da mistet jeg....:/

de andre gangene har jeg fortalt dem. Slik som nå... 

har tatt en egenmelding etter innsett torsdag. Og regner med at ting blir lagt opp for meg videre.- ingen tunge løft osv...

Anonymkode: 69eaa...355

[AnonymBruker]

Er det noe andelenes enn å fortelle folk at du/dere forsøker å få barn? Ser ikke helt hvorfor man skal holde det hemmelig.

Anonymkode: 351d4...a54

[AnonymBruker]

Vi (les: jeg) har vært veldig usikre på hvor mye vi skal dele, og med hvem. Det er nok mannen her som er mest opptatt av å holde det hemmelig og ser ikke behovet for hvorfor det skal snakkes om, mens jeg gjerne kunne delt det med flere. Samtidig ser jeg at dem jeg har delt det med dessverre ikke stiller opp på den måten jeg kanskje hadde forventet - og det var sannelig ikke mye. En melding i ny og ne hadde vært nok. Jeg har tenkt tanken at kanskje jeg er litt hårsår og hormonell, og har sendt et par oppdateringsmeldinger underveis for å gi dem en sjanse til å følge opp, men det ble ikke slik jeg forventet. Og det er helt greit - de bare ga uttrykk for at de skulle stille opp når en eventuell ivf-prosess ble satt i gang. Jeg vet at begge har nok med seg og sitt, men det gjør litt vondt likevel da dette er en veldig ensom og tung tid for meg. 

Ellers hadde det nok vært naturlig for meg å dele det med min mor, men der er jeg redd hun vil føle for mye på de samme følelsene jeg har, så jeg ønsker å skåne henne for den berg- og dalbanen. Går ikke dette forsøket veien, vil jeg stå helt alene neste gang da mannen må på jobbreise, så jeg er sannelig ikke sikker på hvordan jeg skal løse det. For det er beinhardt på psyken!

Anonymkode: a2f5c...a8e

[AnonymBruker]

Vi sa det ikke til noen. Mannen min ville ikke og det respekterte jeg. Jeg var heldig og fikk ingen bivirkninger. Vi tok ferie de dagene vi skulle på uttak/innsett. 

Nå som vi er gravide har heller ikke jeg noe behov for å fortelle. 

Anonymkode: 07924...494

[AnonymBruker]

Vi har valgt å ikke si det til noen. Ikke til familien, ikke til venner, ikke til fastlegene... ingen. Det er bare oss to som viste.

 

Ble heldigvis gravide på egenhånd mens vi stod i kø (9 mnd. siden første utredning) og skulle ringe inn mens for oppstart.

Anonymkode: fb7f2...a5d

[AnonymBruker]

På 18.12.2016 den 1.34, AnonymBruker skrev:

Ikke vær åpen!!!! Aldri ! 

Alle vi ga tillit forrådte oss. Til og med sjefen. 

Det er tøft å svare for seg om private ting til folk som man ikke engang kjenner....

 

tøft ble bare 100 ganger tøffere....

Anonymkode: 8026d...5ce

Mens jeg har motsatt erfaring. Hadde to jobber og fikk støtte fra begge sjefene. Særlig hun ene overrasket litt for hun er litt distansert, men hun hadde selv en søster som hadde hatt maaaange runder med ivf, så hun heia på oss. 

Prøvde å unngå at folk visste om uttak/innsett fordi jeg ville ha akkurat den tiden for meg selv, men at de visste hva vi gikk gjennom, at jeg kunne klage på bivirkninger ger av medisiner feks var godt. Opplevde lite mas fra de som visste, anna enn at de inn i mellom sa de var spennt.  Hadde de masa hadde jeg forsiktig sakt noe om at de næreste detaljene ville vi ha for oss selv. 

Når jeg blei gravid har jeg når enn det passet sakt noe om at vi venta leeenge før vi fikk d til, grencte hjelp eller at det var ivf alt etter hvem jdg snakka med. Det var viktig for meg å være "solidarisk" med de andre sliterne og ta vekk tabuet om det å slite i tilfelle det var flere av dem rundt meg  

Anonymkode: 99b75...829

[AnonymBruker]

På Sunday, September 25, 2016 den 0.39, Runnershigh skrev:

Ønsker å høre andres erfaringer med valget om å være åpen om IVF med familie, venner, kolleger osv, kontra dere som velger å holder det hemmelig. 

Vi startet prøvingen 1. juli i år. Dette har vi holdt hemmelig, ettersom jeg håpet å kunne overraske familie og venner den dagen spiren sitter. Men nå ser det ut som "reisen" har tatt en annen vending.

Jeg visste allerede at jeg hadde PCOS og ingen eggløsning da vi startet prøvingen. PCOS diagnosen fikk jeg lenge før barneplanlegging.  Gynokologen min sa at det likevel ikke ville bli noe problem for oss å bli gravide, og satt med på Provera og Letrozol (Femar). Har gått på dette i 3 måneder uten at det har gitt meg eggløsning. Jeg var på oppfølgingstime hos gynokologen for et par uker siden,  og trodde han ville gi meg beskjed om å fortsette å prøve med Femar. Men helt uventet tilbøy han å sende henvisning til IVF. Jeg trodde jeg måtte prøve ett år først, men tydeligvis ikke... Ettersom mannen min ikke er utredet, sa gynokologen at det kun manglet en sædprøve fra han, og blodprøve fra oss begge. 

Nå som alt dette begynner å synke inn, tenker jeg veldig rundt dette om å være åpen om prosessen eller ikke. På den ene siden har jeg sett for meg først å dele nyheten om en eventuell graviditet etter at dette er et faktum. Men om jeg holder dette hemmelig følelses det som jeg holder familie og venner for narr. Høres kanskje merkelig ut, men jeg er jo vant med å dele om både personlige oppturer og nedturer med som står med nære. Jeg føler nesten at jeg skyller mine venner å være ærlig. Blir nesten som å leve i en løgn det neste halvåret om mine nære ikke får vite noe. Samtidig ønsker jeg at barneplanlegging skal være min og mannens lille hemmelighet.

Vedørrnde kolleger så vil jeg helst ikke at noen skal vite noe ettersom jeg er i vikariat. Samtidig så vil jeg vel få en god del fravær jeg må begrunne? 

Om du sitter med gode eller mindre gode erfaringer med å dele eller ikke dele, så blir jeg veldig takknemlig for å høre! Om du kunne skrudd tiden tilbake, ville du da gjort noe annerledes? 

Dette må du finne ut av selv. Men du kan ikke være åpen utenfor jobb, og pottett på jobb. Før eller senere vil de på jobb da få vite. Dette kan da få uheldige konsekvenser for deg på jobb. 

Det kan være/er ? og en belastning i tillegg til behandlingen å ha andre rundt deg som hele tiden lurer på hvordan dette går. 

Fravær på jobben er enkelt å forklare med at du skal til undersøkelse og utredning/behandling på sykehus. Eventuelt kan du forklare at du har PCOS og trenger hjelp med den sykdommen. Men i et vikariat så må du jo,og vurdere hvor smart det er å være borte fra jobb akkurat nå. Det er jo fordelaktig at du får fast jobb før du blir gravid? Da tenker jeg både økonomi og å ha jobb å komme tilbake til etter permisjon.

Anonymkode: 91cac...302

[AnonymBruker]

Vi fortalte det til familie, men opplevde at det ble tiet ihjel. Enkelte i familien mente det var synd å få barn på den måten (veldig kristne), andre mente det var mot naturlig seleksjon. De snakket og sladret privat, men ikke med oss. Det var svært belastende. 

Anonymkode: ec92b...bf7

[LittleBabyBlue]

Vi var åpne og har positive og negative erfaringer. Det positive var forståelsen. Var jeg sliten visste de hvorfor, var jeg litt stille og trist var det ingen som maste eller prøvde å dra meg inn i sosiale samtaler, både privat og på jobb. Jeg har en jobb hvor man ikke bare kan gå fra, så det var greit å kunne ha en forklaring når man dro fram nesesprayer eller gikk for å sette sprøyter. Mannen møtte også forståelse på jobb. Når man er åpen selv viser det seg at det er veldig mange som har vært igjennom det samme, og det er godt å ha andre å snakke med som faktisk vet hva man går igjennom. 

Det negative er at selv om alle bryr seg og er interessert blir det litt mye med alle spørsmålene. "Alle" vil gjerne være støttende og spør når man skal inn til behandling, når man skal ta ut, sette inn , når man veit om det var vellykket. Etter et år ble det slitsomt så siste runden svarte vi mer svevende og sa ikke så mye om når ditten og datten. 

Skulle jeg gjort det nå hadde jeg nok vært åpen om at vi skulle ha ivf, men ikke sagt noe om når vi satte igang, når det var uttak, innset og testdag. Vi hadde noen tunge dager med negative tester, og da blir det slitsomt med alle som sender meldinger/ringer og spørr hvordan det gikk, og så skal være støttende og positive. Går det dårlig har man egentlig lyst til å bli latt ifred med sin egen sorg, ikke ta imot andres støttemeldinger(som alle høres like ut etterhvert) for at de skal føle seg bedre.