Deltidsforhold

[vendeli]

Noen som har prøvd, eller ellers vært borti et slikt opplegg? Tenker ikke "friends with benefits" hvor alt er lov, men 2 personer som er glade i hverandre, men ikke har som mål å synkronisere livene sine og tilbringe mest mulig tid sammen (uten at det er fordi man egentlig ser på den andre som en stand-in til en treffer "den rette").

Hvorfor ser man aldri slike forhold?

Må jo være mer praktisk i lengden enn å satse alt man er og har på noe som mest sannsynlig kommer til å ta slutt. Så sitter man der med et halvt flyttelass, dårlig selvtillit, knuste drømmer, dårlig økonomi, bitterhet pga. tid man heller kunne brukt på andre ting... Dårlig evne til å trives i sitt eget selskap og håndtere livet uten "heltidsassistent"... Og er man ordentlig uheldig, et barn man egentlig ikke har kapasitet til å oppdra alene (kunne kanskje utviklet denne kapasiteten hvis man ikke hadde vært så invistert i partner?).

Ikke at alle havner i den type situasjoner, men iallefall alt for mange (slik jeg ser det)... For alt dette kunne jo vært unngått hvis man ikke var så dumdristig i utgangspunktet? Må det virkelig være slik at den som ikke satser alt, kan heller ikke kan "vinne"?

[AnonymBruker]

Hvorfor tror du ingen har deltidsforhold? De fleste har jo det etter de er blitt desillusjonert nok på kjærlighetsfronten som deg og føler seg ferdig med å bruke opp all energi og overskudd fånyttes i troen på et felles liv med noen. I moden alder beholder de hver sin leilighet med nye partnere og er sammen i helger og ferier og noen ettermiddager i uka hvis det passer. Helt vanlig det. 

Anonymkode: ce72e...685

[Gjest Baremenneske]

Må være opp til den enkelte det...men selv syns jeg det bare blir mer og mer "merkelige" forhold ute og går.... Aldri helt skjønt at noen tror det blir slutt på absolutt all "frihet" om man blir ilag med noen seriøst.. - mulig litt for mange egoer med liten evne til å "møtes litt på midten"... For meg har det aldri vært noe problem å hatt et forhold hvor man både kan finne på ting selv og ha egne hobbyer, og samtidig kunne ha litt felles også! - men det må såklart være greit fra begge parter da. 

...men så hører vel jeg litt til "den gamle skolen" også... - og trives med det!😉😊

[vendeli]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor tror du ingen har deltidsforhold? De fleste har jo det etter de er blitt desillusjonert nok på kjærlighetsfronten som deg og føler seg ferdig med å bruke opp all energi og overskudd fånyttes i troen på et felles liv med noen. I moden alder beholder de hver sin leilighet med nye partnere og er sammen i helger og ferier og noen ettermiddager i uka hvis det passer. Helt vanlig det. 

Anonymkode: ce72e...685

Ja, det er sant. Burde kanskje formulert meg litt annerledes.

Det jeg mente: Hvorfor velger tilsynelatende ingen en slik løsning før de allerede har gjennomgått scenario ala det jeg beskrev. Det er jo bare å ta en kikk på folk rundt seg og høre på livserfaringene de har, for å skjønne at typiske sivilstatus-mål er veldig risikable og dyre invisteringer.

[AnonymBruker]

Liv uten risiko er ikke noe liv, tenker jeg.

Js, man risikerer at det tar slutt og man må starte fra scratch, men hva så ?

Ett forhold der man for alltid bor hver for seg fordi man er redd for forandringer virker trist for meg. INGENTING er mer fantastisk for meg enn å våkne ved siden av partneren min hver morgen, å kunne legge meg tett intill og kjenne varme hans. Det å lage middag sammen hver dag, å se hverandre etter en hard dag på jobb og gi hverandre en skikkelig klem. 

Å vite at om jeg har hatt en bedriten dag så kan jeg ligge i armene hans og se søppel tv mens han stryker meg i håret.

At jeg kan gå å lage te til han når han kommer hjem å er sliten, og gi han en liten nakkemasasje.

Det er så mange små ting i hverdagen som gjør det å røske opp livet sitt med rota for å plante det sammen med hans verdt all skiten som eventuelt skulle komme.

 

Anonymkode: d1d2e...bfd