Angst, hvordan hjelpe?

[Gjest Vil forstå!]

Jeg har en kjæreste som har angst. Vi har vært sammen i et år og han har åpnet seg mer og mer for meg etterhvert.

Han har store problemer med å delta i sosiale sammenhenger, det kan være alt fra middag hos min familie, til en større fest.

Selv er jeg en veldig sosial person, som syns slike sammenkomster er veldig trivelige.

Men, jeg elsker denne mannen og ønsker og tilbringe livet sammen med han. Vi har det så flott sammen og deler veldig mange like syn på livet og interesser.

Det jeg ønsker å lufte her, er om andre som er i min situasjon, eller de som selv sliter med angst, kan prøve å komme med råd/tips/forslag til hva jeg kan bidra med for å iallefall ikke gjøre ting verre.

Også sliter jeg litt med hva jeg skal si, når venner og familie av meg inviterer oss i selskap, på besøk o.l. og jeg enten kommer alene, eller vi liksom 'aldri' kan....

Dette syns jeg og er litt trist, da jeg syns jeg har en utrolig fantastisk kjæreste, som jeg jo har veldig lyst å 'vise frem'... :-(

[aline]

jeg har angst, gjerne i samme type sammenhenger som det virker som din kjære har.

jeg har aldri "latt" noen ta noe særlig del i det, så jeg har ikke noen aureka-svar til deg. dessuten så oppleves det forskjellig fra person til person, så det som kan passe for meg, er ikke sikkert passer for din kjære.

Men, for min del så er det viktig å være trygg og å være trygg på at alt er ok og akseptert av den jeg er sammen med.

skal vi i sosiale lag der jeg vet det er fare for at jeg kan bli dårlig, så er det alfa-omega for meg å vite at den jeg reiser sammen med er fullstendig klar over at det kan skjære seg, at jeg kan bli dårlig og derfor ende opp med å reise fra stedet. Om jeg trenger vedkommende til å bli med meg eller om jeg ønsker at vedkommende skal bli og la meg reise alene er forskjellig fra situasjon til situasjon.

det vil være viktig for meg å vite at min kjære aksepterer og støtter meg dersom jeg/vi må dra, eller dersom jeg ikke klarer å komme i det hele tatt.

det å dra eller ikke komme, er ikke valg jeg tar fordi jeg ikke har lyst til å være i den aktuelle situasjonen, det har ingenting med hva jeg liker eller ikke, det har alt med hva psyken min tåler.

det er skrekkelig vanskelig å forstå angst, men det finne sen bok som heter "åpne plasser trange rom" eller noe slikt, som forklarer litt om angst, den skal visst også være nyttig for de nærmeste til dem som sliter med angst.

cluet er jo å forstå hvor virkelig og seriøst dette er for vedkommende.

angst-følelsen kan sammenlignes følelsen av å møte en sulten tiger i jungelen, enhver vil få de samme reaksjonene i den situasjonen som vi som sliter med angst ellers får av hva som helst, for meg f.eks å gå i sosiale happeninger eller kino etc. Så kan man jo spør seg selv hvor lett det er å velge å stille seg fritt til huggs forran en levende, sulten og løs tiger?

det er ett valg vi må ta, for selv om jeg for min del VET at det ikke kommer til å skje noe i situasjonene, så er det den følelsen jeg ender med allikevel, fordi det ikke er logisk.

deilig for din kjære at han har en som ønsker å hjelpe ham!!

det beste min x kunne gjøre for meg, var bare å være der. han kunne ikke gjøre noe eller si noe for å få det til å gå over, men han kunne bare enkelt å greit være der. sitte i nærheten og bare være en trygghet, og holde meg om jeg ba om det.

[Gjest Bhsiltsk]

Aldri bli sur på ham fordi han ikke klarer å være med deg på tilstelninger og sånt. Skal dere ut og handle og du har gledet deg til å gjøre det sammen, og han plutselig sier i bilen at du må gå inn alene, ikke legg skuffelsen over på ham fordi dine forventninger til ham ikke ble oppfylt.

Hvis noen spør deg hvorfor dere aldri kan/vil komme noen steder, ikke legg skylden på ham _hver_ gang. Si av og til at det er DEG det ikke passer for. La ham for guds skyld ikke få følelsen av at du forteller andre at det er ham det står på om dere kommer eller ikke.

Hvis dere blir invitert noe sted, ikke si ja uten å ha snakket med ham først. Men heller ikke la den som inviterer få forståelsen av det egentlige problemet.

Aline har beskrevet veldig godt hva angst er for noe, så det begir ikke jeg meg ut på. Sosial angst oppleves stort sett likt av de fleste, hvertfall alle de jeg har snakket med om dette. Graden er derimot forskjellig, mens opplevelsen, som nevnt, er ganske lik.

Jeg må også fortelle at det er ikke alltid man hjelper et menneske med angst med å "la dem slippe".

Syns det er flott at du ikke bare fnyser av problemet hans, men at du faktisk aktivt går inn for å hjelpe ham med det.

Leyla

[Gjest Lady-M]

Det finnes en bok som heter "Angst er ikke for pyser". Jeg har hørt den er kjempebra og gjør det lettere for andre å forstå en som har angst.

Les mer om boken her.

[Gjest Vil gjøre min innsats]

Tusen takk for svarene!

Jo, jeg vil jo forstå og hjelpe der jeg kan hjelpe!

Vi har heldigvis fått pratet ganske så mye om dette i det siste og det syns jeg er bra. Men jeg merker at det er utrolig tøfft for han og åpne seg på dette punktet.

Han har og sagt at han er redd for å 'bremse' meg ved at han ikke fixer å dra på det ene arrangementet etter det andre, da jeg er en sånn supersosial person....

Men, jeg har jo ikke så lyst å delta på masse ting uten han, så da syns jeg og det er greit å la være. Blir ikke sur eller gretten for det. (Men kanskje litt lei meg inni meg... :-( )

Er det slik at man bare plutselig blir 'dårlig', eller har man den frykten der hele tiden? Han sier jo at noen ganger er 'det' greit, mens andre ganger klarer han bare ikke tanken på å gjøre 'det'.

Ofte hvis man er invitert på noe, skjer jo dette med en påmelding ganske lang tid før. Han kan jo kanskje ikke da vite om det vil gå bra å dra, eller? Blir det liksom bare enklest for han og bare si nei da, eller?

Bør jeg prøve å 'presse' han litt til at vi skal delta på noen ting, eller er det bare helt galt?

Aline sa:

-så er det alfa-omega for meg å vite at den jeg reiser sammen med er fullstendig klar over at det kan skjære seg, at jeg kan bli dårlig og derfor ende opp med å reise fra stedet. Om jeg trenger vedkommende til å bli med meg eller om jeg ønsker at vedkommende skal bli og la meg reise alene er forskjellig fra situasjon til situasjon.

Han har kommetert at kanskje jeg ikke vil klare å leve med en slik situasjon. (Har vel litt dårlig erfaring?)

Dette vil jeg IKKE skal hende oss, jeg føler jeg har funnet min mann (etter mange års leting....) og han ønsker jeg å bli gammel med! Jeg må bare vite hva jeg bør, må og ikke må gjøre!

[Gjest Meg igjen]

Huff, her ble det noe feil, skulle spørre om noe Aline skrev:

så er det alfa-omega for meg å vite at den jeg reiser sammen med er fullstendig klar over at det kan skjære seg, at jeg kan bli dårlig og derfor ende opp med å reise fra stedet. Om jeg trenger vedkommende til å bli med meg eller om jeg ønsker at vedkommende skal bli og la meg reise alene er forskjellig fra situasjon til situasjon.

Hvis dette skulle skje i vårs situasjon, ville det være helt unaturlig for meg og la han dra alene. Ikke pga hans situasjon, men fordi jeg er slik og at jeg ville forventet det samme, hvis jeg skulle ønske å dra. Blir det feil at jeg insisterer på å dra med, hvis han sier han vil dra alene?

[aline]

Huff, her ble det noe feil, skulle spørre om noe Aline skrev:

så er det alfa-omega for meg å vite at den jeg reiser sammen med er fullstendig klar over at det kan skjære seg, at jeg kan bli dårlig og derfor ende opp med å reise fra stedet. Om jeg trenger vedkommende til å bli med meg eller om jeg ønsker at vedkommende skal bli og la meg reise alene er forskjellig fra situasjon til situasjon.  

Hvis dette skulle skje i vårs situasjon, ville det være helt unaturlig for meg og la han dra alene. Ikke pga hans situasjon, men fordi jeg er slik og at jeg ville forventet det samme, hvis jeg skulle ønske å dra. Blir det feil at jeg insisterer på å dra med, hvis han sier han vil dra alene?

For min del, kan det bli helt feil, fordi jeg da ville følt at jeg stagget "deg" når det ikke er nødvendig.

jeg ville IKKE likt å blitt forsøkt presset til å være med på ting, å oppmuntre til å prøve å presse seg selv litt er en ting, og da i tilfelle helst utenom de aktuelle situasjonene

men spesiellt fordi han VET at du er supersosial og kanskje også aner at du blir litt lei deg når dere må dra eller ikke kan være med, så kan det kanskje være greit at du også jobber litt med at DERSOM han, utenom situasjonen, sier at dere skal dra ett sted og at om han blir syk så vil han at du skal bli igjen, så kanskje du kan jobbe med at du kan klare det?

Jeg har situasjoner hvor jeg VIL dra alene, dersom partneren hadde blitt med selv om jeg ba ham bli, så ville jeg hatt det mindre komfertabelt en om han hadde blitt som jeg ba ham om, og å kunne slappe av er alfa-omega. Jeg ville ikke slappet av om jeg visste at min angst gjorde livet til min kjære mindre sosialt.

det er egentlig, slik jeg ser det, veldig viktig at han åpner seg for deg når det kommer til dette. Det HAN nemlig må forstå, er at det er ufattelig vanskelig å være den som er sammen med en med angst også, det er veldig vanskelig for den andre å stå å se på at ens kjære har det helt jævlig, uten å kunne gjøre en ting!! og for at situasjonen skal bli best mulig for dere begge (noe dere begge må jobbe for om det skal funke), så må han involvere deg og la deg ta del i hans problemer.

han SKAL ikke ha dette problemet uten støtte fra sin kjære, men det er for mye å be om at ens kjære skal være en støtte så lenge den ikke aner hva den med angst føler og trenger.

så prat med ham om hans opplevelse/følelse med angsten, og prat med ham om hva han vil at dere skal gjøre i slike situasjoner. Ikke prat om det NÅR en slik situasjon er aktuell, da vil han mye sannsynelig svare for å ta hensyn til deg! snakk om det på ett tidspunkt hvor det ikke er snakk om noen happeninger, da får dere diskutert hans tanker rundt det litt mer generellt. Fortell ham gjerne at for at du skal kunne tilpasse deg best for dere begge, så må du vite hva han trenger og tenker.

jeg kan bare svare deg det som er riktig for meg i min situasjon, jeg aner ikke om han føler det likedan, derfor er det viktig at du prater med ham om det.

Men jeg håper at mine erfaringer kan gi litt hint ihvertfall.

[Selma]

Jeg har litt angst. Ikke panikkangst, men jeg har problemer med for mange mennesker på et sted.

Jeg styrer for eksempel unna kantiner.

Treningssentre er også et sted jeg sliter med.

Tidligere hadde jeg også problemer med å gå på butikken og å kjøre buss, men jeg har lært meg til at angsten må utfordres, ellers blir det bare værre.

Jeg har tvunget meg selv til å se angsten i øynene, å bite tenna sammen og gjøre nettopp det jeg er så redd for.

Det er blitt mye bedre, jeg tenker nesten ikke over at butikker og busser er angstsituasjoner lengre.

Det jeg har gjort feil, er nok at jeg har takket nei til f.eks invitasjoner uten å fortelle at angsten er grunnen.

Kantiner sliter jeg fortsatt med, noen få vet hvorfor jeg foretrekker å holde meg unna, andre lurer sikkert på hvorfor jeg heller vil sitte ved plassen min og spise.

Treningssentre tvinger jeg meg til, selv om jeg antakelig blir oppfattet temmelig overlegen når jeg er der, fordi det for meg er en jobb å komme seg dit, og jeg har nok med mitt eget fokus på at dette går bra.

Det er ikke alltid det nytter å tvinge seg heller. Tar angsten overhånd så tar angsten overhånd.

Kjæresten din er heldig som har deg, du vil gjerne sette deg inn i hvordan du best mulig kan gjøre det lettere for han.

Vær der for han, og ikke bli sint hvis han ikke klarer eller avlyser i siste liten.

Prøver han å tvinge seg, er det godt mulig han har det helt forferdelig der og da, og at det er en enorm jobb for han bare det å stille.

Om han ikke trekker seg, men blir med, så vær glad for at han har vært så modig å utfordre angsten, og bare la han være og delta om han selv ønsker.

Han må få ta dette i sitt eget tempo, men om han ikke går til behandling, så vil jeg anbefale en form for behandling, f.eks angstgruppe.

Der treffer han flere i samme situasjon, og det kan være en god støtte på veien.

[Gjest Meg igjen]

Har dessverre ikke reagert så bra i noen tilfeller før, blitt både skuffet, sint, lei og forbannet, men har jo ikke visst hvor stort problem dette har vært for han. Men nå vet jeg og da vil jeg selvfølgelig prøve å håndtere saken bedre!

Har og merket når vi har deltatt på noe festligheter hvor glad, fornøy og på en måte stolt han har blitt etterpå, selv om han ikke poengterer det. Men han forteller liksom alle sine nærmeste at vi var der, hva vi gjorde, hvem som var der o.l.

Dette gjør meg så godt. Det jeg lurer litt på, er jo at i de fleste av disse tilfellene, har jeg jo merket at han ikke har gledet seg til å dra, er vel kanskje blitt litt 'presset' fra meg. Men det gjør jo han og så godt etterpå?

Og det er jo det jeg vil at kjæresten min skal ha!

Selma sa:

Det jeg har gjort feil, er nok at jeg har takket nei til f.eks invitasjoner uten å fortelle at angsten er grunnen.

Hvorfor syns du det er feil? Har du mistet kontakten med venner og slikt på grunn av det?

Min kjære vil ikke at andre enn hans næreste skal vite det, for da ville alle bare følge med alt hva han gjorde. Og det skjønner jeg egentlig godt, på den måten fremhever man kanskje problemet? Eller?

[aline]

alle takler slikt forskjellig.

jeg forteller heller ikke "alle" jeg takker nei til, eller jeg må dra fra, at det skyldes angst, men jeg forteller det nok oftere en mange andre. Jeg skjuler ikke angsten min og hva folk må tenke om det, det får være deres problem.

men mange av de jeg omgåes til vanlig, både på jobb og i ukentlige sosiale sammenhenger, kjenner til at jeg har gått i terapi og at jeg ikke kan gjøre alt. Ikke alle vet like mye, men mange blir nysgjerrig og spør, og da svarer jeg.

Noen opplever det å snakke om det og fortelle det, som å stadig minne seg selv på angsten, og dermed ha den oppe i lyset hele tiden, også blir de lettere dårlig av det.

slik har ikke jeg det, jo mer bevisst jeg er på det, jo mindre sjans er det for at jeg skal miste kontrollen. Så vi opplever det forskjellig alle sammen.

jeg skjulte problemene min før, det gjorde alt ti ganger værre en det er idag som veldig mange vet om det.

Nå VET jo folk hvorfor jeg sier nei eller går om det er noe, også er det greit. før måtte jeg alltid forklare og bortforklare, det var ikke moro.

synes ikke det er rart at du tok det litt "ufint" før du visste hva han sleit med jeg!! det kan nok lett virke som uvilje når man ikke vet hva det er. Har flere som ikke skjønner hvor omfattende og vondt angst er, som oppfatter mine avslag som uvilje. men jeg har ikke fortalt dem noe særlig heller, så hva vet vel di?

[Selma]

Selma sa:

Det jeg har gjort feil, er nok at jeg har takket nei til f.eks invitasjoner uten å fortelle at angsten er grunnen.

Hvorfor syns du det er feil? Har du mistet kontakten med venner og slikt på grunn av det?

Jeg har takket nei, uten å oppgi den korrekte grunnen- helt bevisst.

Noen har kanskje funnet dette merkelig, og jeg hadde kanskje gjort det enklere for meg selv ved å fortelle hvorfor jeg ikke stiller.

Jeg har bevisst valgt å ikke være åpen om hvorfor, fordi jeg ikke har ønsket at flere enn høsyt nødvendig skal vite det.

At det alltid har vært like lurt, er jeg ikke så sikker på i ettertid.

[Gjest Anonymous]

Jeg har også en form for angst (sosial sådan, dyp og ullen, ikke panikkartet som om jeg møter en tiger, men det er meg da), og en mann som IKKE har angst, og som er der for meg.

Det har vært såpass ille at jeg en stund var dagpasient på en psykiatrisk klinikk (hadde angst, depresjon, tvang - så ikke "bare" pga angst). Det jeg må si, er at det er fantastisk for ham å ha en kjæreste som deg, en som er villig til å forstå, til å ofre litt. Men pass deg for å ikke bli hans terapeut, å ikke lide for mye selv, under hans lidelse! Det ER tungt noen ganger, å være pårørende til en med psykiske lidelser! Jeg har møtt mange med psykiske lidelser, og også hatt det i familien fra jeg var liten. Så at det er en belastning, er ikke til å komme fra. Men dette har du vel heller ikke benektet - så vidt jeg skjønner, ser du at det er belastende, men vil takle det så riktig og godt som mulig, både for deg, ham og dere. Og det berømmer jeg deg for!!

Jeg kan ikke svare deg på hvordan du "skal" være overfor ham. Det er alltid et dilemma synes jeg, å vite hvor grensen går mellom å ta hensyn til en som har et problem, og å stille krav til vedkommende. Uansett hvor redd han er, hvor forferdelig han har det, og hvor mye hensyn du har lyst til å ta, vil verken han eller du på sikt tjene på at DU _ALLTID_ "ofrer" deg. For det er TO som har behov, og disse må ivaretas hvis forholdet skal blomstre. (Vær så snill å ikke forstå det som at jeg mener du skal dumpe ham etc, fordi han er en sååå stor belastning - jeg mener overhodet ikke dette!! Jeg skjønner at du elsker ham og mener alvor, og vet at det må være mye flott i ham, og at han gir deg mye også!! Og vedr forholdet mellom meg og mannen min - ja så mener jeg det er et veldig godt forhold som har vært "riktig" for begge to - selv om jeg altså har slitt tungt i perioder!)

Så, kanskje jeg skal sette opp noen tanker i punkter (?)

-Ta begges følelser og behov på alvor, ikke bare hans (evt ikke bare dine egne). Ellers visner forholdet. Balanse er viktig.

-Snakk med hverandre (slik det virker som dere også gjør) om situasjonen. Du spør hva du skal gjøre og ikke gjøre, jeg tror at det beste du gjør er å være der for ham, være deg selv, gi ham av tryggheten din.

-Snakk også med hverandre om hvor åpen man skal være rundt hans problem, dette har ikke jeg svaret på (ikke alltid for min egen del heller, desverre)

-Når problemet er så stort at livet hans OG livet ditt er hemmet av det, så er det mye å hente på skikkelig behandling!! Det er mulig for mange av de som har angst, å få den ned på et akseptabelt nivå (men det tar ofte tid og myyyye, hard jobbing!!)

-Når jeg mener behandling, så fins det både medikamenter og tradisjonell samtaleterapi, men husk at det fins så enormt mye annet også! Akupunktur f.eks. Og mange ulike former for psykoterapi (kognitiv, psykomotorisk, bilde-, psykodrama, individual, grupper, osv..). På dagavdelingen jeg gikk på, var én fast post på programmet at vi MÅTTE delta på fysisk trening, og dette hjelper dokumentert på veeeldig mange med psykiske lidelser!

Vel, da flyttet jeg meg plutselig over til å skrive om en masse du kanskje egentlig ikke lurte på engang. Skal avslutte her (vel, sant å si så har jeg jo en viss internett-avhengighet - en tvang - baaaaaaaaaaaaah, ikke gøy... skal prøve å gjøre noe nyttig for meg selv også, lekser f.eks. ;-) )

Men ønsker dere hjertelig lykke til, som par og hver for dere! Man kan komme gjennom så mye når man bare holder sammen!

[Gjest Meg igjen]

Må bare si tusen takk for deres svar!

Disse har gitt meg noen flere ledetråder på hvordan jeg burde håndtere vårs situasjon. Vet det vil være endel utfordringer/hinder man må klatre over, men jeg håper og tror at sammen skal jeg og min kjære klare det! Skal man få et forhold til å fungere, så må det jobbing til, både med og uten angst......

Men.... står man sammen, så er det utrolig hva man kan klare, eller??

[kkristin]

Ved siden av forståelse, respekt, trøst og alt det viktige kjæresten gjør for å hjelpe meg, er det enda en ting som hjelper utrolig mye. Humor. Når han tøyser med angsten min, overdriver den på en humoristisk, kjærlig måte, og lignende. Det er veldig viktig å ikke sykeliggjør ham, men forstå han.