Er en "psykopat/sosiopat"

[Blomsterenka]

egentlig "uskyldig" og kanskje et offer?

H*n har jo ingen evne til f.eks. føle empati, eller vite hva det er, oppførsel osv er tillært, slik at h*n opptrer som andre, "normale".

H*n er heller ikke mottakelig for behandling, og ser ikke seg selv...

Bare noen tanker til kaffen på morran...

[Hillary]

Psykopati er en personlighetsforstyrrelse. Det er syk tilstand eller sykdom, om du vil.

Psykopaten er sånn sette uskyldig / et offer. Offer for eget liv, for de fleste har blitt sånn av tidlige opplevelser og skakkjørte relasjoner.

Det store problemet er at psykopaten skaper ofre rundt seg. Man kan ikke gå rundt å ha (aktiv) sympati for psykopatene rundt seg, for da blir man trolig selv et offer.

Det sies at psykopater ikke kan hjelpes og bli friske, ja.

I rettsvesenet regnes de for strafferettslig tilregnelige...

[Blomsterenka]

Jeg mente ikke at man skal bli offer selv, ved å ha medlidenhet, eller kanskje bli i et håpløst forhold...

Men kanskje man unngår bitterhet, om man tror man har vært utsatt for en "psykopat"... hvis man er klar over at begge er ofre, egentlig...

De er strafferettslig tilregnelige, ja, vet det.

[Gjest Hillary..]

Ja, klart det kan være helbredende i forhold til bitterhet å være klar over at det er diagnose i psykiatrien.

Man får satt skapet på plass.

Det hjelper også i forhold til å bli klar over at det er ikke en selv det er noe galt med - mange kvinner som blir slått av sin psykopatiske mann sliter med det.

[Gjest Chrizzy]

egentlig "uskyldig" og kanskje et offer?

...

Jeg mener at han/hun er det. Derfor er det viktig at de som har barn sammens med psykopater må komme seg unna fort, så man ikke oppdrar et nytt offer og en ny psykopat. Nå er det selvfølgelig ikke slik at alle som vokser opp med en psykopat blir det selv, men det hender alt for ofte. Syns synd på alle ungene som vokser opp og blir mentalt forskrudde fordi pga miljø. Jeg tror ikke noen blir født psykopat?

[Blomsterenka]

Om man blir født psykopat... tanken er litt rar, den søte babyen på fanget, en liten djevel, egentlig...

Vet ikke så mye, antar at et sted i utviklingen fra barn til voksen, endres kjemien i hjernen, men nå er jeg inne på et tema jeg ikke vet særlig om...

[Gjest *Fiona*]

Kjenner til et tilfelle hvor faren og sønnen har mye av samme atferd. De blir psykotiske i fylla, og sønnen er også avstumpet i sin følelsesmessig relaterte atferd - dvs han føler ingen anger, han finner grunner som i hans øyne gjør det greit, og alt i verden dreier om hans egen tilfredsstillelse.

Så jeg vet ikke om det er direkte "arvelig" i den forstand. Men jeg tror man kan være disponert. Og så blir den disposisjonen "oppmuntret" eller stagget ettersom hvordan oppveksten er, hvilke atferdsmønstre han ser og læres til.

Å se at det er en sykdom hos vedkommende hjelper ikke meg noe særlig, for min del. Jeg mener, de tingene jeg sliter med, sliter jeg fortsatt med lenge etterpå, og jeg vet ikke hvor lenge jeg kommer itl å gjøre det.

Jeg vet ikke om det kan kalles BITTERHET, men det er en god del sorg/frustrasjon/kanskje bitterhet som henger igjen.

At han har en "unnskyldning" i at han er syk, gjør meg egentlig bare enda mer fortvilet - for da er det liksom ikke legitimt å være sinna heller. Venner sier; jamen du vet jo at det bare er han som er syk i hodet.

Og jeg har LYST til å være sinna! Vil at han skal kjenne smerte som jeg har kjent det, se hva han har gjort mot et annet menneske. Noe så bortkastet - når han UANSETT ikke vil ha evnen til å leve seg inn i det...

Derfor blir jeg forbanna når jeg hører om hvordan pedofile, voldtektsforbrytere og voldsmenn skal forstås ihjel - det er jo så synd på dem fordi de hadde det vondt som små. Så da er de fritatt å ta ansvar for egne handlinger, liksom?

Jeg var ikke klar over at psykopater var strafferettslig tilregnelig, detvar i grunnen godt. Bortsett fra at de garantert vil kunne manipulere på seg å være psykisk syke

[Gjest Hillary..]

Jeg var ikke klar over at psykopater var strafferettslig tilregnelig, detvar i grunnen godt. Bortsett fra at de garantert vil kunne manipulere på seg å være psykisk syke

For å bli erklært strafferettslig utilregnelig så må man være bevisstløs psykotisk - i gjerningsøyeblikket.

Psykopater vet hva de gjør, men de skjønner kanksje ikke så mye av det.

Det jeg stusser over i forbindelse med denne manglende empatien er voldsmenn som i det ene øyeblikket slår kona og i det neste griner og angrer.

Kriminelle psykopater som får en diagnose som personlighetsforstyrret havner trolig i forvaring, dvs at de ikke slipper ut før de er friske og ingen fare for samfunnet (aldri?). Jeg vet om en gammel norsk sak hvor vedkommende hadde drept tre kvinner og begått et par ran. Han fremstod som hyggelig nok, nesten hjelpsom i retten. Scary.

[Gjest Eir]

Men kanskje man unngår bitterhet' date=' om man tror man har vært utsatt for en "psykopat"... hvis man er klar over at begge er ofre, egentlig...[/quote']

Det tror ikke jeg. Min erfaring er at det som fører til størst bitterhet er hans iver etter å fremstille seg selv som ett offer, istedet for å ta ansvar for sine egne handlinger. Men jeg skal selvsagt ikke utelukke at det kan være annerledes for andre.

Når det gjelder psykopater synes jeg det er viktig å ha bakhodet at det ikke lenger er en psykiatrisk diagnose, siden den er for upresis og omstridt. Jeg tror også psykopaten er kraftig forenklet, og mener at de har flere sider enn det folk flest er klar over.

Jeg tror også at dette er noe man utvikler etterhvert, de som er typiske psykopater har også veldig mange likhetstrekk når det gjelder oppvekst osv. Jeg tror også det er mulig å få dem til å fungere i samfunnet uten å gjøre skade, men at det krever såpass mye at det sjelden er verdt det.

[Blomsterenka]

Ja, klart det kan være helbredende i forhold til bitterhet å være klar over at det er diagnose i psykiatrien.

Man får satt skapet på plass.

Det hjelper også i forhold til å bli klar over at det er ikke en selv det er noe galt med - mange kvinner som blir slått av sin psykopatiske mann sliter med det.

Ikke alle menn (eller kvinner) som slår, er psykopater...og alle psykopater slår ikke.

Men slår han, på den måten at det vises på kroppen i stedet for f.eks et blåmerke på kinnet, så slår han ikke i affekt, han har kontroll, vet hva han driver med... og har en litt farlig personlighet, ja...

[Blomsterenka]

Er klar over at når en "psykopat" omtaler seg selv som offer, og sverter deg, så vil det virke krenkende og sårende og føles bittert.

Vet begrepet er på vei til å gå ut, men velger å bruke ordet psykopat likevel.

Men at alle psykopater har lik oppvekst, tror jeg ikke. De har antatt dette etter forskning foretatt på de som er vanekriminelle, og ikke på direktørene og funksjonærene og sykepleierne...

[Gjest Eir]

Det jeg stusser over i forbindelse med denne manglende empatien er voldsmenn som i det ene øyeblikket slår kona og i det neste griner og angrer.

Jeg tror at dette med manglende empati og følelser er litt misforstått. For noen psykopater er nok dette riktig, men jeg tror det er like mange mennesker med sterke psykopatiske trekk som har for mye følelser, og som nokså enkelt lar seg rive med.

Når han slår er han så frustrert og full av følelser at han ikke greier å la være, men med en gang det har lagt seg kommer empatien opp og han angrer, gråter osv. Men i stedet for å ta ansvar for handlingene sine reagerer han med å prøve å legge skylden over på den andre. (Og det er det som skiller ut psykopaten.) Jeg tror ikke det nødvendigvis er manglende empati som gjør at han slår, men egoisme. Der og da er hans behov for å få utløp for frustrasjonen sin større enn empatien for den andre.

[Gjest *Fiona*]

Sitat: "Det jeg stusser over i forbindelse med denne manglende empatien er voldsmenn som i det ene øyeblikket slår kona og i det neste griner og angrer. "

Det er jo poenget - de angrer IKKE - men de vet hva som oppfattes som uakseptabelt, og ser at det tjener dem selv å vise en annen side.

Eksen min gråt på kommando. Jeg lærte meg tegnene etter hvert, og ser til dags dato når jeg møter ham, hvilken "modus" han er i.

Han lar øynene fylles med tårer, skjelver med leppa og legger ut om hvor tøft det var da det og det skjedde, at det bare er fordi han elsker meg så høyt at hodet hans går helt varmt. "Jeg kjenner ikke meg selv igjen, altså - du VET jo at jeg ikke er sånn!"

Han slo ikke vanligvis. Men den ene gangen han slo, våknet jeg for alvor og skjønte i et klart øyeblikk at det var HAM det var noe alvorlig skrudd med, ikke meg. SÅ sa han: "Ikke gå rundt og fortell dette til noen da - jeg vil ikke folk skal tro jeg er en sånn en som slår jenter."

:o

Allerede dagen etter var jeg åpen for å høre hans "forklaring", men jeg har heldigvis gode venninner som ble sinna på meg og ga meg et "spark bak".

De er farlige, fordi de roter det til oppi hodet ditt.

Nei, de angrer ikke - de later som!!

[Gjest Eir]

Men at alle psykopater har lik oppvekst' date=' tror jeg ikke. De har antatt dette etter forskning foretatt på de som er vanekriminelle, og ikke på direktørene og funksjonærene og sykepleierne...[/quote']

Jeg har møtt ett par menn med sterke psykopatiske trekk, som ikke har vært kriminelle i det hele tatt. Og jeg har sett de samme tendensene i deres oppvekst, særlig dette med den fraværende, dårlig farsfigur, og en dominerende mor. Allikevel, jeg har selvsagt også møtt flere som har vokst opp med de samme tendensene, som ikke har blitt psykopater, så jeg tror også at det alltid vil være individuelle forskjeller, som bunner i den delen av vår personlighet som er medfødt.

[Gjest Eir]

At han har en "unnskyldning" i at han er syk, gjør meg egentlig bare enda mer fortvilet - for da er det liksom ikke legitimt å være sinna heller. Venner sier; jamen du vet jo at det bare er han som er syk i hodet.

Og jeg har LYST til å være sinna! Vil at han skal kjenne smerte som jeg har kjent det, se hva han har gjort mot et annet menneske. Noe så bortkastet - når han UANSETT ikke vil ha evnen til å leve seg inn i det...

Dette kjenner jeg meg igjen i, og jeg tror også det er sunt å leve ut denne lysten en gang i blant. Ikke nødvendigvis i handling, men skriv det ned feks, alle tankene om det, hvordan du har lyst til å steke han på glørne i helvete, eller hva det måtte være du tenker. Det er liksom ikke lov å tenke slik i samfunnet vårt, men jeg tror det er veldig destruktivt å skulle gå rundt å fornekte disse tankene, tilogmed for seg selv, da er det bedre å finne en "trygg" kanal hvor man kan øse det ut hver gang det bygger seg opp. Det er iallfall det som har hjulpet meg mest av alt.

[Gjest *Fiona*]

Skal finne meg en kanal... skal knuse masse NØTTER i jula

For øvrig har han ikke hatt en dominerende mor på den måten, men har bodd 50-50 hos moren og faren, og da de giftet seg på hver sin kant ble livene deres svært ulike. Tror han ble litt "schizofren" av det. Når han da av natur er ekstremt analytisk, men også sårbar, så er jeg ikke i tvil om at han er blitt ødelagt av oppveksten.

Men det hjelper jo ikke meg

Så når jeg vil ha det vekk, tenker jeg på de verste tingene han gjorde, og da klarer jeg å bli litt sint i stedet. Det hjelper.

Men vi har nok et litt lite nyansert bilde av hva en psykopat er. Som noen nevnte, så ser man jo for seg en gærning eller en taper, men de finnes jo i alle "vanlige" roller rundt oss.

Skummelt at det er så skjult. Og at det finnes flere "grader", vanskelig å gripe tak i.

[Gjest Hillary..]

Ikke alle menn (eller kvinner) som slår, er psykopater...og alle psykopater slår ikke.

Klar over det. Men likevel er dte ingen liten andel av menn som mishandler (psykisk og / eller fysisk) familien som er psykopater.

Til den som sa noe om psykiatrisk diagnose:

Jeg tar utgangspunkt i (dyssosial) personlighetsforstyrrelse. Finnes i hvert fall i rettsmedisin.

Rettsmedisinen må ha et system for kategorisering, men er ment for dommer og ikke behandling...

Alle diagnoser kan være upresise og ikke tilstrekkelige. Det sier seg selv. Vi er individer.

(Noen sa noe om psykotisk i fylla? Går det an???)

[Gjest *Fiona*]

Jepp. Menn som bruker anabole steroider, for eksempel, kan også bli psykotiske i fylla, få blackouts og miste alle begreper om "rett og galt".

Noe ikke alle snakker om, men som de fleste vet, så reagerer man mange, annerledes på sprit enn på øl og vin, f.eks. Det er noe av det samme.

En som kan sitte en hel kveld og drikke seg glad og snydens på øl, blir helt bavian i spritfylla etter en relativt liten mengde - som om de "tipper" over i en verden med et annet sett regler. Umulig å nå frem til, kranglete osv - og vi snakker ikke om sånn kjeklete hvem som helst av oss kan bli i fylla (eller sippete, som jenter blir) vi snakker virkelig skrudd.

En som kjenner til alkoholisme, vil lett kunne se det på en persons øyne om han er typen til å bli SÅNN full eller SÅNN full. Det er jo noe av problemet bak debatten om alkohol, regler og bruk osv. Du kan ikke forklare en alkoholiker hvorfor det er greit at du selv drikker et glass vin flere dager i uka uten at det har noe å si, mens alkoholikeren IKKE kan det. Det sitter i hjernen. Derfor de mener alkoholisme er delvis arvelig betinget.

Men det er jo kjemi alt dette - nervenes kommunikasjon, stoffer osv. Blir bra den dagen de finner opp medikamenter for psykopater :-)

[Gjest Anonymous]

Leser innleggene deres og det får meg til å tenke på min samboer (snart eks).

Han har alltid kritisert meg for det jeg gjør og ikke gjør, alt er galt i hans øyne, mine venner og min familie. Jeg får til stadighet høre hvor dum jeg er, svarer jeg feil på noe så får jeg høre det i lange tider etterpå. Hadde jeg vært så dum som han sier hadde jeg ikke kunnet gjort noen verdens ting, han prøver hele tiden å psyke meg ned, men jeg er ganske sterk psykisk (heldigvis).

Han sier han aldri har vært forlsket i meg, han syntes bare synd på meg, mener han reddet meg fra det "forferdelige" livet jeg levde før.

Han mener også at alle stadig er på jakt etter noe bedre enn det de har, det være seg biler, hus eller kjærester. Så jeg skulle bare ikke føle meg for trygg.

Når vi er uenige blir han fly forbannet fordi jeg mener noe annet enn han. Da er deg jeg som er syk i hodet.

Jeg må hele tiden prestere noe, særlig når det gjelder å jobbe i huset eller hagen.

Det er så mye, dette er bare en brøkdel av hva han har fått seg til å si og gjøre. Jeg har prøvd å få han med på terapi, men det er bare tapere som går dit, han har jo ingen feil, det er meg det er noe galt med sier han.

Når jeg leste trådstarter sitt innlegg begynte jeg å tenke på om han faktisk er en psykopat, vet det er farlig og kalle noen for psykopater, men han har mange likhetstrekk.

[Gjest *Fiona*]

Psykopat eller ikke, finn deg noe bedre.

Han er jo bare ikke en sympatisk fyr!